Vår kamp

Det blir hopping frem og tilbake i tid i denne bloggen her. Et halvt år har gått, og mye har skjedd på den tiden. Ikke har vi bare kjempet med sorgen, vi har også kjempet for å få hjem organene hans. Organer vi ikke fikk vite at skulle bli fjernet..

Noen dager etter begravelsen til lille Sindre satt jeg og leste inne på et forum for oss som har mistet barn. Der fant jeg en tråd som handlet om obduksjon, og at hjerte og hjerne blir tatt ut, og ikke lagt tilbake fordi det må ligge i en spesiell væske en stund for å kunne ta prøver av det. Dette var ting vi ikke hadde fått beskjed om. Den kvelden gråt og gråt jeg.. Neste dag heiv jeg meg over telefonen for å få tak i politibetjenten som sendte sønnen vår til obduksjon, og han lovte meg at slike ting ikke skjedde. Jeg var så lettet, så glad! 2 mnd etter han døde kom vi i kontakt med en barnelege på sykehuset her vi bor. Ei fantastisk flott dame som kom hjem til oss på fridagen sin for å prate med oss. Jeg tok opp det jeg hadde lest om obduksjon, og hun ble veldig overrasket over at legene på sykehuset der han døde ikke hadde informert oss over hva som skjedde under obduksjon. Hun kunne fortelle oss at mest sannsynlig var hjernen borte, men hun skulle ringe og undersøke. Det tok litt tid før hun ringte meg igjen, og da kunne hun informere om at hjertet også manglet. Det kunne vi få igjen og gravlegge sammen med han, men hjernen kunne hun ikke si noe om på daværende tidspunkt.

Vi tok kontakt med begravelsesagenten vår, for det var han som måtte hente ut disse organene for oss. Han har hele tiden vært veldig pålitelig, men plutselig hørte vi ikke noe fra han. Vi lot det gå noen dager før vi ringte han tilbake. Det viste seg at han hadde havnet på sykehuset, så det var en vikar som jobbet for han da. Vikaren skulle ordne opp i dette for oss, men etter noen dager ringte han oss og fortalte at vi kunne få igjen hjertet, men at sykehuset rettsmedisinsk allerede hadde kremert og kvittet seg med hjernen hans! Hadde vi fått vite det med en gang at organene ble tatt ut under obduksjon kunne vi fått hjem igjen begge deler, men istedenfor måtte jeg finne ut av det selv, og resultatet var da dette! På torsdag for en uke siden var endelig hjertet hans hjemme, og vi hadde en liten semoni for oss selv hvor vi senket hjertet hans og sang for han. Det var meg, mannen min, lillesøsteren min og kirketjeneren. Så mye ekstra smerte, så mye ekstra sorg... Men nå er ihvertfall hjertet hans der det hører hjemme. Det ligger der i graven sammen med han..

Vi valgte å gå ut i media med denne historien. Vi ønsker forandringer. Vi ønsker at foreldre skal bli informert med en gang barna dør istedenfor å få sjokket i etterkant, hvis dem i det hele tatt får vite noe. Jeg synes at vi som foreldre har rett til å vite hva som skjer med våre elskede englebarn, selv etter at døden har intruffet. Vi vet så mye mere nå enn vi visste for bare seks mnd siden. Min sønn skal ikke ha dødd forgjeves, og det jeg føler at det er min plikt som mor å gå ut med det jeg vet slik at andre ikke skal måtte oppleve det samme som oss. Man har det tøft nok som man har det når man mister barnet sitt om man ikke skal måtte få sjokk etter sjokk i etterkant, og kjempe for å få hjem igjen organene.