mandag 13. september 2010

Masekoppen

Min man har vært sykmeldt en stund nå, og vel, det har både sine fordeler og ulemper å ha han så mye hjemme. Han får så mye mere tid til å mase på meg! "Anne, du kan ikke sitte så mye inne!" , "Anne, nå må du komme deg mere ut!", "Anne, Anne, Anne...!" Det værste er jo at selv om jeg hater å innrømme det, så har han jo faktisk rett.. Så nå er jeg i en fase hvor jeg har begynt å være mere sammen med gamle venner og finne på ting, og det er jo faktisk veldig hyggelig når jeg først kommer meg ut. Jeg har syntes at det har vært litt skummelt og skulle lage avtaler, for jeg husker jo hvordan det var for bare et år siden. Jeg sa "jada, vi kan godt treffes da og da", men når dagen endelig var der ville jeg bare gjemme meg under stuebordet, og late som om at jeg hadde glemt hele avtalen. Jeg husker så godt at jeg til slutt begynte å si "ja, vi kan jo det.. Men dere kan ikke stole på meg, for plutselig så orker jeg ikke alikevel." Jeg merker jo det enda at det er litt tiltak å komme seg ut den døra, men når jeg først har gjort det så koser jeg meg jo, så nå er jeg ihvertfall på vei i riktig retning :)
Jeg scrapper også veldig mye for tiden, så det er tydelig at lysten til å gjøre noe igjen virkelig begynner å komme tilbake, og det er godt :)

Ellers så vet jeg at jeg er veldig dårlig til å blogge for tiden. Saken er den at jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal skrive lengre. Jeg har ikke lengre det behovet for å sette meg ned her for å dele tanker og følelser, og ordene kommer ikke like lett av seg selv sånn som det gjorde før. Jeg kommer ikke til å slutte helt med bloggingen, men jeg vet med meg selv at det ikke kommer til å komme innlegg her så veldig ofte. Egentlig så er jo det bare et godt tegn, for det viser jo bare at jeg har kommet så mye lengre i sorgprosessen enn hva jeg hadde gjort da jeg startet med bloggingen for over ett år siden! :)