Hvorfor vil jeg så gjerne dele min historie?

Enkelte av dere har nok lest dette før på FB-siden min. Jeg velger å lime det inn her for å få forklart andre hvorfor jeg velger å dele min historie med dere.

"I dag har jeg begynt å skrive.Jeg har så mye å fortelle, så mye jeg vil dele med andre.Det er så godt å få det ned på papiret. Få fortelle om både gleder og sorger uten at alle ser alle følelsene som herjer i kroppen min. Ved dem gode minnene smiler og ler jeg, ved dem vonde renner tårene. Jeg kan skrattle, for så å hulke sårt.. Jeg kan skjelve og riste, for så å finne frem smilet. Jeg merker godt at det ikke er langt fra glede til sorg, men det er heller ikke langt fra sorgen til gleden når jeg lar fingrene fly over tastaturet. I det ene øyeblikket ser jeg den lille, kalde, livløse kroppen hans for meg, i neste ser jeg to store, blå øyne som titter tilfreds på meg. Han står her på bordet ved siden av meg når jeg skriver. Det føles ut som om han titter på meg og sier: "mamma, del meg med verden. Hjelp andre gjennom meg", og ja gutten min, det er akkurat det mammaen din skal! Du er borte fra armene mine, men i hjertet mitt vil du alltid leve. Jeg vil dele deg med resten av verden, for du er en altfor stor skatt til å beholde alene! Mamma elsker deg, lille engel."

Det er derfor jeg skriver, og velger å være så åpen om tragedien og sorgen som har rammet oss. Om min historie kan hjelpe andre som har opplevd det samme som oss, så har det ihvertfall kommet noe godt ut av det. Det å miste et barn er noe som det blir snakket så altfor lite om. Pårørende vet ikke hvordan man skal takle det, hvordan dem skal være til best mulig hjelp. Venner trekker seg ofte unna i frykt for å si noe galt. Vi som har mistet barn er like stolte av barnet vårt som det dere som ikke har mistet dem er. Vi har et like stort ønske og behov om å få snakke om våre kjære små som dere har, både på godt og vondt. Vår kjærlighet til våre barn er ikke noe mindre eller anderledes enn deres kjærlighet til deres barn.

Jeg håper at jeg kan være med å bidra til at andre i samme situasjon forstår at dem ikke er alene, og at dems sorgreaksjoner ikke er unormale, for det er ingen ting i en sorgprosses som er unormalt. Jeg håper at dem vil se at dagene sakte, men sikkert blir bedre. Det skjer ikke over natten, det tar tid.. Jeg kan ikke si at jeg har kommet i mål enda, for jeg har fremdeles flere vonde dager enn gode dager, men nå er heldigvis ikke alle dager vonde lengre. Jeg håper også å kunne bidra til at dette temaet kan bli pratet litt mere om, dratt litt mere frem i dagslyset. Det å miste et barn er en ensom sorg, og mye av det er jo fordi at dem som står rundt ikke tør å prate om det. Vi mistet ikke bare en baby, vi mistet et helt liv sammen med han. Sorgen og savnet forsvinner ikke over natten. Det tar tid. En dag av gangen, skritt for skritt.. Så lille Sindre-min, mammaen din skal fortsette å skrive. Hun skal dele deg med verden både på godt og vondt, og kanskje lille Sindre-min kan deg og mammaen din sammen hjelpe andre som trenger det.