"PRECIOUS CHILD"

Jeg sitter og titter ut av vinduet. Det er grått og trist ute, og været står virkelig til humøret. I dag gjør jeg noe jeg ikke har gjort på lenge, jeg gråter. Store tårer triller nedover kinnene mine. Enkelte dager bare slår savnet til, og jeg klarer ikke å stå i mot. Jeg har bilder av Andrèa her hvor hun er nøyaktig like gammel som Sindre-min ville ha vært nå.. Åh, jeg går glipp av så masse. Tre mnd er ikke et helt liv, lille Sindre min. Det er ikke forretten engang. Det er bare en smakebit. En smakebit så god at man bare vil ha mere og mere. Man tror man skal få mere, man tar det som en selvfølge at man skal få mere, så plutselig blir det revet bort rett foran nesa de.. Tilbake sitter jeg med en klump i bryste, og et savn så stort..Jeg skulle jo ha mere!



"PRECIOUS CHILD"

Words and Music by Karen Taylor-Good

In my dreams, you are alive and well
Precious child, precious child
In my mind, I see you clear as a bell
Precious child, precious child

In my soul, there is a hole
That can never be filled
But in my heart, there is hope
'Cause you are with me still

In my heart, you live on
Always there never gone
Precious child, you left too soon
Tho' it may be true that we're apart
You will live forever... in my heart

In my plans, I was the first to leave
Precious child, precious child
But in this world, I was left here to grieve
Precious child, my precious child

In my soul, there is a hole
That can never be filled
But in my heart there is hope
And you are with me still

In my heart you live on
Always there, never gone
Precious child, you left too soon,
Tho' it may be true that we're apart
You will live forever... in my heart

God knows I want to hold you,
See you, touch you
And maybe there's a heaven
And someday I will again
Please know you are not forgotten until then

In my heart you live on
Always there never gone
Precious child, you left too soon
Tho' it may be true that we're apart
You will live forever... in my heart

Sangen kan høres her ***

Vår, varme og scrapbooking

Jeg koser meg med lyse dager, sol og varme. Tanken på at jeg snart kan plante hos lille Sindre-min gjør meg lettere til sinns. Jeg gleder meg til å grave i jorden, til å bli møkkete på fingrene, og til å se at blomsterbedet hans tar form. Det blir hjerteformet i år også, jeg ar allerede bestemt meg for hvordan det skal se ut. Resten av lyktene hans er tatt hjem for vårrengjøring og lakking, dem må jo bli sommerfine dem også!

Vi har akkurat vært hos mamma noen dager, kom hjem for noen timer siden. Det var godt med en tur vekk. Andrèa har vært blid som en sol, hun er rene drømmebarnet å ha med seg på tur. Ikke noe småkrangling, mas og tull. Vi har virkelig vært i feriemodus alle sammen, og bare ladet batteriene. Jeg føler at jeg virkelig har fått slappet av, og jeg har for en gangs skyld fått sove uten å vri meg i timesvis. (jeg skal dog ikke skryte på meg at jeg har sovet godt siden Andrèa har liggi mere oppå meg en vedsiden av meg...!)

Her er et par bilder fra vår tur :)

Etter en lang tur med både båtkjøring og bilkjøring var vi slitene begge to, så vel fremme hos mamma slang vi oss på sofaen for kosestund med teppe, sutt og film :)


Andrèa ville inn i dusjen så fort noen andre gikk på badet...


På onsdag var det tid for en tur ut for å mate "pipipene" :)





"jeg skal bare fange dem fuglene der.. åhh, hvorfor bare løper dem sin vei?"


Sist men ikke minst har jeg funnet frem scrapbookingutstyret mitt igjen, for nå har jeg tenkt at jeg skal få laget ferdig albumet til Sindre. Mine gode, omtenksomme mann var så snill at han kjøpte en fancy maskin til meg som skjærer ut alt jeg vil ha av bokstaver og mønster, så nå sitter jeg her i tide og utide. Jeg er redd for at han angrer litt på den gaven allerede siden den bråker en del, men innerst inne så vet jeg at det viktigste for han er at jeg har det bra, så da klarer han fint å overhøre litt bråk. Dessuten tror jeg nok at han også setter pris på at albumet forhåpentigvis snart er ferdig. Det blir godt å kunne sitte og bla i det når savnet blir for stort, stryke over bildene med fingrene og liksom få kose litt på han igjen. Jeg merker også at det er godt å ha noe å henge fingrene i, og som gjør at jeg får tankene litt over på andre ting.

Jeg vil få vise dere noe jeg lagde her om dagen. Venninnen min skal gi den til kjæresten sin i gave, og den skal være full av love hearts. Syntes selv den ble veldig søt, uten for mye dill-dal på.. :)







(bildene er ikke av dem beste da jeg bare måtte ta dem i full fart)

Ønsker dere alle en super helg! Jeg skal kose meg på verandaen hvis finværet holder seg, og kveldene kommer nok til å gå med til albumlaging :)

Gave til min kjære.

Siden jeg har blitt så veldig glad i smykket som jeg viste frem i forrige innlegg ville jeg gi et til Eldar også. Han måtte selvfølgelig få noe som var litt mere maskulint enn mitt. Det dukket opp i postkassen vår for et par dager siden, og min kjære likte det så godt at han måtte ta det på seg med en gang. Det er med sorg han har lagt det fra seg hjemme disse to nettene hvor han har jobbet.

Da jeg skulle bestille det spurte jeg han om han ville ha navnene til oss alle fire, eller bare til ungene. Der var han bestemt, han skulle bare ha navnene til ungene, for hvis vi noen gang får flere barn så skulle dem navnene på også! For meg så varmet det så utrolig mye, for det viser meg bare at han ser fremover nå, og ikke bare bakover.Jeg vet at Sindre aldri vil bli glemt. Han vil alltid være en stor del av vårt liv, for alltid elsket, aldri glemt.. Bare at nå begynner det å bli rom for fremtiden også, ikke bare fortiden.




Smykkene er ikke så ille dyre, man får dem akkurat slik man vil ha dem, og leveringstiden er ikke lang. Dem kan bestilles her. Virkelig verdt å ta en titt!

Siste merkedag..

Klokken har passert midnatt, og vi har kommet inn i den siste av alle dem første spesielle dagene siden lille Sindre-min forlot oss. Dette et datoen for Sindre sin begravelse. På denne tiden for et år siden lå jeg på en madrass i stua og vrei meg, jeg gruet meg til neste dag. Det tok mange uker fra han døde til jeg klarte å sove på soverommet. Jeg følte meg uvell hver gang jeg gikk inn på rommet. Det føltes ut som om at veggene kom mot meg, og at jeg ikke fikk puste. Så mange minner satt i veggene der. Jeg har ingen anelse om hvor mange timer jeg lå våken i senga, ammet, koste, trøstet.. Jeg husker alle gangene jeg gråt og tryglet lille Sindre-min om han ikke kunne sove snart, for mammaen var også sliten. Det var også på det rommet, i den senga, jeg fikk telefonen om at lille Sindre-min ikke pustet...

Vi møtte begravelsesagenten rett ved der vi bodde, vi skulle kjøre i følge til kirken.
Jeg så bårekransen gjennom vinduet, og alt jeg tenkte på var at den var feil, den var ikke sånn jeg skulle ha den. Jeg var helt hysterisk, tenk at blomstene kunne være feil! Jeg gikk gjennom alle mulige løsninger i hodet mitt, og kom til slutt frem til at jeg måtte få tak i flere roser og fikse på den hvis det så helt galt ut når vi fikk alt på plass i kirken. Bilturen tok 50 minutter, og det virket som om at tiden bare gikk altfor fort selv om jeg følte at vi kjørte i en evighet.

Blomstene var heldigvis ikke så ille som jeg hadde fryktet, og jeg klarte til slutt å slå meg til ro med hvordan den var. Hun som skulle synge i begravelsen kom for å øve mens bevgravelsesagenten gjorde alt klart. Jeg ble aldri helt fornøyd, så han måtte flytte blomster hit og dit. Til slutt måtte jeg bare si at det var greit.

Vi gikk ut for å ta i mot alle dem som kom. For oss var det uaktuelt med kondolanser ved graven, vi ville være i fred da kisten var blitt senket, så vi tok dem imot før sermonien begynte. Jeg følte at jeg levde i en vond drøm, jeg prøvde å trøste venner og familie mens jeg selv egentlig bare ville hyle og skrike...

Jeg kom meg gjennom prestens preken uten å felle en tåre, men jeg må innrømme at jeg ikke husker noe av hva han sa. Plutselig var det tid for at vi skulle holde talene våre. Mannen min sa først noen ord til lille Sindre-min fra oss, og jeg fulgte opp med å lese diktet til han som jeg hadde skrivd (og som nå er på minnesteinen hans). Da vi var ferdige sang alle "Trollemors vuggevise" for Sindre. Det var den sangen vi pleide å synge hver kveld når Andrèa hadde lagt seg. Da lå hun i sengen sin, mens mannen min og jeg stod ved siden av henne med Sindre på armen og sang. Hver eneste kveld ble avsluttet på den måten. Sangen har blitt veldig spesiell for meg, og blir sunget for Sindre hver gang jeg besøker han nå..

Tiden var kommet for å bære ut kisten. Meg og Eldar bar forann mens søsteren min og tante bar bak. Jeg fikk støtte av bestevennen til Eldar, han gikk ved siden av meg og holdt rundt meg hele veien, klar til å steppe inn hvis det ble for tungt for meg..
På vei ned der han skulle legges til hvile bestemte jeg meg for at jeg skulle senke kisten selv. Vi hadde egentlig gitt den jobben til andre, men plutselig var det veldig viktig for meg å klare det. Jeg vet ikke hva jeg føler om det lengre nå. Tanken på at jeg var med og senket sønnen min i graven er veldig vond, samtidig som at jeg føler at det var riktig at det var meg som var med og gjorde det..

Nå er det bare å komme seg gjennom denne dagen, så har hele det første året gått. Alle merkedager er gjennomgått en gang. Om jeg tror det blir lettere nå? Det vet jeg ikke.. Jeg vet bare at vi må fortsette å gjøre det vi har gjort dette året, vi må fortsette å leve.

Tale til lille Sindre-min

Et vakkert smykke og vårfølelse!

For en stund siden fikk jeg igjen en gave i posten av Ida. Den jenta slutter aldri å overraske! Denne gangen var det et nydelig smykke med navnene til ungene på. På Sindre sitt hjerte var det også satt på en liten engel.Dette kjedet har jeg blitt så glad i, og jeg har det på meg hele tiden. Tusen takk vennen!



Nå smelter det som bare det hos lille Sindre-min, og jeg begynner å få vårfølelse. Tanken på at jeg snart kan få plantet der slik at det igjen blir fint gleder meg.

For bare en uke siden så det sånn ut der. Snø i bøtter og spann!


Snøen trekker seg sakte, men sikkert tilbake. Bare se hvordan det så ut i går:


Tankene svirrer og svirrer om hvordan jeg skal plante der.I vinter har det ikke vært lett å holde det fint. Altfor mye snø har skapt problemer, pynten forsvant i snøen, og blomstene kunne jeg bare gi opp. For meg er det veldig viktig at det skal se "rent og pent" ut. Det skal ikke være "halvveis", det skal lyse kjærlighet på lang avstand. Dette er min måte å vise lille Sindre-min hvor mye han betyr for oss. Her er et lite knippe med bilder fra sist sommer.




Jeg har først gravert inn skrifta på steinene så det skulle holde seg bedre før jeg malte det hvitt.

Takk..

Jeg har fått så mange meldinger i dag, så mange varme ord. I dag tennes lys for lille Sindre-min over hele landet, og det varmer et knust mammahjerte at så mange husker på han, og vil minnes han sammen med oss denne dagen. Et år har gått, skorper blir revet av sår som såvidt har begynt å gro, og alt er bare et kaos av tanker og følelser. På denne tiden for et år siden stod jeg i et hvitt, sterilt og kaldt sykehuskapell.. Sindre lå innpakket i et rødt teppe i en stygg og rusten smijernseng. Det er masse tanker og følelser på en dag som denne, så mange minner som kommer frem. Jeg kjenner at jeg ikke har så mye å si akkurat i dag..

Kjære lille Sindre-min. Takk for den tiden vi fikk låne deg. Minnene er mange. Vi savner deg..

Et par ord fra meg..

Jeg skulle skrivd her for lenge siden, men jeg har ikke overskudd. Ting er ikke så greit her. Det har skjedd så mye som har påvirket meg i veldig stor grad. I tillegg så nærmer det seg veldig datoen som Sindre-min døde på. Det kjennes på kroppen.
Jeg har mailer som jeg skulle ha svart på, jeg har venner jeg skulle ha besøkt osv, men jeg orker ingen ting. Sofaen er min beste venn for tiden, og jeg begynner å få veldig god oversikt over ujevnheter i taket. Nå har jeg ihvertfall søkt om hjelp, for jeg kjenner selv at dette ikke går lengre. Noen ganger må man vel bare innse at man ikke klarer alt alene, og nå har jeg virkelig kommet til det punktet at nok er nok for meg også.. Jaja, det kommer vel bedre tider etter dette.
Jeg kommer sterkere tilbake her bare jeg har fått kommet meg litt på beina igjen. Akkurat nå trenger jeg bare litt tid..