Alle hjerter gledet seg.

Ja, det var sånn det føltes. Vi jublet, alle vi delte det med jublet. Etter godt over 2,5 år med prøving satt endelig spiren, og vi skulle på nytt få en liten en. Dere skjønner det at for oss er det ikke bare å knipse i fingrene, så er vi gravide. Nei, her må det en stor porsjon med tålmodighet og flaks til, og at vi har klart å få dem barna vi har fått er et mirakel. I følge legene skulle det ikke være håp om at vi kom til å få noen uten prøverør. Men der satt den da, for tredje gang, og som sagt: alle hjerter gledet seg. Desverre var lykken kortvarig, og på UL i uke 10 viste det seg at det ikke var liv, og jeg hadde en MA. Dette kan ikke sammenliknes med å miste Sindre, men alikevel følte jeg at jeg nok en gang ble lurt. Alle drømmene jeg hadde klart å få på denne tiden ble brått knust. Det ble sykehusinnleggelse og medisinks abort, og som alltid med min kropp ble det komplikasjoner og store smerter. Nå har det gått 3,5 uke, og jeg legger dette bak meg, og ser fremover. Dere skjønner det, at nå har vi endelig blitt lovet prøverørsforsøk. Jeg gruer meg til hormoner, uttak og innsetting av egg, men vi er endelig et skritt nermere at prinsessa vår skal få levende søsken, og er det noe jeg ønsker av hele mitt hjerte så er det akkurat det. Jeg har lenge vært i tvil om jeg skal skrive noe her inne om dette temaet, men for å være helt ærlig så er jeg så lei av alt som er tabu, og som skal ties ihjel. Det å slite med å få barn er noe som rammer mange mange flere enn man tror. Jeg føler så ofte at det er to ting som man ikke skal prate om, nemlig det at man har mistet barn, eller det at man sliter med å få barn, og sorgen rundt det. Hver gang jeg har kommet over et blogginnlegg eller sett andre som har stått frem med hvordan det er å være ufrivillig barnløs har jeg klappet i hendene, og tenk at "det er bra at noen tør å si noe!". Nå har jeg tenkt å ta bladet fra munnen, og dele min historie med dere, og fra nå av vil ikke denne bloggen bare handle om sorgen over å miste et barn, men også veien frem mot å få et nytt.

"Mor og barn"

Jeg må nesten vise frem noen av "mor og barn-smukkene" jeg har laget til meg selv. På to av disse har Englegutten min fått englevinger og prinsessa fått sommerfuglvinger, mens på det ene har begge to fått sommerfuglvinger :)

Engelprinshagen

Published with Blogger-droid v2.0.4

3 år...

I dag er det tre år siden jeg holdt deg i amene mine for siste gang mens du fremdeles kunne smile til meg, og det lille hjertet ditt banket. Tre år sien jeg matet deg og stelte deg, og i morgen er det like lenge siden du forlot denne verden..

I dag har mamma ordnet blomster til deg, så det skal være fint hos deg i morgen. Du er fremdeles like høyt elsket, og like dypt savnet, lille engel.

Published with Blogger-droid v2.0.4

Så du oss..

Så du oss, lille Sindre-min, da vi besøkte deg i stad? Hørte du oss, lille Sindre-min, da mamma, pappa, storesøster, bestemor, tante C, kusine E. og kusine T. stod rundt hagen din og sang Trollemors Vuggevise for deg? Merket du kjærligheten og savnet vårt,lille Sindre-min, da vi holdt rundt hverandre og gråt over sorg og savn.. Savnet etter deg?

Det er snart tre år siden du forlot oss,lille Sindre-min, men savnet har ikke blitt noe mindre.
Jeg drømmer om deg, jeg lengter etter deg. Å bare ha deg i hjertet mitt er ikke nok, det kommer aldri til å bli nok. Jeg vil ha deg i armene mine.. Jeg vil kose med deg, irettesette deg, jeg vil plastre skrubbsår, og blåse vekk smerte. Jeg vil drive med pottetrening, jeg vil se stoltheten som skulle lyst ut av øynene dine når du mestrer nye ting. Jeg vil dusje deg, og bade deg. Jeg vil lese godnatthistorier, og danse rundt på gulvet med deg i armene. Jeg vil gi deg ferieturer og gode opplevelser.. Jeg vil så gjerne se deg vokse opp.

Når latteren dør..

Siste uken har vært tøff, ufattelig tøff. Jeg har vært innlagt på sykehuset for å operere for struma. Siden jeg har et meget anstrengt forhold til sykehus etter at vi mistet lille Sindre-min
var alt tilrettelagt slik at jeg skulle ha det best mulig. Jeg fikk enerom slik at jeg skulle kunne ha mannen min der så mye jeg trengte, det var oppført i papirene at jeg skulle få det jeg trengte av beroligende og sovetabletter, og det skulle være sykepleiere osv tilgjengelig for meg hele tiden.. Natten etter operasjonen smalt det. Alle minnene strømmet på, og jeg hadde null kontroll på meg selv. Den natten satt jeg med en sykepleier ved siden av meg hele tiden mens jeg gråt uavbrutt, og delte alle minnene om Sindre. Jeg gråt for at siste gangen jeg lå i en sykehusseng var natten etter at jeg mistet han. Da lå jeg der med han i armene mens jeg sang for han, og lot tårene flomme.. Jeg gråt for alle luktene, alt sykehuspersonell i hvite frakker, ja, rett og slett alt som har brent seg så fast i minnet etter den skjebnesvangre dagen for 2,5 år siden. Denne natten på sykehuset følte jeg at alt jeg har samlet på over så lang tid bare kom, det var som å stikke hull på en ballong rett og slett..

Denne uken har gått slag i slag. Jeg har fått infeksjon i operasjonssåret, jeg har hatt smerter så vonde at jeg ikke trodde det var mulig. Jeg har flydd frem og tilbake til sykehus og leger.. Jeg har vært sliten, lei og fortvilet. Jeg har grått. Grått av frustrasjon, av smerter, av sorg savn og dårlig samvittighet. Jeg har følt meg som den dårligste mammaen i hele verden som ikke har kunnet stelle barnet mitt og leke med henne. Jeg vet at hun har hatt det supert hos farmoren og farfaren sin, og at pappaen har vært fantastisk etter hun kom hjem. Hun har fått alt hun trenger, og mere til, men alikevel har det vært så ufattelig sårt at ikke jeg har vært en del av det. Jeg har vært mammaen som har liggi på sofaen uten mulighet til å gjøre dem vanlige tingene, og selv om alle har fortalt meg med streng stemme at "du er nyoperert Anne, du er ingen dårlig mor", så har det alikevel vært fryktelig vondt.. Og når smertene attpåtil har vært så store at jeg ikke har klart å le, da har liksom elendigheten vært komplett. Jeg har alltid vært avhengi av å le, jeg trenger det for å holde meg oppe. jeg sa engang at det var aldri noe som skulle kunne ta fra meg latteren min.. Vel, en strumaoperasjon var det som skulle til. Nå ser jeg frem til at jeg skal kunne le igjen. Den dagen smertene er så små at latteren ikke lengre gjør vondt, skal jeg sette latterdøren på vidt gap, og le til jeg ikke klarer mere. Bare latteren er tilbake blir alt så mye bedre! :)

En magisk kveld,

Denne kvelden har vært magisk. I år som i fjor deltok vi på Hjertefred i Lykkehaven i Sandvika. ( http://www.hjertefred.no/ ) Jeg har smilt, jeg har grått, jeg har vært rørt inn til margen, jeg har vært fylt med savn, jeg har vært fylt med kjærlighet.. Jeg kan ikke tenke meg noen vakrer måte og minnes dem vi har mistet på. Rundt 3000 mennesker samlet for og minnes dem som har forlatt oss til vakker musikk, diktlesing, flotte taler, og nydelig underholdning. Navnet på arrangementet passer så bra, for man reiser virkelig derfra igjen med hjertefred.