Jeg savner meg...

Jeg har liggi i senga og vridd meg gud vet hvor lenge nå. det har detti så mange tanker inn i hodet mitt, så jeg fant ut at jeg like gjerne kunne stå opp og dele dem med dere.. Vel, som overskriften sier: jeg savner å være meg! Det er sikkert vanskelig å tro, etter bare å ha lest alle sutreinnleggene mine her, men jeg elsker faktisk å le! Før lille Sindre-min døde var det alltid liv og latter hjemme hos oss. Jeg kunne fjase og vase om alt mellom himmel og jord. Meg og mannen min kunne ligge på sofaen og lekesloss mens vi lo så tårene trilla. Det er vel ikke så vanskelig å regne ut hvem som vant hver gang når jeg forteller at mannen min er 26 cm høyere enn meg, og 40 kg tyngre! Vi smilte, vi lo, og vi var forelska! ja, selvfølgelig hendte det at vi hadde lyst til å slå hverandre i hodet med noe hardt, og kaste den andre på dør, men slik er det vel i alle forhold. Men for det meste var vi lykkelige..
Jeg husker så godt hva noen sa til meg en gang: det å komme til dere er så godt, for det viser meg hva en ekte familie er for noe!
Veeel, det var den gangen.. Selvfølgelig smiler og ler jeg fremdeles, men det er ikke på samme måten. Det er ikke med den ubeskrivelige gleden og lykkefølelsen som var før. Det er slutt på lekeslossinga og putekrigene. Det er slutt på den enorme lykkefølelsen. Jeg savner det, jeg savner MEG.

Med tid og stunder vil det vel komme tilbake, med tid og stunder vil jeg forhåpentligvis være den sprudlende Anne igjen som jeg en gang var. Jeg jobber mot det, hver dag jobber jeg mot det. Jeg tror kanskje det er mye rett i at livet begynner igjen den dagen man har sluttet og sørge over hva man har mistet, men heller gleder seg over hva man har hatt. Jeg vet at jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg vet at jeg en dag vil komme i mål. En dag vil jeg sitte her med alle dem gode minnene, og gleden over hva jeg fikk låne for en stund. Det var en så fin kommentar i bloggen min for en stund siden: Vi lånte deg en stund. Alle lån må tilbakebetales. Vi betaler med savn..Det er så sant som det er sagt. Vi fikk låne deg en stund, lille Sindre-min. Hver dag med deg var en glede, og nå betaler vi tilbake..

Om det er noe jeg angrer på av hva jeg gjorde den siste tiden vi hadde med deg? Ja, det er det.. Jeg var så sta, så forbaska sta. Alle spurte meg hele tiden: "jamen, klarer du det da Anne?", "du trenger ikke å gjøre det, Anne". Men mammaen din klarte det lille Sindre-min.. Vi klarte å planlegge begravelsen din. Vi klarte å ordne dødsannonsen din, plukke ut kisten din, blomstene dine og sangene til begravelsen. Jeg skrev dikt til deg som jeg leste til deg i kirken. Jeg var i byen og handlet nytt ullundertøy til deg, og mammaen din og pappaen din stelte deg for siste gang.. Jeg klarte alt dette lille Sindre-min, og "jeg klarte det med glans".
Det er bare to ting jeg gjorde som jeg angrer på.. Jeg la deg i kisten din, satte på lokket og skrudde igjen. Jeg sperret deg inne, og det angrer jeg på, elskede lille Sindre-min. Vi bærte deg til graven, og der kommer den andre tingen jeg angrer på: jeg valgte å selv være med på å senke kisten din i jorden. Det at det var meg som skrudde i skruene i kisten din, og at det var meg som var med på å senge kisten din er desidert det jeg synes at er verst. På det tidspunktet så skulle jeg gjøre alt for deg lille Sindre-min, og jeg trodde jeg gjorde det rette. Jeg var så fast bestemt på at det var meg som hadde satt det til denne verdenen, så det var meg som skulle følge deg ut igjen også. Jeg tror ikke lengre at det var det som var det rette, for tanken på at jeg sperret deg inne, og la deg i jorden er nesten ikke til å holde ut. Pappaen din sier at vi gjorde det vi måtte gjøre, og han har kanskje rett, men alikevel så gir det meg en så vondt følelse når jeg tenker på at jeg satte skruene i den kisten..

Jeg må slutte...

... å se på grey`s. Det er bare TV, det er oppdiktete historier, men alikevel er det så virkelig. I dag var det ei lita jente som døde der, og legen fortalte pappaen at han hadde muligheten til å være den siste som holdt rundt datteren sin før hun døde.
Det minner meg om at det ikke var meg som holdt rundt lille Sindre-min før han døde.. Det var ikke meg som skiftet den siste bleien hans, det var ikke meg som ga han det siste måltidet, eller som hadde han inntil meg den siste natten. Det var ikke meg som var der den siste tiden hans, men venninnen min.
Jeg leverte fra meg en tilsynelatende frisk liten gutt, og neste gang jeg så han var han så kald og livløs. Lille prinsen min som hadde blitt til en engel...
Jeg mistet ikke bare en baby, jeg mistet et helt liv med han. Han rakk aldri å få sin første tann, han rakk aldri å si mamma eller pappa.. Jeg får aldri se han stabbe rundt her, jeg får aldri fulgt han i barnehagen for første gang..

Alle forteller meg at vi er heldige, for vi har ihvertfall Andrèa. Ingen av mine barn kan erstatte hverandre, for ingen av dem er mere verdifulle enn den andre.
Jeg ser på datteren min, og minnes alt vi aldri får oppleve med lille Sindre-min. Jeg minnes første gangen hun krabbet, hennes første ord, hennes første tann, hennes første frisørbesøk osv.. Jeg har opplevd alt dette før, og jeg vet så utrolig godt hva jeg går glipp av. Når Andrèa kaster seg rundt halsen min og forteller meg at hun elsker meg så er det så godt, samtidig som det er så vondt. Det å få så ubetinget kjærlighet som man får fra barna sine kan ikke beskrives, men samtidig er sorgen så stor fordi at jeg vet at slike ting kommer aldri lille Sindre-min til å gjøre.
Jo, det er godt å ha Andrèa. Hun muntrer oss opp, og gjør at det er verdt å kjempe videre... men samtidig så ser jeg hele tiden hva vi aldri vil få oppleve med Sindre-min..

Tusen spørsmål, men ingen svar...

Det er enkelte ting jeg ikke har skrivd om her inne, fordi jeg ville skåne lillesøsteren min mot flere bekymringer.. Men så var det noen som forsnakket seg, og katten ble sluppet ut av sekken ved en feiltakelse. Vi har snakket om det en stund at vi kunne tenke oss en liten en til, men så er det denne sykdommen min da. Vi skulle jo ikke få flere barn etter Andrèa, for legene mente det var for risikofylt pga min helse. Men som dere vet så ble jeg jo gravid med lille Sindre-min, og vi bestemte oss for at vi ville gå igjennom det svangerskapet uansett hvor tøft det ble. Andrèa kom 3 uker før tiden, så med Sindre var planen at jeg skulle bli lagt inn på rikshospitalet 4 uker før termin siden dem mente at jeg garantert ikke ville gå til til termin siden jeg ikke hadde gjort det første gangen. Fødselen med Sindre satte i gang av seg selv da jeg var 33 uker på vei, og dem klarte å holde igjen noen dager. Da jeg var 33+6 ble han født, og det ble virkelig texas på fødestuen siden morkaken løsnet samtidig som han kom, og jeg mistet veldig mye blod.Da fikk vi beskjed om at vi virkelig ikke måtte få flere barn, både pga min sykdom og at dem var redde for at nestemann ville komme enda tidligere.. Men så føler vi oss jo ikke ferdige med å få barn, og spesielt ikke nå som tomrommet her hjemme føles så stort. Det er så lett å gå fra å være en familie på tre til å bli en familie på fire, men det er virkelig ikke lett å gå andre veien.. Vi var på jordmordklinikken i august, og der var dem veldig positive til et nytt svangerskap, men dem ville at vi skulle prate med spesialister først, så vi ble videresendt til kvinneklinikken her hvor vi bort. Der var dem langt i fra positive, men hun ikke gi oss noe svar, så hun videresendte oss til Rikshospitalet. Vi har fått time der 8 januar, og jeg kjenner at jeg er livredd for både det og måtte sitte på venterommet der vi hadde alle svangerskapskontrollene med lille Sindre-min, og for å få negative svar...

I tillegg til disse bekymringene så tok jeg celleprøver for 10 mnd siden hvor dem oppdaget celleforandringer. På daværende tidspunkt fikk jeg beskjed om at det ikke var noe å bekymre seg for, og at det mest sannsynlig ville gå tilbake av seg selv. I oktober var jeg og tok nye celleprøver, og for et par uker siden fikk jeg svaret på dem, og det var virkelig ikke det svaret vi hadde håpet på. Det hadde gått fra små/moderate celleforandringer til høyrisikoforandringer på den korte tiden, og jeg har nå fått time til utvida celleprøver. Jeg vet at prognosene på dette er veldig gode, men jeg kan alikevel ikke la være og bekymre meg.. Det siste vi trengte nå var flere bekymringer.Så her sitter vi med sorgen over en liten gutt som ikke fikk vokse opp, redselen over at vi muligens ikke kan få flere barn, og bekymringene over disse celleprøvene. Det er tøft nok å skulle klare å stå på videre når barnet vårt har blitt til en engel, om vi ikke skal måtte takle alt annet i tillegg. Akkurat nå så lurer jeg på når ting skal snu, og ting skal gå vår vei. Det var en som skrev så fint i en kommentar for meg at livet er ikke for amatører, og nå må jeg innrømme at jeg synes at hun har veldig, veldig rett.

Julemorgen

Andrèa er et eneste stort smil. Nå sitter hun foran Tv og koser seg med julestrømpa si. Hun venter så spent på både julenissen og julegjestene. pakkene ligge runder treet, og hun har ikke helt skjønt at ikke alle er til henne. "jeg får pakke av tante Malin mamma?". Joda. sier jeg, du gjør nok det. "jeg tror jeg får leker!". Jeg prøvde å forklare henne at det ikke var sikkert at det var leker, kanskje det var klær istedenfor? Hun kikket på meg og ristet oppgitt på hodet: "nesj da mamma, jeg tror nok ikke det!" Hun vet ihvertfall hva hun vil ha! Nå skal jeg ta en runde her for å se om alt ser greit ut, før jeg hiver meg i dusjen. Klokken 12 skal vi møte mamma, hennes samboer og ene søsteren min på kirkegården, slik at vi får tent lys, og laget jul for lille Sindre-min også. Så går turen hjem hit igjen for stort og smått til matlaging og julefeiring.

Jeg ønsker dere alle en rikrig god jul, og alt godt får det nye året.

Klemmer fra

Jeg skulle jo egentlig ha skrevet et innlegg som var fylt av håp og glede, og gode ønsker for julen.. Istedenfor sitter jeg her og minnes min første, og eneste jul med lille Sindre min. 23 desember ble vi sendt fra rikshospitalet, og til Telemark sentralsykehus. Dem sendte han ikke i sykebil engang, neida, lille premature Sindre-min ble hentet i taxi. Det var jo billigere med taxi enn med sykebil kan dere skjønne. Husker enda hvordan jeg freste.. Vel fremme på TSS ble jeg tatt i mot av en mindre blid og førjulsstemt sykepleier. jeg ble beordret på rommet mitt, mens dem skulle stelle Sindre min. Ja, dere leste riktig! Jeg gråt og jeg gråt, og det hjalp ikke så mye da Sindre ble lagt i lyskasse, og jeg fikk beskjed om at han skulle ligge der et døgn. Jeg var kjempe sliten etter mange dager med rier, og en knallhard fødsel. Hormonene herjet i kroppen min, og jeg var utrøstelig siden jeg ikke engang fikk holde sønnen min. Jeg hadde masse jeg måtte ordne hjemme siden jeg hadde vært på sykehuset i over en uke, og siden situasjonen var som den var valgte jeg å ta perm for å tilbringe natten hjemme. Jeg reiste tilbake på sykehuset på julaften morgen, og var der frem til klokken var 16. Da reiste jeg videre for å feire jul med datteren min siden jeg følte at hun trengte meg mere. Hun var så stor at hun forstod så mye mere av julaften.. Jeg reiste tilbake til Sindre på kvelden for å sove der sammen med han..
Jeg angrer bittert nå på at jeg ikke brukte all den tiden sammen med han. Hadde jeg ant at det var den første og eneste julen med lille Sindre-min hadde jeg valgt noe helt annet. Jeg vet at det er for seint å snyte seg når nesa er borte, men det er fryktelig fryktelig sårt at jeg ikke fikk feiret så mye som en jul sammen med han..

I dag har tårene rent i strie strømmer, og jeg gruer meg til morgendagen. Jeg prøver å være positiv, og ønske alle rundt meg en god jul med et smil om munnen. Vi nikker og smiler, og joda, vi skal kose oss... Det er bare det at det dessverre ikke fulgte med en oppskrift på hvordan man skulle skru av sorgen da lille Sindre-min forlot oss.
Jeg er ikke utstyrt med en "av-og-på-bryter". Jeg skulle ønske at jeg var det, men det er dessverre ikke slik det er. Det har seg heller sånn at savnet om tomrommet virker så ekstra stort i slike familiehøytider. Jeg skulle hatt en liten pjokk her som føyk rundt forbi, dro i juletrepynten, og gjorde mammaen sin sprø. Sprø, men lykkelig.. Ikke gal av sorg..

Jeg titter tilbake på årene som har gått...

Tusen takk for alle hilsener og gode ord vi fikk i går. Det varmer så mye på tunge dager. Dagen i går var tøff med masse tårer og tunge tanker, men vi kom oss gjennom den med begge beina plantet på bakken.

I dag vil jeg ikke dele tunge tanker med dere, men minner fra dem fire beste dagene i mitt liv.

Den første av disse dagene er da jeg ble mamma for første gang. Jeg hadde aldri trodd at det gikk an til å elske noen så høyt som jeg elsker Andrèa. Morskjærligheten blomstret fra første sekund, og jeg ønsket å beskytte den lille jenta mi med hud og hår. Livet var endelig perfekt, og det var ikke den ting jeg ikke kunne klare bare jeg hadde datteren min.

Andrèa 15 timer gammel.




Videre til den andre av dem lykkeligste dagene i mitt liv er den dagen jeg fikk beskjed om at jeg endelig var frisk igjen etter blodproppen og mange runder med operasjoner over flere dager. jeg skulle endelig få komme hjem igjen og være sammen med Andrèa. Gleden over å skulle få være mammaen til den lille jenta mi igjen på heltid kan ikke beskrives.

Her har jeg akkurat fått beskjed om at jeg skulle få reise hjem igjen:


Her har vi kommet til dag nr tre. Livet føltes så perfekt den dagen. Jeg giftet meg med mannen i mitt liv, datteren vår var brudepike, og jeg var 17 uker på vei med lille Sindre-min. Jeg følte meg som verdens heldigste, bare se hvordan jeg strålte den dagen!




Og sist, men ikke minst den dagen jeg ble mamma til en nydelig liten prins på bare 2096 gr, og 43 cm lang! Den dagen var virkelig livet mitt perfekt, og familien vår føltes så komplett. Han var ikke kortvokst som legene fryktet under svangerskapet. Armene hans var like lange, beina var like lange og brystkassen var ikke for tramg. Gleden over at han var helt frisk, og at det ikke være noen slike "problemer" i livet hans var ubeskrivelig stor. Prinsen vår var ikke bare perfekt for oss som han uansett ville ha vært, han var perfekt for alle andre også!

Her er Sindre bare noen få minutter gammel, og titter på pappaen sin for første gang:

Gratulerer så mye med dagen!

Elskede engel... mamma skulle skrivd et langt innlegg til deg nå, men ordene sitter fast i halsen, og tårene triller nedover kinnene mine. I dag er savnet så ekstra stort, og tomrommet føles så altoppslukende. Det kommer mange for å feire deg i dag, lille Sindre-min. Mamma kjenner at det er godt med all den støtten akkurat i dag.

Da storesøster var et år så satt hun på mammas fang mens dem andre stod i ring rundt henne og sang. Slike ting får vi aldri oppleve med deg.. Men en ting skal du vite, elskede barnet mitt, du er borte, men ikke glemt. Vår kjærlighet til deg varer evig.

Gratulerer med dagen, lille Sindre-min!

Sorg i juletid

Sorg i juletid

Tyst och mörk decembernatt
förr i julefrid
nu i saknad smärtsamt svart
i synes evig tid

Änglar sjöngo högt en gång
om barnet som var fött
kvider jag min egen sång
Sonen min har dött !

Herdar sökte stjärnan klar
fann den så till sist
famlar jag blint vägen dit
ljuset här jag mist

Gud som gav åt världens folk
värme , hopp och tro
hjälp mig nu att stilla mig
i sorgen finna ro

Hjälp mig i decembernatt
orka hålla ut
våga bida till den stund
väntan tagit slut

Värm min son i juletid
håll honom hos dig nu
från min famn han rycktes bort
Tag hand om honom, du!

Marianne Valladolid

En fin kveld

Etter flere dager med baken planta i sofaen, og ansiktet vendt mot veggen har jeg i kveld hatt en veldig koselig kveld sammen med mannen min, og en gjeng med veldig koselige damer :) Jeg har ikke så mye å skrive om akkurat nå, men ville bare dele at jeg faktisk har hatt en veldig fin kveld hvor vi har kost oss masse. Etter vi kom hjem igjen har mannen min sitti i sofaen og spilt gitar og sunget litt. Jeg føler meg så harmonisk og glad i dag :)

Sliten..

Jeg har satt meg ned gang på gang for å skrive her, men ordene vil liksom ikke komme. Jeg valgte jo å blogge fordi jeg synes at dette er et tema som det er viktig at det blir pratet om, men det er ikke alle tankene som er like lette å dele.Samtidig som jeg skal prøve å få ut alle tankene og følelsene mine rundt det å miste lille Sindre-min, så må jeg også passe på å ikke nevne andre her, og alt hva dem sier og gjør, siden jeg ikke har noen som helst rett til å blottlegge andre mennesker. Det er ikke alltid så lett når man føler at andre noen dager påvirker deg i så stor grad, og bare trykker deg ned i sølen. Enkelte dager så har jeg lyst til å hyle og skrike, og be hele verden om å reise dit solen aldri skinner. Det er ikke alltid lett å finne den balansegangen om hva man kan, og ikke kan skrive. Hva er greit og dele her, og hvor går grensa?

Dem siste dagene har jeg hatt det veldig tøft. Det nærmer seg faretruende både bursdagen hans og jul. Jeg prøver så godt jeg kan å stå på så Andrèa skal få en fin jul, men det er tøft. Andrèa skal ha grøt/nissefest 20 desember med noen venninner. Da blir det fire-fem rødkledde nissebarn her, og pappaen i huset må tre på seg nissedrakten og komme på nissefest for å dele ut en liten kosepose til alle barna.Jeg vil jo så gjerne at hun skal få en fin jul med gode minner. 21 desember blir det familieselskap for å feire bursdagen til lille Sindre-min. Det blir nok alt annet enn en god dag. Hadde det vært opp til meg så hadde vi strøket hele desember fra kalenderen i år, men som mamma til ei lita jente så kan jeg jo ikke det.
Til søndag er vi invitert til svigerforeldrene mine på grøtspising og kakebaking. Svigerinnen min og hennes barn skal også komme. Jeg vet at man egentlig må stå på videre, men akkurat denne gangen har jeg tillatt meg selv å stoppe opp. Jeg bare orker ikke å være med. Jeg føler meg allerede på sammenbruddets rand, og kjenner at jeg MÅ få lov til å stoppe opp litt nå, og ta litt hensyn til meg selv. Mannen min og Andrèa reiser dit, og jeg blir hjemme. Jeg føler meg som en elendig mor akkurat nå som ikke orker å være med den dagen, men jeg tror at Andrèa er mere tjent med en mor som klarer å holde seg på beina, enn en mor som strekker seg så langt at hun til slutt ikke klarer noen ting.

Det er tøffe dager nå. Det er flere måneder siden jeg følte at det var så tungt og vondt. Dem siste dagene har jeg gått med en konstant klump i halsen. Det føles tungt å puste, jeg føler meg kvalm og uvel. Jeg er så sliten og lei, at jeg irriterer meg over alt og alle. Jeg tror man skal være glad for at man ikke vet hvor vondt det er å miste noe av det kjæreste man har i livet før man står i den situasjonen selv, for akkurat dette unner jeg ikke engang min verste fiende....

Med bildet under armen.

I dag til morgenen rakk jeg ikke å åpne øynene engang før Andrèa holdt en lang tale for meg. Jeg svarte sånn i halvsøvne før jeg plutselig skjønte at hun ikke bare maste om TV-titting og frokost, men pratet om lillebror. I dag er jeg ganske sliten etter en natt med altfor lite søvn, så jeg må innrømme at det ikke fristet så mye å ha en lang samtale om lille Sindre-min på daværende tidspunkt. Etter litt kjapp tankevirksomhet kom jeg frem til at vi fikk ta en liten prat, før jeg lokket henne med sjokoladekalenderen for å få henne til å tenke på noe annet. Kanskje ikke akkurat pedagogisk rett, men til mitt forsvar så er det første gangen jeg ikke har orket å la henne prate og prate om han. Heldigvis så det ut som om at sjokoladekalender-fristelsen ble så stor at tankene på lillebror forsvant, og mammaen pustet lettet ut.

Da hun endelig var ferdig stelt, og vi var klare til å gå ut døren bråsnudde hun og løp inn på rommet sitt for å hente noe. Hun kom ut igjen med bildet av lillebror som hun har i sengen sin, for lillebror måtte jo få være med i barnehagen i dag! Så der tuslet vi avgårde hand i hand, jeg med matboksen i handa og hun med bildet sitt..
Jeg tror kanskje at barnehagetantene skulle ønske dem ble advart før vi kom, men dem tok det heldigvis på strak arm at Andrèa kom løpende inn og skulle vise frem broren sin. Hun hadde knapt nok tid til å si hadet til mammaen sin i dag, og da jeg lukket igjen døren etter meg for å gå hjem igjen stor det ei stolt jente på gulvet med fire barnehagetanter rundt seg som beskuet den vakre broren hennes.

Hodepine og tunge tanker..

Det begynte da jeg leste at den kjente bloggeren Regina Stokke hadde tapt kampen mot kreften, bare 18 år gammel. Tanken på hva familien går igjennom er så vond, så vond. Alle minnene om alt hva vi har gått gjennom dem siste månedene kom som kastet på meg. Samme natten våknet Andrèa og bare gråt og gråt etter lillebroren sin. Jeg satt med henne på fanget over en time den natten mens hun gråt som jeg aldri har sett henne gråte før. Jeg føler på en måte at jeg skal klare alt så lenge det kun er meg selv det gjelder, men å se hvor vondt barnet mitt har det er forferdelig. Da hun endelig roet seg la jeg henne ned i sengen hennes igjen, og strøyk henne over håret til hun sovnet. Jeg fikk karret meg tilbake til min seng, og tårene rant resten av natten. Tanken på at Andrèa skal lide sånn er så vond, så vond. Lille, uskyldige barnet mitt som aldri har gjort noe galt. Hvorfor skal hun måtte gå igjennom dette? Det er så urettferdig!

Lillesøsteren min kom hit på fredag, og vi ble sittende å prate til langt på natt. Det var så godt å få luftet tankene sine litt til en som satt i samme rom, og som kunne gi meg en klem. Dagen i går gikk til julegaveshopping, og pakkelaging. Jeg var ikke ferdig og i seng før klokken var fire i natt. Jeg våknet i dag med en ufattelig hodepine, og masse vonde tanker. Det nærmer seg bursdagen til lille Sindre-min, og det merker jeg veldig godt. Desember er ikke lengre noen god måned for oss. Om 9 dager er det nøyaktig et år siden jeg skjønte at fødselen var i gang, og jeg ble sendt i ambulanse fra Telemark sentralsykehus og inn til Rikshospitalet. Dem klarte å holde igjen fødselen i 6 dager, men da gikk det ikke lengre. Lille Sindre-min var så ivrig etter å hilse på oss ute i den store verden. Jeg husker hvordan jeg gråt dem timene det tok fra han ble født til jeg fikk se han. Jeg måtte holde sengen, for jeg klarte ikke å stå på beina etter stort blodtap, og dem fløy rett opp på nyfødtintensiven med han.. Dem timene som tok før jeg fikk se han var lange, og når dem endelig kom med han så jeg skulle få se han bittelitt var jeg så slapp og dårlig at jeg ikke klarte å holde han i mere enn fem minutter. Jeg husker alt dette som om at det skulle vært i går...
I dag har tårene trillet nedover kinnene mine, mens vi har hørt på Hvis morgendagen aldri kommer
, og lillesøstern har holdt rundt meg og tørket tårer... Så lenge varte dem gode dagene.. *sukk*

Stille før stormen..?

Jeg føler nesten at jeg har det for bra for tiden. Jeg tenker selvfølgelig på Sindre, og jeg savner han fremdeles like mye, men på en eller annen måte så føler jeg at jeg har det ganske bra. Jeg har sluttet å kun være mamma, og heller begynt å være litt Anne også. Jeg har alltid vært opptatt av det alternativet, men aldri gjort noe mere med det. Den siste tiden har jeg vært på to forskjellige kurs innenfor det, og jeg har lest flere bøker. Jeg synes det er så spennende, og vil bare lære mere og mere. Når jeg forteller venner og familie at jeg har begynt å rense energibanene til mannen min hver kveld så kikker dem dumt på meg og rister på hodet. Jeg synes jeg hører hva dem tenker: "Nå har det klikket helt for henne". Til dette vil jeg svare: "klikket og klikket.Jeg er nå like gal som jeg alltid har vært. Bare at denne gangen gir galskapen meg mye glede!" I tillegg så har jeg jo som dere vet fått øynene opp igjen for håndarbeid. Jeg har også lagt om kostholdet og begynt å trene en time hver kveld. (okei, nesten hver kveld da).
På julebordet på tirsdag følte jeg meg faktisk veldig fin. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så vel. Det var fantastisk deilig!
Jeg tar meg ofte i å lure på hvor lenge dette vil vare, og om det bare er stille før stormen.. Men en ting er ihvertfall sikkert: nå skal jeg nyte det at jeg har det bra så lenge som det varer. Jeg er sikker på at lille Sindre-min titter ned på meg, og gleder seg over at mammaen igjen føler seg glad!

Adventskalender

Supermammaen har tatt ferie, og har blitt erstattet av en mamma som glemmer både klesbretting, blogging og mail-svaring. (jeg håper denne mammaen er tilbake en av dem nærmeste dagene slik at huset ikke forfaller helt før jul.) Grunnen er den at det for noen dager siden kom symaskin i hus. Jeg syr og syr, og vet ikke hva jeg skal gjøre med halvparten engang. Siste prosjektet mitt er adventskalender til snuppa mi. Okei, dette er jo egentlig ikke en blogg om interiør og slike ting, men jeg vil vise dere alikevel...

For et par uker siden lagde jeg denne rammen bestående av noen taklister jeg hadde igjen etter vi pusset opp soverommet, samt hønsenetting:
(beklager dårlige bilder)



Jeg likte ramma så godt at jeg fant ut at jeg skulle lage en til som jeg kunne bruke til en adventskalender. Nå er det tett i tett med slike poser i forskjellige størrelser:



Vel, jeg skal ikke skryte av at jeg er helt ferdig. Jeg planla litt dårlig, så på lørdag gikk jeg tom for silkebånd. Fikk endelig det i hus igjen i dag. Godt i gang med syingen så gikk jeg tom for tråd. Måtte sende mannen ut for å handle for meg (han som hadde lagt seg såååå godt til rette på sofaen.. ), og nå som jeg endelig har fått både silkebånd og tråd i hus har jeg gått tom for ståltråden som jeg har brukt til å lage tallene av. Tenke langsiktig sa du? Heldigvis er Andrèa fremdeles så liten at hun ikke merker at noen av posene kommer på for seint. Jeg skal prøve å få gjort meg ferdig i morgen mens Andrea er i barnehagen, for i morgen kveld skal vi på julebord, og jeg tror dessverre ikke det blir tatt så godt opp om jeg tar med håndarbeidet dit.


Jeg ønsker dere alle sammen en flott adventstid!

Bedre tider.

Jeg vet ikke hva som har skjedd den siste uken, men bortsett fra en tøff natt, og en tung kveld etter barnevognsalget så føler jeg meg mye lettere til sinns. Jeg har fått så mye mere overskudd til å gjøre ting, og kreativiteten har virkelig blomstret igjen. Jeg scrapper, jeg syr, jeg lager rammer og jeg lager smykker. Jeg har noe mellom fingrene hele tiden, og jeg koser meg! Jeg slipper å tenke på alt det vonde, men konsentrere meg om det jeg holder på med. Jeg merker det at det hjelper på humøret til alle sammen her. Mannen min er lykkelig over at jeg plutselig ønsker å gjøre noe igjen, og både han og Andrèa nyter det at jeg sitter her og synger for meg selv mens jeg pusler med ting jeg liker å holde på med.
I går tok jeg med Andrèa på hobbybutikken så hun fikk plukke ut noe hun ville at vi skulle lage til jul, så i dag har vi sitti rett ut på stuegulvet og laget noen små engler. Hodet er limt på på skakka, og vingene går i litt forskjellige retninger, men hva gjør vel det? Hun storkoste seg, og det er det viktigste. Nå er englene plassert på hylla med bildene og tingene til Sindre som vi hang opp for noen dager siden. Englene måtte jo være sammen med lillebror. ja, sånn var det med den saken! :)

Det er rart hvor fort ting snur. Tidligere i dag smilte jeg fra øre til øre, men nå sitter jeg her mens tårene triller nedover kinnene mine. Vi bestemte oss for en stund siden om at vi skulle selge søskenvogna vi kjøpte da Sindre kom til. Vognen er bare brukt en gang, så den tenkte jeg at det skulle gå greit å selge siden det ikke sitter så mye minner i den.. Der tok jeg feil! Det ringte noen for 15 minutter siden og sa at dem ville kjøpe den. Plutselig var det ikke lengre en tanke om å selge den, men en reel ting. Mannen min er nede og gjør klar vognen nå, for dem som skal ha den er på vei for å hente den. At det skulle gjøre så vondt hadde jeg aldri trodd...

Kan vi kose heeeeele dagen mamma?

Slike dager som dette er gode! Andrèa kom tuslende inn til meg ved ni tiden, og krøyp under dyna mi, kikket på meg med store øyne og sa "jeg har sovet godt". Og det tror jeg hun har, for for første gangen på lenge har hun sovet hele natta, Noe jeg tror vi satte pris på begge to. Vi er begge uthvilte, blide og fornøyde, og siden jeg ikke føler meg som et overtrøtt vrak i dag med søvnmangel fikk hun valget om å være hjemme med meg, eller å reise i barnehagen. Nok en gang ser hun på meg med store øyne og spør meg: "kan vi kose heeeeeele dagen mamma?" Og selvfølgelig kan vi det, så nå skal vi snart sette rundstykkene i ovnen og kose oss med en deilig lunch sammen. Så skal vi sette oss ned å tegne og male litt, og Andrèa skal få hjelpe mammaen sin med å lage julegaver. Åh, sånn som jeg liker slike dager! Det er så godt når man ikke føler seg trist, og tung til sinns.

Solen skinner, Andrèa skinner om kapp med den, og jeg er uthvilt og glad. Kan det bli bedre da?

Ha en flott dag alle sammen :)

mammabloggere.com

www.mammabloggere.com er en side for å samle mammaer som blogger. Der kan man lese alt mellom himmel og jord som har med livet som mamma å gjøre :)

En tung natt..

Når mørket har senket seg, og stillheten nok en gang har inntatt hjemmet begynner tankene å kverne, og mamma sliter med å gå til ro. Hvordan ville du sett ut nå, lille Sindre-min? Ville du smilt til oss med mange små tannebisser i munnen din? Ville du gått rundt bordet som storesøster gjorde på den alderen? Ville du ledd av fryd mot oss mens ansiktet ditt strålte som en sol? Hvordan ville alt vært lille Sindre-min om du hadde fått blitt her hos oss?
Storesøster har begynt å våkne hver natt. Det er noe hun tenker på, og jeg tror det er deg. I går natt da jeg våknet av stemmen hennes lå hun i sengen sin med et bilde av deg i hendene sine, og pratet med deg lille Sindre-min. Hørte du henne? Ga du henne svar? Da mamma spurte henne om hun pratet med deg svarte hun ja.. Da jeg spurte hva dere pratet om holdt hun en lang avhandling for meg om at det var mange mennesker i bilen da du var syk og måtte på sykehuset. Jeg undres så ofte over det, lille Sindre-min,hvor hun plukker opp alt hun vet.

Det er så vondt elskede barnet mitt, at du ikke er her hos meg. Jeg hadde ikke en for mye, lille Sindre-min. Jeg hadde ikke råd til å miste deg....


Diktet som mammaen din skrev til deg til begravelsen din..



Til min elskede lille engel..

To øyne, så store og blå
som tittet på meg da du til brystet lå.

En munn, så liten og fin
da du smilte til mammaen din.

To føtter så bitte små.
som aldri fikk lære gå..

Så liten og fin du lå på mitt fang,
og lyttet til mammas sang..

Et lite hjerte i ditt bryst lå,
som så altfor tidlig sluttet å slå..

Jeg skal aldri mere ditt kinn få røre,
heller ikke dine lyder høre..

Hvorfor måtte du fra meg gå?
Mamma savner deg så...

Mamma elsker deg, engelen min...

Kjæreste lille Sindre-min.

Det er den 21.igjen i dag. 21.som skulle bli både din fødselsdag og din dødsdag. 8 måneder har gått siden vi fikk den tunge telefonen.8 mnd siden det første, store sjokket. 8 måneder siden vi hastet nedover til deg, og ba om at du måtte leve.8 mnd siden jeg hold deg i armene livløs og kald. Gud, som jeg hater denne dagen her. For hver gang denne datoen kommer vet jeg at vi er en månede lengre unna fra da vi mistet deg, og vi er en månede nærmere bursdagen din uten deg. Da skal vi samle familien for å feire deg, og minnes deg. Du er borte fra armene våre, men i hjertene våre vil du alltid leve. Mamma og pappa har hengt opp ny hylle i dag med plass til en del av tingene dine. Noen bamser, en sutt, bilder og mere.. Jeg savner deg så lille engelen min.

Varme mennesker!

Det finnes mange mennesker der ute som er så varme og omtenksomme, også har man dem menneskene som er EKSTRA varme og EKSTRA omtenksomme. Ida er en av disse ekstra varme og ekstra omtenksomme menneskene. På kort tid har jeg fått erfare at hun strør rundt seg med varme og omsorg. Jeg har lest i bloggen hennes at hun bl.a har laget og solgt sløyfer til inntekt for kreftforeningen. Det virker som ei jente som står på for andre, og denne gangen er det meg hun har tatt under sine beskyttende vinger. Bare etter å ha kommet tilfeldig over bloggen min har hun sendt meg mange gode ord både her, på mail og i brev. I går så dukket det opp en nydelig pakke i posten. I den lå det en vakker hvit engel, to armebånd som hun hadde laget (et til meg og et til Andrèa) samt noen nydelige englevinger som hun har sydd og brodert inn navnet til Sindre på. Så kjære Ida, takk for alle gode ord, og for en nydelig gave som rørte meg veldig!



Datteren min ville ha på seg vingene, for hun syntes at dem var så fine (noe som hun har helt rett i!), men hun var ikke villig til å la seg fotografere... *sukker*

Et bilsete..

Vi bestemte oss for at vi skulle selge bilsetet og vognen til Sindre. Bilsetet har stått hos svigerforeldrene mine siden Sindre døde. Dem tok det med hjem fra sykehuset, så jeg har ikke sett det etterpå. I går reiste mannen min for å hente det. Jeg merket at jeg syntes det var sårt å få det i hus igjen, men det gikk greit.. Helt til jeg satt meg ned for å ta bilder av det i stad. Jeg tok i bilsetet hans, og det bare smalt for meg. Sist jeg så det setet var siste gangen jeg så Sindre levende. Jeg satt han i setet og gjorde han klar for å reise til venninnen min. Siste minnene mine fra min levende, flotte gutt, var han iført en strikketdress fra bestemor mens han satt i bilsetet i bilen til tante og skulle på "ferie" alene for første gang. Jeg merket det godt at tiden ikke er inne for å kvitte seg med det, så nå har mannen min satt det ned i kjelleren, og der skal det få stå frem til jeg føler meg klar til å gjøre noe mere med det..

Ser du stjernene, liten?

Jeg vil dele et dikt med dere som jeg synes sier så mye om hvordan vi med englebarn har det. Bekymringene for barna våre er fremdeles der. Jeg tenker ofte på om han fryser, er ensom, er sulten osv. Jeg tenker på alt jeg som mor skulle gjort her i livet for han, for å sørge for at han hadde det bra og fikk alt han trengte.


Ser du stjernene, liten
Av Magdalene Langslet


Ser du stjernene, liten,
fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du at vi gråter?
Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du liten - eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten,
før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt det du trengte?
Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten?
Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred?
I hvile på dunmyke senger?

Elskede unge,
får vi treffes igjen?
Det er så stille her hjemme.
Takk for den tiden du var
for alt det vi aldri skal glemme.

Verdens beste klem!

Tiden har kommet for å fortelle litt om datteren vår, og hennes reaksjoner på alt som har skjedd. Hun var to år og to mnd da Sindre forlot oss. En av tingene med Andrèa er at hun ligger veldig langt fremme språkmessig i forhold til andre på hennes alder. Hun sier ting man ikke skjønner hvor hun kan ta fra. Et par mnd etter Sindre døde hadde vi følgende samtale. Andrèa påstod at lillebror gråt, hvor jeg prøvde å forklare at lillebror ikke gråter. Hun ville ikke gi seg, og stod på sitt. Lillebror gråt, sånn var det bare. Jeg måtte til slutt spørre henne om hvorfor han gråt. Han gråter fordi han ligger alene i kisten sin mamma". Vi har hatt flere slike episoder hvor hun har fortalt om hva lillebror gjør osv. Her i huset har det blitt en vane at hun plutselig kikker ut i løseluften og sier noe til han, sånn som : "jeg elsker deg også lillebror." eller "ja, du er også fin lillebror". Ofte sitter hun på gulvet og leker, og ofte kan hun fortelle meg at det er lillebror hun leker med. Da pleier jeg bare å spørre henne om dem har det gøy, og svaret er alltid ja. For noen dager tilbake satt hun nok en gang på gulvet og lekte for seg selv. Plutselig spratt hun opp, løp bort til meg og la armene rundt halsen min, og virkelig nikosa på meg. Dette er ikke noe hun gjør så ofte lengre, for hun er jo så opptatt med andre ting. Jeg fortalte Andrèa at jeg syntes det var en veeeldig god kos. Jeg fikk et svar jeg virkelig ikke var forbredt på. "ja, den var til deg fra lillebror den mamma"! Akkurat den dagen var veldig tung, så det var en kjærkommen klem fra ei veldig omtenksom lita jente.

Minnene

Det er rart hvordan man holder seg oppe i hverdagen. Man tar seg av barn, hus og hjem. Man Holder hodet hevet, og står på videre.. Man klarer liksom det man må klare og enda litt til. Man prøver å forbrede seg på enhver situasjon man kan havne i, som man vet at kan komme til å gjøre vondt. Er man ute blandt andre mennesker så holder man maska uansett, og man klarer seg så "fint". Men når man sitter hjemme så blir man ofte mere sårbar, ihvertfall føler jeg det slik. Jeg lå akkurat lettere henslengt på sofaen og så på Grey's Anatomy. Tirsdagskveldene er hellige for meg, det er min TV-kveld hvor jeg absolutt ikke gjør noe annet enn å ligge på sofaen, helle i meg brus og dytte i meg snop mens jeg glaner på skjermen. Der ligger man og aner fred og ingen fare, så plutselig dukker det opp en situasjon på skjermen som du kjenner deg så igjen i, man begynner å riste mens tårene renner i strie strømmer. Dette er en av disse kveldene. På skjermen så man en gutt som kjemper for livet sitt, og en mor som trygler han om å overleve. Alle tankene jeg hadde etter vi fikk telefonen om at lille Sindre-min ikke pustet kom som kastet på meg. Jeg husker den lange turen ned til sykehuset hvor jeg tryglet og ba om at sønnen min måtte overleve, han kunne ikke dø fra meg. Jeg husker det som om det var i går. Det er rart hvordan man kan klare å holde ryggen rak og hodet hevet, for så å plutselig knekke totalt sammen over noe man ser på TV. Jeg har skjønt at uansett hvor mye jeg prøver å forberede meg på alle vonde og vanskelige situasjoner jeg kan havne i, så nytter ikke det. Minnene vil følge meg uansett hvor jeg er. Det er på butikken, i byen, på cafèer, reklamer på TV, reklamer i blader osv. Det vil alltid være noe der ute som minner meg om lille Sindre-min..

"Det er så godt å høre deg le"

For et par dager siden hadde jeg besøk av søsteren til mannen min. Han gikk og la seg før hun reiste, så vi ble sittende her alene og skravle litt slik som bare vi jenter kan klare. Neste dag sier mannen min til meg: "du Anne, kan ikke du ha besøk litt oftere?" Jeg lurte jo fælt på hvorfor han ville at jeg skulle ha det.. "jo, for det var så godt å ligge i sengen og høre på at du faktisk lo!" Det å ha mistet et barn er det tøffeste man som foreldre kan oppleve, og det gjør noe med deg som menneske. I tillegg har det skjedd andre veldig vonde ting i livet mitt den siste tiden, som har gjort at jeg har måtte tenke mye over livet mitt og hva jeg ønsker. (Jeg vil ikke å gå for mye inn på det her, da det dreier seg mye om en annen person, og jeg ønsker å la andre sitt privatliv bli værende på utsiden av nettverden, selv om det også har stor innvirkning på mitt liv.) Jeg har jo merket det lenge at jeg ikke akkurat er sprudlene, men så lenge datteren min er våken smiler og ler jeg, mens jeg gjør alt det jeg pleier å gjøre.. Her for en stund siden sa mannen min til meg: "elsker du meg ikke lengre?". Hvor jeg da svarer at selvfølgelig gjør jeg det, og hvor har han fått dem tankene fra. "jo, for du smiler aldri lengre når jeg kommer hjem fra jobb, og uansett hvor mye jeg prøver å tøyse og tulle for å få deg til å le, så er du like alvorlig".
Jeg tror nok mannen min ofte tenker at han ikke bare har mistet sønnen sin, han har mistet kona si også. Han var vandt til at jeg alltid var på godt humør, og at jeg møtte han i døren med et smil om munnen når han kom hjem fra jobb. Jeg har vel kanskje hatt så nok med meg selv i så lang tid nå at jeg har skyvd han helt vekk. Vi er nok engang tilbake på at kvinner er fra venus, og menn er fra mars, bare at denne gangen er det meg som trekker meg unna og ikke prater med han. Denne gangen så er det meg som trenger å få sitte i fred med tankene mine, og han som ikke når igjennom til meg. Jeg tror kanskje jeg har blitt litt farget av andre, for det tok ikke mange dagene etter begravelsen før mennesker begynte å mase om at vi måtte komme oss videre.. Det har ikke blitt noe mindre masing om det etter som tiden har gått, så nå tenker jeg litt: "hold munn Anne, det har gått SYV mnd, nå får du skjerpe deg og stå på videre". Men så er det nå engang slik da at sorgen ikke har noe tidsperspektiv. Man får liksom ikke utdelt en viss mengde tid hvor man kan få sørge og ha det vondt, og når den tiden er over så er alt bra igjen. Det fungerer overhodet ikke på den måten, så jo mere jeg presser meg selv til å stå på og kjempe meg fremover, jo mere sliten og lei meg blir jeg.

Det er litt rart, før så elsket jeg å lage avtaler, og å være sammen med andre mennesker. Nå lager jeg avtaler for at jeg føler at jeg må komme meg litt ut, for det er jo det alle maser om, men når dagen for avtalen er der så sitter jeg her og gråter fordet at jeg må treffe andre mennesker. Spesielt dagen etter jeg har tilbrakt tid med andre sliter jeg, da kommer angsten som kastet på meg. Det er utrolig slitsom, spesielt med tanke på datteren min. Jeg vil så gjerne at hun skal ha det bra, så jeg presser meg til å finne på ting med henne. Vi reiste i Dyreparken for et par mnd siden, vi reiser på cafe- og byturer etc, for at hun skal kose seg og ha det fint. Neste dag så føler jeg meg som et vrak. Jeg prøver å gjøre alt andre forventer av meg. Jeg skal være sosial, jeg skal ta meg av hus og hjem,jeg skal være sammen med andre babyer, jeg skal lytte til alt hva andre har å si om sine babyer etc.. Det som faktisk er litt vittig midt oppi alt dette er at dem som forventer at jeg skal orke å høre om dem sine barn er dem som ikke vil høre om Sindre, for dem synes at det gjør for vondt for dem.

Huff, dette ble syt og klag, så da får jeg vel nesten avslutte med å si at jeg har mye jeg er glad for også. jeg er glad for at jeg fikk Sindre, for jeg ville aldri vært foruten den tiden vi fikk sammen. Jeg er også ubeskrivelig glad for den utrolige vakre datteren min som ligger i senga og sover så søtt nå. det er utrolig hvordan hun klarer å gjøre regnværsdager om til solskinnsdager, og tårer om til smil. Tar jeg ikke helt feil så kan hun nok lage orkaner om til en lett bris på en solskinnsdag også!

Så vondt..

Det eneste ho ønske seg, var en solskinns dag.
Skyfri himmel, en problemfri time,
med gode venners lag.
Nykter men svimmel, svimmel av glede så glad for litt fred.
Det er ikke for mye å ønskje seg det, men du vet, det skal noke til.
Det er for tida ikkje sånn livet er.


Åh, hva skulle jeg ikke gitt for en time uten bekymringer, sorg og savn. Jeg lengter etter latter, smil og glede. Til å våkne en morgen og tenke at "nå Anne, nå er livet bra". Jeg skulle gitt hva som helts for å få mere tid sammen med deg, lille Sindre-min. Til og igjen få være en familie på fire. Jeg lengter etter å være en sliten tobarnsmor etter nattevåk og barneskrik.
Svaret på obduksjonsrapporten kom for et par uker siden. Skjult lungebetennelse som ga nedsatt imunforsvar, som igjen førte til blodforgiftning og multiorgansvikt. Hvorfor kunne du ikke, lille Sindre-min, vist mammaen din at du var syk? At en liten antibiotikakur kunne endret på alt er vondt å tenke på. Det var så unødvendig, du hadde ikke trengt å dø. Jeg savner deg, lille Sindre-min, høyere enn noen kan ane. det er et tomrom her, så stort, så stort. Et tomrom som ingen kan fylle..

"Vit at jeg elsker deg, forguder den du er
Og vit at jeg savner deg, jeg ønsker du var her"

Mamma elsker deg, lille engel..

Skrivesperre og andre sperrer.

Den siste tiden har ikke fingrene mine klart å fly over tastaturet. Srkivesperra har kommet, og jeg får ikke frem et ord. For en uke siden var vi på sykehuset og gikk igjennom obduksjonsrapporten, og etter det har jeg på en måte bare måtte stenge ting litt ute. Det har rett og slett skjedd så altfor mye på så altfor kort tid for meg. Jeg orker nesten ikke å reise på graven hans for tiden, jeg orker ikke å tenke på han. Jeg må rett og slett bare distansere meg litt fra alt nå for å klare og holde meg på beina, og stå på videre.

Kvinner er fra venus - menn er fra Mars....... Eller omvendt!

Sorgreaksjoner er en merkelig ting. Det er vel ikke noen hemmelighet at kvinner prater,prater og prater, mens menn gjerne tier. Vi var heller ikke noe unntak. Da begravelsen var over sluttet mannen min å prate om det som hadde skjedd, mens jeg hadde et voldsomt behov for å prate om Sindre. Jeg hadde lyst til å hyle og skrike av frustrasjon over at han ikke engang nevnte navnet Sindre sitt navn, og han ønsket garantert å rive seg i håret over at jeg aldri kunne holde munn. Vi var rett og slett på to forskjellige planeter!

2 mnd etter at Sindre døde flyttet vi. Andrèa måtte være hos bestemoren sin en uke siden hun ikke hadde barnehageplass her enda, og vi ikke kunne kjøre henne til Gvarv hver morgen siden det var en time hver vei. Hun var der i en uke mens vi flyttet, vasket ned, kom oss i orden her og begynte å pusse opp. Hun fikk en enorm reaksjon da hun kom hjem igjen. Ikke nok med at Sindre var død, og at mamma og pappa var mye lei seg, vi bodde også på en ny plass, og hun begynte i ny barnehage. Det ble for mye for ei lita jente på rett over to år. Hun gikk fra å være en solstråle til å bli et lite "monster" fra den ene dagen til den andre. Vi visste ikke hvordan vi skulle håndtere dette, og søkte derfor om hjelp. Vi skjønte begge to at dette rett og slett var en veldig sorgreaksjonv fra henne sin side, men det føltes så ille at vi måtte prate med noen som visste hvordan vi best mulig skulle takle dette. Vi ble henvist til familievernkontoret, og fikk samtaler der etter kort tid.
På det tidspunktet hadde ikke jeg så stort behov for å prate om Sindre, mens mannen min satt med mye innestengte tanker og følelser. Han fikk tilbud om å ha samtaler der alene, og takket heldigvis ja. Da fant han ut at det var godt å prate om sønnen vår, og prøvde iherdig å overtale meg til å prate mere om han. Plutselig var rollene snudd opp ned. Man kan bli fortvilet, og forvirret av mindre. Da jeg var oppe var han nede, da jeg var nede var han oppe. Vi var aldri på samme plassen til samme tiden. Det var alltid en som stirret tomt ut i luften, og når man endelig har en god dag selv så blir man bare frustret og lei av at den andre parten ikke har en god dag. Vi klarte heldigvis å fungere som foreldre selv om vi hadde det tøft. Andrèa var førsteprioriteringen uansett hvor vondt vi hadde det. Vi tvinga oss til å leke og le sammen med henne selv om vi helst ville hyle og skrike. Vi fant på ting, vi reiste på turer. Vi gjorde alt en "normal" familie ville ha gjort, og ingen kunne se på oss hvordan vi egentlig hadde det. Man blir flink til å spille skuespill, for vi lærte fort at folk egentlig ikke ville høre om han. Dem følte seg rett og slett utilpass hvis vi kom inn på at Sindre var borte. Jeg tror det tok fire mnd før vi hadde en fin dag sammen alle tre, hvor vi virkelig gledet oss over å være sammen. Nå går det fremover, og jeg vil si at vi nå har kommet dit hvor halvparten av dagene har blitt såkaldte gode dager. Jeg savner sønnen min, men gleder meg over at livet ikke ser så helsvart ut lengre, og at vi igjen kan smile og le.

Dem første dagene uten Sindre...

Som tidligere nevnt så blir det mye hopping frem og tilbake i tid. Jeg velger å være bunnløst ærlig om vår sorg, og alt som har fulgt med. Enkelte synes kanskje at jeg blottlegger meg selv og min familie for mye, men jeg vet med meg selv at jeg ikke har noen ting å skjule..

Det første vi gjorde da vi kom hjem fra sykehuset var å rydde vekk alle tingene hans. Vi tok ikke av oss skoene engang før vi satte igang med ryddingen. Det måtte vekk. Jeg orket ikke å se på bleiepakka hans, se flasker på kjøkkenet, vogna i gangen, vugga i stua osv.. Alt ble fjernet i full fartl. Det eneste som fikk være igjen var klærne hans, dem måtte få bli..
Vi klarte ikke å sove på rommet vårt, det var for mange minner der. Tanken på at han ikke skulle ligge oppå brystet mitt på natta i vår seng var ikke til å holde ut. Vi flyttet inn på stua, madrasser ble lagt på gulvet, og der "campet" vi i flere uker.. Den kvelden vi kom hjem fra sykehuset tok jeg en sovetablett. Jeg var utslitt, for jeg hadde ikke sovet noen ting siden beskjeden om at han ikke pustet kom dagen i forveien. Jeg var egentlig livredd for å sovne, for jeg visste at det ville være som å våkne til et nytt mareritt da søvnen begynte å fosvinne, og jeg skjønte at han virkelig ikke var der. den natten drømte jeg så godt. den drømmen sitter som spikret i minnet mitt. Alt var så ekte, så virkelig.. Jeg drømte at han var død, men at dem fikk liv i han igjen. Jeg fikk han med meg hjem igjen fra sykehuset, og vi la oss til å sove på stuegulvet. Han lå på brystet mitt, og jeg husker at jeg gråt av glede over at han var hos oss, at det hadde gått bra. Da jeg våknet kjente jeg fremdeles tyngden fra han på brystet mitt, og varmen fra kroppen hans. Jeg husker at jeg snuste ut i lufta, og at jeg kjente den søte lukten av baby. Det var akkurat som om at han hadde vært der hos meg, at han hadde vært innom for å kose med mammaen sin for siste gang. Jeg bærer dette minnet med meg, og jeg tar det frem hver dag, og kjenner på følelsen av å ha han her hos meg selv om han er borte. På en merkelig måte gir det trøst på tunge dager..

Dem neste dagene pratet meg og mannen min i ett sett. Det ble mange sene kvelder i sofaen, med tårer og prat. Da det var på tide og legge seg fant vi frem bildet av Sindre, og satt på bordet ved siden av oss så vi hele tiden kunne se han. Vi sang "trollemors vuggevise" til han, og strøyk på bildet.vi knuget oss inntil hverandre og holdt rundt hverandre. Vi gråt for at vi savnet sønnen vår, vi gråt for at vi trengte intimitet fra hverandre som vi ikke tillot oss å få siden vi ikke syntes det passet seg. Vi gråt for det meste av alt.. Det tok mange uker før vi tillot oss å gjøre mere enn å prate sammen og holde rundt hverandre. Da gråt jeg fordi at jeg tillot meg å ha den nærheten til mannen min, når Sindre var død. Alt ga skyldfølelse, alt føltes som et svik. Fremdeles kan jeg sette meg ned og gråte hvis jeg føler at jeg har hatt det for bra en dag, for hvordan kan jeg klare å nyte livet når sønnen min er død? Jeg vet bare at for Andrèa sin del så må livet gå videre. Vi må ha lek og latter her i huset, for hun fortjener ikke å bli straffet fordi at broren hennes er borte. Hun har jo aldri gjort noe galt. Hun er et lite uskyldig barn som fortjener å ha det bra.


Jeg savner deg så lillebror..

Jeg har endelig forstått....

Jeg er lei av å tie, av å skulle forstå. Etter mange gode ord fra mange flotte BP-damer har jeg i dag skjønt at jeg ikke trenger å forstå, og jeg trenger ikke å forsvare andre menensker og dems reaksjoner. Sindre er en stor del av mitt liv, han er en del av meg. Jeg har virkelig prøvd og respektere at enkelte ikke vil høre om han, at enkelte synes at det er vondt.. Men med hvilken rett har enkelte lov til å si at dem ikke vil høre noen ting om min sønn, mitt barn, og at jeg ikke skal få lov til å nevne han? Han har levd inni meg, jeg har satt han til verden. Jeg har ammet han, stelt han, trøstet han og kost med han. Jeg har båret han i armene mine time etter time, og sovet med han på brystet natt etter natt. Jeg lekte med meg selv og mitt liv for å få han, for så høyt var han ønsket, og enda høyere elsket! Jeg savner han, vist pokker savner jeg han. Det går ikke en dag, ikke en time uten at han er innom tankene mine. Jeg har to enorme gleder i livet, det er mine to barn. Jeg har også en stor sorg i livet, sorgen over å ha mistet Sindre. Jeg er fremdeles Anne, bare med litt mere bagasje enn dem fleste andre har. Vil enkelte mennesker være en del av mitt liv må dem ta meg slik jeg er, og med den bagasjen jeg har. Dette er meg på godt og vondt. Sindre er min glede, min sorg, mitt liv. Dette er min historie om en engel!

Skyldfølelsen

Å, som jeg har følt skyld etter Sindre døde. Hvorfor så jeg ikke at han var syk? Hvorfor sendte jeg han bort? Hvorfor var jeg ikke der? hvorfor, hvorfor, hvorfor?
Dette har gnagd meg så fælt, enkelte dager har det vært vanskelig å i det hele tatt puste når skyldfølelsen virkelig slår til. Jeg har gått mange runder med meg selv, og endelig føler jeg at noen av disse tankene begynner å slippe taket. Jeg så ikke at han var syk, for han ikke viste noen symptomer på at han ikke var bra. Man misstenker ikke at er barn som er blid og fornøyd,samt spiser og sover som normalt er sykt. Jeg har klandret meg selv for at jeg sendte han bort, jeg har bedt mannen min om å kjefte og smelle. Jeg hadde skjønt det om han hadde valgt å flytte fra meg siden det var meg som valgte å sende han til barnevakt. Det er pga et valg jeg tok at vi ikke var der da sønnen vår døde. Jeg vet alt dette, jeg lever med dem tankene hver dag. Hadde ikke jeg bestemt at han skulle til "tante", så hadde han ikke dødd uten oss der. Det er fakta. Men jeg sendte han ikke bort av egoistiske grunner. Jeg lot han ikke dra fordi at jeg ville ha tid uten han. Det å ta et valg om at han skulle være borte fra oss en hel helg var ikke lett, for jeg visste at jeg kom til å savne han veldig mye. Jeg valgte som jeg gjorde fordi at all min tid gikk til datteren vår som var syk. Jeg var utslitt, rett og slett segneferdig, og jeg følte ikke at jeg på daværende tidspunkt klarte å gi han alt jeg syntes han fortjente. Jeg hadde ikke tid eller overskudd siden Andrèa krevde meg 24 timer i døgnet. Jeg stoler fullt og helt på venninnen min, hvis ikke hadde jeg aldri takket ja da hun spurte om hun kunne passe han. Jeg visste at da ville han få all den kjærligheten, omsorgen og oppmerksomheten han trengte, og mere til dem dagene han skulle være der. Jeg valgte ikke det som var best for meg,da hadde jeg heller hatt han hjemme, jeg trodde jeg valgte det som var best for han. Endelig begynner jeg å forstå at jeg ikke var egoistisk, jeg gjorde det jeg trodde var best for mitt barn der og da. Jeg visste ikke at han aldri skulle komme hjem igjen, det hadde jeg ikke den fjerneste anelse om. Hadde jeg kunnet skru tiden tilbake, og valgt om igjen uten å vite hva morgendagen bringer, så hadde jeg tatt samme valget. Jeg vil aldri slutte å gjøre det jeg føler at er til det beste for barna mine. Selv om det hender at følelsene om å ha sviktet og feilet som mor fremdeles kommer med jevne mellomrom, så vet jeg det at jeg har ikke gjort noe galt, det var ikke min skyld! Der og da tok jeg det rette valget for mine barn sin del, et valg jeg hadde tatt om igjen om jeg hadde måttet velge hva som var best for et av mine barn.

Takk for alle gode ord!

Etter at vi var i media i går har vi fått så mange gode tilbakemeldinger! Jeg velger å lime inn noen av dem her. Dere skal vite at vi har satt pris på alle dem flotte ordene dere har gitt oss! Så takk kjære venner for alle gode ord. Dere er med på å gi meg den styrken jeg trenger når ting virkelig butter imot. Dere er med på å gi meg troen på meg selv tilbake, og lar meg få vite at det vi gjør er det rette!

Fy flate så stolt jeg er av deg/dere vennen!!! Så fantastiske dere er begge to! Dere setter virkelig søkelys på noe som ikke burde hysjes ned. For noen fantastiske foreldre dere er for prinsesse Andrèa, og for prinsen Sindre som alltid vil leve i deres hjerter og minner ♥ masse glad i deg vennen
-Siri-


Så fin artikkelen ble,nå er det ei lita prinsesse og en liten englegutt som er stolt av mammaen og pappaen sin. Dere er fantastiske begge to, ekte forbilder for oss som kjenner dere:)
-Ida-


Er så stolt av dere Anne Og Eldar.Aldri vært bortatt noen mennesker som er så sterke som dere.
syns dere er fantastiske jeg:-) Man skal være glad for at det fins mennesker som dere i verden som velger å kjempe for andre gjennom barnet sitt.Blir rørt bare av å tenke pådet :-*
-Silje-

Og sånn fortsetter det! Jeg har fått takk fra andre englemammaer for at vi valgte å stå frem. Det å se at andre mennesker som virkelig vet hva dette er snakk om takker meg gjør alt strevet virkelig verdt det!

Og for alle dere som ikke har fått lest det, her er artikkelen:
Varden

Tygd på og spyttet ut igjen.

Ja, det er slike jeg føler meg for tiden. Nærmere bestemt så føler jeg meg drøvtygt, for så å ha blitt overkjørt av en dampveivalser. Det kjennes ut som om at hver eneste millimeter av kroppen min skriker etter hvile, selv om jeg faktisk har sovet ca 22 av dem 30 siste timene. Nå merker jeg hvor mye den siste tiden virkelig har preget meg. Først hadde vi time på sykehuset for å snakke om sykdommen min. Problemet var at venterommet der også var besøksrommet på nyfødtintensiven som jeg var på med Sindre dem førse to ukene av hans liv. Det var virkelig en påkjenning å sitte der inne, og jeg hadde mest lyst til å løpe i andre retningen. Det var så vondt å sitte der med alle dem kjente tingene rundt meg, men uten lille Sindre-min. Dagen etter hadde vi begravelse for hjertet hans. Dette var nok en stor påkjenning. Det var godt å få hjertet hans dit det hørte hjemme, men samtidig så følte jeg at jeg gravla sønnen min for andre gang. Bare få dager etter var det intervjuet med avisa. Det var tøft å sitte her og prate med en fremmed om vår tragedie, og nå vet jeg at det kommer ut i media om to dager. Jeg gruer meg veldig til reaksjonen til enkelte i familien, siden det er så tydelig flere plasser at Sindre er et ikke-eksisterende-tema. Prøver vi å nevne noe om han begynner dem heller å prate om noe annet, han skal ikke nevnes. Det gjør vondt, så nå frykter jeg huskestuen som jeg er rimelig sikker på at kommer.
På fredag ringte dem fra sykehuset for å informere at obduksjonsrapporten endelig har kommet, men legen hadde ikke tid til å møte oss før 7 oktober. Hun ville ikke si noe over telefonen, og dette er noe jeg gruer meg veldig, veldig til. Jeg gleder meg til å få dette overstått, til å på en måte kunne avslutte, men samtidig gruer jeg veldig for hva som står. Om dem har funnet en dødsårsak, og i tilfelle hva det er.

Nei, nå merker jeg at det har blitt for mye for meg på altfor kort tid. Måtte det bare komme bedre tider etter dette.

Ikke akkurat supermann.

I dag er en av disse dagene hvor jeg føler at alt er galt. Mannen min har heldigvis tatt med datteren vår i svømmehallen, og jeg nyter litt tid alene.
Det er rart hvordan humøret skifter fra dag til dag. Noen dager skifter det fra time til time. Livet mitt føles som en berg og dal-bane for tiden. Opp og ned, rundt en sving, for så å stå på hodet før det retter seg ut igjen, og du på nytt føler at du er på rette kursen. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en dag hvor jeg bare var glad, for selv på en solskinnsdag så sniker det seg inn noen regndråper. Vi har det ikke like vondt lengre som vi hadde det den første tiden, sorgen har vel avtatt noe, men savnet er der like stort. Jeg kan sittte her og bare stirre ut i rommet.. Da ser jeg for meg dem store blå øynene hans som tittet så tilfreds på meg hver gang jeg ga han mat, eller dem små leppene som krummet seg til et smil. Jeg kommer nok heller aldri til å glemme den gangen han lå på stellebordet sitt, kastet seg rundt, og føyk ut før jeg rakk og reagere. Jeg husker hvordan jeg gråt da, ja, jeg tror faktisk at jeg hadde det mye værre enn han som hadde gått i gulvet. Etter det uhellet hadde vi en lang samtale om at han ikke måtte gjøre slike ting. Han var ikke supermann, han kunne ikke fly. Det ble heldivis bare med det ene forsøket.