Å måle sorg..

Noen vil kanskje føle seg støtt av det jeg nå skriver, noen vil kanksje føle seg truffet mens andre igjen synes det er helt okei.
Jeg har mere enn en gang sitti her med haka mere eller mindre på knærne over ting mennesker kan si, og hvordan dem kan sammenlikne sorg. "Jeg mistet da jeg var 10-12 uker på vei, så jeg har det mye værre enn deg for du fikk ihvertfall blitt kjent med barnet ditt.". Ja, jeg har opplevd dem som har hatt spontanabort lenge før dem magiske tolv ukene som kan fortelle meg at dem har det værst. Samme gjelder dem som har mistet senere i svangerskapet også. Vel, det jeg egentlig vil ha frem er at jeg synes man skal være veldig forsiktig med å sammenlikne sorg. Jeg synes ikke man skal sitte og bagatelisere andre sine følelser fordi "jeg har det værst". Man kan tenke og føle hva man vil, men jeg synes ikke man burde ha den holdningen at "jeg har det sååå mye værre enn deg". Ja, det går andre veien også, jeg synes ikke at vi som har mistet levendefødte barn skal bagatelisere sorgen til dem som aldri har fått sett sine barn levende. Mange har sagt til meg at "jamen, du fikk ihhvertfall blitt kjent med han. Du fikk se øynene hans. Du har minner." Ja, jeg har minner, mange minner.. Men jeg fikk også plutselig et tomrom. Ingen liten Sindre-min som skulle ha mat, kos og stell. Ingen liten Sindre-min som vekte meg med enten gråt eller godlyder. Ingen lille Sindre-min som sov på brystet mitt natt eller natt.. Jeg tror på ingen måte at vi kan sette det vi har opplevd og ikke opplevd med barna våre opp mot hverandre. Vi har alle mistet et barn, og med det barnet mange drømmer og tanker om fremtiden.

Alle reagerer forskjelig. Noen er tilbake i jobb etter to uker, mens andre bruker mange mnd før dem er tilbake i "normalen". Det finnes ingen fasit på dette. Selv om noen "klarer seg bedre" enn andre er det ikke dermed sagt at dem ikke har det like vondt, at dem ikke sørger like mye. Når folk spør meg om Sindre kan jeg sitte her like "kald og rolig" å prate om det uten å bli grumsete i halsen og felle en tåre. Jeg distanserer meg litt rett og slett, det er ikke det samme som om at det ikke er vondt, at jeg ikke elsker han og savner han.

Jeg vet ihvertfall at uansett når og hvordan man mister barnet sitt, så gjør det forferdelig vondt. En ting er sikkert, og det er at jeg aldri kunne fått meg til å si til noen andre at du har det sååå mye bedre enn meg ihvertfall, for det har jeg ingen rett til å si. Sorg kan ikke settes opp mot hverandre.