Det har vært stille fra meg noen dager nå. Jeg trodde at bare hvis vi kunne få flere barn så ville alt bli så mye bedre.. Nå føles det bare kjempe skremmende. Som jeg har skrevet om tidligere så var svangerskapet med Sindre veldig tungt, og fødselen var litt for spennende for min del. Redselen for at dette skal skje igjen har virkelig kommet, og for å være ærlig så skremmer det nesten vannet av meg. Det samme gjør tanken på at barn ikke er udødelige. Jeg vet at sjansen for å miste et barn til er minimal, men redselen er der alikevel. Jeg sitter her med bilder av en vakker,men kald og livløs liten gutt. Han er ikledd blå og hvitstripete bukse, blå jakke og lue som også er blå og hvitstripete. Denne vakre dressen som bestemor strikket til han, og hvor det ligger kjærlighet og omtanke bak hver maske. Denne gutten ligger i hans siste seng, en liten hvit kiste med hvitt silketeppe og matchende pute.. Denne lille gutten er min sønn, min elskede lille engel.
Jeg trenger ikke lengre å se på bildene, for husker hver minste detalj.. Jeg husker nesen som hadde sunket litt inn, kinnene som hadde blitt helt tørre og røde, og leppene som hadde blitt blå.. Jeg husker kuttet i bakhodet hans etter obduksjonen. Jeg er sikker på at jeg husker hver eneste millimeter, hvert eneste sting..
Mannen min ser ikke på disse bildene, dette er minner som ikke prates om. Noen dager har jeg lyst til å trykke bildene opp i ansiktet på andre og skrike "se hva jeg har mistet!". Men jeg gjør det ikke, bildene er for private til det..
En liten, kald kropp i en altfor liten kiste er dem siste minnene jeg har av Sindre. Tanken på at barn kan dø, at dette kan skje igjen er for meg så ufattelig skremmende..
Hei vennen!
SvarSlettJeg har lengtet så etter å høre fra deg, og jeg har forstått at tiden ikke står stille hos dere, selvom du tar deg noen dager pause fra bloggen og kanskje hverdagen.
Det er så ubeskrivelig trist og nesten ufattelig å lese det du skriver. Det hele blir så feil. Ingen skal oppleve små kister, og ingen skal ha de bildene av barnet sitt. Det gjør meg så vondt i hjertet at dette er en virkelighet for dere.
Etter alt du har opplevd under svangerskapene og fødslene til Andréa og Sindre, så forstår jeg så godt at du er redd for å bli gravid igjen. Jeg har også full forståelse av at frykten for at noe vondt skal skje med ett barn til sitter i deg. Det tror jeg nok er naturlig for alle som har opplevd å miste det kjæreste man har.
Jeg tenker at du kanskje kan finne noe 'trøst' i at legene har gitt deg klar signal om å bli gravid igjen. Legene kunne ikke gjort det om de visste det ville bety en fare for deg, og som du sier selv så vet du jo at sjansen for at noe vondt kan skje igjen er minimal, og du må kanskje oppleve å se at barnet ditt vokser opp og har det bra for å forstå at det er mulig, og samtidig glede deg over det på veien.
Jeg venter forresten fremdeles på den /&"%/&%#!= strømkabelen.. så jeg får ikke printeren til å samarbeide med jobbpc'en til henrik så lenge. Så da blir det litt venting til.. :-)
Jeg gleder meg veldig til å bli ferdig da.. hihi!
Store megagode og varme klemmer fra Ida i mørke natten :)
Kjæreste Anne!
SvarSlettJeg har tenkt så masse på deg og akkurat disse tingene, etter at du delte nyheten om at dere har fått klarsignal til å prøve på flere barn...
Det er helt naturlig at disse tankene, redslene og følelsene kommer, noe annet hadde vært mer unormalt vil jeg tro...
Jeg ser også for meg de bildene du har delt av lille Sindre, etter at dere mistet han..Lille vakre englegutten!
For meg som ikke har mistet et barn er tanken skremmende, så jeg kan ikke engang forestille meg hvor skremmende det føles for deg!
Kanskje du kan få snakke med noen? Snakke med andre som har vært gjennom det samme som dere? Dele erfaringer og tanker, med en eller flere som har forutsetninger til å forstå fullt ut?
Tenker på deg!
Stor klem
Vennen min.. *klemme*
SvarSlettDet er fælt å si, men noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke leste i bloggen din. Og jeg mener ikke egentlig det, for jeg vil at du skal skrive og få ut tanker og følelser! Og jeg velger selv å gå inn her og lese. Men så er det samtidig som å rive skorpen av et sår som man håpte hadde begynt å gro. Og jeg vet så inderlig godt hva du snakker om.
Jeg har jo alltid sett for meg at jeg vil ha flere barn, hvertfall to. Men hvordan skal man takle den redselen, det sjokket.. uten å bli hysterisk redd for at det skal skje igjen? Jeg har ikke noe godt svar på det, men jeg tror jeg er like livredd som deg for å få en baby i huset. Jeg skjønner så veldig godt følelsene dine rundt det.
Jeg får lyst til å kaste et eller annet i veggen og skrike, for det føles så urettferdig alt sammen.
Kan i hvertfall informere om at jeg har tatt til vett og skal snakke med en psykolog, forventer ikke underverker, men det skader vel heller ikke ;)
Glad i deg vennen min, sender en stor og god klem.
Ingrid