torsdag 29. oktober 2009

Så vondt..

Det eneste ho ønske seg, var en solskinns dag.
Skyfri himmel, en problemfri time,
med gode venners lag.
Nykter men svimmel, svimmel av glede så glad for litt fred.
Det er ikke for mye å ønskje seg det, men du vet, det skal noke til.
Det er for tida ikkje sånn livet er.


Åh, hva skulle jeg ikke gitt for en time uten bekymringer, sorg og savn. Jeg lengter etter latter, smil og glede. Til å våkne en morgen og tenke at "nå Anne, nå er livet bra". Jeg skulle gitt hva som helts for å få mere tid sammen med deg, lille Sindre-min. Til og igjen få være en familie på fire. Jeg lengter etter å være en sliten tobarnsmor etter nattevåk og barneskrik.
Svaret på obduksjonsrapporten kom for et par uker siden. Skjult lungebetennelse som ga nedsatt imunforsvar, som igjen førte til blodforgiftning og multiorgansvikt. Hvorfor kunne du ikke, lille Sindre-min, vist mammaen din at du var syk? At en liten antibiotikakur kunne endret på alt er vondt å tenke på. Det var så unødvendig, du hadde ikke trengt å dø. Jeg savner deg, lille Sindre-min, høyere enn noen kan ane. det er et tomrom her, så stort, så stort. Et tomrom som ingen kan fylle..

"Vit at jeg elsker deg, forguder den du er
Og vit at jeg savner deg, jeg ønsker du var her"

Mamma elsker deg, lille engel..

4 kommentarer:

  1. Sende gode tanker og klemmer din vei...

    SvarSlett
  2. For en sterk blogg du har..
    Har fulgt deg og familien din lenge på bp men her ble alt mer sammenhengende og ekte.
    Nå har jeg grenet i en time tror jeg mens jeg har lest meg tilbake i tid.
    Dere har opplevd foreldres værste mareritt.. nemelig og overleve et barns død.
    Men jeg må si dere er utrolig tøffe ikke minst for at du klarer å dele historien din.
    Mye er sikkert terapi men jeg vet at du sammtidig hjelper andre som har englebarn til å sortere tanker og følelser, og samtidig får du oss som ikke har englebarn til å forstå hvordan det er å ikke minst hvordan man skal oppføre oss. Greit alle takler sorgen forskjellig men jeg tror ikke vi skal være så redd for å spørre om hvordan det går. Man merker fort om vedkommende vil snakke om det eller ikke...

    *klem*

    SvarSlett
  3. Ser du har sitert Eidsvåg allerede, la igjen en kommentar med sitatet ett sted før jeg leste dette. Men at det var lungebetennelse... huff så utrolig sørgelig :(

    SvarSlett