ups, jeg snubla..

Det er noen dager siden jeg har skrivd her nå. Man kan vel muligens si det sånn at jeg gikk på en liten smell.Det har vært noen dager nå med mye angst, savn og tårer. Jeg har kjent det en stund at det har bygd seg opp, men jeg lærer jo aldri at jeg burde få ut litt tanker og følelser før det bare eksploderer. Mannen min spurte meg om det gikk greit med meg før han skulle på jobb på mandags kveld. "Jada, det går helt fint med meg. Jeg klarer meg alltid jeg". Eplekjekk som vanlig.. Det tok ikke mere enn fire timer før jeg måtte innse at det ikke gikk så bra. Jeg ringte min kjære på jobb, lettere hysterisk. Jeg tviler igrunn på at han skjønte hva jeg sa, men han kom ihvertfall hjem i løpet av få minutter... Det har gått 10,5 mnd nå, men fremdeles så smeller det med jevne mellomrom. Da kommer alt på en gang, redselen for at han skulle dø, hvordan det var å se han, alle sjokkene. Det er som om å bli satt tilbake i tid til den dagen hvor livet vårt virkelig ble snudd på hodet, dem samme følelsene jager i kroppen, og jeg føler at jeg lever det samme om igjen og om igjen.. Bare at denne gangen er det i hodet mitt, og jeg har ikke mulighet til å få holde den lille prinsen min. Noen dager skulle jeg ønske at jeg aldri hadde fått lille Sindre-min, for da hadde jeg ikke hatt så mange vonde tanker og følelser, og jeg hadde ikke hatt en liten grav å besøke.. Men jeg mener det jo egentlig ikke, for jeg er jo veldig gad for den tiden vi fikk sammen med han.

Vel, nå er det vel bare å ta seg selv i nakken igjen, dra seg på beina og kjepe videre. Jeg ønsker dere alle en fin-fin helg!





Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard, yet always there.
Forever loved, forever dear...