søndag 7. februar 2010

Undertrykt smerte..

Det har blitt lite blogging den siste dagene. Jeg har slitt veldig med angst, føler meg så urolig i kroppen. Jeg har ikke skjønt hva det har kommet av før jeg kom på kirkegården i dag. Jeg har rett og slett ikke vært der på altfor lenge, så når jeg kom dit i dag så bare løsnet alt, og tårene randt og randt nedover kinnene mine. Det er rett og slett sorgen og savnen som har liggi og ulmet dem siste dagene. Jeg har vært så innstilt på dette så lenge at det skal gå så bra, at jeg klarer meg så fint. Det er vel kanskje litt av problemet, jeg har for høye krav til meg selv..

Jeg har fått så mange kommentarer den siste tiden. "du er så sterk, du er så modig, du er et forbilde" Jeg kom over en annen blogg her en dag om en som hadde skrivd om bloggen min der inne, og skrev at jeg var det sterkeste og modigste mennesket hun tror hun noen gang kommer til å komme over.. Det er ikke sånn jeg er.. Jeg føler meg ikke modig og sterk... Jeg føler meg ikke tøff, og jeg føler meg ihvertfall ikke som et forbilde.
Ofte når jeg har sitti her og skrivd så gråter jeg så jeg nesten ikke ser skjermen, og lurer på hvorfor jeg fortsetter.. Men så kommer det tilbake til meg gang på gang: "du har livserfaring som det er viktig å dele. Det er viktig å kunne stå opp for andre som går gjennom det samme. Og sist, men ikke minst så er dette den eneste måten du kan hedre og ære sønnen din på. Klarer du å bruke erfaringene dine til å hjelpe andre så døde han ikke forgjeves". Så ja, jeg fortsetter, fortsetter og fortsetter. Min sønn skulle ikke dødd i det hele tatt, men når det gikk så galt så skal han ihvertfall ikke ha dødd forgjeves..


Til slutt vil jeg dele et par bilder med dere. Dem er veldig sterke, og av respekt for Sindre har jeg valgt dem bildene hvor man ikke ser ansiktene hans..

Her holder vi han rett etter at han døde:



Og her er siste gangen jeg holdt sønnen min.. Vårt siste farvel før han ble lagt i kista...


8 kommentarer:

  1. Kjære kjære Anne min!
    Nå renner tårene i strie strømmer. Åh, dette gjorde så utrolig vondt. Jeg klarer ikke å sette ord på hvor utrolig sterkt det er å se dere og Sindre. Det er i stunder som dette jeg skulle ønske vi bodde med en armlengdes avstand, slik at jeg kunne løpe bort til deg og holde deg fast og gi deg en god lang og varm klem. Det er så utrolig utrolig urettferdig og meningsløst at dere skulle oppleve at Sindre døde. Jeg finner ikke ord.

    Samtidig vil jeg gjerne si til deg at uansett hvordan du føler det, så har jeg alltid oppfattet deg som ett sterkt menneske. Jeg oppfatter deg slik fordi du kjemper. Du forsøker å se fremover selvom tyngden ligger på skuldrene dine, selvom lyset er så langt langt borte. Styrken din kommer gjennom det varme gode menneske du er, det kommer gjennom den kjærligheten du klarer å formidle til dem rundt deg, og den omsorgen du viser gjennom tanker, ord og handlinger. Du skal ikke sette høye krav tl deg selv, du skal la deg selv få lov å ta en pause og flere. Du skal puste ut, og la Anne få lov til å være Anne, og du skal få lov til å tenke på deg selv.

    Og Anne, det kommer til å gå bra. Det skal det! Du er for meg blitt en utrolig god venn, og du utstråler og gir mye godt. Jeg er å glad for at vi har blitt kjent, og jeg ser virkelig frem til den dagen vi kan møtes.

    Tusen takk for alt du deler, Anne.
    Glad i deg vet du!

    Stor stor varm klem fra Ida

    SvarSlett
  2. Nå renner mine tårer også. Utrolig sterke bilder, og kanskje særlig det siste. Hvordan klarer man å ta et siste farvel?

    Du ER modig og du ER sterk. Du føler det kanskje ikke nå, men en dag vil du forstå. Håper du fortsetter å være et forbilde for oss andre selv når det gjør så vondt. Du gjør en fantastisk jobb!

    Klem Susanne

    SvarSlett
  3. Her triller tårene! Nydelige bilder av siste avskjed! Og selv om du IKKE føler deg tøff og sterk,så er du det.FOr du makter å skrive din og deres historie om savn og sorg! Og det viser at du er en sterk person! Du gir ikke opp,du går vidre i hverdagen din,i ditt tempo og med din styrke! Her kommer en stor klem fra meg:)

    SvarSlett
  4. sterke bilder ja! ønsler deg og dine allt det beste!! flott att du deler!

    SvarSlett
  5. Kanskje du ikke føler deg så sterk,ikke så rart midt oppi den tunge vonde sorgen...
    Men i øynene til oss utenforstående er du en ufattelig sterk og modig kvinne! Er selv mor,kan ikke i det hele tatt forstå hvordan du greier å skrive om dette. Tusen takk for at du deler dette med deg! Det står det stor respekt av,virkelig...

    Ufattelig sterke triste bilder av siste stunden deres.
    Stå på videre,du er tøff! Men husk,det er lov å være sint,trist og føle alle de tingene du gjør.

    SvarSlett
  6. Sterke bilder du viser Anne. De forteller så mye. Tenker stadig på deg.
    Monica

    SvarSlett
  7. Hei vennen <3 Jeg har virkelig ikke ord.... Bildene av dere/deg med lille Sindre er sterke... Tårene triller, og hjertet mitt brister for dere alle sammen... Uendelig glad i deg vennen<3 Stoooor klem <3

    SvarSlett
  8. Hei Anne,
    jeg håper du holder motet oppe fremdeles :)
    Du ER sterk og modig som klarer å sette deg ned og skrive om dette på tross av alt det utrolig urettferdige og vanskelige. Det er alt for mange som er så redde for å vise at de er menneskelige, og vi andre glemmer så alt for lett når hverdagen kommer igjen. Bloggen din har virkelig minnet meg på at for den det gjelder, varer sorgen over slike tap mye lenger enn det jeg kan se på utsiden. Håper det hjelper deg å skrive her også, for du fortjener virkelig.

    klem fra Karen Marie

    SvarSlett