søndag 24. januar 2010

Hva jeg har lært på godt og vondt.

Jeg har ei lita syk jente i huset, og da kommer det frem noen tanker igjen. Jeg vil nå fortelle dere hvordan alt som har skjedd påvirker meg.

Før var jeg alltid trygg og rolig. Feber og hoste på Andrèa tok jeg med knusende ro, det var ikke noe som bekymret meg. Nå er jeg ekstra påpasselig ved den minste lille ting. Det er mye "hva om, hvis om, tenk om". Jeg sover ikke ordentlig når jeg vet at hun er syk, for jeg må følge med på henne hele tiden. Vi reiser ikke til legen i tide og utide, men lista for å ta et legebesøk ved sykdom er nok ikke like høy som den var før. Jeg har nok desverre blitt en litt overhysterisk hønemor. Når man har opplevd å miste et barn som virket friskt, men som viste seg å være sykt tror jeg nok at dem fleste ville blitt litt mere "overbeskyttende".

Jeg har også fått panikk for å passe andre sine barn. Det spiller ikke noen rolle om dem er 3 mnd eller 13 år. Jeg er rett og slett så redd for å ha ansvar for andre sine barn at jeg får helt panikk hvis noen spør meg om å passe dem. Det er ikke det at jeg tror at alle barn dør, men jeg vet så godt at barn KAN dø, og da vil ihvertfall ikke jeg ha ansvaret for dem hvis det skjer. Nok en gang er det mye "hva om, tenk om, hvis om..."

Jeg trenger ikke flotte ferier og dyre klær. Jeg trenger ikke en villa til 4 millioner, volvo v70 og en golden retriver. Det er ikke det som er viktig! Jeg har lært at dem beste tingene i livet er gratis. Ingen ting kan måle seg med den trillende barnelatteren til Andrèa, eller når hun legger armene rundt halsen min og forteller meg at hun elsker meg. Ingen ting kan glede meg så mye som når hun plutselig gir meg en klem, med beskjeden om at den var fra lillebror, eller som når hun forteller meg at lillebror elsker meg, for det har han fortalt henne.
Jeg har lært at dem beste kveldene med Eldar ikke er når vi reiser ut på en fin restaurant, men når vi lager en god middag sammen hjemme, setter oss ned og spiller spill, mens vi prater og muligens tar et glass vin eller to.Det er de små tingene som teller. Jeg tar ingen ting for gitt lengre, for man vet aldri hva morgendagen bringer.

Jeg har lært aå mye om ting som er så galt i dette samfunnet. Om hvor dårlig informasjon man får om obduksjoner når man mister et barn, og hva slags sjokkopplevelser man får i etterkant. Dette er noe jeg har bestemt meg for kjempe med videre. Jeg vet hva som foregår, og hvordan det føles å finne ut i etterkant at organer er borte. Jeg unner ingen andre å gå gjennom slike ting, så dette er ting jeg ikke vil gi meg på.

Jeg har også lært at jeg bare er et menneske. Jeg trodde det da Sindre døde at jeg aldri mer kom til å bli sint på Andrèa. Det falt meg ikke inn at jeg kunne få litt nok innimellom siden jeg hadde mistet et barn.Jeg har innsett det nå at der tok jeg nok feil. Jeg er nok ikke noen supermor som ikke blir både sliten og lei av trassing, hyl og skrik. Ja, noen dager så har jeg faktisk lyst til å låne henne bort til naboen!

Jeg har lært mye om andre mennesker, om hvor jeg har vennene mine, og om hvem jeg ønsker å ha i livet mitt.

Men den viktigste lærdommen jeg har fått er at uansett hvor mørkt det ser ut, så er det alltid lys i enden av tunellen. Til tross for tøffe dager og tunge netter så blir livet sakte men sikkert bedre. Jeg føler ikke lengre at jeg vandrer rundt i mørket, men at jeg vandrer mot lyset. Jeg vet at en dag vil livet bli godt igjen, og har jeg klart meg gjennom dette så klarer jeg alt!

8 kommentarer:

  1. For et fint, reflekterende innlegg. Bare så synd at man må lære slike ting under så tragiske omstendigheter.

    Da jeg ble syk oppdaget jeg hvem mine virkelige venner var, og jeg lærte at råtne egg ikke er verdt å ta vare på. Trist, men sant.

    Ang. obduksjon så er jeg veldig glad for at du har jobber med informasjon om dette. Det er alt for få som vet det. Jeg har jobbet som etterlattekontakt, og ble overrasket over hvor dårlige vi (helsepersonell) er til å informere om obduksjon, hva det er og hvilken betydning det vil ha. Du gjør en kjempejobb! Stå på :)

    SvarSlett
  2. Du er virkelig reflektert og full av selvinnsikt, Anne! Innlegget ditt fikk meg til å felle noen tårer nå, fryktelig trist at livets skole skal være så hard for enkelte..
    Men som du sier, så er det lys i enden av tunnelen, det gjelder bare å komme seg så langt inn i mørket at en ser lyset på andre siden..du er sterk som har kommet deg så langt som det du har!
    Kjempeflott at du ønsker å kjempe videre for at informasjon om obduksjon skal få komme ut. Det er ikke alle som vil vite, men dem som vil bør i allefall få tilstrekkelig med informasjon om hva en obduksjon innebærer! Altfor få vet om dette, meg selv inkludert..Jeg har overvært mange legesamtaler med pårørende som har mistet en av sine kjære, hvor temaet obduksjon kommer på banen. Ikke en eneste gang har jeg opplevd at noen har fortalt om det som dere så smertelig erfarte...
    Stå på Anne, du gjør en viktig jobb!
    Klem klem

    SvarSlett
  3. hei
    ville legge igjen en lite hilsen
    har lest din historie og fulgt med deg...
    du skriver å så mange fine tanker.. og det er sant at etter å ha mistet noe så kjært så setter man mer pris på de små tingene og blir nesten litt irritert når andre klager over "småting".....
    det er godt å lese at du ser lyset, håper at det også kommer sterkere til meg.

    obduksjon er noe som hysjes litt ned syns jeg, vi fikk ingen informasjon, så det jeg vet har jeg lest meg til. noe som er tragisk.
    det setter tanker igang som er unødvendig om man hadde fått den informasjonen man trengte...
    Andrèa høres ut som ei super storesøster som passer på mamman sin innimellom.
    Ingen kan være supermenneske og klare alt, man må stoppe opp litt innimellom og ta en pustepause. Det er da man ser hvor mye man kan ha glede av selv om man er i det svarte dypet.
    stå på videre :)

    SvarSlett
  4. Hei vennen!
    Snufs.. du skal no alltid klare å få meg til å begynne å gråte :-) Dette var trist og god lesning på mange måter. Det er så godt å lese at du er så utrolig reflektert, og at du samtidig har fått så mange fine syn å livet. Du setter det i perspektiv for oss andre, og det gjør at jeg faktisk tenker meg tre og fire ganger før jeg lar bagateller bli store problemer. Samtidig er det SÅ ubeskrivelig vondt. Selvfølgelig forstår jeg at det setter en ekstra stor beskymring i deg når Andréa blir syk, uansett om hun er mer eller mindre dårlig. Jeg syntes ikke det er å være overbeskyttende.. tvert i mot, du er forberedt på det som kanskej møter rundt neste sving. Og det er jo helt naturlig at du vil være, spesielt siden Sindre plutselig gikk bort, helt uten forvarsel. Hvordan er Andrèa nå, forresten? Håpr hun har blitt bedre. Vi har akkurat vært igjennom en liten sykdomsperiode her hjemme også. Christoffer drar med seg masse hjem fra barnehagen, og jeg tror nok at immunforsvaret mitt gikk i dass etter jeg begynte å jobbe igjen. Menmen.. nå er vi på vei oppover igjen :-)

    Vet du hva, jeg måtte bare lese igjennom innlegget ditt en gang til. Det var så utrolig fint. Som jeg skrev tidligere, utrolig trist, men disse tingene du har lært på veien, om å sette pris på de tingene i livet som virker så selvfølgelig, men som burde vært høyt verdsatt hver eneste dag. I dagens samfunn er det ofte slik at Mye vil ha Mer. Men de beste tingene i livet er nok gratis. Kjærlighet for eksempel. Når jeg henter Christoffer i barnehagen, og han slenger armene om meg, og roper: Jeg er så glad i deg, Mamma. Hvilken fantastisk følelse er ikke det ?

    Jeg er så stolt av deg for ditt engasjement rundt dette med obduksjon. Jeg kan tenke meg at det er utrolig tøft å sette seg inn i dette, og som du selv har sagt møter man på tøffe sannheter på veien, som absolutt ikke burde vært skjult eller holdt hemmelig. Det er ett svik som dere som allerede er i sorg.

    Stor og varm klem til deg min gode gode Anne. Jeg er så utrolig glad for at vi har blitt så godt kjent, du gir så utrolig mye av deg selv, og som igjen gir meg så utrolig mye.
    Nå skal jeg ikke snakke meg ihjel her igjen.. jeg år heller forsøke å sende deg en mail i løpet av dagen :)

    Igjen, STOR klem :)

    SvarSlett
  5. Cecilie N (Cecilie på ES)1. februar 2010 kl. 12:57

    Dette innlegget traff meg midt i hjertet.
    Jeg kjenner meg igjen i nesten alt du skriver om.
    Jeg ønsker deg lykke til med ditt engasjement ang. obduksjon. Dette er et tama det er et STORT behov for å forandre.
    Reflektert og fint skrevet av deg, og som sagt kjenner jeg meg så utrolig godt igjen. Når man i tillegg til sin egen sorg klarer å finne styrke til å gå videre med noe man synes er viktig å få forandret gir det en følelse av at barnet mitt døde ikke forgjeves. Jeg har om ikke annet i alle fall forsøkt å gjøre opplevelsen av å miste et lite barn litt mindre grusom for de som kommer etter. For dessverre kommer det flere . . . .
    Nuvel, det var noen tanker og erfaringer fra meg bare.

    Stor og varm klem til deg fra meg. Lykke til på veien framover!

    SvarSlett
  6. Hei snuppa!

    Tenker på deg :) Håper du har det travelt
    fordi dagene er så fine :)

    Stor klem fra Ida

    SvarSlett
  7. Tusen takk for så mange fine kommentarer. Det varmer å lese så mange gode ord.

    Line: Jeg håper også at lyset kommer sterkere til deg snart. En dag av gangen, skritt for skritt.. *stor klem*

    Cecilie: ja, du har så rett! For meg så er det så viktig å få gjort noe, og mye av grunnen er at sønnen min ikke skulle dø forgjeves. Samtidig så synes jeg det er så viktig å bruke mine/våre erfaringer til å gjøre noe for at andre som kommer etter oss skal ha det litt lettere. Det å miste barnet sitt er så forferdelig vondt, og da synes jeg at man i det minste burde blitt spart for flere sjokk og mere smerte i etterkant..

    SvarSlett