Jeg sitter her og tenker tilbake til den tiden da Andrèa var baby. Jeg husker hvordan jeg alltid lo, trallet og sang. Det var den gangen jeg var lykkelig det, LYKKELIG med store bokstaver. Jeg husker hvordan meg og mannen min kunne ligge på sofaen å lekesloss mens vi tøysa og tulla. Latteren satt løst, det var alltid en god stemning der.
Vel, det var den gangen. Jeg har forandret meg, det er det liten tvil om. Visst synger jeg enda, men det er sammen med Andrèa. Jeg ler også... sammen med Andrèa.. Men det er slutt på lekeslossing på sofaen med mannen, tøys og tull. Jeg er mere alvorlig enn hva jeg var før, jeg merker det selv.
Jeg husker mannen min spurte meg en gang om jeg ikke kunne ha besøk litt oftere, for han syntes det var så godt å høre meg le.
Jeg VIL le, jeg vil være bekymringsløs, og glede meg over livet. Eller, det å si at jeg ikke gleder meg over livet blir feil, for jeg gjør jo det. Jeg gleder meg over å få være mammaen til Andrèa,og over at mannen min fremdeles elsker meg til tross for all motgangen vi har hatt. Jeg gleder meg over at familien min er frisk og at jeg har så gode venner. Alikevel er ikke det nok..
En dag, en tragedie var det som skulle til for å forandre meg.
Jeg trenger å ha kontroll på alt. Overraskelser er noe jeg liker dårlig. Jeg må vite det minimum en dag i forveien om vi får besøk, jeg klarer rett og slett ikke at noen plutselig står på døren her. Da åpner jeg ikke, men later glatt som om at jeg ikke er hjemme. Samme med andre ting, det må planlegges god tid i forveien. Det kan ihvertfall ikke sies at jeg er impulsiv lengre, for det finnes jeg ikke.
Nei, jeg har forandret meg, ingen tvil om det. Jeg kommer nok aldri til å bli 100% den jeg var igjen, for til det har jeg for mye bagasje, men jeg håper at jeg en dag vil finne igjen tryggheten og roen, og at latteren igjen vil gjalle i veggene her.
