En tung natt..

Når mørket har senket seg, og stillheten nok en gang har inntatt hjemmet begynner tankene å kverne, og mamma sliter med å gå til ro. Hvordan ville du sett ut nå, lille Sindre-min? Ville du smilt til oss med mange små tannebisser i munnen din? Ville du gått rundt bordet som storesøster gjorde på den alderen? Ville du ledd av fryd mot oss mens ansiktet ditt strålte som en sol? Hvordan ville alt vært lille Sindre-min om du hadde fått blitt her hos oss?
Storesøster har begynt å våkne hver natt. Det er noe hun tenker på, og jeg tror det er deg. I går natt da jeg våknet av stemmen hennes lå hun i sengen sin med et bilde av deg i hendene sine, og pratet med deg lille Sindre-min. Hørte du henne? Ga du henne svar? Da mamma spurte henne om hun pratet med deg svarte hun ja.. Da jeg spurte hva dere pratet om holdt hun en lang avhandling for meg om at det var mange mennesker i bilen da du var syk og måtte på sykehuset. Jeg undres så ofte over det, lille Sindre-min,hvor hun plukker opp alt hun vet.

Det er så vondt elskede barnet mitt, at du ikke er her hos meg. Jeg hadde ikke en for mye, lille Sindre-min. Jeg hadde ikke råd til å miste deg....


Diktet som mammaen din skrev til deg til begravelsen din..



Til min elskede lille engel..

To øyne, så store og blå
som tittet på meg da du til brystet lå.

En munn, så liten og fin
da du smilte til mammaen din.

To føtter så bitte små.
som aldri fikk lære gå..

Så liten og fin du lå på mitt fang,
og lyttet til mammas sang..

Et lite hjerte i ditt bryst lå,
som så altfor tidlig sluttet å slå..

Jeg skal aldri mere ditt kinn få røre,
heller ikke dine lyder høre..

Hvorfor måtte du fra meg gå?
Mamma savner deg så...

Mamma elsker deg, engelen min...