Det er masse tanker i dag. Denne ufattelige tragedien påvirker oss alle, og jeg kjenner at jeg får den så tett innpå livet selv om ingen av mine kjære var innblandet. Jeg gråter og gråter. Tårene triller for alle mammaene og pappaene som sitter igjen med ett barn for lite, og for alle som har mistet en søster eller bror. Jeg gråter også for alle minnene mine som presser på. Troen på at barnet ditt er trygt og har det bra, og du vil få det hjem igjen i løpet av et par dager.. Jeg tenker på alle dem som må ut for å kjøpe klær til begravelsen til barnet sitt, vandre rundt i en butikk for å gjøre det verste innkjøpet i sitt liv, mens andre rundt dem smiler og ler. Mange av dem skal kanskje stelle barnet sitt selv for siste gang.. Planlegge begravelse, sette inn dødsannonser, plukke ut kiste, bomster, sanger.. La oss ikke glemme gravsteinen, gravsteinen som kommer til å ruinere mange, fordi dem vil ha den som er perfekt. Begravelselsdagen.. følge barnet sitt til den evige hvileplassen. Så kommer dagene.. Dagene hvor det ikke er mere som skal planlegges, og sorgen for alvor trer inn.. Jeg tenker på disse familiene, disse som har fått livene sine så ødelagte og snudd på hodet. Jeg gråter for dem, og med dem. Det finnes ingen mening i dette, ingen ord til trøst..
