Punktert

Akkurat nå føler jeg meg rett og slett punktert. Jeg har gått med skuldrene oppunder ørene den siste tiden. Gruet meg jo både til turen til rikshospitalet som vi hadde på fredag, og dem utvida celleprøvene/Vevsprøvene som jeg tok i går. Nå som det er unnegjort føler jeg at all luften har gått ut av meg, og jeg sitter som et slakt i sofaen. Det er vel ofte slik at det først er etter at ting er overstått man kjenner hvor sliten man er. Nå kan jeg jo puste lettet ut over at disse sykehustimene er unnagjort for denne gangen. Siden jeg går på ganske høt dose med blodfortynnende blir jeg regnet som bløder, så etter prøvene ble tatt i går ble jeg beordret hjem på sofaen. Fikk ikke gjøre noe som kunne sette opp pulsen min, deriblandt å kjefte på mannen :P Vanligvis er ikke det et så stort problem, men jeg var så sliten og lei i går at jeg bare hadde lyst til å hyle og skrike.. Alt irriterte meg, og hver gang jeg prøvde meg på småkjefting kikket Eldar bare på meg og sa HYSJ. Akkurat som om at jeg ble noe mindre sur da.. Jada, han hadde fått med seg hva legen sa: ikke noe kjefting! Nå må jeg jo bare le av det. I dag som blødningene etter prøvene har stanset, og jeg igjen får kjefte har jeg jo selvfølgelig ikke noe behov for det :P

Det går fremover med Andrèa igjen. Det ser ut som om at sorgen hennes har avtatt en del. Hun prater ikke om lillebror hele tiden som hun gjorde en periode, hun er blid og fonrøyd, matlysten er tilbake, samt at hun heldigvis vil være i barnehagen igjen. Det er godt å se at den lille jenta mi begynner å bli seg selv igjen. Det har vært vondt å se hvordan hun hadde det en periode her, og vite at jeg ikke bare kunne blåse vekk smerten hennes. Det var jo ikke bare en kul i hodet eller et kutt i fingeren.

Før jeg avslutter vil jeg dele noe med dere som er viktig å huske. Når man blir 3 år er man for store til å spise bananer! Jeg spurte Andrèa om hun ville ha med banan i barnehagen, noe hun avkreftet ganske fort. Jeg lurte på hvorfor, og hun kunne fortelle meg at hun hadde blitt stor. Jaha sier jeg, men store jenter spiser jo også bananer. Nei, det gikk ikke ann altså, det var bare dem som var små som spiste bananer. Hun hadde jo blitt altfor stor til det! Jeg tror jeg var verdens dummeste mamma akkurat da som ikke skjønte såpass engang. Vel nå er dere ihvertfall advart, så om dere går i samme fella som meg ang det å gi dem på over 3 år bananer er det ikke min skyld!

"En ny start"

Jeg føler på mange måter at vi "begynte litt på nytt" da julen var over. Som jeg skrev tidligere så var det en litt brå overgang når Eldar begynte å jobbe fullt igjen, men alikevel så går det veldig fint. Det er ikke lengre like tungt og vanskelig som det var før han ble sykmeldt, og jeg ser at vi klarer dette fint! Jeg er ikke redd for å være alene på kveldene og nettene, og jeg er ikke redd for at sorgen skal ta overhånd slik at jeg mister kontrollen på meg selv. Kort fortalt så føler jeg at jeg begynner å finne tilbake til meg selv igjen. Det er godt å være tilbake i normmale rutiner, og det er godt å se at jeg takler det fint. Jeg sikker ikke at hver dag vil være slik, noen dager vil nok sorgen og savnet være større enn andre ganger, men jeg føler ihvertfal at jeg er på vei tilbake til livet. Det livet som jeg VIL leve!

Samtalen på riksen gikk vedig bra. Vi fikk heldigvis bare positive svar, noe som ikke var en selvfølge utifra beskjeder vi har fått andre ganger. Vi kan begynne prøvingen når vi selv vil det, og endelig føler jeg at livet smiler litt til oss også!

I dag har jeg ei slita lite jente i huset som har hatt en bitte liten tre-års-feiring. Hun fikk nye ski, så dem har selvfølgelig blitt prøvd ut på stuegulvet her! Små prinsesser må ha prinsessekaker, så her har det blitt servert hjerteformet bløtekake med rosa krem. Så nok rimelig kunstig ut, men prinsessa i huset var strålende fornøyd! :)
Nå må jeg bare begynne å planlegge neste bursdagsfeiring. Vi måtte dele opp over flere helger siden det ikke er plass til alle på en gang :)

Ja, så er dagen kommet for besøket på RH. Mannen jobber natta, og Andrèa sover hos svigerforeldrene mine siden vi må reise så tidlig.Det er første gangen jeg er helt alene hjemme på natta etter at Andrèa kom til verden, og akkurat nå føler jeg at det er litt for stille her. Jeg gruer meg veldig til å komme inn der hvor vi hadde alle svangerskapskontrollene, og er bekymret for svarene vi vil få. Vi skal reise om under 5 timer, men jeg klarer ikke å få nok ro på meg til å gå til sengs. Jeg gleder meg til samtalen der inne er unnagjort. Håper på positive svar, men om det ikke blir det så får vi bare ta ting derfra. Jeg vet at vi skal klare å komme oss gjennom denne dagen, men det er bare så utrolig vanskelig når det står på...

Brå overgang..

Eldar begynte å jobbe skift igjen 1. januar etter å ha vært 50% sykmeldt, og bare jobbet dagtid i over tre mnd nå. Andrèa så ikke pappaen sin hverken på lørdag eller søndag, for da jobbet han 12 timers skift,dro før hun stod opp og kom hjem til leggetiden hennes. Dem to siste dagene har han jobbet ettermiddagen, og vært så sliten at han har sovet til langt utpå formiddagen. Det er uvandt å være så mye alene igjen, overgangen ble så brå. Det hjelper ikke så mye på at han sovner på sofaen så fort han kommer hjem, og ikke har overskudd til å høre på dagens klaging engang. I natt har han fått en lang og tårevåt overhaling om at jeg føler meg ensom, og at jeg er veldig lei meg for at han ikke har tilbudt seg å bli med på sykehuset på mandag for utvida prøver.. For å si det sånn: en sliten og trist Anne er ikke god å komme utfor! Stakkars mannen skjønte ingen ting, og han gjør vel igrunn så godt han kan..

Jeg prøver så godt jeg kan å være en god mor, men det er ikke alltid så lett. I dag har jeg sitti på gulvet og lekt med bursdagsbarnet mens jeg har tørket tårer fordi jeg har hatt så vondt. Det var så viktig for meg å klare å gi Andrèa en fin bursdag med bare masse oppmerksomhet og kos. Jeg vil så gjerne vise alle at jeg klarer alt, men noen ganger så går det litt på halv tolv. I dag har jeg krypi til korset og bedt ei god venninne av meg om å være med meg på sykehuset til mandag så jeg skal slippe å reise alene. Den satt langt inne, men når jeg fikk som svar at hun selvfølgelig ble med, og at hun var glad for å kunne få hjelpe meg, kjente jeg at det gjorde det litt lettere! Jeg er glad for at jeg har slike venninner!

Nå har jeg slengt mannen på sofaen i håp om at jeg kan få sove litt i natt, (nei, jeg tenker ikke på at han holder meg våken med aktiviteter som hører voksenlivet til, men med snorking!)så da håper jeg at jeg kommer sterkere tilbake i morgen med humøret på plass igjen, og nytt pågangsmot! :)

Til slutt vil jeg vise dere en bitte lite filmklipp fra Sindre var baby. Jeg håper dere klarer å overser den ustelte og slitene mammaen, og bare kose dere med synet av mine to herlige barn! Filmklippet kan dere se her.

Fra det ene ytterpunktet til det andre!

For 15 dager siden feiret vi bursdagen til en liten englegutt. Dagen var tøff og tårene bare rant. I dag feirer vi 3 års dagen til ei lita prinsesse, og dette er en gledens dag! Vel, ihvertfall for mammaen og pappaen. Andrèa synes ikke det er så veldig stas, for hun vil bare være TO år for tenk. "neeeeei, jeg har ikke bursdag. Jeg er bare to år!" Nå står hun er foran TV`n splitter naken, og drikker brus og spiser nam nam. Har man bursdag, så har man bursdag, og da får man bestemme selv hva man vil!Nå skal vi snart spise litt kake før mannen i huset reiser på jobb, og resten av dagen skal vi bruke til å gjøre ting prinsessa vil. Den store feiringen får vi ta når Eldar har fri, og jeg er frisk igjen.

Det som er litt spesielt er at jeg har en fetter som er like gammel som meg, og vi har fulgt hverandre i ett og alt hele livet. Da jeg brakk armen tok det bare noen dager før han brakk armen. Da han brakk beinet tok det bare noen dager før jeg brakk beinet osv.. Sindre kom til verden på fetteren min sin bursdag, og i dag på Andrèa sin bursdag har han fått sitt første barn!!



Gratulerer så mye med dagen, Prinsesse Andrèa. Mamma og pappa elsker deg!

Jeg må bare le!

Jeg håper ikke jeg har lagt lista for i år allerede. Uansett hvor tragisk dette er, så begynner det jo faktisk å bli komisk også. Jeg kjenner ingen som har så mye uflaks som meg, og hvis det finnes en Gud så tror jeg muligens han har mye moro med å bruke meg som forsøkskanin for å se hvor mye et menneske kan tåle. For to dager siden skjedde det noe som for meg faktisk er ganske krise! Brillene mine bestemte seg for å avgå med døden, og for en som er avhengi av dem for å se noe, og som får fryktelig hodepina av å bruke linsene mere enn to timer om gangen, så skjønner nok dere også at dette ikke akkurat er hva man trenger rett etter jul når lommeboka allerede har vært på en real slankekur, og skriker etter påfyll. Jeg satt mannen min på oppdrag "redd brillene mine", og både superlim og loddebolt ble funnet frem, men dessverre til ingen nytte.. Så nå sitter jeg her og er superfin med briller som er tapet på midten, og som klapper sammen som kokt spaghetti hver gang jeg tar dem av meg. Jeg trenger muligens ikke å informere om at jeg ikke viser meg på utsiden av døren med dem på, og hvis noen mot formodning ringer på her, så later jeg som om at jeg ikke er hjemme!

Dagen i dag startet med veldige smerter i korsryggen, og nederst i magen.. Jeg fant fort ut hva det var da jeg gikk på do, og bare fikk presset ut to knallrøde dråper med urin. Ny runde med urinveisinnfeksjon og nyrebekkenbetennelse. Det er bare to mnd siden sist jeg hadde dette, og da prøvde jeg å forklare kroppen min at det ikke var noe vits i å begynne med julefarget urin enda, for det var for tidelig med julepynting. Kroppen min valgte visst å prøve på nytt, og har ikke helt skjønt at den er for sent ute denne gangen. Håper at antibiotikaen tar knekken på det fort, og at jeg slipper flere slike runder nå.
Det som er positivt er at jeg var så heldig å få tilbake den gamle fastlegen min f.o.m 1. januar. Vi flyttet vekk for 2,5 år siden, og da måtte jeg jo bytte, også hadde ikke han ledige plasser da vi flyttet tilbake for 6 mnd siden. Da han så meg i dag så sier han: "neimen, er det deg? Så koselig å se deg igjen!" Jeg har endelig fått tilbake drømmelegen min, som virkelig bryr seg, og som jeg føler meg vel hos. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Helt på tampen så vil jeg bare vise dere et par bilder fra vår kosedag på Eventyrfabrikken.



Olala, for en stil på meg!

Nytt år, nye muligheter!

Til tross for merkedager som at det i går var et år siden Sindre rundet to kg, og fikk flagg på senga si, eller at om to dager er det et år siden vi fikk reise hjem fra sykehuset og leve sammen som en familie på fire føler jeg meg ikke spesielt tung til sinns. Både bursdagen hans, og julen er overstått, og jeg puster lettet ut! Jeg føler nå at dem tyngste dagene er overstått, og at vi kan begynne å se framover igjen. Vi har gått inn i ett nytt tiår som Sindre i fysisk forstand aldri kommer til å være en del av. Klart han vil fortsette å følge oss i tanker, følelser og handlinger. Det vil han vel aldri slutte å være uansett hvilket år vi går inn i, men akkurat nå føler jeg at vi begynner med blanke ark. Savnet er der, tomrommet er der, men også kampviljen over å skulle klare meg, og at jeg faktisk igjen ønsker å glede meg over livet. Jeg vil ikke bare eksistere, jeg vil leve!

Dem siste kveldene føler jeg at meg og Eldar har funnet litt tilbake til hverandre igjen. Istedenfor at den ene bare har glanet på TV mens den andre har sitti foran dataen så har vi pratet og hygget oss sammen. Vi har faktisk smilt og ledd, og hatt det relativt fint. Ja, som dere skjønner så går det mye opp og ned, frem og tilbake, men jeg føler alikevel at vi er på riktig spor nå, og jeg er sikker på at vi skal klare dette. Jeg elsker ikke sønnen min noe mindre selv om jeg tillater meg selv å ha det bra!

På nåværende tidspunkt er Eldar på jobben, og meg og Andrèa er på Eventyrfabrikken sammen med lillesøsteren min og hennes venninne. Andrèa er storfornøyd som får klatre, hoppe og skli så mye hun vil sammen med tante Malin. Om ikke lenge tenker jeg at det er meg som må til pers og klatre, mens tante passer på kamera og diverse!

Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år. Måtte det bli fylt med glede og solfylte dager!