fredag 11. desember 2009

Sliten..

Jeg har satt meg ned gang på gang for å skrive her, men ordene vil liksom ikke komme. Jeg valgte jo å blogge fordi jeg synes at dette er et tema som det er viktig at det blir pratet om, men det er ikke alle tankene som er like lette å dele.Samtidig som jeg skal prøve å få ut alle tankene og følelsene mine rundt det å miste lille Sindre-min, så må jeg også passe på å ikke nevne andre her, og alt hva dem sier og gjør, siden jeg ikke har noen som helst rett til å blottlegge andre mennesker. Det er ikke alltid så lett når man føler at andre noen dager påvirker deg i så stor grad, og bare trykker deg ned i sølen. Enkelte dager så har jeg lyst til å hyle og skrike, og be hele verden om å reise dit solen aldri skinner. Det er ikke alltid lett å finne den balansegangen om hva man kan, og ikke kan skrive. Hva er greit og dele her, og hvor går grensa?

Dem siste dagene har jeg hatt det veldig tøft. Det nærmer seg faretruende både bursdagen hans og jul. Jeg prøver så godt jeg kan å stå på så Andrèa skal få en fin jul, men det er tøft. Andrèa skal ha grøt/nissefest 20 desember med noen venninner. Da blir det fire-fem rødkledde nissebarn her, og pappaen i huset må tre på seg nissedrakten og komme på nissefest for å dele ut en liten kosepose til alle barna.Jeg vil jo så gjerne at hun skal få en fin jul med gode minner. 21 desember blir det familieselskap for å feire bursdagen til lille Sindre-min. Det blir nok alt annet enn en god dag. Hadde det vært opp til meg så hadde vi strøket hele desember fra kalenderen i år, men som mamma til ei lita jente så kan jeg jo ikke det.
Til søndag er vi invitert til svigerforeldrene mine på grøtspising og kakebaking. Svigerinnen min og hennes barn skal også komme. Jeg vet at man egentlig må stå på videre, men akkurat denne gangen har jeg tillatt meg selv å stoppe opp. Jeg bare orker ikke å være med. Jeg føler meg allerede på sammenbruddets rand, og kjenner at jeg MÅ få lov til å stoppe opp litt nå, og ta litt hensyn til meg selv. Mannen min og Andrèa reiser dit, og jeg blir hjemme. Jeg føler meg som en elendig mor akkurat nå som ikke orker å være med den dagen, men jeg tror at Andrèa er mere tjent med en mor som klarer å holde seg på beina, enn en mor som strekker seg så langt at hun til slutt ikke klarer noen ting.

Det er tøffe dager nå. Det er flere måneder siden jeg følte at det var så tungt og vondt. Dem siste dagene har jeg gått med en konstant klump i halsen. Det føles tungt å puste, jeg føler meg kvalm og uvel. Jeg er så sliten og lei, at jeg irriterer meg over alt og alle. Jeg tror man skal være glad for at man ikke vet hvor vondt det er å miste noe av det kjæreste man har i livet før man står i den situasjonen selv, for akkurat dette unner jeg ikke engang min verste fiende....

2 kommentarer:

  1. Hei Anne!
    Det er så utrolig at du vil dele alt dette med andre. Du virker som ei sterk jente, og jeg skjønner du trenger å stoppe opp litt. Det har du all grunn til å få lov til!

    SvarSlett
  2. Så sterkt å lese dette fra deg! Jeg syntes det er så fælt og urettferdig at dere skal gå igjennom dette, og som du sier - så hadde du kanskje forventet at desember kom til å bli en tøff måned siden det er Sindre din måned. Likevel griper sorgen om deg, og tar kanskje enda større plass en dy hadde klart å forestille deg! Jeg syntes ikke du skal forvente så mye av deg selv, du er bare ett menneske, du har følelser og er like sårbar som alle andre. Selvfølgelig trenger Andréa deg - men du trenger deg selv også! Jeg syntes det er bra at du tar deg en liten 'timeout' - en timeout til å trekke pusten dypt og forsøke å sortere tankene litt.

    Jeg har så vondt av deg - og jeg syntes det er forferdelig trist å lese at du føler at andre er med å gjøre ting enda verre. Er det en ting du skulle vært 'skånet' mot nå - så er det akkurat det. Menneskene rundt deg skal støtte deg og oppmuntre deg - ikke gjøre vondt verre!

    Jeg ser deg likevel som en utrolig sterk jente - du er så flink til å ta vare på de du har rundt deg - nestekjærligheten din og omtanken for dem rundt deg rører meg!

    Håper de gode dagene snart vender tilbake. Husk at sorgen er altfor tung å bære alene!
    Tenker utrolig mye på deg og dere, også spesielt i dagene som kommer nå!

    Sender avgårde en skulder å gråte på, mange varmende klemmer og to lyttende ører!

    Gode tanker fra Ida

    SvarSlett