Jeg savner meg...

Jeg har liggi i senga og vridd meg gud vet hvor lenge nå. det har detti så mange tanker inn i hodet mitt, så jeg fant ut at jeg like gjerne kunne stå opp og dele dem med dere.. Vel, som overskriften sier: jeg savner å være meg! Det er sikkert vanskelig å tro, etter bare å ha lest alle sutreinnleggene mine her, men jeg elsker faktisk å le! Før lille Sindre-min døde var det alltid liv og latter hjemme hos oss. Jeg kunne fjase og vase om alt mellom himmel og jord. Meg og mannen min kunne ligge på sofaen og lekesloss mens vi lo så tårene trilla. Det er vel ikke så vanskelig å regne ut hvem som vant hver gang når jeg forteller at mannen min er 26 cm høyere enn meg, og 40 kg tyngre! Vi smilte, vi lo, og vi var forelska! ja, selvfølgelig hendte det at vi hadde lyst til å slå hverandre i hodet med noe hardt, og kaste den andre på dør, men slik er det vel i alle forhold. Men for det meste var vi lykkelige..
Jeg husker så godt hva noen sa til meg en gang: det å komme til dere er så godt, for det viser meg hva en ekte familie er for noe!
Veeel, det var den gangen.. Selvfølgelig smiler og ler jeg fremdeles, men det er ikke på samme måten. Det er ikke med den ubeskrivelige gleden og lykkefølelsen som var før. Det er slutt på lekeslossinga og putekrigene. Det er slutt på den enorme lykkefølelsen. Jeg savner det, jeg savner MEG.

Med tid og stunder vil det vel komme tilbake, med tid og stunder vil jeg forhåpentligvis være den sprudlende Anne igjen som jeg en gang var. Jeg jobber mot det, hver dag jobber jeg mot det. Jeg tror kanskje det er mye rett i at livet begynner igjen den dagen man har sluttet og sørge over hva man har mistet, men heller gleder seg over hva man har hatt. Jeg vet at jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg vet at jeg en dag vil komme i mål. En dag vil jeg sitte her med alle dem gode minnene, og gleden over hva jeg fikk låne for en stund. Det var en så fin kommentar i bloggen min for en stund siden: Vi lånte deg en stund. Alle lån må tilbakebetales. Vi betaler med savn..Det er så sant som det er sagt. Vi fikk låne deg en stund, lille Sindre-min. Hver dag med deg var en glede, og nå betaler vi tilbake..

Om det er noe jeg angrer på av hva jeg gjorde den siste tiden vi hadde med deg? Ja, det er det.. Jeg var så sta, så forbaska sta. Alle spurte meg hele tiden: "jamen, klarer du det da Anne?", "du trenger ikke å gjøre det, Anne". Men mammaen din klarte det lille Sindre-min.. Vi klarte å planlegge begravelsen din. Vi klarte å ordne dødsannonsen din, plukke ut kisten din, blomstene dine og sangene til begravelsen. Jeg skrev dikt til deg som jeg leste til deg i kirken. Jeg var i byen og handlet nytt ullundertøy til deg, og mammaen din og pappaen din stelte deg for siste gang.. Jeg klarte alt dette lille Sindre-min, og "jeg klarte det med glans".
Det er bare to ting jeg gjorde som jeg angrer på.. Jeg la deg i kisten din, satte på lokket og skrudde igjen. Jeg sperret deg inne, og det angrer jeg på, elskede lille Sindre-min. Vi bærte deg til graven, og der kommer den andre tingen jeg angrer på: jeg valgte å selv være med på å senke kisten din i jorden. Det at det var meg som skrudde i skruene i kisten din, og at det var meg som var med på å senge kisten din er desidert det jeg synes at er verst. På det tidspunktet så skulle jeg gjøre alt for deg lille Sindre-min, og jeg trodde jeg gjorde det rette. Jeg var så fast bestemt på at det var meg som hadde satt det til denne verdenen, så det var meg som skulle følge deg ut igjen også. Jeg tror ikke lengre at det var det som var det rette, for tanken på at jeg sperret deg inne, og la deg i jorden er nesten ikke til å holde ut. Pappaen din sier at vi gjorde det vi måtte gjøre, og han har kanskje rett, men alikevel så gir det meg en så vondt følelse når jeg tenker på at jeg satte skruene i den kisten..