Gratulerer så mye med dagen!

Elskede engel... mamma skulle skrivd et langt innlegg til deg nå, men ordene sitter fast i halsen, og tårene triller nedover kinnene mine. I dag er savnet så ekstra stort, og tomrommet føles så altoppslukende. Det kommer mange for å feire deg i dag, lille Sindre-min. Mamma kjenner at det er godt med all den støtten akkurat i dag.

Da storesøster var et år så satt hun på mammas fang mens dem andre stod i ring rundt henne og sang. Slike ting får vi aldri oppleve med deg.. Men en ting skal du vite, elskede barnet mitt, du er borte, men ikke glemt. Vår kjærlighet til deg varer evig.

Gratulerer med dagen, lille Sindre-min!

Sorg i juletid

Sorg i juletid

Tyst och mörk decembernatt
förr i julefrid
nu i saknad smärtsamt svart
i synes evig tid

Änglar sjöngo högt en gång
om barnet som var fött
kvider jag min egen sång
Sonen min har dött !

Herdar sökte stjärnan klar
fann den så till sist
famlar jag blint vägen dit
ljuset här jag mist

Gud som gav åt världens folk
värme , hopp och tro
hjälp mig nu att stilla mig
i sorgen finna ro

Hjälp mig i decembernatt
orka hålla ut
våga bida till den stund
väntan tagit slut

Värm min son i juletid
håll honom hos dig nu
från min famn han rycktes bort
Tag hand om honom, du!

Marianne Valladolid

En fin kveld

Etter flere dager med baken planta i sofaen, og ansiktet vendt mot veggen har jeg i kveld hatt en veldig koselig kveld sammen med mannen min, og en gjeng med veldig koselige damer :) Jeg har ikke så mye å skrive om akkurat nå, men ville bare dele at jeg faktisk har hatt en veldig fin kveld hvor vi har kost oss masse. Etter vi kom hjem igjen har mannen min sitti i sofaen og spilt gitar og sunget litt. Jeg føler meg så harmonisk og glad i dag :)

Sliten..

Jeg har satt meg ned gang på gang for å skrive her, men ordene vil liksom ikke komme. Jeg valgte jo å blogge fordi jeg synes at dette er et tema som det er viktig at det blir pratet om, men det er ikke alle tankene som er like lette å dele.Samtidig som jeg skal prøve å få ut alle tankene og følelsene mine rundt det å miste lille Sindre-min, så må jeg også passe på å ikke nevne andre her, og alt hva dem sier og gjør, siden jeg ikke har noen som helst rett til å blottlegge andre mennesker. Det er ikke alltid så lett når man føler at andre noen dager påvirker deg i så stor grad, og bare trykker deg ned i sølen. Enkelte dager så har jeg lyst til å hyle og skrike, og be hele verden om å reise dit solen aldri skinner. Det er ikke alltid lett å finne den balansegangen om hva man kan, og ikke kan skrive. Hva er greit og dele her, og hvor går grensa?

Dem siste dagene har jeg hatt det veldig tøft. Det nærmer seg faretruende både bursdagen hans og jul. Jeg prøver så godt jeg kan å stå på så Andrèa skal få en fin jul, men det er tøft. Andrèa skal ha grøt/nissefest 20 desember med noen venninner. Da blir det fire-fem rødkledde nissebarn her, og pappaen i huset må tre på seg nissedrakten og komme på nissefest for å dele ut en liten kosepose til alle barna.Jeg vil jo så gjerne at hun skal få en fin jul med gode minner. 21 desember blir det familieselskap for å feire bursdagen til lille Sindre-min. Det blir nok alt annet enn en god dag. Hadde det vært opp til meg så hadde vi strøket hele desember fra kalenderen i år, men som mamma til ei lita jente så kan jeg jo ikke det.
Til søndag er vi invitert til svigerforeldrene mine på grøtspising og kakebaking. Svigerinnen min og hennes barn skal også komme. Jeg vet at man egentlig må stå på videre, men akkurat denne gangen har jeg tillatt meg selv å stoppe opp. Jeg bare orker ikke å være med. Jeg føler meg allerede på sammenbruddets rand, og kjenner at jeg MÅ få lov til å stoppe opp litt nå, og ta litt hensyn til meg selv. Mannen min og Andrèa reiser dit, og jeg blir hjemme. Jeg føler meg som en elendig mor akkurat nå som ikke orker å være med den dagen, men jeg tror at Andrèa er mere tjent med en mor som klarer å holde seg på beina, enn en mor som strekker seg så langt at hun til slutt ikke klarer noen ting.

Det er tøffe dager nå. Det er flere måneder siden jeg følte at det var så tungt og vondt. Dem siste dagene har jeg gått med en konstant klump i halsen. Det føles tungt å puste, jeg føler meg kvalm og uvel. Jeg er så sliten og lei, at jeg irriterer meg over alt og alle. Jeg tror man skal være glad for at man ikke vet hvor vondt det er å miste noe av det kjæreste man har i livet før man står i den situasjonen selv, for akkurat dette unner jeg ikke engang min verste fiende....

Med bildet under armen.

I dag til morgenen rakk jeg ikke å åpne øynene engang før Andrèa holdt en lang tale for meg. Jeg svarte sånn i halvsøvne før jeg plutselig skjønte at hun ikke bare maste om TV-titting og frokost, men pratet om lillebror. I dag er jeg ganske sliten etter en natt med altfor lite søvn, så jeg må innrømme at det ikke fristet så mye å ha en lang samtale om lille Sindre-min på daværende tidspunkt. Etter litt kjapp tankevirksomhet kom jeg frem til at vi fikk ta en liten prat, før jeg lokket henne med sjokoladekalenderen for å få henne til å tenke på noe annet. Kanskje ikke akkurat pedagogisk rett, men til mitt forsvar så er det første gangen jeg ikke har orket å la henne prate og prate om han. Heldigvis så det ut som om at sjokoladekalender-fristelsen ble så stor at tankene på lillebror forsvant, og mammaen pustet lettet ut.

Da hun endelig var ferdig stelt, og vi var klare til å gå ut døren bråsnudde hun og løp inn på rommet sitt for å hente noe. Hun kom ut igjen med bildet av lillebror som hun har i sengen sin, for lillebror måtte jo få være med i barnehagen i dag! Så der tuslet vi avgårde hand i hand, jeg med matboksen i handa og hun med bildet sitt..
Jeg tror kanskje at barnehagetantene skulle ønske dem ble advart før vi kom, men dem tok det heldigvis på strak arm at Andrèa kom løpende inn og skulle vise frem broren sin. Hun hadde knapt nok tid til å si hadet til mammaen sin i dag, og da jeg lukket igjen døren etter meg for å gå hjem igjen stor det ei stolt jente på gulvet med fire barnehagetanter rundt seg som beskuet den vakre broren hennes.

Hodepine og tunge tanker..

Det begynte da jeg leste at den kjente bloggeren Regina Stokke hadde tapt kampen mot kreften, bare 18 år gammel. Tanken på hva familien går igjennom er så vond, så vond. Alle minnene om alt hva vi har gått gjennom dem siste månedene kom som kastet på meg. Samme natten våknet Andrèa og bare gråt og gråt etter lillebroren sin. Jeg satt med henne på fanget over en time den natten mens hun gråt som jeg aldri har sett henne gråte før. Jeg føler på en måte at jeg skal klare alt så lenge det kun er meg selv det gjelder, men å se hvor vondt barnet mitt har det er forferdelig. Da hun endelig roet seg la jeg henne ned i sengen hennes igjen, og strøyk henne over håret til hun sovnet. Jeg fikk karret meg tilbake til min seng, og tårene rant resten av natten. Tanken på at Andrèa skal lide sånn er så vond, så vond. Lille, uskyldige barnet mitt som aldri har gjort noe galt. Hvorfor skal hun måtte gå igjennom dette? Det er så urettferdig!

Lillesøsteren min kom hit på fredag, og vi ble sittende å prate til langt på natt. Det var så godt å få luftet tankene sine litt til en som satt i samme rom, og som kunne gi meg en klem. Dagen i går gikk til julegaveshopping, og pakkelaging. Jeg var ikke ferdig og i seng før klokken var fire i natt. Jeg våknet i dag med en ufattelig hodepine, og masse vonde tanker. Det nærmer seg bursdagen til lille Sindre-min, og det merker jeg veldig godt. Desember er ikke lengre noen god måned for oss. Om 9 dager er det nøyaktig et år siden jeg skjønte at fødselen var i gang, og jeg ble sendt i ambulanse fra Telemark sentralsykehus og inn til Rikshospitalet. Dem klarte å holde igjen fødselen i 6 dager, men da gikk det ikke lengre. Lille Sindre-min var så ivrig etter å hilse på oss ute i den store verden. Jeg husker hvordan jeg gråt dem timene det tok fra han ble født til jeg fikk se han. Jeg måtte holde sengen, for jeg klarte ikke å stå på beina etter stort blodtap, og dem fløy rett opp på nyfødtintensiven med han.. Dem timene som tok før jeg fikk se han var lange, og når dem endelig kom med han så jeg skulle få se han bittelitt var jeg så slapp og dårlig at jeg ikke klarte å holde han i mere enn fem minutter. Jeg husker alt dette som om at det skulle vært i går...
I dag har tårene trillet nedover kinnene mine, mens vi har hørt på Hvis morgendagen aldri kommer
, og lillesøstern har holdt rundt meg og tørket tårer... Så lenge varte dem gode dagene.. *sukk*

Stille før stormen..?

Jeg føler nesten at jeg har det for bra for tiden. Jeg tenker selvfølgelig på Sindre, og jeg savner han fremdeles like mye, men på en eller annen måte så føler jeg at jeg har det ganske bra. Jeg har sluttet å kun være mamma, og heller begynt å være litt Anne også. Jeg har alltid vært opptatt av det alternativet, men aldri gjort noe mere med det. Den siste tiden har jeg vært på to forskjellige kurs innenfor det, og jeg har lest flere bøker. Jeg synes det er så spennende, og vil bare lære mere og mere. Når jeg forteller venner og familie at jeg har begynt å rense energibanene til mannen min hver kveld så kikker dem dumt på meg og rister på hodet. Jeg synes jeg hører hva dem tenker: "Nå har det klikket helt for henne". Til dette vil jeg svare: "klikket og klikket.Jeg er nå like gal som jeg alltid har vært. Bare at denne gangen gir galskapen meg mye glede!" I tillegg så har jeg jo som dere vet fått øynene opp igjen for håndarbeid. Jeg har også lagt om kostholdet og begynt å trene en time hver kveld. (okei, nesten hver kveld da).
På julebordet på tirsdag følte jeg meg faktisk veldig fin. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så vel. Det var fantastisk deilig!
Jeg tar meg ofte i å lure på hvor lenge dette vil vare, og om det bare er stille før stormen.. Men en ting er ihvertfall sikkert: nå skal jeg nyte det at jeg har det bra så lenge som det varer. Jeg er sikker på at lille Sindre-min titter ned på meg, og gleder seg over at mammaen igjen føler seg glad!