mandag 8. oktober 2012

Alle hjerter gledet seg.

Ja, det var sånn det føltes. Vi jublet, alle vi delte det med jublet. Etter godt over 2,5 år med prøving satt endelig spiren, og vi skulle på nytt få en liten en. Dere skjønner det at for oss er det ikke bare å knipse i fingrene, så er vi gravide. Nei, her må det en stor porsjon med tålmodighet og flaks til, og at vi har klart å få dem barna vi har fått er et mirakel. I følge legene skulle det ikke være håp om at vi kom til å få noen uten prøverør. Men der satt den da, for tredje gang, og som sagt: alle hjerter gledet seg. Desverre var lykken kortvarig, og på UL i uke 10 viste det seg at det ikke var liv, og jeg hadde en MA. Dette kan ikke sammenliknes med å miste Sindre, men alikevel følte jeg at jeg nok en gang ble lurt. Alle drømmene jeg hadde klart å få på denne tiden ble brått knust. Det ble sykehusinnleggelse og medisinks abort, og som alltid med min kropp ble det komplikasjoner og store smerter. Nå har det gått 3,5 uke, og jeg legger dette bak meg, og ser fremover. Dere skjønner det, at nå har vi endelig blitt lovet prøverørsforsøk. Jeg gruer meg til hormoner, uttak og innsetting av egg, men vi er endelig et skritt nermere at prinsessa vår skal få levende søsken, og er det noe jeg ønsker av hele mitt hjerte så er det akkurat det. Jeg har lenge vært i tvil om jeg skal skrive noe her inne om dette temaet, men for å være helt ærlig så er jeg så lei av alt som er tabu, og som skal ties ihjel. Det å slite med å få barn er noe som rammer mange mange flere enn man tror. Jeg føler så ofte at det er to ting som man ikke skal prate om, nemlig det at man har mistet barn, eller det at man sliter med å få barn, og sorgen rundt det. Hver gang jeg har kommet over et blogginnlegg eller sett andre som har stått frem med hvordan det er å være ufrivillig barnløs har jeg klappet i hendene, og tenk at "det er bra at noen tør å si noe!". Nå har jeg tenkt å ta bladet fra munnen, og dele min historie med dere, og fra nå av vil ikke denne bloggen bare handle om sorgen over å miste et barn, men også veien frem mot å få et nytt.

3 kommentarer:

  1. hestvold.blogg.no8. oktober 2012 kl. 18:51

    Dere er så tøffe, glad andre tørr og dele dette også. Jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger på det jeg har skrevet, etter vi tok bladet fra munnen. Lykke til, ønsker dere alt godt, men prøv å kos deg i hormontiden, det er en spesiell tid, ikke bruk hele tiden på å grue deg til uttak (det er 10-20 minutter av forhåpentligvis en mye lengre reise) :) :) :) klem klem

    SvarSlett
  2. Det er så ufattelig trist å lese. Jeg har lest gjennom hele bloggen din utallige ganger, og det treffer meg midt i hjerteroten, like hardt hver gang. Samtidig beundrer jeg deg for å være så sterk og åpen om to tema som er så ufattelig viktige. Dessverre er dette noe som mennesker går gjennom hvert år. Men det blir likevel hysjet ned, gjemt bort, og ikke snakket om. Dette skal ikke ties ihjel!

    Klemmer, bønner og tanker til deg. Og din mann, din fine datter på jorden, og din nydelige sønn i himmelen. Måtte dere snart få drømmen om en lillebror/søster i oppfyllelse! <3

    SvarSlett
  3. Kom over bloggen din idag... på jakt etter noen historier som ligner min egen. Her fant jeg den.. Kommer nok til å følge litt med videre, har ikke lest alt du har skrevet her, men har lest litt innimellom helt fra du begynte(nå i dag altså). Og det er veldig veldig hardt å lese, tårene triller... Og jeg ser at det går ann å ha en framtid etter dette grusomme som har skjedd... Det gir meg håp videre. Min datter døde da hun var 11 måneder, 1. april i år.. Og tiden står stille..
    Lykke til videre med å få en liten en til, håper og tror dere lykkes :)
    Klem fra ei som forstår..

    SvarSlett