onsdag 23. desember 2009

Jeg skulle jo egentlig ha skrevet et innlegg som var fylt av håp og glede, og gode ønsker for julen.. Istedenfor sitter jeg her og minnes min første, og eneste jul med lille Sindre min. 23 desember ble vi sendt fra rikshospitalet, og til Telemark sentralsykehus. Dem sendte han ikke i sykebil engang, neida, lille premature Sindre-min ble hentet i taxi. Det var jo billigere med taxi enn med sykebil kan dere skjønne. Husker enda hvordan jeg freste.. Vel fremme på TSS ble jeg tatt i mot av en mindre blid og førjulsstemt sykepleier. jeg ble beordret på rommet mitt, mens dem skulle stelle Sindre min. Ja, dere leste riktig! Jeg gråt og jeg gråt, og det hjalp ikke så mye da Sindre ble lagt i lyskasse, og jeg fikk beskjed om at han skulle ligge der et døgn. Jeg var kjempe sliten etter mange dager med rier, og en knallhard fødsel. Hormonene herjet i kroppen min, og jeg var utrøstelig siden jeg ikke engang fikk holde sønnen min. Jeg hadde masse jeg måtte ordne hjemme siden jeg hadde vært på sykehuset i over en uke, og siden situasjonen var som den var valgte jeg å ta perm for å tilbringe natten hjemme. Jeg reiste tilbake på sykehuset på julaften morgen, og var der frem til klokken var 16. Da reiste jeg videre for å feire jul med datteren min siden jeg følte at hun trengte meg mere. Hun var så stor at hun forstod så mye mere av julaften.. Jeg reiste tilbake til Sindre på kvelden for å sove der sammen med han..
Jeg angrer bittert nå på at jeg ikke brukte all den tiden sammen med han. Hadde jeg ant at det var den første og eneste julen med lille Sindre-min hadde jeg valgt noe helt annet. Jeg vet at det er for seint å snyte seg når nesa er borte, men det er fryktelig fryktelig sårt at jeg ikke fikk feiret så mye som en jul sammen med han..

I dag har tårene rent i strie strømmer, og jeg gruer meg til morgendagen. Jeg prøver å være positiv, og ønske alle rundt meg en god jul med et smil om munnen. Vi nikker og smiler, og joda, vi skal kose oss... Det er bare det at det dessverre ikke fulgte med en oppskrift på hvordan man skulle skru av sorgen da lille Sindre-min forlot oss.
Jeg er ikke utstyrt med en "av-og-på-bryter". Jeg skulle ønske at jeg var det, men det er dessverre ikke slik det er. Det har seg heller sånn at savnet om tomrommet virker så ekstra stort i slike familiehøytider. Jeg skulle hatt en liten pjokk her som føyk rundt forbi, dro i juletrepynten, og gjorde mammaen sin sprø. Sprø, men lykkelig.. Ikke gal av sorg..

4 kommentarer:

  1. Kjære gode Anne!
    Nå renner tårene mine for dere igjen. Jeg får bare beklage dersom det blir noen skrivefeil her, men jeg har litt problemer med å se hele tastaturet. Det er så vondt, og jeg skulle gjerne ha funnet denne bryteren som kunne slå av den vonde sorgen. Det gjør så utrolig vondt langt langt inne i hjerteroten å vite hva dere går igjennom akkurat nå. Du har skrevet før at du iukke unnet din verst fiende dette, og det er derfor jeg har problemer med å forstå hvorfor slike ting skjer i det hele tatt! Du har vært igjennom så mye vondt før Sindre gikk bort, men kommet deg helskinnet videre - og at dere skulle oppleve å miste ett barn på denne måten er så urettferdig, meningsløst og så uendelig vondt! Jeg har lyst å skrive at du ikke får lov å ha dårlig samvittighet for de valgene du har gjort mens Sindre levde. Vi er bare mennesker, og vi handler ofte på instikt og enten etter magefølelsen eller hjertet. Likevel forstår jeg så utrolig godt de tankene du har - men du skal vite at du er en fantastisk mamma på alle måter. Jeg er sikker på at Sindre har det godt der han er nettopp på grunn av den fine fine familien han har, nettopp fordi denne fine fine familien er så full av håp og kjærlighet! Jeg håper jeg får lov å fortsette å være din venn i året som kommer. Jeg har blitt veldig glad i deg. Nå håper jeg virkelig at dagen i morgen ikke blir for tung. Jeg har lyst å løpe fra Bergen og over til deg, holde rundt deg og gi deg styrke til å klare dagen. Vit at du er i mine tanker! Store varme og i dag - tårevåte klemmer fra Ida

    SvarSlett
  2. Vi har visst vært på besøk hos hverandre samtidig - koselig ;-D

    Du, ikke tenk på mailen - du svarer når du har tid, lyst, energi og overskudd. Jeg er her uansett! :)

    Klem igjen :)

    SvarSlett
  3. Kjære Anne! Jeg skjønner tankene dine rundt det valget du tok. Men tenk på at det var riktig for deg der og da, og da er det det som teller. For datteren din betydde det jo mye! Jeg har hatt de samme tankene, i forhold til den korte tiden vi fikk og hvordan jeg brukte den. Men jeg vet i dag, at jeg ville gjort det samme om igjen. For jeg tok vare på gutten vår som fortsatt er hos oss!

    Varme tanker til deg, julen blir nok ikke helt den samme på lenge. Forsøk likevel å finne glede ved de små tingene, om enn det ikke er så enkelt bestandig!

    Elin

    SvarSlett
  4. Kjære gode Anne! Forstår godt at de såre tankene kommer..Hva hvis, hvorfor gjorde jeg ikke slik, helt naturlige tanker som melder seg...men hvordan skulle du kunne vite at lille Sindre-din ikke skulle få være her for å feire sin andre jul? *klemme* Jeg vet at du tok det riktige valget og fulgte hjertet ditt sist jul, Anne!
    Noen ganger er det godt at vi ikke vet alt, selv om vi gjerne skulle ønske det..jeg tror livet hadde blitt fryktelig mye vanskeligere å leve, dersom vi hadde visst...

    Tenker masse på dere, ta vare på hverandre, forsøk å kose dere litt, gi sorgen rom, men ikke glem gleden helt bort...
    Sender gode klemmer!

    SvarSlett