Kjæreste lille Sindre-min.

Det er den 21.igjen i dag. 21.som skulle bli både din fødselsdag og din dødsdag. 8 måneder har gått siden vi fikk den tunge telefonen.8 mnd siden det første, store sjokket. 8 måneder siden vi hastet nedover til deg, og ba om at du måtte leve.8 mnd siden jeg hold deg i armene livløs og kald. Gud, som jeg hater denne dagen her. For hver gang denne datoen kommer vet jeg at vi er en månede lengre unna fra da vi mistet deg, og vi er en månede nærmere bursdagen din uten deg. Da skal vi samle familien for å feire deg, og minnes deg. Du er borte fra armene våre, men i hjertene våre vil du alltid leve. Mamma og pappa har hengt opp ny hylle i dag med plass til en del av tingene dine. Noen bamser, en sutt, bilder og mere.. Jeg savner deg så lille engelen min.

Varme mennesker!

Det finnes mange mennesker der ute som er så varme og omtenksomme, også har man dem menneskene som er EKSTRA varme og EKSTRA omtenksomme. Ida er en av disse ekstra varme og ekstra omtenksomme menneskene. På kort tid har jeg fått erfare at hun strør rundt seg med varme og omsorg. Jeg har lest i bloggen hennes at hun bl.a har laget og solgt sløyfer til inntekt for kreftforeningen. Det virker som ei jente som står på for andre, og denne gangen er det meg hun har tatt under sine beskyttende vinger. Bare etter å ha kommet tilfeldig over bloggen min har hun sendt meg mange gode ord både her, på mail og i brev. I går så dukket det opp en nydelig pakke i posten. I den lå det en vakker hvit engel, to armebånd som hun hadde laget (et til meg og et til Andrèa) samt noen nydelige englevinger som hun har sydd og brodert inn navnet til Sindre på. Så kjære Ida, takk for alle gode ord, og for en nydelig gave som rørte meg veldig!



Datteren min ville ha på seg vingene, for hun syntes at dem var så fine (noe som hun har helt rett i!), men hun var ikke villig til å la seg fotografere... *sukker*

Et bilsete..

Vi bestemte oss for at vi skulle selge bilsetet og vognen til Sindre. Bilsetet har stått hos svigerforeldrene mine siden Sindre døde. Dem tok det med hjem fra sykehuset, så jeg har ikke sett det etterpå. I går reiste mannen min for å hente det. Jeg merket at jeg syntes det var sårt å få det i hus igjen, men det gikk greit.. Helt til jeg satt meg ned for å ta bilder av det i stad. Jeg tok i bilsetet hans, og det bare smalt for meg. Sist jeg så det setet var siste gangen jeg så Sindre levende. Jeg satt han i setet og gjorde han klar for å reise til venninnen min. Siste minnene mine fra min levende, flotte gutt, var han iført en strikketdress fra bestemor mens han satt i bilsetet i bilen til tante og skulle på "ferie" alene for første gang. Jeg merket det godt at tiden ikke er inne for å kvitte seg med det, så nå har mannen min satt det ned i kjelleren, og der skal det få stå frem til jeg føler meg klar til å gjøre noe mere med det..

Ser du stjernene, liten?

Jeg vil dele et dikt med dere som jeg synes sier så mye om hvordan vi med englebarn har det. Bekymringene for barna våre er fremdeles der. Jeg tenker ofte på om han fryser, er ensom, er sulten osv. Jeg tenker på alt jeg som mor skulle gjort her i livet for han, for å sørge for at han hadde det bra og fikk alt han trengte.


Ser du stjernene, liten
Av Magdalene Langslet


Ser du stjernene, liten,
fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du at vi gråter?
Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du liten - eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten,
før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt det du trengte?
Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten?
Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred?
I hvile på dunmyke senger?

Elskede unge,
får vi treffes igjen?
Det er så stille her hjemme.
Takk for den tiden du var
for alt det vi aldri skal glemme.

Verdens beste klem!

Tiden har kommet for å fortelle litt om datteren vår, og hennes reaksjoner på alt som har skjedd. Hun var to år og to mnd da Sindre forlot oss. En av tingene med Andrèa er at hun ligger veldig langt fremme språkmessig i forhold til andre på hennes alder. Hun sier ting man ikke skjønner hvor hun kan ta fra. Et par mnd etter Sindre døde hadde vi følgende samtale. Andrèa påstod at lillebror gråt, hvor jeg prøvde å forklare at lillebror ikke gråter. Hun ville ikke gi seg, og stod på sitt. Lillebror gråt, sånn var det bare. Jeg måtte til slutt spørre henne om hvorfor han gråt. Han gråter fordi han ligger alene i kisten sin mamma". Vi har hatt flere slike episoder hvor hun har fortalt om hva lillebror gjør osv. Her i huset har det blitt en vane at hun plutselig kikker ut i løseluften og sier noe til han, sånn som : "jeg elsker deg også lillebror." eller "ja, du er også fin lillebror". Ofte sitter hun på gulvet og leker, og ofte kan hun fortelle meg at det er lillebror hun leker med. Da pleier jeg bare å spørre henne om dem har det gøy, og svaret er alltid ja. For noen dager tilbake satt hun nok en gang på gulvet og lekte for seg selv. Plutselig spratt hun opp, løp bort til meg og la armene rundt halsen min, og virkelig nikosa på meg. Dette er ikke noe hun gjør så ofte lengre, for hun er jo så opptatt med andre ting. Jeg fortalte Andrèa at jeg syntes det var en veeeldig god kos. Jeg fikk et svar jeg virkelig ikke var forbredt på. "ja, den var til deg fra lillebror den mamma"! Akkurat den dagen var veldig tung, så det var en kjærkommen klem fra ei veldig omtenksom lita jente.

Minnene

Det er rart hvordan man holder seg oppe i hverdagen. Man tar seg av barn, hus og hjem. Man Holder hodet hevet, og står på videre.. Man klarer liksom det man må klare og enda litt til. Man prøver å forbrede seg på enhver situasjon man kan havne i, som man vet at kan komme til å gjøre vondt. Er man ute blandt andre mennesker så holder man maska uansett, og man klarer seg så "fint". Men når man sitter hjemme så blir man ofte mere sårbar, ihvertfall føler jeg det slik. Jeg lå akkurat lettere henslengt på sofaen og så på Grey's Anatomy. Tirsdagskveldene er hellige for meg, det er min TV-kveld hvor jeg absolutt ikke gjør noe annet enn å ligge på sofaen, helle i meg brus og dytte i meg snop mens jeg glaner på skjermen. Der ligger man og aner fred og ingen fare, så plutselig dukker det opp en situasjon på skjermen som du kjenner deg så igjen i, man begynner å riste mens tårene renner i strie strømmer. Dette er en av disse kveldene. På skjermen så man en gutt som kjemper for livet sitt, og en mor som trygler han om å overleve. Alle tankene jeg hadde etter vi fikk telefonen om at lille Sindre-min ikke pustet kom som kastet på meg. Jeg husker den lange turen ned til sykehuset hvor jeg tryglet og ba om at sønnen min måtte overleve, han kunne ikke dø fra meg. Jeg husker det som om det var i går. Det er rart hvordan man kan klare å holde ryggen rak og hodet hevet, for så å plutselig knekke totalt sammen over noe man ser på TV. Jeg har skjønt at uansett hvor mye jeg prøver å forberede meg på alle vonde og vanskelige situasjoner jeg kan havne i, så nytter ikke det. Minnene vil følge meg uansett hvor jeg er. Det er på butikken, i byen, på cafèer, reklamer på TV, reklamer i blader osv. Det vil alltid være noe der ute som minner meg om lille Sindre-min..

"Det er så godt å høre deg le"

For et par dager siden hadde jeg besøk av søsteren til mannen min. Han gikk og la seg før hun reiste, så vi ble sittende her alene og skravle litt slik som bare vi jenter kan klare. Neste dag sier mannen min til meg: "du Anne, kan ikke du ha besøk litt oftere?" Jeg lurte jo fælt på hvorfor han ville at jeg skulle ha det.. "jo, for det var så godt å ligge i sengen og høre på at du faktisk lo!" Det å ha mistet et barn er det tøffeste man som foreldre kan oppleve, og det gjør noe med deg som menneske. I tillegg har det skjedd andre veldig vonde ting i livet mitt den siste tiden, som har gjort at jeg har måtte tenke mye over livet mitt og hva jeg ønsker. (Jeg vil ikke å gå for mye inn på det her, da det dreier seg mye om en annen person, og jeg ønsker å la andre sitt privatliv bli værende på utsiden av nettverden, selv om det også har stor innvirkning på mitt liv.) Jeg har jo merket det lenge at jeg ikke akkurat er sprudlene, men så lenge datteren min er våken smiler og ler jeg, mens jeg gjør alt det jeg pleier å gjøre.. Her for en stund siden sa mannen min til meg: "elsker du meg ikke lengre?". Hvor jeg da svarer at selvfølgelig gjør jeg det, og hvor har han fått dem tankene fra. "jo, for du smiler aldri lengre når jeg kommer hjem fra jobb, og uansett hvor mye jeg prøver å tøyse og tulle for å få deg til å le, så er du like alvorlig".
Jeg tror nok mannen min ofte tenker at han ikke bare har mistet sønnen sin, han har mistet kona si også. Han var vandt til at jeg alltid var på godt humør, og at jeg møtte han i døren med et smil om munnen når han kom hjem fra jobb. Jeg har vel kanskje hatt så nok med meg selv i så lang tid nå at jeg har skyvd han helt vekk. Vi er nok engang tilbake på at kvinner er fra venus, og menn er fra mars, bare at denne gangen er det meg som trekker meg unna og ikke prater med han. Denne gangen så er det meg som trenger å få sitte i fred med tankene mine, og han som ikke når igjennom til meg. Jeg tror kanskje jeg har blitt litt farget av andre, for det tok ikke mange dagene etter begravelsen før mennesker begynte å mase om at vi måtte komme oss videre.. Det har ikke blitt noe mindre masing om det etter som tiden har gått, så nå tenker jeg litt: "hold munn Anne, det har gått SYV mnd, nå får du skjerpe deg og stå på videre". Men så er det nå engang slik da at sorgen ikke har noe tidsperspektiv. Man får liksom ikke utdelt en viss mengde tid hvor man kan få sørge og ha det vondt, og når den tiden er over så er alt bra igjen. Det fungerer overhodet ikke på den måten, så jo mere jeg presser meg selv til å stå på og kjempe meg fremover, jo mere sliten og lei meg blir jeg.

Det er litt rart, før så elsket jeg å lage avtaler, og å være sammen med andre mennesker. Nå lager jeg avtaler for at jeg føler at jeg må komme meg litt ut, for det er jo det alle maser om, men når dagen for avtalen er der så sitter jeg her og gråter fordet at jeg må treffe andre mennesker. Spesielt dagen etter jeg har tilbrakt tid med andre sliter jeg, da kommer angsten som kastet på meg. Det er utrolig slitsom, spesielt med tanke på datteren min. Jeg vil så gjerne at hun skal ha det bra, så jeg presser meg til å finne på ting med henne. Vi reiste i Dyreparken for et par mnd siden, vi reiser på cafe- og byturer etc, for at hun skal kose seg og ha det fint. Neste dag så føler jeg meg som et vrak. Jeg prøver å gjøre alt andre forventer av meg. Jeg skal være sosial, jeg skal ta meg av hus og hjem,jeg skal være sammen med andre babyer, jeg skal lytte til alt hva andre har å si om sine babyer etc.. Det som faktisk er litt vittig midt oppi alt dette er at dem som forventer at jeg skal orke å høre om dem sine barn er dem som ikke vil høre om Sindre, for dem synes at det gjør for vondt for dem.

Huff, dette ble syt og klag, så da får jeg vel nesten avslutte med å si at jeg har mye jeg er glad for også. jeg er glad for at jeg fikk Sindre, for jeg ville aldri vært foruten den tiden vi fikk sammen. Jeg er også ubeskrivelig glad for den utrolige vakre datteren min som ligger i senga og sover så søtt nå. det er utrolig hvordan hun klarer å gjøre regnværsdager om til solskinnsdager, og tårer om til smil. Tar jeg ikke helt feil så kan hun nok lage orkaner om til en lett bris på en solskinnsdag også!