mandag 14. november 2011

Når latteren dør..

Siste uken har vært tøff, ufattelig tøff. Jeg har vært innlagt på sykehuset for å operere for struma. Siden jeg har et meget anstrengt forhold til sykehus etter at vi mistet lille Sindre-min
var alt tilrettelagt slik at jeg skulle ha det best mulig. Jeg fikk enerom slik at jeg skulle kunne ha mannen min der så mye jeg trengte, det var oppført i papirene at jeg skulle få det jeg trengte av beroligende og sovetabletter, og det skulle være sykepleiere osv tilgjengelig for meg hele tiden.. Natten etter operasjonen smalt det. Alle minnene strømmet på, og jeg hadde null kontroll på meg selv. Den natten satt jeg med en sykepleier ved siden av meg hele tiden mens jeg gråt uavbrutt, og delte alle minnene om Sindre. Jeg gråt for at siste gangen jeg lå i en sykehusseng var natten etter at jeg mistet han. Da lå jeg der med han i armene mens jeg sang for han, og lot tårene flomme.. Jeg gråt for alle luktene, alt sykehuspersonell i hvite frakker, ja, rett og slett alt som har brent seg så fast i minnet etter den skjebnesvangre dagen for 2,5 år siden. Denne natten på sykehuset følte jeg at alt jeg har samlet på over så lang tid bare kom, det var som å stikke hull på en ballong rett og slett..

Denne uken har gått slag i slag. Jeg har fått infeksjon i operasjonssåret, jeg har hatt smerter så vonde at jeg ikke trodde det var mulig. Jeg har flydd frem og tilbake til sykehus og leger.. Jeg har vært sliten, lei og fortvilet. Jeg har grått. Grått av frustrasjon, av smerter, av sorg savn og dårlig samvittighet. Jeg har følt meg som den dårligste mammaen i hele verden som ikke har kunnet stelle barnet mitt og leke med henne. Jeg vet at hun har hatt det supert hos farmoren og farfaren sin, og at pappaen har vært fantastisk etter hun kom hjem. Hun har fått alt hun trenger, og mere til, men alikevel har det vært så ufattelig sårt at ikke jeg har vært en del av det. Jeg har vært mammaen som har liggi på sofaen uten mulighet til å gjøre dem vanlige tingene, og selv om alle har fortalt meg med streng stemme at "du er nyoperert Anne, du er ingen dårlig mor", så har det alikevel vært fryktelig vondt.. Og når smertene attpåtil har vært så store at jeg ikke har klart å le, da har liksom elendigheten vært komplett. Jeg har alltid vært avhengi av å le, jeg trenger det for å holde meg oppe. jeg sa engang at det var aldri noe som skulle kunne ta fra meg latteren min.. Vel, en strumaoperasjon var det som skulle til. Nå ser jeg frem til at jeg skal kunne le igjen. Den dagen smertene er så små at latteren ikke lengre gjør vondt, skal jeg sette latterdøren på vidt gap, og le til jeg ikke klarer mere. Bare latteren er tilbake blir alt så mye bedre! :)


mandag 7. november 2011

En magisk kveld,

Denne kvelden har vært magisk. I år som i fjor deltok vi på Hjertefred i Lykkehaven i Sandvika. ( http://www.hjertefred.no/ ) Jeg har smilt, jeg har grått, jeg har vært rørt inn til margen, jeg har vært fylt med savn, jeg har vært fylt med kjærlighet.. Jeg kan ikke tenke meg noen vakrer måte og minnes dem vi har mistet på. Rundt 3000 mennesker samlet for og minnes dem som har forlatt oss til vakker musikk, diktlesing, flotte taler, og nydelig underholdning. Navnet på arrangementet passer så bra, for man reiser virkelig derfra igjen med hjertefred.

fredag 14. oktober 2011

"Til ettertanke for foster-og spedbarnsdød, en bølge av levende lys"

Deler denne i år også. Håper så mange som mulig vil være med og minnes alle dem små som ikke fikk vokse opp..

15. oktober er dagen til minne for alle foster og spedbarn som ikke fikk vokse opp, og denne dagen går det en bølge av lys over hele verden. Tanken er at alle skal tenne et lys kl. 1900 og la det brenne i minst en time.
Om dette blir gjort over hele verden, i alle tidssoner, vil det gå en bølge av lys over verden som varer i 24 timer.



Those we have lost!

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard,yet always there.
Forever loved,forever dear...


lørdag 23. juli 2011

Tårer

Det er masse tanker i dag. Denne ufattelige tragedien påvirker oss alle, og jeg kjenner at jeg får den så tett innpå livet selv om ingen av mine kjære var innblandet. Jeg gråter og gråter. Tårene triller for alle mammaene og pappaene som sitter igjen med ett barn for lite, og for alle som har mistet en søster eller bror. Jeg gråter også for alle minnene mine som presser på. Troen på at barnet ditt er trygt og har det bra, og du vil få det hjem igjen i løpet av et par dager.. Jeg tenker på alle dem som må ut for å kjøpe klær til begravelsen til barnet sitt, vandre rundt i en butikk for å gjøre det verste innkjøpet i sitt liv, mens andre rundt dem smiler og ler. Mange av dem skal kanskje stelle barnet sitt selv for siste gang.. Planlegge begravelse, sette inn dødsannonser, plukke ut kiste, bomster, sanger.. La oss ikke glemme gravsteinen, gravsteinen som kommer til å ruinere mange, fordi dem vil ha den som er perfekt. Begravelselsdagen.. følge barnet sitt til den evige hvileplassen. Så kommer dagene.. Dagene hvor det ikke er mere som skal planlegges, og sorgen for alvor trer inn.. Jeg tenker på disse familiene, disse som har fått livene sine så ødelagte og snudd på hodet. Jeg gråter for dem, og med dem. Det finnes ingen mening i dette, ingen ord til trøst..

onsdag 13. juli 2011

Ei lita prinsesse...

....fikk se kofferten til lillebror, og lurte på hva det var. Da jeg sa at det var tingene hans ville hun se.. Øverst i kofferten lå bamsedressen hans. Hun utbryter :"mamma, det er lillebror sin jo!", røsket den til seg, og satte seg i sofaen med den.Der koste hun med den mens tårene trillet.Lillebror blir nok aldri glemt..



tirsdag 17. mai 2011

17. mai

For tredje 17. mai på rad startet dagen med et besøk hos lille Sindre-min. Storesøster Andrèa lånte med glede bort vindmølla si til lillebror i dag, så den har stått hos han hele dagen. Hun mente nemlig at hun ikke trengte å ha den heeeele tiden, så den kunne lillebror få ha. Skjønne jenta mi :)




torsdag 14. april 2011

Søskenkjærlighet.

Andrèa var jo bare rett over to år da lille-Sindre-min ble til en engel. Man tror at så små barn glemmer fort, men den gang ei. Ihvertfall så har ikke min prinsesse gjort det.. På søndag hadde jeg besøk av noen venninner, og Andrèa satt på rommet sitt og lekte da jeg plutselig hørte sår barnegråt. Da jeg kom inn til henne satt hun å så på bilde av lillebroren sin mens hun gråt og gråt.. "Men kjære lille jenta mi, hvorfor er du så lei deg?" Hun kikket på meg mens tårene trillet.. "Jeg savner lillebroren min!" Hun ristet i armene mine, og mammahjertet mitt verket for den lille jenta mi som hadde det så vondt. Etter løfter om at vi skulle reise til lillebror bare pappa kom hjem fra jobben roet hun seg ned, og etter enda flere løfter om TV-titting og is virket alt helt i orden. Jeg hadde fremdeles besøk da Eldar kom hjem fra jobben, så han tok med seg Andrèa alene. Glad og fornøyd tuslet hun avgårde med sandalene sine i den ene handa, og lys som lillebror skulle få i den andre.
Sandalene hadde blitt plassert foran steinen hans så "lillebror kunne se dem", lysene ble tent og hun hadde danset og sunget for han. Da dem skulle gå hadde hun sagt:
"Men pappa, det er ikke denne lillebroren jeg savner.. Jeg savner lillebroren min som jeg kunne kose med.."

Hun trodde at da lillebror ble borte så fikk hun en ny lillebror som var en stein, og det var jo ikke den nye lillebroren hun ville ha.. Pappaen måtte ta den tunge samtalen om at lillebror ligger i jorden der, og at steinen er for at alle skal se at det er der lillebror ligger. Det er ikke greit å være liten og skulle forstå alt, og det er heller ikke så greit å være mamma når jeg ikke bare kan blåse bort smerten og sette på et plaster..



Vi er mange som savner deg, elskede engel.


lørdag 26. mars 2011

Filmen om livet...



(Jeg vet at det mangler et punktum i fødselsdatoen hans, men lat som om at dere ikke ser det :) )

mandag 21. mars 2011

To år...

Det har gått to år.. To år siden glede ble gjort om til sorg, og latter til tårer.
To år, elskede engel, siden du forlot oss så altfor tidlig. Det går ikke en dag uten at jeg savner deg, uten at jeg lengter etter å holde deg i armene mine.

Var du med oss i går, lille Sindre-min, da vi var hos deg så lenge? Hørte du, lille Sindre-min, alt det morsomme storesøster hadde å fortelle? Storesøster som var så fast bestemt på at bamsen og engelen din måtte få navn, så nå har hun døpt dem for hunden Plimme og engelen Vakre Flyvende Fe. Dem måtte jo ha navn dem også slik som alle hennes ting har.. Hun savner deg enda, lille Sindre-min, akkurat sånn som vi gjør.

Takk for den tiden vi fikk låne deg, elskede engel. Du vil for alltid leve videre i hjertene våre.
Se deg rundt i kveld ,elskede engel, når mørket har senket seg. Se på alle lysene som brenner over hele landet til minne om en helt spesiell gutt som ble til en engel så altfor tidlig. Tenk på alt du fikk utrettet,lille Sindre-min, på den tiden vi fikk låne deg. Du har lært så mange mennesker så mye om livet. Takk for alt du har gjort!

For alltid elsket, aldri glemt.. En dag skal vi møtes igjen.