Skyldfølelsen

Å, som jeg har følt skyld etter Sindre døde. Hvorfor så jeg ikke at han var syk? Hvorfor sendte jeg han bort? Hvorfor var jeg ikke der? hvorfor, hvorfor, hvorfor?
Dette har gnagd meg så fælt, enkelte dager har det vært vanskelig å i det hele tatt puste når skyldfølelsen virkelig slår til. Jeg har gått mange runder med meg selv, og endelig føler jeg at noen av disse tankene begynner å slippe taket. Jeg så ikke at han var syk, for han ikke viste noen symptomer på at han ikke var bra. Man misstenker ikke at er barn som er blid og fornøyd,samt spiser og sover som normalt er sykt. Jeg har klandret meg selv for at jeg sendte han bort, jeg har bedt mannen min om å kjefte og smelle. Jeg hadde skjønt det om han hadde valgt å flytte fra meg siden det var meg som valgte å sende han til barnevakt. Det er pga et valg jeg tok at vi ikke var der da sønnen vår døde. Jeg vet alt dette, jeg lever med dem tankene hver dag. Hadde ikke jeg bestemt at han skulle til "tante", så hadde han ikke dødd uten oss der. Det er fakta. Men jeg sendte han ikke bort av egoistiske grunner. Jeg lot han ikke dra fordi at jeg ville ha tid uten han. Det å ta et valg om at han skulle være borte fra oss en hel helg var ikke lett, for jeg visste at jeg kom til å savne han veldig mye. Jeg valgte som jeg gjorde fordi at all min tid gikk til datteren vår som var syk. Jeg var utslitt, rett og slett segneferdig, og jeg følte ikke at jeg på daværende tidspunkt klarte å gi han alt jeg syntes han fortjente. Jeg hadde ikke tid eller overskudd siden Andrèa krevde meg 24 timer i døgnet. Jeg stoler fullt og helt på venninnen min, hvis ikke hadde jeg aldri takket ja da hun spurte om hun kunne passe han. Jeg visste at da ville han få all den kjærligheten, omsorgen og oppmerksomheten han trengte, og mere til dem dagene han skulle være der. Jeg valgte ikke det som var best for meg,da hadde jeg heller hatt han hjemme, jeg trodde jeg valgte det som var best for han. Endelig begynner jeg å forstå at jeg ikke var egoistisk, jeg gjorde det jeg trodde var best for mitt barn der og da. Jeg visste ikke at han aldri skulle komme hjem igjen, det hadde jeg ikke den fjerneste anelse om. Hadde jeg kunnet skru tiden tilbake, og valgt om igjen uten å vite hva morgendagen bringer, så hadde jeg tatt samme valget. Jeg vil aldri slutte å gjøre det jeg føler at er til det beste for barna mine. Selv om det hender at følelsene om å ha sviktet og feilet som mor fremdeles kommer med jevne mellomrom, så vet jeg det at jeg har ikke gjort noe galt, det var ikke min skyld! Der og da tok jeg det rette valget for mine barn sin del, et valg jeg hadde tatt om igjen om jeg hadde måttet velge hva som var best for et av mine barn.