søndag 6. desember 2009

Hodepine og tunge tanker..

Det begynte da jeg leste at den kjente bloggeren Regina Stokke hadde tapt kampen mot kreften, bare 18 år gammel. Tanken på hva familien går igjennom er så vond, så vond. Alle minnene om alt hva vi har gått gjennom dem siste månedene kom som kastet på meg. Samme natten våknet Andrèa og bare gråt og gråt etter lillebroren sin. Jeg satt med henne på fanget over en time den natten mens hun gråt som jeg aldri har sett henne gråte før. Jeg føler på en måte at jeg skal klare alt så lenge det kun er meg selv det gjelder, men å se hvor vondt barnet mitt har det er forferdelig. Da hun endelig roet seg la jeg henne ned i sengen hennes igjen, og strøyk henne over håret til hun sovnet. Jeg fikk karret meg tilbake til min seng, og tårene rant resten av natten. Tanken på at Andrèa skal lide sånn er så vond, så vond. Lille, uskyldige barnet mitt som aldri har gjort noe galt. Hvorfor skal hun måtte gå igjennom dette? Det er så urettferdig!

Lillesøsteren min kom hit på fredag, og vi ble sittende å prate til langt på natt. Det var så godt å få luftet tankene sine litt til en som satt i samme rom, og som kunne gi meg en klem. Dagen i går gikk til julegaveshopping, og pakkelaging. Jeg var ikke ferdig og i seng før klokken var fire i natt. Jeg våknet i dag med en ufattelig hodepine, og masse vonde tanker. Det nærmer seg bursdagen til lille Sindre-min, og det merker jeg veldig godt. Desember er ikke lengre noen god måned for oss. Om 9 dager er det nøyaktig et år siden jeg skjønte at fødselen var i gang, og jeg ble sendt i ambulanse fra Telemark sentralsykehus og inn til Rikshospitalet. Dem klarte å holde igjen fødselen i 6 dager, men da gikk det ikke lengre. Lille Sindre-min var så ivrig etter å hilse på oss ute i den store verden. Jeg husker hvordan jeg gråt dem timene det tok fra han ble født til jeg fikk se han. Jeg måtte holde sengen, for jeg klarte ikke å stå på beina etter stort blodtap, og dem fløy rett opp på nyfødtintensiven med han.. Dem timene som tok før jeg fikk se han var lange, og når dem endelig kom med han så jeg skulle få se han bittelitt var jeg så slapp og dårlig at jeg ikke klarte å holde han i mere enn fem minutter. Jeg husker alt dette som om at det skulle vært i går...
I dag har tårene trillet nedover kinnene mine, mens vi har hørt på Hvis morgendagen aldri kommer
, og lillesøstern har holdt rundt meg og tørket tårer... Så lenge varte dem gode dagene.. *sukk*

2 kommentarer:

  1. Så godt å høre at du har lillesøsteren din hos deg nå! Glede er godt å dele med andre, men i sorgen og de vanskelige dagene og nettene trenger man noen enda mer...
    Det vil komme mange vonde dager for dere Anne, men de gode dagene vil bli fler og fler. Det vil ta tid, lang tid, og livet vil aldri mer bli det samme, men det kommer en tid hvor de gode dagene er flere enn de vonde...
    Og sorgen som etser i hjertet vil sakte men sikkert finne hvile og bli til et savn, et savn som alltid vil være et savn, men som ikke lenger vil være et etsende sår..
    Ta i mot all hjelp og støtte du kan få, for å komme gjennom de vonde dagene.
    Det skjærer meg i hjertet når jeg leser om sorgen til lille vakre Andrèa...Det er så meningsløst og uforståelig at et lite uskyldig barn skal måtte oppleve noe sånt! Og jeg synes det er så forferdelig meningsløst og trist at dere ikke fikk beholde den lille vakre gutten deres!
    Jeg kan ikke sette meg inn i en slik sorg som dere gjennomgår nå, men jeg tenker masse på dere, ta godt vare på hverandre i denne tiden!
    Stor klem

    SvarSlett
  2. Tusen takk for gode ord Trine.
    Ja, det har vært veldig godt å ha søsteren min her. Det er ingenting som er så godt som å få en god klem og bli holdt rundt når man har det så vondt. Hun kjenner meg så godt, og vet alltid hva hun skal gjøre når hun ser at ting ikke er så greit. Måten hun takler Andrèa på også når hun ser at jeg trenger en liten pause er fantastisk. Når hun er her så kan jeg senke skuldrene litt,og la tårene komme, for da vet jeg at Andrèa blir så godt ivaretatt av søsteren min.

    Ting har jo blitt bedre, og nå kan det jo fort vekk gå både en og to uker hvor ting føles greit, men så kommer plutselig alle følelsene igjen. Jeg håper at vi en dag kan glede oss over hva vi har hatt istedenfor å sørge over hva vi har mistet. Det er tøft å være mammaen til en engel..

    Klem

    SvarSlett