Starten.

Jeg fikk en underlig følelse, det var noe som var i ferd med å skje i kroppen min. Jeg fikk et innfall, måtte ta en test selv om mensen enda ikke var ventet. Positiv! Jeg satt der og måpte, dette kunne jo ikke stemme. Vi skulle jo ikke ha flere barn. Redselen etter hvor syk jeg hadde vært etter vi fikk første barnet vårt satt igjen. Datteren min var fire uker da legene endelig hørte på meg og la meg inn på sykehuset. Ikke en liten blodprpp, men en stor sammenhengende en som satt fra midt i lårene på begge beina, og opp til nyrene var det som feilte meg. Jeg klarte ikke å stå oppreist, jeg klarte ikke å gå.. Jeg hadde skyhøy feber, og forferdelige smerter.
Hver dag i åtte dager tilbrakte jeg mange timer på operasjonsbenken. Katetere inn i knehasene, inn i lysken, og inn fra siden på halsen. Strengt sengeleie, jeg fikk ikke stå opp, måtte ligge flatt. Jeg ble sent hjem, erklert frisk.. Jommen sa jeg smør. Fem dager så var jeg like dårlig igjen. Da var det bare å krype til korset, og innrømme at jeg nok ikke var helt bra.. Nye åtte dager på rikshospitalet. Årene var like tette igjen. Årer ble blokket ut, stent ble satt inn. Jeg så nesten ikke datteren min denne tiden som jeg var syk. 23 år gammel, hadde en liten baby, og jeg var lagt inn med blodpopp. Jeg var livredd.
Det viste seg at jeg hadde en sykdom. Laidenmutasjon heter det vist på fagspråket. Kroppen min danner for mye blodplater, og faren for blodpropper øker. Beskjeden var klar: livslang medisinering med marevan og kontroller på rikshospitalet en gang i året. Hyppige legebesøk for å ta blodprøver, og få rette medisineringen, samt sterke anbefalinge rom å ikke få flere barn.

Jeg satt der med testen i handen, visste ikke helt hva jeg skulle foreta meg. Jeg fikk vekt mannen min som sov etter nattevakt. Vi kontaktet lege med en gang, fikk hastetime. Marevan ble byttet ut med antikoagulerende sprøyter. Disse skulle jeg sette på meg selv morgen og kveld. Legen vår kontaktet spesialistene på rikshospitalet. Vi ventet i spenning på om vi kunne beholde denne lille krabaten som hadde slått seg til i magen min, eller om det var for stor risiko å gå gjennom dette svangerskapet. Beskjeden var klar: det ville bli tøft, men dem skulle gjøre alt dem kunne for å hjelpe oss. Vi valgte å satse. Vi skulle bli foreldre på nytt. Prinsessa vår skulle få en bror eller søster.

At det ble tøft var ingen overdrivelse. Jeg var ufattelig dårlig dem atten første ukene av svangerskapet, samt at jeg var livredd for sprøytene. Mannen min måtte sette dem på meg, for jeg taklet ikke å gjøre det selv. Det ble mange kontroller, både hos jordmoren min og i Oslo. To timer reisevei hver vei ble slitsomt. Halvveis i svangerskapet kom det første sjokket: amren til vår lille prins var deformert. jeg gråt mine modige tårer da. Jeg bekymret meg for fremtiden hans, for om han ville bli mobbet. Jeg følte et ekstremt stort behov for å beskytte han, han var sønnen min, og jeg elsket han uansett.

Jeg ble dårligere og dårligere. Gikk jeg to meter så svimlet jeg, og slet med å få puste. Jeg begynte å besvime, og følte meg ikke lengre trygg da jeg var alene hjemme sammen med datteren vår. En tur til legen var nødvendig, jeg hadde en blodprosent som var på under syv, og ble sendt inn til Oslo for innleggelse. Etter fire dager i sengen fikk jeg blodoverføring, og en ny verden åpnet seg for meg. Jeg klarte plutselig alt! Jeg kunne leke og herje med datteren min, jeg kunne handle og gjøre husarbeid. Til tross for at sønnen vår hadde en deformert arm var jeg lykkelig. Dette skulle vi klare!

Lykken varte ikke lenge, på neste kontroll sa dem at armen hans så fin ut alikevel, men at det nå så ut som om at han var kortvokst. Kortvokst skulle vi klare, men da dem også fant ut at brystkassa hans var for trang i forhold til hjertet ble jeg for alvor redd. Vi vra frem og tilbake til Oslo annenhver uke, jeg var utslitt og redd. Tårene satt løst i denne tiden. Legene fant til slutt ut at jeg skulle legges inn på sykehuset fire uker før termin, og bli satt i gang. Jeg begynte å se frem til å få holde prinsen min i armene. Jeg skulle kjempe, vist pokker skulle jeg kjempe. Løvemammaen i meg våknet for alvor, og jeg var klar til å beskytte dette lille menneskebarnet med alt som bodde i meg.

Den dagen vi rundet uke 33 av svangerskapet satte fødselen i gang. Jeg var ikke forbredt, det tok mange timer før jeg skjønte hva som var i ferd med å skje. Da jeg endelig forstod det var det bare seks minutter mellom hver rie. Jeg ringte Rikshospitalet, og fikk beskjed om å reise til Telemark sentralsykehus med en gang.
Dem prøvde å stanse fødselen, og satte lungemodningssprøyte, før jeg ble sent inn til Oslo i ambulanse med blålys og sirene, og en jordmor til følge.

Riene kom og gikk dem neste fem dagene, det var tydelig at vår lille sønn ikke ville vente med å komme ut.. 21 desember 08 klokken 02.40. 6 uker og 3 dager før temin kom han til verden, og jeg fikk ikke engang sett han før dem løp ut med han. Mannen min fulgte etter. Livmoren min var sliten etter 6 dager med rier, og morkaken min løsnet sammen med vår lille prins. Blodspruten stod, og det ble livatt på fødestuen. Leger og jordmødre fløy om hverandre. En lå oppå meg for å stanse blødningene, mens en annen stappet i meg medisiner for å trekke livmoren sammen. Nesten 2 liter blod mistet jeg, og nok en gang trodde jeg at det var slutten for meg. 2 barn hadde jeg fått, skulle jeg virkelig dø nå?

Timene sneglet seg av sted, endelig skulle jeg få se min lille prins. Han var perfekt! Allerede dagen etter ble vi sendt på røndtgen med han for å finne ut hvor galt det var. Dem fant ikke noe galt! Jeg vekslet mellom en enorm glede og sinne. Gleden over at sønnen vår var helt frisk, sinne over alle bekymringene vi hadde blitt påført av legene som hele tiden sa at det var noe galt med han. Plutselig følte jeg meg lurt! Jeg følte at dem hadde ødelagt svangerskapet mitt, dem hadde gitt meg så mange ekstra bekymringer. Jeg følte at jeg hadde sviktet datteren min denne siste tiden, for jeg var så sliten og trist. Alt var et virvarr. Tanker og følelser var et eneste stort kaos. Selvfølgelig var jeg lykkelig! Jeg hadde jo to perfekte barn. Sindre var ikke lengre bare perfekt for meg og papapen sin, han var perfekt for resten av verden også.

Sindre var en skikkelig kjempe. Bare tre dager gammel begynte han å spise maten sin selv, en uke gammel ble sonden fjernet og jeg fullammet han. 14 dager gammel fikk vi reise hjem. Han vokste fort, han at som en hest og lykken smilte til oss!

Bekymringene vi hadde hatt ang Andrèa og sjalusi var som blåst bort. hun hadde ikke engang fylt to år, og hun forgudet lillebroren sin. Det var ikke lengre mamma som var viktig. Det var lillebror som skulle ha kos, og nuss på panna når hun skulle i barnehagen, det var lillebror hun spurte etter når hun ble hentet i barnehagen. Hun hjelp meg med bleieskift, hun vasket han i rumpa, hun tørket gulp, hun hjalp til med å gi han flaske.. Hun vasket han når han badet. Hun var med på alt, og hun var så stolt! Hun var aldri slem med broren sin, hun mere eller mindre tilba han. Hun elsket å få ha han på fanget, hun nusset han på panna, og strøyk han over håret. Bedre storesøster kunne han aldri ha fått.