søndag 4. oktober 2009

Kvinner er fra venus - menn er fra Mars....... Eller omvendt!

Sorgreaksjoner er en merkelig ting. Det er vel ikke noen hemmelighet at kvinner prater,prater og prater, mens menn gjerne tier. Vi var heller ikke noe unntak. Da begravelsen var over sluttet mannen min å prate om det som hadde skjedd, mens jeg hadde et voldsomt behov for å prate om Sindre. Jeg hadde lyst til å hyle og skrike av frustrasjon over at han ikke engang nevnte navnet Sindre sitt navn, og han ønsket garantert å rive seg i håret over at jeg aldri kunne holde munn. Vi var rett og slett på to forskjellige planeter!

2 mnd etter at Sindre døde flyttet vi. Andrèa måtte være hos bestemoren sin en uke siden hun ikke hadde barnehageplass her enda, og vi ikke kunne kjøre henne til Gvarv hver morgen siden det var en time hver vei. Hun var der i en uke mens vi flyttet, vasket ned, kom oss i orden her og begynte å pusse opp. Hun fikk en enorm reaksjon da hun kom hjem igjen. Ikke nok med at Sindre var død, og at mamma og pappa var mye lei seg, vi bodde også på en ny plass, og hun begynte i ny barnehage. Det ble for mye for ei lita jente på rett over to år. Hun gikk fra å være en solstråle til å bli et lite "monster" fra den ene dagen til den andre. Vi visste ikke hvordan vi skulle håndtere dette, og søkte derfor om hjelp. Vi skjønte begge to at dette rett og slett var en veldig sorgreaksjonv fra henne sin side, men det føltes så ille at vi måtte prate med noen som visste hvordan vi best mulig skulle takle dette. Vi ble henvist til familievernkontoret, og fikk samtaler der etter kort tid.
På det tidspunktet hadde ikke jeg så stort behov for å prate om Sindre, mens mannen min satt med mye innestengte tanker og følelser. Han fikk tilbud om å ha samtaler der alene, og takket heldigvis ja. Da fant han ut at det var godt å prate om sønnen vår, og prøvde iherdig å overtale meg til å prate mere om han. Plutselig var rollene snudd opp ned. Man kan bli fortvilet, og forvirret av mindre. Da jeg var oppe var han nede, da jeg var nede var han oppe. Vi var aldri på samme plassen til samme tiden. Det var alltid en som stirret tomt ut i luften, og når man endelig har en god dag selv så blir man bare frustret og lei av at den andre parten ikke har en god dag. Vi klarte heldigvis å fungere som foreldre selv om vi hadde det tøft. Andrèa var førsteprioriteringen uansett hvor vondt vi hadde det. Vi tvinga oss til å leke og le sammen med henne selv om vi helst ville hyle og skrike. Vi fant på ting, vi reiste på turer. Vi gjorde alt en "normal" familie ville ha gjort, og ingen kunne se på oss hvordan vi egentlig hadde det. Man blir flink til å spille skuespill, for vi lærte fort at folk egentlig ikke ville høre om han. Dem følte seg rett og slett utilpass hvis vi kom inn på at Sindre var borte. Jeg tror det tok fire mnd før vi hadde en fin dag sammen alle tre, hvor vi virkelig gledet oss over å være sammen. Nå går det fremover, og jeg vil si at vi nå har kommet dit hvor halvparten av dagene har blitt såkaldte gode dager. Jeg savner sønnen min, men gleder meg over at livet ikke ser så helsvart ut lengre, og at vi igjen kan smile og le.


1 kommentar:

  1. Kjenner meg igjen... Samboeren min vil nesten ikke snakke om det, noe som gjør meg frustrert, og at jeg kanskje sørger enda mer... Låser meg inne om dagen.. Og når han er lite hjemme pga utdannelse og ærender (ja, han prøver å ta fatt på dagliglivet igjen), legger seg tidlig om kvelden, og ikke vil snakke når han er der, blir jeg så deprimert at jeg ikke orker noen ting.. Prøver å få han til å åpne seg, men det er ikke lett..

    SvarSlett