Når latteren dør..

Siste uken har vært tøff, ufattelig tøff. Jeg har vært innlagt på sykehuset for å operere for struma. Siden jeg har et meget anstrengt forhold til sykehus etter at vi mistet lille Sindre-min
var alt tilrettelagt slik at jeg skulle ha det best mulig. Jeg fikk enerom slik at jeg skulle kunne ha mannen min der så mye jeg trengte, det var oppført i papirene at jeg skulle få det jeg trengte av beroligende og sovetabletter, og det skulle være sykepleiere osv tilgjengelig for meg hele tiden.. Natten etter operasjonen smalt det. Alle minnene strømmet på, og jeg hadde null kontroll på meg selv. Den natten satt jeg med en sykepleier ved siden av meg hele tiden mens jeg gråt uavbrutt, og delte alle minnene om Sindre. Jeg gråt for at siste gangen jeg lå i en sykehusseng var natten etter at jeg mistet han. Da lå jeg der med han i armene mens jeg sang for han, og lot tårene flomme.. Jeg gråt for alle luktene, alt sykehuspersonell i hvite frakker, ja, rett og slett alt som har brent seg så fast i minnet etter den skjebnesvangre dagen for 2,5 år siden. Denne natten på sykehuset følte jeg at alt jeg har samlet på over så lang tid bare kom, det var som å stikke hull på en ballong rett og slett..

Denne uken har gått slag i slag. Jeg har fått infeksjon i operasjonssåret, jeg har hatt smerter så vonde at jeg ikke trodde det var mulig. Jeg har flydd frem og tilbake til sykehus og leger.. Jeg har vært sliten, lei og fortvilet. Jeg har grått. Grått av frustrasjon, av smerter, av sorg savn og dårlig samvittighet. Jeg har følt meg som den dårligste mammaen i hele verden som ikke har kunnet stelle barnet mitt og leke med henne. Jeg vet at hun har hatt det supert hos farmoren og farfaren sin, og at pappaen har vært fantastisk etter hun kom hjem. Hun har fått alt hun trenger, og mere til, men alikevel har det vært så ufattelig sårt at ikke jeg har vært en del av det. Jeg har vært mammaen som har liggi på sofaen uten mulighet til å gjøre dem vanlige tingene, og selv om alle har fortalt meg med streng stemme at "du er nyoperert Anne, du er ingen dårlig mor", så har det alikevel vært fryktelig vondt.. Og når smertene attpåtil har vært så store at jeg ikke har klart å le, da har liksom elendigheten vært komplett. Jeg har alltid vært avhengi av å le, jeg trenger det for å holde meg oppe. jeg sa engang at det var aldri noe som skulle kunne ta fra meg latteren min.. Vel, en strumaoperasjon var det som skulle til. Nå ser jeg frem til at jeg skal kunne le igjen. Den dagen smertene er så små at latteren ikke lengre gjør vondt, skal jeg sette latterdøren på vidt gap, og le til jeg ikke klarer mere. Bare latteren er tilbake blir alt så mye bedre! :)