søndag 4. oktober 2009

Dem første dagene uten Sindre...

Som tidligere nevnt så blir det mye hopping frem og tilbake i tid. Jeg velger å være bunnløst ærlig om vår sorg, og alt som har fulgt med. Enkelte synes kanskje at jeg blottlegger meg selv og min familie for mye, men jeg vet med meg selv at jeg ikke har noen ting å skjule..

Det første vi gjorde da vi kom hjem fra sykehuset var å rydde vekk alle tingene hans. Vi tok ikke av oss skoene engang før vi satte igang med ryddingen. Det måtte vekk. Jeg orket ikke å se på bleiepakka hans, se flasker på kjøkkenet, vogna i gangen, vugga i stua osv.. Alt ble fjernet i full fartl. Det eneste som fikk være igjen var klærne hans, dem måtte få bli..
Vi klarte ikke å sove på rommet vårt, det var for mange minner der. Tanken på at han ikke skulle ligge oppå brystet mitt på natta i vår seng var ikke til å holde ut. Vi flyttet inn på stua, madrasser ble lagt på gulvet, og der "campet" vi i flere uker.. Den kvelden vi kom hjem fra sykehuset tok jeg en sovetablett. Jeg var utslitt, for jeg hadde ikke sovet noen ting siden beskjeden om at han ikke pustet kom dagen i forveien. Jeg var egentlig livredd for å sovne, for jeg visste at det ville være som å våkne til et nytt mareritt da søvnen begynte å fosvinne, og jeg skjønte at han virkelig ikke var der. den natten drømte jeg så godt. den drømmen sitter som spikret i minnet mitt. Alt var så ekte, så virkelig.. Jeg drømte at han var død, men at dem fikk liv i han igjen. Jeg fikk han med meg hjem igjen fra sykehuset, og vi la oss til å sove på stuegulvet. Han lå på brystet mitt, og jeg husker at jeg gråt av glede over at han var hos oss, at det hadde gått bra. Da jeg våknet kjente jeg fremdeles tyngden fra han på brystet mitt, og varmen fra kroppen hans. Jeg husker at jeg snuste ut i lufta, og at jeg kjente den søte lukten av baby. Det var akkurat som om at han hadde vært der hos meg, at han hadde vært innom for å kose med mammaen sin for siste gang. Jeg bærer dette minnet med meg, og jeg tar det frem hver dag, og kjenner på følelsen av å ha han her hos meg selv om han er borte. På en merkelig måte gir det trøst på tunge dager..

Dem neste dagene pratet meg og mannen min i ett sett. Det ble mange sene kvelder i sofaen, med tårer og prat. Da det var på tide og legge seg fant vi frem bildet av Sindre, og satt på bordet ved siden av oss så vi hele tiden kunne se han. Vi sang "trollemors vuggevise" til han, og strøyk på bildet.vi knuget oss inntil hverandre og holdt rundt hverandre. Vi gråt for at vi savnet sønnen vår, vi gråt for at vi trengte intimitet fra hverandre som vi ikke tillot oss å få siden vi ikke syntes det passet seg. Vi gråt for det meste av alt.. Det tok mange uker før vi tillot oss å gjøre mere enn å prate sammen og holde rundt hverandre. Da gråt jeg fordi at jeg tillot meg å ha den nærheten til mannen min, når Sindre var død. Alt ga skyldfølelse, alt føltes som et svik. Fremdeles kan jeg sette meg ned og gråte hvis jeg føler at jeg har hatt det for bra en dag, for hvordan kan jeg klare å nyte livet når sønnen min er død? Jeg vet bare at for Andrèa sin del så må livet gå videre. Vi må ha lek og latter her i huset, for hun fortjener ikke å bli straffet fordi at broren hennes er borte. Hun har jo aldri gjort noe galt. Hun er et lite uskyldig barn som fortjener å ha det bra.


Jeg savner deg så lillebror..

3 kommentarer:

  1. Du forteller så nydelig og rørende, jeg sitter med tårer i øynene hver gang.

    SvarSlett
  2. Jeg blir like rørt hver gang jeg leser et innlegg fra deg..
    Takk for at du deler så mye av deg selv!

    Og for et nydelig, men også veldig trist bilde av vakre storesøster som savner vesle englebroren sin...

    Klem klem

    SvarSlett
  3. Jeg vet ikke hva jeg skal eller bør skrive, men jeg vil i alle fall ikke være en til av dem som ikke lar deg snakke om sønnen din. Klart du er like stolt av din perfekte baby som jeg er av min. Denne bloggen er tøff å komme seg igjennom for meg. Jeg har min jente, født ett år etter din gutt (ja, de har samme bursdag). Og, som for alle andre foreldre, er dette virkelig det store marerittet. Du setter ord på sorgen din på en sånn måte at det knyter seg i hele kroppen min. Bildet av den stolte storesøsteren som gir en klem til bildet av broren sin gjør at jeg gråter høyt her jeg sitter. For jeg også har en stolt storesøster på 3 år. Og tanken på hva dere har vært igjennom er så nær og så fryktelig! Det er naturligvis ingenting jeg kan gjøre for dere, men jeg håper at en kommentar på bloggen gjør at dere vet han vil bli husket, også av en ukjent dame et helt annet sted. På bursdagen til Elise skal jeg tenne et ekstra lys for Sindre og sende en tanke til dere.

    SvarSlett