"Det er så godt å høre deg le"

For et par dager siden hadde jeg besøk av søsteren til mannen min. Han gikk og la seg før hun reiste, så vi ble sittende her alene og skravle litt slik som bare vi jenter kan klare. Neste dag sier mannen min til meg: "du Anne, kan ikke du ha besøk litt oftere?" Jeg lurte jo fælt på hvorfor han ville at jeg skulle ha det.. "jo, for det var så godt å ligge i sengen og høre på at du faktisk lo!" Det å ha mistet et barn er det tøffeste man som foreldre kan oppleve, og det gjør noe med deg som menneske. I tillegg har det skjedd andre veldig vonde ting i livet mitt den siste tiden, som har gjort at jeg har måtte tenke mye over livet mitt og hva jeg ønsker. (Jeg vil ikke å gå for mye inn på det her, da det dreier seg mye om en annen person, og jeg ønsker å la andre sitt privatliv bli værende på utsiden av nettverden, selv om det også har stor innvirkning på mitt liv.) Jeg har jo merket det lenge at jeg ikke akkurat er sprudlene, men så lenge datteren min er våken smiler og ler jeg, mens jeg gjør alt det jeg pleier å gjøre.. Her for en stund siden sa mannen min til meg: "elsker du meg ikke lengre?". Hvor jeg da svarer at selvfølgelig gjør jeg det, og hvor har han fått dem tankene fra. "jo, for du smiler aldri lengre når jeg kommer hjem fra jobb, og uansett hvor mye jeg prøver å tøyse og tulle for å få deg til å le, så er du like alvorlig".
Jeg tror nok mannen min ofte tenker at han ikke bare har mistet sønnen sin, han har mistet kona si også. Han var vandt til at jeg alltid var på godt humør, og at jeg møtte han i døren med et smil om munnen når han kom hjem fra jobb. Jeg har vel kanskje hatt så nok med meg selv i så lang tid nå at jeg har skyvd han helt vekk. Vi er nok engang tilbake på at kvinner er fra venus, og menn er fra mars, bare at denne gangen er det meg som trekker meg unna og ikke prater med han. Denne gangen så er det meg som trenger å få sitte i fred med tankene mine, og han som ikke når igjennom til meg. Jeg tror kanskje jeg har blitt litt farget av andre, for det tok ikke mange dagene etter begravelsen før mennesker begynte å mase om at vi måtte komme oss videre.. Det har ikke blitt noe mindre masing om det etter som tiden har gått, så nå tenker jeg litt: "hold munn Anne, det har gått SYV mnd, nå får du skjerpe deg og stå på videre". Men så er det nå engang slik da at sorgen ikke har noe tidsperspektiv. Man får liksom ikke utdelt en viss mengde tid hvor man kan få sørge og ha det vondt, og når den tiden er over så er alt bra igjen. Det fungerer overhodet ikke på den måten, så jo mere jeg presser meg selv til å stå på og kjempe meg fremover, jo mere sliten og lei meg blir jeg.

Det er litt rart, før så elsket jeg å lage avtaler, og å være sammen med andre mennesker. Nå lager jeg avtaler for at jeg føler at jeg må komme meg litt ut, for det er jo det alle maser om, men når dagen for avtalen er der så sitter jeg her og gråter fordet at jeg må treffe andre mennesker. Spesielt dagen etter jeg har tilbrakt tid med andre sliter jeg, da kommer angsten som kastet på meg. Det er utrolig slitsom, spesielt med tanke på datteren min. Jeg vil så gjerne at hun skal ha det bra, så jeg presser meg til å finne på ting med henne. Vi reiste i Dyreparken for et par mnd siden, vi reiser på cafe- og byturer etc, for at hun skal kose seg og ha det fint. Neste dag så føler jeg meg som et vrak. Jeg prøver å gjøre alt andre forventer av meg. Jeg skal være sosial, jeg skal ta meg av hus og hjem,jeg skal være sammen med andre babyer, jeg skal lytte til alt hva andre har å si om sine babyer etc.. Det som faktisk er litt vittig midt oppi alt dette er at dem som forventer at jeg skal orke å høre om dem sine barn er dem som ikke vil høre om Sindre, for dem synes at det gjør for vondt for dem.

Huff, dette ble syt og klag, så da får jeg vel nesten avslutte med å si at jeg har mye jeg er glad for også. jeg er glad for at jeg fikk Sindre, for jeg ville aldri vært foruten den tiden vi fikk sammen. Jeg er også ubeskrivelig glad for den utrolige vakre datteren min som ligger i senga og sover så søtt nå. det er utrolig hvordan hun klarer å gjøre regnværsdager om til solskinnsdager, og tårer om til smil. Tar jeg ikke helt feil så kan hun nok lage orkaner om til en lett bris på en solskinnsdag også!