Vi møtte begravelsesagenten rett ved der vi bodde, vi skulle kjøre i følge til kirken.
Jeg så bårekransen gjennom vinduet, og alt jeg tenkte på var at den var feil, den var ikke sånn jeg skulle ha den. Jeg var helt hysterisk, tenk at blomstene kunne være feil! Jeg gikk gjennom alle mulige løsninger i hodet mitt, og kom til slutt frem til at jeg måtte få tak i flere roser og fikse på den hvis det så helt galt ut når vi fikk alt på plass i kirken. Bilturen tok 50 minutter, og det virket som om at tiden bare gikk altfor fort selv om jeg følte at vi kjørte i en evighet.
Blomstene var heldigvis ikke så ille som jeg hadde fryktet, og jeg klarte til slutt å slå meg til ro med hvordan den var. Hun som skulle synge i begravelsen kom for å øve mens bevgravelsesagenten gjorde alt klart. Jeg ble aldri helt fornøyd, så han måtte flytte blomster hit og dit. Til slutt måtte jeg bare si at det var greit.
Vi gikk ut for å ta i mot alle dem som kom. For oss var det uaktuelt med kondolanser ved graven, vi ville være i fred da kisten var blitt senket, så vi tok dem imot før sermonien begynte. Jeg følte at jeg levde i en vond drøm, jeg prøvde å trøste venner og familie mens jeg selv egentlig bare ville hyle og skrike...
Jeg kom meg gjennom prestens preken uten å felle en tåre, men jeg må innrømme at jeg ikke husker noe av hva han sa. Plutselig var det tid for at vi skulle holde talene våre. Mannen min sa først noen ord til lille Sindre-min fra oss, og jeg fulgte opp med å lese diktet til han som jeg hadde skrivd (og som nå er på minnesteinen hans). Da vi var ferdige sang alle "Trollemors vuggevise" for Sindre. Det var den sangen vi pleide å synge hver kveld når Andrèa hadde lagt seg. Da lå hun i sengen sin, mens mannen min og jeg stod ved siden av henne med Sindre på armen og sang. Hver eneste kveld ble avsluttet på den måten. Sangen har blitt veldig spesiell for meg, og blir sunget for Sindre hver gang jeg besøker han nå..
Tiden var kommet for å bære ut kisten. Meg og Eldar bar forann mens søsteren min og tante bar bak. Jeg fikk støtte av bestevennen til Eldar, han gikk ved siden av meg og holdt rundt meg hele veien, klar til å steppe inn hvis det ble for tungt for meg..
På vei ned der han skulle legges til hvile bestemte jeg meg for at jeg skulle senke kisten selv. Vi hadde egentlig gitt den jobben til andre, men plutselig var det veldig viktig for meg å klare det. Jeg vet ikke hva jeg føler om det lengre nå. Tanken på at jeg var med og senket sønnen min i graven er veldig vond, samtidig som at jeg føler at det var riktig at det var meg som var med og gjorde det..
Nå er det bare å komme seg gjennom denne dagen, så har hele det første året gått. Alle merkedager er gjennomgått en gang. Om jeg tror det blir lettere nå? Det vet jeg ikke.. Jeg vet bare at vi må fortsette å gjøre det vi har gjort dette året, vi må fortsette å leve.
Tale til lille Sindre-min
