Det minner meg om at det ikke var meg som holdt rundt lille Sindre-min før han døde.. Det var ikke meg som skiftet den siste bleien hans, det var ikke meg som ga han det siste måltidet, eller som hadde han inntil meg den siste natten. Det var ikke meg som var der den siste tiden hans, men venninnen min.
Jeg leverte fra meg en tilsynelatende frisk liten gutt, og neste gang jeg så han var han så kald og livløs. Lille prinsen min som hadde blitt til en engel...
Jeg mistet ikke bare en baby, jeg mistet et helt liv med han. Han rakk aldri å få sin første tann, han rakk aldri å si mamma eller pappa.. Jeg får aldri se han stabbe rundt her, jeg får aldri fulgt han i barnehagen for første gang..
Alle forteller meg at vi er heldige, for vi har ihvertfall Andrèa. Ingen av mine barn kan erstatte hverandre, for ingen av dem er mere verdifulle enn den andre.
Jeg ser på datteren min, og minnes alt vi aldri får oppleve med lille Sindre-min. Jeg minnes første gangen hun krabbet, hennes første ord, hennes første tann, hennes første frisørbesøk osv.. Jeg har opplevd alt dette før, og jeg vet så utrolig godt hva jeg går glipp av. Når Andrèa kaster seg rundt halsen min og forteller meg at hun elsker meg så er det så godt, samtidig som det er så vondt. Det å få så ubetinget kjærlighet som man får fra barna sine kan ikke beskrives, men samtidig er sorgen så stor fordi at jeg vet at slike ting kommer aldri lille Sindre-min til å gjøre.
Jo, det er godt å ha Andrèa. Hun muntrer oss opp, og gjør at det er verdt å kjempe videre... men samtidig så ser jeg hele tiden hva vi aldri vil få oppleve med Sindre-min..
Hei Anne!
SvarSlettJeg så også Grey's idag. Jeg husker du tidligere skrev om at en god dag kan ende akkurat ved ett tåpelig tv-program. Også den dagen hadde du sett grey's. Jeg tenkte på deg da den lille jenten døde, og pappaen endelig tok seg tid til å være sammen med henne. Jeg tenkte at jeg håpte du ikke så på grey's idag - og jeg måtte snakke litt sammen med kjæresten min nettopp om dette å ikke være fysisk tilstede når Sindre gikk bort. Du gjorde det som var riktig i den situasjonen dere var i da - ingen kunne vite hva som kom til å skje, og ingen kan klandres for de valgene som ble tatt. Først og fremst for Sindre, så for Andréa og for dere - var det best den gangen at venninnen din fikk lov å ha Sindre hos seg. Husk det!
Og selvfølgelig kan ikke Andréa erstatte Sindre på noen som helst måte. Å si noe sånt syntes jeg ikke er riktig. Sindre er like mye barnet deres som Andréa er, han er like mye sin egen person som Andréa er. Dere kan nok finne mye trøst og støtte i Andréa, men aldri en erstatning.
Leste det forrige innlegget ditt også. Vi har jo skrevet litt om det i mail og slikt, så jeg fortsetter der. Det er bare helt utrolig hvor mye dere skal bære på skuldrene deres. Jeg håper og krysser alt jeg har for at prøvsvarene i januar er bare GODE, og at samtalene på RH gir positive tanker for fremtiden. Jeg har så lyst at dere skal oppleve glede, glade dager og lykke i tiden som kommer. Disse tingene ønsker jeg at skal styrke dere sammen, og hjelpe dere til å finne veien videre.
Nå triller visst tårene mine igjen. Blir så utrolig rørt hver gang jeg leser det du skriver, og skal skrive tilbake til deg. Jeg får klump i halsen, som må gråtes ut. Samtidig får jeg lyst å strekke ut armene og gi deg en varm klem.
Åh, Anne - jeg tenker så utrolig mye på dere. Du skal vite at du er et helt fantastisk menneske. Bak tårer og tuge tanker skimter jeg en sterk personlighet, en fantastisk mamma og ett utrolig godt menneske.
Stor stor stor klem fra Ida
Satt og grein til Greys i dag jeg,og for meg rippet det ikke opp noen sår. Men kan tenke meg at det gjorde vondt for deg..
SvarSlettOg har man født to barn,så har man to barn i hjertet sitt,og det å miste den ene.Det kan aldri gå over... Det burde enhver mamma vite!
Og jeg har ikke lest bloggen din lenge,men du har grepet meg,med din styrke og din ærlighet. Så jeg sender over en stor klem til deg Anne:) hilsen Eva