Tygd på og spyttet ut igjen.

Ja, det er slike jeg føler meg for tiden. Nærmere bestemt så føler jeg meg drøvtygt, for så å ha blitt overkjørt av en dampveivalser. Det kjennes ut som om at hver eneste millimeter av kroppen min skriker etter hvile, selv om jeg faktisk har sovet ca 22 av dem 30 siste timene. Nå merker jeg hvor mye den siste tiden virkelig har preget meg. Først hadde vi time på sykehuset for å snakke om sykdommen min. Problemet var at venterommet der også var besøksrommet på nyfødtintensiven som jeg var på med Sindre dem førse to ukene av hans liv. Det var virkelig en påkjenning å sitte der inne, og jeg hadde mest lyst til å løpe i andre retningen. Det var så vondt å sitte der med alle dem kjente tingene rundt meg, men uten lille Sindre-min. Dagen etter hadde vi begravelse for hjertet hans. Dette var nok en stor påkjenning. Det var godt å få hjertet hans dit det hørte hjemme, men samtidig så følte jeg at jeg gravla sønnen min for andre gang. Bare få dager etter var det intervjuet med avisa. Det var tøft å sitte her og prate med en fremmed om vår tragedie, og nå vet jeg at det kommer ut i media om to dager. Jeg gruer meg veldig til reaksjonen til enkelte i familien, siden det er så tydelig flere plasser at Sindre er et ikke-eksisterende-tema. Prøver vi å nevne noe om han begynner dem heller å prate om noe annet, han skal ikke nevnes. Det gjør vondt, så nå frykter jeg huskestuen som jeg er rimelig sikker på at kommer.
På fredag ringte dem fra sykehuset for å informere at obduksjonsrapporten endelig har kommet, men legen hadde ikke tid til å møte oss før 7 oktober. Hun ville ikke si noe over telefonen, og dette er noe jeg gruer meg veldig, veldig til. Jeg gleder meg til å få dette overstått, til å på en måte kunne avslutte, men samtidig gruer jeg veldig for hva som står. Om dem har funnet en dødsårsak, og i tilfelle hva det er.

Nei, nå merker jeg at det har blitt for mye for meg på altfor kort tid. Måtte det bare komme bedre tider etter dette.

Ikke akkurat supermann.

I dag er en av disse dagene hvor jeg føler at alt er galt. Mannen min har heldigvis tatt med datteren vår i svømmehallen, og jeg nyter litt tid alene.
Det er rart hvordan humøret skifter fra dag til dag. Noen dager skifter det fra time til time. Livet mitt føles som en berg og dal-bane for tiden. Opp og ned, rundt en sving, for så å stå på hodet før det retter seg ut igjen, og du på nytt føler at du er på rette kursen. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en dag hvor jeg bare var glad, for selv på en solskinnsdag så sniker det seg inn noen regndråper. Vi har det ikke like vondt lengre som vi hadde det den første tiden, sorgen har vel avtatt noe, men savnet er der like stort. Jeg kan sittte her og bare stirre ut i rommet.. Da ser jeg for meg dem store blå øynene hans som tittet så tilfreds på meg hver gang jeg ga han mat, eller dem små leppene som krummet seg til et smil. Jeg kommer nok heller aldri til å glemme den gangen han lå på stellebordet sitt, kastet seg rundt, og føyk ut før jeg rakk og reagere. Jeg husker hvordan jeg gråt da, ja, jeg tror faktisk at jeg hadde det mye værre enn han som hadde gått i gulvet. Etter det uhellet hadde vi en lang samtale om at han ikke måtte gjøre slike ting. Han var ikke supermann, han kunne ikke fly. Det ble heldivis bare med det ene forsøket.

Vår kamp

Det blir hopping frem og tilbake i tid i denne bloggen her. Et halvt år har gått, og mye har skjedd på den tiden. Ikke har vi bare kjempet med sorgen, vi har også kjempet for å få hjem organene hans. Organer vi ikke fikk vite at skulle bli fjernet..

Noen dager etter begravelsen til lille Sindre satt jeg og leste inne på et forum for oss som har mistet barn. Der fant jeg en tråd som handlet om obduksjon, og at hjerte og hjerne blir tatt ut, og ikke lagt tilbake fordi det må ligge i en spesiell væske en stund for å kunne ta prøver av det. Dette var ting vi ikke hadde fått beskjed om. Den kvelden gråt og gråt jeg.. Neste dag heiv jeg meg over telefonen for å få tak i politibetjenten som sendte sønnen vår til obduksjon, og han lovte meg at slike ting ikke skjedde. Jeg var så lettet, så glad! 2 mnd etter han døde kom vi i kontakt med en barnelege på sykehuset her vi bor. Ei fantastisk flott dame som kom hjem til oss på fridagen sin for å prate med oss. Jeg tok opp det jeg hadde lest om obduksjon, og hun ble veldig overrasket over at legene på sykehuset der han døde ikke hadde informert oss over hva som skjedde under obduksjon. Hun kunne fortelle oss at mest sannsynlig var hjernen borte, men hun skulle ringe og undersøke. Det tok litt tid før hun ringte meg igjen, og da kunne hun informere om at hjertet også manglet. Det kunne vi få igjen og gravlegge sammen med han, men hjernen kunne hun ikke si noe om på daværende tidspunkt.

Vi tok kontakt med begravelsesagenten vår, for det var han som måtte hente ut disse organene for oss. Han har hele tiden vært veldig pålitelig, men plutselig hørte vi ikke noe fra han. Vi lot det gå noen dager før vi ringte han tilbake. Det viste seg at han hadde havnet på sykehuset, så det var en vikar som jobbet for han da. Vikaren skulle ordne opp i dette for oss, men etter noen dager ringte han oss og fortalte at vi kunne få igjen hjertet, men at sykehuset rettsmedisinsk allerede hadde kremert og kvittet seg med hjernen hans! Hadde vi fått vite det med en gang at organene ble tatt ut under obduksjon kunne vi fått hjem igjen begge deler, men istedenfor måtte jeg finne ut av det selv, og resultatet var da dette! På torsdag for en uke siden var endelig hjertet hans hjemme, og vi hadde en liten semoni for oss selv hvor vi senket hjertet hans og sang for han. Det var meg, mannen min, lillesøsteren min og kirketjeneren. Så mye ekstra smerte, så mye ekstra sorg... Men nå er ihvertfall hjertet hans der det hører hjemme. Det ligger der i graven sammen med han..

Vi valgte å gå ut i media med denne historien. Vi ønsker forandringer. Vi ønsker at foreldre skal bli informert med en gang barna dør istedenfor å få sjokket i etterkant, hvis dem i det hele tatt får vite noe. Jeg synes at vi som foreldre har rett til å vite hva som skjer med våre elskede englebarn, selv etter at døden har intruffet. Vi vet så mye mere nå enn vi visste for bare seks mnd siden. Min sønn skal ikke ha dødd forgjeves, og det jeg føler at det er min plikt som mor å gå ut med det jeg vet slik at andre ikke skal måtte oppleve det samme som oss. Man har det tøft nok som man har det når man mister barnet sitt om man ikke skal måtte få sjokk etter sjokk i etterkant, og kjempe for å få hjem igjen organene.

Hvorfor vil jeg så gjerne dele min historie?

Enkelte av dere har nok lest dette før på FB-siden min. Jeg velger å lime det inn her for å få forklart andre hvorfor jeg velger å dele min historie med dere.

"I dag har jeg begynt å skrive.Jeg har så mye å fortelle, så mye jeg vil dele med andre.Det er så godt å få det ned på papiret. Få fortelle om både gleder og sorger uten at alle ser alle følelsene som herjer i kroppen min. Ved dem gode minnene smiler og ler jeg, ved dem vonde renner tårene. Jeg kan skrattle, for så å hulke sårt.. Jeg kan skjelve og riste, for så å finne frem smilet. Jeg merker godt at det ikke er langt fra glede til sorg, men det er heller ikke langt fra sorgen til gleden når jeg lar fingrene fly over tastaturet. I det ene øyeblikket ser jeg den lille, kalde, livløse kroppen hans for meg, i neste ser jeg to store, blå øyne som titter tilfreds på meg. Han står her på bordet ved siden av meg når jeg skriver. Det føles ut som om han titter på meg og sier: "mamma, del meg med verden. Hjelp andre gjennom meg", og ja gutten min, det er akkurat det mammaen din skal! Du er borte fra armene mine, men i hjertet mitt vil du alltid leve. Jeg vil dele deg med resten av verden, for du er en altfor stor skatt til å beholde alene! Mamma elsker deg, lille engel."

Det er derfor jeg skriver, og velger å være så åpen om tragedien og sorgen som har rammet oss. Om min historie kan hjelpe andre som har opplevd det samme som oss, så har det ihvertfall kommet noe godt ut av det. Det å miste et barn er noe som det blir snakket så altfor lite om. Pårørende vet ikke hvordan man skal takle det, hvordan dem skal være til best mulig hjelp. Venner trekker seg ofte unna i frykt for å si noe galt. Vi som har mistet barn er like stolte av barnet vårt som det dere som ikke har mistet dem er. Vi har et like stort ønske og behov om å få snakke om våre kjære små som dere har, både på godt og vondt. Vår kjærlighet til våre barn er ikke noe mindre eller anderledes enn deres kjærlighet til deres barn.

Jeg håper at jeg kan være med å bidra til at andre i samme situasjon forstår at dem ikke er alene, og at dems sorgreaksjoner ikke er unormale, for det er ingen ting i en sorgprosses som er unormalt. Jeg håper at dem vil se at dagene sakte, men sikkert blir bedre. Det skjer ikke over natten, det tar tid.. Jeg kan ikke si at jeg har kommet i mål enda, for jeg har fremdeles flere vonde dager enn gode dager, men nå er heldigvis ikke alle dager vonde lengre. Jeg håper også å kunne bidra til at dette temaet kan bli pratet litt mere om, dratt litt mere frem i dagslyset. Det å miste et barn er en ensom sorg, og mye av det er jo fordi at dem som står rundt ikke tør å prate om det. Vi mistet ikke bare en baby, vi mistet et helt liv sammen med han. Sorgen og savnet forsvinner ikke over natten. Det tar tid. En dag av gangen, skritt for skritt.. Så lille Sindre-min, mammaen din skal fortsette å skrive. Hun skal dele deg med verden både på godt og vondt, og kanskje lille Sindre-min kan deg og mammaen din sammen hjelpe andre som trenger det.

Begravelsen

Mandagen kom, og to dager hadde gått siden Sindre-min forlot oss. Vi ble nedringt fra helsestasjon, leger og kriseteam, og denne dagen gikk med på å fly fra den ene plassen til den andre. Alle tilbød seg å komme hjem til oss, men vi orket ikke det. Tanken på å ta sorgen inn i vårt hjem var ikke til å holde ut. Vi trengte en friplass. Vi fikk tak i begravelsesagenten, og gjorde avtale på at vi skulle komme dit litt senere på dagen. Det var rart å gå inn på det kotoret. Vi tok plass i en kraftig sofa, og begravelsesagenten satt tvers ovenfor oss bak et skrivebord. Jeg tvinnet tommeltotter, viste ikke hva jeg skulle si. Dette var dagen da dødsannonnsen måtte ordnes. Jeg tror at i en slik situasjon så tenker man ikke, man bare handler. Dette var ikke tiden for å tørke tårer, og pusse neser, vi hadde en jobb som måtte gjøres. Jeg innrømmer det, jeg er en pirk, en perfeksjonist. Ingenting annet enn perfekt er bra nok. Jeg er også veldig ærlig, og dette kom nok godt frem i dødsannonsen. Jeg ønsket ikke noen blomster hjem, jeg orket rett og slett ikke å komme inn døren hjemme og det skulle lyse opp med blomster som et bevis på at han var borte. Derfor ble det helt naturlig for meg å ha med dette: "ingen blomster til hjemmet ønskes, men en gave til LUB ville bli satt pris på". Mange reagerte nok på at det ble sagt så rett ut, men dette var ikke tiden til å pakke ting pent inn. Jeg ville ha det i klartekst så det skulle bli forstått og respektert.

På onsdag kom telefonen om at Sindre-min var på vei hjem fra obduksjon. Vi kastet oss rundt, for vi måtte jo handle inn nytt ullundertøy til han. Lillegutten vår skulle ikke fryse. Mamma hadde strikket en nydelig dress til han i ull. Denne va det veldig viktig for oss at han skulle ha på seg, samt ullteppet som farmoren hans hadde strikket til han. Vi visste at disse klærne var laget med kjærlighet til han, og det var det som betydde noe. Da jeg skulle finne frem ulldressen til han møtte jeg veggen. Den ene ullsokken var borte, og det var nok til å knekke meg totalt. Jeg heiv meg over telefonen og ringte mamma, og hun lovte at hun skulle strikke en ny en til han. Han hadde på seg denne dressen da han døde, og mest sannsynlig har sokken blitt borte på sykehuset eller i ambulansen..

Det var rart å se han igjen. Han var så livløs og kald. Kinnene var helt harde, og han hadde begynt å skifte farge. Det gjorde vondt for en mamma. Jeg hadde ikke sjangs i havet til å ta på han den nye bodyen selv. Jeg visste at han hadde et stort kutt over brystet, så akkurat den byttet begravelsesagenten for oss. Sjokket kom da jeg løftet han opp, han hadde også et stort kutt i bakhodet som det sivet blod utifra. Jeg røsket til meg lua hans, og tok den på han med en gang. Jeg orket ikke å se det såret lengre enn nødvendig. Meg og mannen min kledde på han resten sammen. Jeg har tenkt på det så mange ganger i ettertid at jeg ikke skiftet bleie på han, og det gnager meg.. Vi hadde en lang stund sammen etter at vi hadde stelt han. Vi koste på han og sang, vi strøyk han på kinnet og nusset han på panna. Ingen andre eksisterte for oss den stunden, da var det bare mor, far og sønn..
Tiden var inne for å legge han i kisten. Med seg på ferden fikk han bamsen sin som han fikk av storesøster da han kom til verden, han fikk med yndlingssutten sin, og et bilde av meg, mannen min og søsteren sin. Mannen min ønsket at han skulle ha det bildet, så han aldri glemte oss...

Begravelsesagenten kom inn. Han la et hvitt silketørkle over fjeset hans. Jeg tok det vekk, ansiktet skulle være fritt. Vi la på lokket, og skrudde igjen skruene selv. Det var en tung jobb.. det å gå ut igjen, og vite at vi aldri mere kom til å se igjen sønnen vår var tøft. Den dagen gråt jeg for alvor..

Vi trengte alle nye klær til begravelsen. Det var ei som sa seg villig til å sy kjolen til Andrèa. Det ble en nydelig sort kjole med et hvitt hjerte på brystet. Den måtte være spesiell, ingenting annet enn perfekt var bra nok. Så kom det til mine klær. Vi måtte til byen. Alle rundt oss smilte og lo, og der var vi for å handle klær til begravelsen til sønnen vår. Det er den værste byturen jeg har vært på..

Det var mange møter med begravelsesagenten denne uken. Sanger skulle plukkes ut, program skulle lages, kiste skulle velges, blomster +++ Nå i ettertid skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte å holde meg så rolig, at jeg klarte alt dette. Det eneste vi overlot til andre var selskapet etter begravelsen, det fikk svigerforeldrene mine ta seg av. Jeg er veldig glad for at dem tok den jobben, det hjalp oss mye.

Dagen for begravelsen var kommet. Vi stod opp og stelte oss alle sammen. Andrèa så ut som ei lita prinsesse. Hadde det vært en annen dag ville jeg vært den stolteste mor på denne jorden.
Vi kjørte i følge med begravelsesagenten nedover. Det var vondt å kjøre etter den sorte bilen med det hvite korset på. Det lyste død og sorg lang vei..
Vi hadde en time alene i kirken før dem andre kom. Venninnen min som skulle syne kom for å øve, mens jeg dirigerte begravelsesagenten hit og dit for at blomstene skulle stå riktig. Ingen ting skulle være tilfeldig. Vi orket ikke kondolanser ved graven, så da dem andre kom gikk vi for å ta dem i mot. Vi hilste på alle, tok i mot kondolanser og prøvde å komme med trøstene ord. Alle gråt, og jeg følte at det var meg som måtte trøste dem..

Vi gikk inn og fant plassene våre. Venninnen min som passet Sindre-min da han døde fikk sitte forann sammen med oss sammen med eksmannen hennes som prøvde å gjenopplive han. Det var godt å ha dem der, og det var det som føltes riktig.
Tonene fra "he`s my son" strømmet ut og fylte kirken. Jeg hørte ingenting annet. talen fra presten har gått meg hus forbi. Jeg husker bruddstykker, men mesteparten er glemt. Alt jeg tenkte på var å holde meg oppe så jeg skulle komme meg gjennom dette. Før jeg ante ordet av det var det vår tur til å tale. Mannen min sa noen ord, og jeg leste et dikt til han som jeg hadde skrivd. Det er et under at jeg klarte å holde tårene tilbake, og at stemmen min bar klart og tydelig. Da vi hadde sagt det vi skulle si sang alle sammen trollemors vuggevise for han. Fy som det låt, men det var alikevel riktig sang å velge..

Presten pratet videre. Vi sang salmene som var plukket ut. Den dag i dag kan jeg ikke huske hvem salmer vi sang. Sermonien inne var over, og venninnen min avsluttet med å synge "tears in heaven" før vi gikk opp for å bære kisten.
Turen ned til graven hans var lang, det føltes som om at vi gikk i en evighet. jeg hadde aldri trodd at den lille kisten skulle føles så tung, at den skulle veie så mye...
Vi måtte senke han med tau. Kisten var for liten til å bruke den vanlige senkemekanismen.. Meg og mannen min stod på den ene siden av kisten hans med hvert vårt tau, farfaren min og fetteren min stod på den andre. Presten talte, så var tiden inne for å senke den altfor lille kisten hans. Venninnen min sang amazing grace mens vi senket han. Tøffere jobb tror jeg ingen kan ha, vi la selv sønnen vår i grava...