Bursdagsengel

Mammaen din klarer ikke å skrive så mye til deg akkurat nå. Tårene triller så mamma nesten ikke ser skjermen forann seg. Du er så høyt elsket, og så dypt savnet lille venn. Du skal feires i dag med kake og brus akkurat slik en liten prins fortjener å bli hyllet på sin bursdag. Mamma kommer aldri til å slutte å savne deg, for til det er du altfor høyt elsket.. Gratulerer med dagen, elskede engel...


Diktet er skrevet av Magdalene Langset.


Ser du stjernene, Liten, fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du, Liten -Eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd? Er du ensom? Kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, Liten, før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt det du trengte?
Fikk du du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten? Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred
i hvile på dunmyke senger.

Elskede unge, får vi treffes igjen?
Det er blitt så stille her hjemme.
Takk for tiden vi hadde deg her,
og for alt det vi aldri skal glemme...

Drømmen om søsken.

"Jeg har en lillebror jeg, men han er døde. Nå vil jeg ha en ny lillebror eller ei lillesøster."
Denne frasen eller andre som likner veldig får jeg servert hver eneste dag, og uansett hva jeg sier så går det ikke inn, for hun VIL ha ny bror eller kanskje ei lita søster NÅ med en gang. Det skulle nok helst skjedd i går om hun hadde fått bestemme. Jeg har forklart så godt jeg bare kan at vi ikke bare kan FÅ det.. Det røsker og river i mammahjertet mitt hver gang hun spør. Jeg savner lille Sindre-min så det gjør vondt, samtidig som det er helt forferdelig at jeg ikke bare kan oppfylle Andrèa sitt største ønske. Den siste tiden har tårene stadig truet med å renne over, og det gjør vondt å puste. Jeg hadde hentet solen, månen og stjernene ned til henne om jeg hadde hatt muligheten til det, men det er jo desverre ikke alle ønskene hennes vi kan oppfylle sånn helt uten videre. Det er ikke alltid så lett å være mamma når jeg ser hvor masse hun savner lillebroren sin, og hvor høyt hun ønsker seg en ny..

Til ettertanke for foster-og spedbarnsdød, en bølge av levende lys"

15. oktober er dagen til minne for alle foster og spedbarn som ikke fikk vokse opp, og denne dagen går det en bølge av lys over hele verden. Tanken er at alle skal tenne et lys kl. 1900 og la det brenne i minst en time.
Om dette blir gjort over hele verden, i alle tidssoner, vil det gå en bølge av lys over verden som varer i 24 timer.

Jeg håper at så mange som mulig vil være med på dette for og minnes alle verdens søte, små som ikke fikk bli her hos oss.

Those we have lost!

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard,yet always there.
Forever loved,forever dear...

Rart smil

Det er jo ingen hemmelighet at jeg har følt meg sviktet av en del av dem jeg trodde ville være der for oss etter at vi mistet Lille Sindre-vår, men når sant skal sies så er det vel ikke alltid like lett å være den som står på andre siden heller. Etter å ha hørt denne teksten til Bjørn Eidsvåg innser jeg at jeg kanskje heller burde bli flinkere til å fortelle andre hva jeg trenger, for det er nok mange pårørende der ute som føler som det blir sagt i denne sangen..

RART SMIL

Du prøvde vel å smila
men fikk det ikkje te
du var ganske så fortvila
det va trist å merka det

fekk så lyst å holda rundt deg
og sei kor gla eg var i deg
eg gjekk nestan heilt i sundt eg
men turde ikkje ta i deg
eg gjorde ingenting
eg va feig og redd og liten
og sa ein masse dumme ting
om at eg va sliten

Sko ha grene sammen med deg
i det minste holdt i handa di
sko sagt varme godord te deg
den sjansen lot eg gå forbi
eg gjorde ingenting...

så redd for å bli avvist
så redd for å vær' nær
så redd for egen smerte
-sånn vil eg ikje vær!

In loving memory of...

Alle kondolansekortene vi fikk i begravelsen til lille Sindre-min ligger pent nedpakket av den enkle grunnen at jeg aldri har likt den hvite esken vi fikk dem overlevert i fra begravelsesagenten...
I dag tok jeg saken i egene hender, og "tryllet frem" denne esken som skal få stå på minnehylla hans.




Jeg ser det nå at det er noen små forandringer jeg vil gjøre, som f.eks å bytte ut blomstene med noen som er litt mindre, men stort set ble jeg ganske fornøyd om jeg kan få si det selv. Så i morgen skal alle hilsnene igjen finnes frem, og dem skal settes på hylla, der dem hører hjemme.

Jakten på gleden

Jeg sitter her og tenker tilbake til den tiden da Andrèa var baby. Jeg husker hvordan jeg alltid lo, trallet og sang. Det var den gangen jeg var lykkelig det, LYKKELIG med store bokstaver. Jeg husker hvordan meg og mannen min kunne ligge på sofaen å lekesloss mens vi tøysa og tulla. Latteren satt løst, det var alltid en god stemning der.

Vel, det var den gangen. Jeg har forandret meg, det er det liten tvil om. Visst synger jeg enda, men det er sammen med Andrèa. Jeg ler også... sammen med Andrèa.. Men det er slutt på lekeslossing på sofaen med mannen, tøys og tull. Jeg er mere alvorlig enn hva jeg var før, jeg merker det selv.
Jeg husker mannen min spurte meg en gang om jeg ikke kunne ha besøk litt oftere, for han syntes det var så godt å høre meg le.

Jeg VIL le, jeg vil være bekymringsløs, og glede meg over livet. Eller, det å si at jeg ikke gleder meg over livet blir feil, for jeg gjør jo det. Jeg gleder meg over å få være mammaen til Andrèa,og over at mannen min fremdeles elsker meg til tross for all motgangen vi har hatt. Jeg gleder meg over at familien min er frisk og at jeg har så gode venner. Alikevel er ikke det nok..
En dag, en tragedie var det som skulle til for å forandre meg.

Jeg trenger å ha kontroll på alt. Overraskelser er noe jeg liker dårlig. Jeg må vite det minimum en dag i forveien om vi får besøk, jeg klarer rett og slett ikke at noen plutselig står på døren her. Da åpner jeg ikke, men later glatt som om at jeg ikke er hjemme. Samme med andre ting, det må planlegges god tid i forveien. Det kan ihvertfall ikke sies at jeg er impulsiv lengre, for det finnes jeg ikke.

Nei, jeg har forandret meg, ingen tvil om det. Jeg kommer nok aldri til å bli 100% den jeg var igjen, for til det har jeg for mye bagasje, men jeg håper at jeg en dag vil finne igjen tryggheten og roen, og at latteren igjen vil gjalle i veggene her.

Masekoppen

Min man har vært sykmeldt en stund nå, og vel, det har både sine fordeler og ulemper å ha han så mye hjemme. Han får så mye mere tid til å mase på meg! "Anne, du kan ikke sitte så mye inne!" , "Anne, nå må du komme deg mere ut!", "Anne, Anne, Anne...!" Det værste er jo at selv om jeg hater å innrømme det, så har han jo faktisk rett.. Så nå er jeg i en fase hvor jeg har begynt å være mere sammen med gamle venner og finne på ting, og det er jo faktisk veldig hyggelig når jeg først kommer meg ut. Jeg har syntes at det har vært litt skummelt og skulle lage avtaler, for jeg husker jo hvordan det var for bare et år siden. Jeg sa "jada, vi kan godt treffes da og da", men når dagen endelig var der ville jeg bare gjemme meg under stuebordet, og late som om at jeg hadde glemt hele avtalen. Jeg husker så godt at jeg til slutt begynte å si "ja, vi kan jo det.. Men dere kan ikke stole på meg, for plutselig så orker jeg ikke alikevel." Jeg merker jo det enda at det er litt tiltak å komme seg ut den døra, men når jeg først har gjort det så koser jeg meg jo, så nå er jeg ihvertfall på vei i riktig retning :)
Jeg scrapper også veldig mye for tiden, så det er tydelig at lysten til å gjøre noe igjen virkelig begynner å komme tilbake, og det er godt :)

Ellers så vet jeg at jeg er veldig dårlig til å blogge for tiden. Saken er den at jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal skrive lengre. Jeg har ikke lengre det behovet for å sette meg ned her for å dele tanker og følelser, og ordene kommer ikke like lett av seg selv sånn som det gjorde før. Jeg kommer ikke til å slutte helt med bloggingen, men jeg vet med meg selv at det ikke kommer til å komme innlegg her så veldig ofte. Egentlig så er jo det bare et godt tegn, for det viser jo bare at jeg har kommet så mye lengre i sorgprosessen enn hva jeg hadde gjort da jeg startet med bloggingen for over ett år siden! :)

Min hobby

Ja, vet dere, i dag vil jeg faktisk skryte litt av meg selv! Jeg har igjen funnet frem scrappesakene etter en lang periode hvor jeg ikke har orket å gjøre noen ting. Det ER godt å ha noe å henge fingrene i, og som gjør at jeg får penset tankene over på andre ting. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg får til alt dette perfekt altså, for det gjør jeg virkelig ikke, men det begynner å bli bedre :)

Dette er jo ikke noen hobbyblogg, men jeg vil alikevel få vise frem noe av det jeg har produsert. Jeg har lenge lekt med tanken på å lage en egen blogg hvor det jeg lager blir lagt ut for salg til inntekt for en god sak, så jeg håper jeg får kommet i gang med det snart. Må bare øve meg litt til først, så det blir bra det jeg legger ut for salg :)

Dette blir littav et bilderas siden jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal sette sammen flere bilder på en side..

<





Årets julekort? :P



Første (og så langt eneste) forsøk på pyramidekort.




Første og siste forsøk på sekskant-boks!




Og helt til slutt en liten kort/gave-eske.

Rett til å klage?

I to timer nå har jeg sitti i sofaen alene mens tårene har trillet. Dette er en av dem dagene hvor savnet er så stor..

Men så begynner jeg å tenke..Jeg har fått oppleve det største av alt, nemlig å få bli mamma. Ikke bare en gang, men to ganger! Okei, så har jeg ikke vært så heldig med alt da. Det å være alvorlig syk, og ikke kunne være hjemme med min nyfødte datter, det var tøft. Jeg skal ikke nekte for at jeg felte mange tårer den gangen.. Men jeg ble frisk, jeg kom hjem igjen. Så mot alle odds fikk vi et barn til. Legene var ikke entusiastiske over at jeg vagte å fullføre svangerskapet, men jeg gjorde det alikevel. Vi kom oss i mål noen uker før planen, men hva gjorde vel det så lenge vi fikk en frisk og velskapt liten sønn? Plutselig satt vi der med to små, perfekte barn. Det var som om at det var jul, nyttår og bursdag på en gang!

Lykken var kortvarig, vi vet jo alle hva som skjedde.. Men til poenget her: har jeg egentlig rett til å klage? Jeg fikk lov til å bli kjent med en fantastisk nydelig liten gutt med store blå øyne, og kløft i haka. Han lagde godlyder ved "matfatet", kastet på hodet, gryntet litt for at det ikke gikk fort nok, for så å lage godlyder igjen. Jeg fikk lov til å stelle han, kose med han, elske han og være mammaen hans hver dag i tre måneder. Og når det gjelder Andrèa, får jeg være praktiserende mamma hver eneste dag. Jeg får ha henne på fanget, kose med henne, tøyse, tulle og le. Jeg får gleden av å finne på ting med henne, gleden av å se henne glad. Jeg får "bamsekoser" og nusser dagen lang, så jeg konstant er seig og klissete i annsiktet. Jeg får gleden av å høre barnelatteren hennes, og høre dem magiske ord:" mamma, jeg elsker deg". Hver dag får jeg være med på å sette grenser og regler, og forme henne til å bli ei flott, lita jente, og hver kveld får jeg ligge ved siden av henne i senga hennes, prate om dagen og synge sanger. Det siste jeg hører før jeg går ut av rommet hennes er "natta mamma. Sov godt, jeg elsker deg."

Jeg har opplevd det beste av det beste, og det værste av det værste. Jeg har vekslet mellom å oppleve gleden over alle gleder, og sorgen over alle sorger. Jeg har lært så mangt om livet på godt og vondt. Tenk å få oppleve gleden over å kjenne et lite menneske vokse inni meg to ganger, å sette dem til verden, til å få holde dem på brystet og kjenne kjærligheten som brer seg tili hver celle i kroppen. Jeg ER heldig, tenk på alle dem som aldri får oppleve dette i det hele tatt. Jeg lærte en gang at det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt.. Og ja, det ER bedre. Jeg ville aldri skrudd tiden tilbake til før jeg fikk Sindre. Jeg er glad for hver time, for hvert minutt jeg fikk med han. Jeg er glad for at jeg fikk gleden av å bli kjent med han, og at jeg fikk vært praktiserende mamma for han dem tre månedene han levde.

Det har vært opplevelser i mitt liv som har gjort noe med meg som menneske. Jeg har lært hvor dyrbart livet er, og at hver dag er verdifull. Nå går vi høsten i møte, og om ikke lenge skal jeg atter engang få oppleve at bladene blir gule og faller av trærne. Jeg skal nok en gang få oppleve alle dem flotte høstfargene som jeg er så glad i! Sommer eller vinter, høst eller vår. Kulde, varme, regn eller vind.. Hvilken rolle spiller det? Jeg lever i et land uten krig og utrygghet. Jeg får spise meg mett hver dag. Jeg har klær nok i skapet til å kle kroppen min etter enhver årstid, og hva Andrèa angår så har vi mulighettil å kjøpe alt hun trenger. I tillegg til meg og mannen så har Andrèa tanter, onkler og besteforeldre som ville gjort alt for henne. Hun har søskenbarn hun får leke med. Uansett hva som skjer så kommer vi aldri til å være alene. Vi har så mye som så mange andre dessverre aldri får oppleve.

Okei, jeg kan like gjerne innrømme det med en gang. Jeg kommer garantert til å ha flere dager hvor sorgen og savnet er så stort, og jeg synes at livet er fryktelig urettferdig… Men innerst inne vet jeg at jeg alikevel er heldig, heldigere enn så mange andre. Akkurat nå gleder jeg meg til å våkne opp i morgen tidlig av at Andrèa kommer tuslende inn på rommet mitt, jeg gleder meg til å se inn i et lite barnefjes som inneholder to store blå øyne, og et lykkelig smil, mens jeg hører ordene: "God morgen mamma. Jeg har sovet godt, har du sovet godt?"

Ingen barnehagegutt...

I dag skulle en ny epoke ha startet. Lille Sindre-min skulle begynt i barnehagen. Jeg skulle felt noen tårer som jeg gjorde da Andrèa begynte, og sukket for at han også vokste så fort til. Jeg skulle vært der sammen med han i tre dager, og sett til at dette gikk bra. Han skulle lekt og kost seg med andre barn, og nektet å være med hjem igjen slik som storesøster gjorde. Hadde det vært som med storesøsteren hans, så hadde jeg følte meg litt trist og lei fordi at han klarte seg så fint uten meg, men lykkelig over at han fant seg så fort til rette..

Det er så mange tanker i dag, tanker om hva som aldri blir. Jeg har sagt det før, jeg mistet ikke bare en baby, men et helt liv med han...

En god dag.

Merkelig hvor godt det er å skrive her igjen etter at jeg fikk tatt meg selv i nakken, og skrivd her i natt..
I dag har jeg hatt en veldig god dag med cafèbesøk og venninnetid. Åh, det var så godt å komme seg ut litt. Bare meg uten mann og barn. Selvfølgelig elsker jeg å være sammen med Andrèa. Jeg pleier å ha henne med over alt, men noen ganger så er det godt å kunne være sammen med venner og prate om hva man vil uten at det er noen små ører som lytter. Jeg føler meg så lett til sinns nå, jeg har fått lettet på lokket og fått pratet om så mye. Og Linn, ja hun bare lytter uten å avbryte. Hun gir meg ikke følelsen av at jeg klager, hun bare lytter og forstår. Jeg føler meg så mye lettere enn jeg har gjort på lenge, akkurat som om at jeg har fått en stor innsprøytning med energi og glede!

Eldar henter Andrèa i barnehagen nå, så bare hun kommer inn døren om tre minutter skal vi ha en kosedag med pølsespising og spilling, for det synes hun at er så stas. Åh, som jeg kjenner at jeg gleder meg!

Noen ord fra denne kanten..

Etter at veldig mange har kommentert at det er det lenge siden jeg har skrivd, så fant jeg ut at det var på tide å ta seg selv i nakken her. Jeg lovte lille Sindre-min det da jeg startet å blogge at det skulle være en ærlig fortelling om hvordan det er å være englemamma,og akkurat dette innlegget er nok det..

Den siste tiden har vært så som så. Vi hadde jo først en veldig fin ferie hvor vi koste oss masse med fint vær, leking, bading og is-spising! Jeg har ikke tall på hvor mange fløteis som var formet som et smilende fjes Andrèa fikk i seg, men det var ikke få. Dere skjønner det at hun ble jo så glad i magen av å spise "smile-is"!
Dagene på telttur brukte vi til å leke på lekeplassen, gå turer eller ligge ved bassengkanten å kose oss. (les: jeg slikket sol, mens Eldar og Andrèa badet). En veldig avslappende ferie.

Reaksjonene begynte mere da vi kom hjem. Tanken på alle dem lykkelige familiene som var der med små barn på Sindre sin alder. Små jenter som passet godt på dem mindre søsknene sine osv osv. Alt hva vi aldri får oppleve med lille Sindre-vår.
Jeg har vært dårlig den siste tiden, mye dårligere enn folk rundt meg ser og skjønner. Jeg har virkelig skjønt at han er borte, han kommer aldri mere tilbake. Den siste tiden har vært preget av tunge tanker, tårer og panikkanfall. I tillegg så føler jeg meg så sint. Jeg visste ikke at det gikk an å ha et sånt sinne i seg. Jeg har bare lyst til å hyle, skrike og kaste ting i veggene. Enkelte dager så føler jeg at det sinnet skal kvele meg, for jeg vet at jeg ikke kan få utløp for det. Det skulle tatt seg ut om jeg stod her og kastet ting veggimellom!
Meg og mannen min var en tur hos legen for et par dager siden, og han sa at en slik sorgfase tok minimum to til tre år. Jeg hadde lyst til å hyle enda høyere. To til tre år??? Alle sier jo at bare det første året er over så er alt så mye bedre. Ja, akkurat ja. Ja, så kalles det for et sørgeår da, men jeg kan skrive under på at det gjorde ikke noe mindre vondt da det hadde gått tolv måneder og en dag enn det gjorde før det hadde gått tolv måneder. Det gjør faktisk ikke så veldig mye mindre vondt nå som det har gått seksten måneder enn hva det gjorde da det hadde gått bare elleve måneder heller. Sorgen går i berg og dalbane, den slår til når man minst venter det.. Så går det bra igjen en lang stund, før man plutselig møter bakken nok en gang.

"Du må komme deg videre!" Komme meg videre, hva vil det si? At jeg skal glemme sønnen min? Det går ikke.. Fra dag en har vi stått på. Vi har tatt med Andrèa på aktiviteter, vi har flyttet, pusset opp.. Eldar startet i ny jobb, jeg tar meg av hus og hjem.. Vi gjør alt en vanlig familie gjør. Hvis det at vi sørger over Sindre vil si at vi ikke har kommet oss videre, så nei, da har vi vel ikke det da. Jeg har søkt hjelp, jeg SKAL begynne i traumebehandling. Bare gi meg litt tid. La meg få være liten og sårbar en stund. La meg få gråte når jeg trenger det.. Bare la meg få være meg med alt det innebærer en liten stund.. Ikke forvent at jeg skal være "sånn eller sånn", ikke prøv å fortelle meg hva jeg føler og hva jeg er klar for.. Det vet jeg vel best selv. Det er MEG som har mistet barnet mitt, det er meg som lever med dette hver dag. La meg få ta skrittene i mitt tempo.. Om det er ett skritt frem og to tilbake, så la det være det. Nei, så kanskje ikke alle vil støtte meg når jeg faller, men bare ikke dytt meg fremover i noe som ikke er mitt tempo..

sommerplaner og samtaletimer.

Nå er det lenge siden jeg har skrivd her. Jeg kjenner at jeg rett og slett ikke bare har lyst for tiden, så da gjør jeg ikke det heller. Selv om det blir stille herfra innimellom så ligger vi ikke på latsiden alikevel. Meg og Andrèa har vært i dyreparken i Kristiansand sammen med ei venninne av meg og hennes datter. Det kan jeg love dere at var stor suksess både for små og store. Vi hadde en aldeles fantastisk dag! Neste dag bar det i vei til Trysil og familiebesøk. Der hadde vi noen kjempe deilige dager hvor vi bare slappet av og koste oss. Andrèa skjønte ikke helt at hun hadde oldemor og oldefar der også, for hun har jo det her vi bor også, så da jeg skulle prøve å forklare henne hva oldemor og oldefar i Trysil heter utbrøt hun bare: "jamen, jeg har jo EGEN oldemor og oldefar jeg!". Og da vi hadde kommet vel frem, og hun hadde fått hilst på dem sa hun: "mamma, kan vi finne han ekte oldefaren min nå?". Det er ikke greit å være lita, og skal måtte skjønne alt, men vi andre fikk oss ihvertfall en god latter! :) Dagen etter vi kom hjem igjen var det barnas dag her i byen, så da var vi der og gikk i toget med mange andre foreldre og barn fra barnehagen, og dagen ble avsluttet med en bedre middag ute sammen med svigerforeldrene mine siden svigerfar hadde bursdag. Det ble mye farting den uken der, men vi hadde det kjempe fint alle tre!

Nå er det streik i barnehagen her, så Andrèa har noen ekstra fridager. Jeg tror nok hun synes dem kan bli litt lange siden hun er vandt til å være sammen med andre barn flere dager i uken, men det går stort sett greit. Akkurat nå er det litt ekstra kjedelig siden hun er syk, og derfor ikke kan ut i finværet. Eldar har jobbperioden sin igjen også, så han ser vi nesten ikke for tiden. Heldigvis har Andrèa slått seg til ro med at pappa er mye borte i perioder. Nå ser vi frem til ferieturer og masse kos utover sommeren! Jeg gleder meg faktisk veldig til en ukes teltur i Sverige. (trodde aldri jeg skulle foreslå telttur!) Jeg vil at Andrèa skal lære det fra hun er liten at det ikke trenger være flotte, fancy turer for at man skal ha det fint. Det blir en uke uten TV, men med barnespill i bagasjen, lek og familietid. Da MÅ vi bruke tiden sammen, og det ser jeg virkelig frem til :) Ellers skal vi en uke på hytta, og forhåpentligvis en uke på båttur også.
Meg og Andrèa har også litt småplaner når pappaen jobber, som f.eks noen dager på hyttetur med dem vi var i Dyreparken med. Det blir godt med så mye kvalitetstid sammen!

Ellers hadde jeg min første samtaletime på fredag. Hun kunne konkludere med at jeg var helt normal, med en helt normal sorgreaksjon. Hun mente at 14 mnd ikke var noen ting i en slik sammenheng, og det synes jeg var litt godt å høre. Jeg sitter så ofte med følelsen av at andre mener at jeg nå må glemme, så det å få bekreftet at jeg er helt normal var befriende!

17 mai.

Jeg har ei ivrig jente som hopper og spretter i senga si til tross for at klokken er over ti på kvelden. Hun gleder seg så ti å se på toget i morgen, skjønt jeg tror skuffelsen blir stor da hun innser at det er et tog av mennesker, og ikke et som kjører på skinner. Dansekjolen som hun kaller det for, henger klar, og hun gleder seg så til å ta den på seg. (bunad. Jeg for min del vet ikke hva jeg skal ha på meg. Planen var bunaden, men siden jeg har lagt sølvet på en så idiotsikker plass at selv ikke jeg kan finne det kan det by på problemer..

I dag har vi vært og ordnet litt hos lille Sindre-min. Andrèa var yr av glede over å få besøke lillebror. "Hei, lillebror.Hei hei hei.Dere må jo si hei til lillebror da, mamma og pappa!. Si hei nå. Hei, hei, hei.." Hun hoppet og spratt, danset og sang.. Så måtte hun kose på lillebror (altså steinen hans). "Dere må også kose på lillebror, for han liker det, da blir han glad. Kos på lillebror da! Også må dere si hei til han." Det gikk i ett der i dag, og på mammaens kinn trillet det store tårer. Hun viser så mye omsorg og kjærlighet for broren sin, det er så rørende å se, samtidig at det er så vondt å vite at alt hun kan gjøre er å kose på steinen hans.
Vi skal besøke han i morgen tidlig også, slik at han får flagg, og vi får ønsket han en fin 17. mai.

Ønsker dere alle en flott dag!

Klem fra

Når solen ikke skinner.

Jeg fikk ikke ro på meg, klarte ikke å sove. Det var ett eller annet jeg ikke fikk tak på, noe var galt.. Jeg ga opp forsøket på søvn, så jeg stod opp og dusjet før jeg lagde frokost og smurte niste til Andrèa. Rusler inn på rommet hennes, hadde en gretten unge som ikke likte å bli vekt, fikk stelt henne etter mye om og men, og sendt henne i barnehagen.. Fikk fremdeles ikke ro på meg, så fant ut at jeg skulle være fornuftig. Fikk ringt tannlegen og sagt at jeg fremdeles ikke var bra etter å ha operert ut en visdomstann to uker før. Fikk beskjed om å komme ut for sjekk.. Tannlegeskrekk! Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle begynne å bite negler, men kom frem til at det var dumt siden jeg aldri har gjort det før.. Vel plassert i tannlegestolen.. Jeg frøys, svettet og skalv om hverandre. Betennelse, jeg bannet. Dytte antibiotika oppi såret, jeg bannet enda høyere.

Ferdg hos tannlegen durte vi avgårde for å handle blomster, nå skulle jeg endelig få plantet hos lille Sindre-min. Var innom fem forskjellige plasser, men fant ingen ting jeg likte. Ble sur og gretten, ga opp og reiste hjem. Fremdeles urolig i kroppen, så jeg la meg for å hvile litt. Trengte en pause fra alt. Våknet etter noen timer, like urolig. Reiste til frisøren så Eldar og Andrèa fikk klipt seg. (Andrèa har nå hår til rett under haka, kjempe fin! :) ).På veien hjem kom beskjeden : bestefar hadde fått hjerneslag. Snille, gode bestefaren min. Mistet taleevnen, lammelser på ene siden av kroppen. Mamma og to av søstrene mine reiser oppover til dem på mandag og blir der noen dager. Jeg hadde bestemt meg for å være, men jeg vet ikke om jeg klarer. Tanken på å sette beina på sykehuset gjør meg uvel. Jeg får minner fra da Sindre døde. Ringte mamma i stad og gråt. "jeg klarer ikke å være med på sykehuset mamma, jeg bare klarer ikke.."

I tillegg var det fem år siden min kjære fetter valgte å forlate oss i går. Han var bare et halvt år yngre enn meg, og hadde hele livet foran seg. Du er savnet, Anders!

I dag er humøret heller labert. Eldar jobber, Andrèa sitter foran TV og hoster, mens jeg venter på oppdateringer om bestefar. Måtte vi bare ha lykken med oss denne gangen!

Barnehagens største sipp..

Forrige uke måtte jeg krype til korset i barnehagen og be om at Andrèa kunne flyttes over på avdelingen hun skal begynne på i august, fordi det er så tøft for meg å hele tiden skulle se alle dem små barna på samme alder som lille Sindre-min skulle vært på. Jeg knakk som en fyrstikk, og gråt så både snørr og tårer rant. Hun jeg pratet med tok det heldigvis veldig pent, mens jeg selv stod der og følte meg som en stor tulling. Uheldigvis var det ikke plass til Andrèa på den andre avdelingen enda, men nå har jeg avtale med barnehagetantene på hennes avdeling om at dem møter meg i døren når jeg leverer henne, og at dem leverer henne til meg i døra når hun skal hjem igjen slik at jeg skal slippe å se alle disse små barna hele tiden.. Så i stad skjedde det igjen, hun ene barnehagetanta kom ut,la hun armene rundt meg og ga meg en klem.. Da flommet tårene over igjen, og jeg måtte bare gå for og ikke sette igang med hylingen også.. Vi kan vel trygt si at jeg er barnehagens største sipp!

"PRECIOUS CHILD"

Jeg sitter og titter ut av vinduet. Det er grått og trist ute, og været står virkelig til humøret. I dag gjør jeg noe jeg ikke har gjort på lenge, jeg gråter. Store tårer triller nedover kinnene mine. Enkelte dager bare slår savnet til, og jeg klarer ikke å stå i mot. Jeg har bilder av Andrèa her hvor hun er nøyaktig like gammel som Sindre-min ville ha vært nå.. Åh, jeg går glipp av så masse. Tre mnd er ikke et helt liv, lille Sindre min. Det er ikke forretten engang. Det er bare en smakebit. En smakebit så god at man bare vil ha mere og mere. Man tror man skal få mere, man tar det som en selvfølge at man skal få mere, så plutselig blir det revet bort rett foran nesa de.. Tilbake sitter jeg med en klump i bryste, og et savn så stort..Jeg skulle jo ha mere!



"PRECIOUS CHILD"

Words and Music by Karen Taylor-Good

In my dreams, you are alive and well
Precious child, precious child
In my mind, I see you clear as a bell
Precious child, precious child

In my soul, there is a hole
That can never be filled
But in my heart, there is hope
'Cause you are with me still

In my heart, you live on
Always there never gone
Precious child, you left too soon
Tho' it may be true that we're apart
You will live forever... in my heart

In my plans, I was the first to leave
Precious child, precious child
But in this world, I was left here to grieve
Precious child, my precious child

In my soul, there is a hole
That can never be filled
But in my heart there is hope
And you are with me still

In my heart you live on
Always there, never gone
Precious child, you left too soon,
Tho' it may be true that we're apart
You will live forever... in my heart

God knows I want to hold you,
See you, touch you
And maybe there's a heaven
And someday I will again
Please know you are not forgotten until then

In my heart you live on
Always there never gone
Precious child, you left too soon
Tho' it may be true that we're apart
You will live forever... in my heart

Sangen kan høres her ***

Vår, varme og scrapbooking

Jeg koser meg med lyse dager, sol og varme. Tanken på at jeg snart kan plante hos lille Sindre-min gjør meg lettere til sinns. Jeg gleder meg til å grave i jorden, til å bli møkkete på fingrene, og til å se at blomsterbedet hans tar form. Det blir hjerteformet i år også, jeg ar allerede bestemt meg for hvordan det skal se ut. Resten av lyktene hans er tatt hjem for vårrengjøring og lakking, dem må jo bli sommerfine dem også!

Vi har akkurat vært hos mamma noen dager, kom hjem for noen timer siden. Det var godt med en tur vekk. Andrèa har vært blid som en sol, hun er rene drømmebarnet å ha med seg på tur. Ikke noe småkrangling, mas og tull. Vi har virkelig vært i feriemodus alle sammen, og bare ladet batteriene. Jeg føler at jeg virkelig har fått slappet av, og jeg har for en gangs skyld fått sove uten å vri meg i timesvis. (jeg skal dog ikke skryte på meg at jeg har sovet godt siden Andrèa har liggi mere oppå meg en vedsiden av meg...!)

Her er et par bilder fra vår tur :)

Etter en lang tur med både båtkjøring og bilkjøring var vi slitene begge to, så vel fremme hos mamma slang vi oss på sofaen for kosestund med teppe, sutt og film :)


Andrèa ville inn i dusjen så fort noen andre gikk på badet...


På onsdag var det tid for en tur ut for å mate "pipipene" :)





"jeg skal bare fange dem fuglene der.. åhh, hvorfor bare løper dem sin vei?"


Sist men ikke minst har jeg funnet frem scrapbookingutstyret mitt igjen, for nå har jeg tenkt at jeg skal få laget ferdig albumet til Sindre. Mine gode, omtenksomme mann var så snill at han kjøpte en fancy maskin til meg som skjærer ut alt jeg vil ha av bokstaver og mønster, så nå sitter jeg her i tide og utide. Jeg er redd for at han angrer litt på den gaven allerede siden den bråker en del, men innerst inne så vet jeg at det viktigste for han er at jeg har det bra, så da klarer han fint å overhøre litt bråk. Dessuten tror jeg nok at han også setter pris på at albumet forhåpentigvis snart er ferdig. Det blir godt å kunne sitte og bla i det når savnet blir for stort, stryke over bildene med fingrene og liksom få kose litt på han igjen. Jeg merker også at det er godt å ha noe å henge fingrene i, og som gjør at jeg får tankene litt over på andre ting.

Jeg vil få vise dere noe jeg lagde her om dagen. Venninnen min skal gi den til kjæresten sin i gave, og den skal være full av love hearts. Syntes selv den ble veldig søt, uten for mye dill-dal på.. :)







(bildene er ikke av dem beste da jeg bare måtte ta dem i full fart)

Ønsker dere alle en super helg! Jeg skal kose meg på verandaen hvis finværet holder seg, og kveldene kommer nok til å gå med til albumlaging :)

Gave til min kjære.

Siden jeg har blitt så veldig glad i smykket som jeg viste frem i forrige innlegg ville jeg gi et til Eldar også. Han måtte selvfølgelig få noe som var litt mere maskulint enn mitt. Det dukket opp i postkassen vår for et par dager siden, og min kjære likte det så godt at han måtte ta det på seg med en gang. Det er med sorg han har lagt det fra seg hjemme disse to nettene hvor han har jobbet.

Da jeg skulle bestille det spurte jeg han om han ville ha navnene til oss alle fire, eller bare til ungene. Der var han bestemt, han skulle bare ha navnene til ungene, for hvis vi noen gang får flere barn så skulle dem navnene på også! For meg så varmet det så utrolig mye, for det viser meg bare at han ser fremover nå, og ikke bare bakover.Jeg vet at Sindre aldri vil bli glemt. Han vil alltid være en stor del av vårt liv, for alltid elsket, aldri glemt.. Bare at nå begynner det å bli rom for fremtiden også, ikke bare fortiden.




Smykkene er ikke så ille dyre, man får dem akkurat slik man vil ha dem, og leveringstiden er ikke lang. Dem kan bestilles her. Virkelig verdt å ta en titt!

Siste merkedag..

Klokken har passert midnatt, og vi har kommet inn i den siste av alle dem første spesielle dagene siden lille Sindre-min forlot oss. Dette et datoen for Sindre sin begravelse. På denne tiden for et år siden lå jeg på en madrass i stua og vrei meg, jeg gruet meg til neste dag. Det tok mange uker fra han døde til jeg klarte å sove på soverommet. Jeg følte meg uvell hver gang jeg gikk inn på rommet. Det føltes ut som om at veggene kom mot meg, og at jeg ikke fikk puste. Så mange minner satt i veggene der. Jeg har ingen anelse om hvor mange timer jeg lå våken i senga, ammet, koste, trøstet.. Jeg husker alle gangene jeg gråt og tryglet lille Sindre-min om han ikke kunne sove snart, for mammaen var også sliten. Det var også på det rommet, i den senga, jeg fikk telefonen om at lille Sindre-min ikke pustet...

Vi møtte begravelsesagenten rett ved der vi bodde, vi skulle kjøre i følge til kirken.
Jeg så bårekransen gjennom vinduet, og alt jeg tenkte på var at den var feil, den var ikke sånn jeg skulle ha den. Jeg var helt hysterisk, tenk at blomstene kunne være feil! Jeg gikk gjennom alle mulige løsninger i hodet mitt, og kom til slutt frem til at jeg måtte få tak i flere roser og fikse på den hvis det så helt galt ut når vi fikk alt på plass i kirken. Bilturen tok 50 minutter, og det virket som om at tiden bare gikk altfor fort selv om jeg følte at vi kjørte i en evighet.

Blomstene var heldigvis ikke så ille som jeg hadde fryktet, og jeg klarte til slutt å slå meg til ro med hvordan den var. Hun som skulle synge i begravelsen kom for å øve mens bevgravelsesagenten gjorde alt klart. Jeg ble aldri helt fornøyd, så han måtte flytte blomster hit og dit. Til slutt måtte jeg bare si at det var greit.

Vi gikk ut for å ta i mot alle dem som kom. For oss var det uaktuelt med kondolanser ved graven, vi ville være i fred da kisten var blitt senket, så vi tok dem imot før sermonien begynte. Jeg følte at jeg levde i en vond drøm, jeg prøvde å trøste venner og familie mens jeg selv egentlig bare ville hyle og skrike...

Jeg kom meg gjennom prestens preken uten å felle en tåre, men jeg må innrømme at jeg ikke husker noe av hva han sa. Plutselig var det tid for at vi skulle holde talene våre. Mannen min sa først noen ord til lille Sindre-min fra oss, og jeg fulgte opp med å lese diktet til han som jeg hadde skrivd (og som nå er på minnesteinen hans). Da vi var ferdige sang alle "Trollemors vuggevise" for Sindre. Det var den sangen vi pleide å synge hver kveld når Andrèa hadde lagt seg. Da lå hun i sengen sin, mens mannen min og jeg stod ved siden av henne med Sindre på armen og sang. Hver eneste kveld ble avsluttet på den måten. Sangen har blitt veldig spesiell for meg, og blir sunget for Sindre hver gang jeg besøker han nå..

Tiden var kommet for å bære ut kisten. Meg og Eldar bar forann mens søsteren min og tante bar bak. Jeg fikk støtte av bestevennen til Eldar, han gikk ved siden av meg og holdt rundt meg hele veien, klar til å steppe inn hvis det ble for tungt for meg..
På vei ned der han skulle legges til hvile bestemte jeg meg for at jeg skulle senke kisten selv. Vi hadde egentlig gitt den jobben til andre, men plutselig var det veldig viktig for meg å klare det. Jeg vet ikke hva jeg føler om det lengre nå. Tanken på at jeg var med og senket sønnen min i graven er veldig vond, samtidig som at jeg føler at det var riktig at det var meg som var med og gjorde det..

Nå er det bare å komme seg gjennom denne dagen, så har hele det første året gått. Alle merkedager er gjennomgått en gang. Om jeg tror det blir lettere nå? Det vet jeg ikke.. Jeg vet bare at vi må fortsette å gjøre det vi har gjort dette året, vi må fortsette å leve.

Tale til lille Sindre-min

Et vakkert smykke og vårfølelse!

For en stund siden fikk jeg igjen en gave i posten av Ida. Den jenta slutter aldri å overraske! Denne gangen var det et nydelig smykke med navnene til ungene på. På Sindre sitt hjerte var det også satt på en liten engel.Dette kjedet har jeg blitt så glad i, og jeg har det på meg hele tiden. Tusen takk vennen!



Nå smelter det som bare det hos lille Sindre-min, og jeg begynner å få vårfølelse. Tanken på at jeg snart kan få plantet der slik at det igjen blir fint gleder meg.

For bare en uke siden så det sånn ut der. Snø i bøtter og spann!


Snøen trekker seg sakte, men sikkert tilbake. Bare se hvordan det så ut i går:


Tankene svirrer og svirrer om hvordan jeg skal plante der.I vinter har det ikke vært lett å holde det fint. Altfor mye snø har skapt problemer, pynten forsvant i snøen, og blomstene kunne jeg bare gi opp. For meg er det veldig viktig at det skal se "rent og pent" ut. Det skal ikke være "halvveis", det skal lyse kjærlighet på lang avstand. Dette er min måte å vise lille Sindre-min hvor mye han betyr for oss. Her er et lite knippe med bilder fra sist sommer.




Jeg har først gravert inn skrifta på steinene så det skulle holde seg bedre før jeg malte det hvitt.