Det er rart hvordan man holder seg oppe i hverdagen. Man tar seg av barn, hus og hjem. Man Holder hodet hevet, og står på videre.. Man klarer liksom det man må klare og enda litt til. Man prøver å forbrede seg på enhver situasjon man kan havne i, som man vet at kan komme til å gjøre vondt. Er man ute blandt andre mennesker så holder man maska uansett, og man klarer seg så "fint". Men når man sitter hjemme så blir man ofte mere sårbar, ihvertfall føler jeg det slik. Jeg lå akkurat lettere henslengt på sofaen og så på Grey's Anatomy. Tirsdagskveldene er hellige for meg, det er min TV-kveld hvor jeg absolutt ikke gjør noe annet enn å ligge på sofaen, helle i meg brus og dytte i meg snop mens jeg glaner på skjermen. Der ligger man og aner fred og ingen fare, så plutselig dukker det opp en situasjon på skjermen som du kjenner deg så igjen i, man begynner å riste mens tårene renner i strie strømmer. Dette er en av disse kveldene. På skjermen så man en gutt som kjemper for livet sitt, og en mor som trygler han om å overleve. Alle tankene jeg hadde etter vi fikk telefonen om at lille Sindre-min ikke pustet kom som kastet på meg. Jeg husker den lange turen ned til sykehuset hvor jeg tryglet og ba om at sønnen min måtte overleve, han kunne ikke dø fra meg. Jeg husker det som om det var i går. Det er rart hvordan man kan klare å holde ryggen rak og hodet hevet, for så å plutselig knekke totalt sammen over noe man ser på TV. Jeg har skjønt at uansett hvor mye jeg prøver å forberede meg på alle vonde og vanskelige situasjoner jeg kan havne i, så nytter ikke det. Minnene vil følge meg uansett hvor jeg er. Det er på butikken, i byen, på cafèer, reklamer på TV, reklamer i blader osv. Det vil alltid være noe der ute som minner meg om lille Sindre-min..
Kjære kjære Anne!
SvarSlettKom tilfeldigvis over denne gripende, men varme bloggen din idag! Har lest alt du har skrevet, måtte stoppe opp ofte for å tørke tårene. Det første som slår meg er hvor utrolig utrolig sterk dere er! Jeg leste først om den tøffe opplevelsen etter jenten deres var født, om svangerskapet med Sindre og det ubeskrivelig vonde tapet av den lille gutten deres.
Verden er så urettferdig, og jeg kjenner jeg blir sint fordi slike ting ikke skal skje. Små uskyldige hjelpeløse mennesker skal ikke ha det vondt, og de skal leve videre -lage minner - skape minner, bli selvstendige og vokse opp. Det er ikke rettferdig eller riktig at de skal forlate jorden så tidlig.
Du skriver veldig bra, og formidler din historie på en veldig engasjerende måte. Jeg følte meg nesten som fluepåveggen, og som mamma selv, er det ikke vanskelig å forstå hvilket mareritt du har opplevd. Det som er vanskelig å forstå er hvordan man kommer seg videre. Sorgen vil alltid være der, men man lærer seg kanskje å leve med den etterhvert...
Tusen takk for at du har delt dette gjennom bloggen din. Det både skjærer og varmer i hjertet. Det gjør fryktelig vondt fordi dere har opplevd det aller verste en mamma og pappa kan oppleve, og det varmer i hjertet fordi dere er sterke, holder sammen og lar dere få lov til å sørge.
Bildet av deg og Sindre tidligere var helt nydelig! For en utrolig nydelig gutt !
Ønsker dere alt godt videre!
Varme klemmer fra Ida
Hei Ida!
SvarSlettTusen takk for en så flott tilbakemelding på bloggen min. At du har orket å lese alt synes jeg er imponerende *rørt*
Ja, du har rett. Det ER urettferdig. det er som du sier: barn skal vokse opp, lage minner,skape minner...
Hei igjen!
SvarSlettTusen takk for så utrolig hyggelig beslk på min blogg, det er lett å la seg inspirere.. jeg forstår godt hva du mener! Har aldri brukt så mye penger på interiørting etter at jeg opprettet en interiørblogg :-)
Jeg er blitt helt grepet av historien din, og har tenkt masse på dere. Jeg har laget(sydd!) en liten ting, som jeg gjerne vil sende til deg - og hadde blitt veldig glad hvis jeg fikk lov til det. Om det er greit - sender du meg adressen din til meg? Mailen min er idamikalsen_82@hotmail.com
Håper dere får en fin helg sammen!
Store klemmer fra Ida
Ja, det var virkelig lett å la seg inspirere av bloggen din. Den var kjempe flott!
SvarSlettSå snilt gjort! Jeg blir virkelig rørt over at du som ikke engang kjenner meg har gjort noe sånt for meg/oss! Du skal vite at jeg virkelig setter pris på omtanken din. Jeg skal sende deg adressen min etterpå:
Hei! Takk for besøk på bloggen min :)
SvarSlettDen lille engelen har jeg kjøpt på Kremmerhuset. Har kjøpt to, en til hvert fat. De er litt forskjellige, individuelle som alle engler. Tenkte faktisk på Sindre da jeg kjøpte de. En liten engel på hvert fat, ved siden av lysene, til minne om alle små, små englebarn som måtte forlate denne jorden så altfor tidlig...Det at du har delt historien din har gitt livet et nytt perspektiv. Lille Sindre og historien deres har satt dype spor i hjertet mitt...
Tenker ofte på dere!
Klem
Da skal jeg en tur på Kremmerhuset til mandag! Så koselig at du tenkte på Sindre da du kjøpte dem. At du har satt en på hvert fat til minne om alle små englebarn er rørende! Det varmer en egnlemammas hjerte :)
SvarSlett