Alle hjerter gledet seg.

Ja, det var sånn det føltes. Vi jublet, alle vi delte det med jublet. Etter godt over 2,5 år med prøving satt endelig spiren, og vi skulle på nytt få en liten en. Dere skjønner det at for oss er det ikke bare å knipse i fingrene, så er vi gravide. Nei, her må det en stor porsjon med tålmodighet og flaks til, og at vi har klart å få dem barna vi har fått er et mirakel. I følge legene skulle det ikke være håp om at vi kom til å få noen uten prøverør. Men der satt den da, for tredje gang, og som sagt: alle hjerter gledet seg. Desverre var lykken kortvarig, og på UL i uke 10 viste det seg at det ikke var liv, og jeg hadde en MA. Dette kan ikke sammenliknes med å miste Sindre, men alikevel følte jeg at jeg nok en gang ble lurt. Alle drømmene jeg hadde klart å få på denne tiden ble brått knust. Det ble sykehusinnleggelse og medisinks abort, og som alltid med min kropp ble det komplikasjoner og store smerter. Nå har det gått 3,5 uke, og jeg legger dette bak meg, og ser fremover. Dere skjønner det, at nå har vi endelig blitt lovet prøverørsforsøk. Jeg gruer meg til hormoner, uttak og innsetting av egg, men vi er endelig et skritt nermere at prinsessa vår skal få levende søsken, og er det noe jeg ønsker av hele mitt hjerte så er det akkurat det. Jeg har lenge vært i tvil om jeg skal skrive noe her inne om dette temaet, men for å være helt ærlig så er jeg så lei av alt som er tabu, og som skal ties ihjel. Det å slite med å få barn er noe som rammer mange mange flere enn man tror. Jeg føler så ofte at det er to ting som man ikke skal prate om, nemlig det at man har mistet barn, eller det at man sliter med å få barn, og sorgen rundt det. Hver gang jeg har kommet over et blogginnlegg eller sett andre som har stått frem med hvordan det er å være ufrivillig barnløs har jeg klappet i hendene, og tenk at "det er bra at noen tør å si noe!". Nå har jeg tenkt å ta bladet fra munnen, og dele min historie med dere, og fra nå av vil ikke denne bloggen bare handle om sorgen over å miste et barn, men også veien frem mot å få et nytt.

"Mor og barn"

Jeg må nesten vise frem noen av "mor og barn-smukkene" jeg har laget til meg selv. På to av disse har Englegutten min fått englevinger og prinsessa fått sommerfuglvinger, mens på det ene har begge to fått sommerfuglvinger :)

Engelprinshagen

Published with Blogger-droid v2.0.4

3 år...

I dag er det tre år siden jeg holdt deg i amene mine for siste gang mens du fremdeles kunne smile til meg, og det lille hjertet ditt banket. Tre år sien jeg matet deg og stelte deg, og i morgen er det like lenge siden du forlot denne verden..

I dag har mamma ordnet blomster til deg, så det skal være fint hos deg i morgen. Du er fremdeles like høyt elsket, og like dypt savnet, lille engel.

Published with Blogger-droid v2.0.4

Så du oss..

Så du oss, lille Sindre-min, da vi besøkte deg i stad? Hørte du oss, lille Sindre-min, da mamma, pappa, storesøster, bestemor, tante C, kusine E. og kusine T. stod rundt hagen din og sang Trollemors Vuggevise for deg? Merket du kjærligheten og savnet vårt,lille Sindre-min, da vi holdt rundt hverandre og gråt over sorg og savn.. Savnet etter deg?

Det er snart tre år siden du forlot oss,lille Sindre-min, men savnet har ikke blitt noe mindre.
Jeg drømmer om deg, jeg lengter etter deg. Å bare ha deg i hjertet mitt er ikke nok, det kommer aldri til å bli nok. Jeg vil ha deg i armene mine.. Jeg vil kose med deg, irettesette deg, jeg vil plastre skrubbsår, og blåse vekk smerte. Jeg vil drive med pottetrening, jeg vil se stoltheten som skulle lyst ut av øynene dine når du mestrer nye ting. Jeg vil dusje deg, og bade deg. Jeg vil lese godnatthistorier, og danse rundt på gulvet med deg i armene. Jeg vil gi deg ferieturer og gode opplevelser.. Jeg vil så gjerne se deg vokse opp.

Når latteren dør..

Siste uken har vært tøff, ufattelig tøff. Jeg har vært innlagt på sykehuset for å operere for struma. Siden jeg har et meget anstrengt forhold til sykehus etter at vi mistet lille Sindre-min
var alt tilrettelagt slik at jeg skulle ha det best mulig. Jeg fikk enerom slik at jeg skulle kunne ha mannen min der så mye jeg trengte, det var oppført i papirene at jeg skulle få det jeg trengte av beroligende og sovetabletter, og det skulle være sykepleiere osv tilgjengelig for meg hele tiden.. Natten etter operasjonen smalt det. Alle minnene strømmet på, og jeg hadde null kontroll på meg selv. Den natten satt jeg med en sykepleier ved siden av meg hele tiden mens jeg gråt uavbrutt, og delte alle minnene om Sindre. Jeg gråt for at siste gangen jeg lå i en sykehusseng var natten etter at jeg mistet han. Da lå jeg der med han i armene mens jeg sang for han, og lot tårene flomme.. Jeg gråt for alle luktene, alt sykehuspersonell i hvite frakker, ja, rett og slett alt som har brent seg så fast i minnet etter den skjebnesvangre dagen for 2,5 år siden. Denne natten på sykehuset følte jeg at alt jeg har samlet på over så lang tid bare kom, det var som å stikke hull på en ballong rett og slett..

Denne uken har gått slag i slag. Jeg har fått infeksjon i operasjonssåret, jeg har hatt smerter så vonde at jeg ikke trodde det var mulig. Jeg har flydd frem og tilbake til sykehus og leger.. Jeg har vært sliten, lei og fortvilet. Jeg har grått. Grått av frustrasjon, av smerter, av sorg savn og dårlig samvittighet. Jeg har følt meg som den dårligste mammaen i hele verden som ikke har kunnet stelle barnet mitt og leke med henne. Jeg vet at hun har hatt det supert hos farmoren og farfaren sin, og at pappaen har vært fantastisk etter hun kom hjem. Hun har fått alt hun trenger, og mere til, men alikevel har det vært så ufattelig sårt at ikke jeg har vært en del av det. Jeg har vært mammaen som har liggi på sofaen uten mulighet til å gjøre dem vanlige tingene, og selv om alle har fortalt meg med streng stemme at "du er nyoperert Anne, du er ingen dårlig mor", så har det alikevel vært fryktelig vondt.. Og når smertene attpåtil har vært så store at jeg ikke har klart å le, da har liksom elendigheten vært komplett. Jeg har alltid vært avhengi av å le, jeg trenger det for å holde meg oppe. jeg sa engang at det var aldri noe som skulle kunne ta fra meg latteren min.. Vel, en strumaoperasjon var det som skulle til. Nå ser jeg frem til at jeg skal kunne le igjen. Den dagen smertene er så små at latteren ikke lengre gjør vondt, skal jeg sette latterdøren på vidt gap, og le til jeg ikke klarer mere. Bare latteren er tilbake blir alt så mye bedre! :)

En magisk kveld,

Denne kvelden har vært magisk. I år som i fjor deltok vi på Hjertefred i Lykkehaven i Sandvika. ( http://www.hjertefred.no/ ) Jeg har smilt, jeg har grått, jeg har vært rørt inn til margen, jeg har vært fylt med savn, jeg har vært fylt med kjærlighet.. Jeg kan ikke tenke meg noen vakrer måte og minnes dem vi har mistet på. Rundt 3000 mennesker samlet for og minnes dem som har forlatt oss til vakker musikk, diktlesing, flotte taler, og nydelig underholdning. Navnet på arrangementet passer så bra, for man reiser virkelig derfra igjen med hjertefred.

"Til ettertanke for foster-og spedbarnsdød, en bølge av levende lys"

Deler denne i år også. Håper så mange som mulig vil være med og minnes alle dem små som ikke fikk vokse opp..

15. oktober er dagen til minne for alle foster og spedbarn som ikke fikk vokse opp, og denne dagen går det en bølge av lys over hele verden. Tanken er at alle skal tenne et lys kl. 1900 og la det brenne i minst en time.
Om dette blir gjort over hele verden, i alle tidssoner, vil det gå en bølge av lys over verden som varer i 24 timer.



Those we have lost!

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard,yet always there.
Forever loved,forever dear...

Tårer

Det er masse tanker i dag. Denne ufattelige tragedien påvirker oss alle, og jeg kjenner at jeg får den så tett innpå livet selv om ingen av mine kjære var innblandet. Jeg gråter og gråter. Tårene triller for alle mammaene og pappaene som sitter igjen med ett barn for lite, og for alle som har mistet en søster eller bror. Jeg gråter også for alle minnene mine som presser på. Troen på at barnet ditt er trygt og har det bra, og du vil få det hjem igjen i løpet av et par dager.. Jeg tenker på alle dem som må ut for å kjøpe klær til begravelsen til barnet sitt, vandre rundt i en butikk for å gjøre det verste innkjøpet i sitt liv, mens andre rundt dem smiler og ler. Mange av dem skal kanskje stelle barnet sitt selv for siste gang.. Planlegge begravelse, sette inn dødsannonser, plukke ut kiste, bomster, sanger.. La oss ikke glemme gravsteinen, gravsteinen som kommer til å ruinere mange, fordi dem vil ha den som er perfekt. Begravelselsdagen.. følge barnet sitt til den evige hvileplassen. Så kommer dagene.. Dagene hvor det ikke er mere som skal planlegges, og sorgen for alvor trer inn.. Jeg tenker på disse familiene, disse som har fått livene sine så ødelagte og snudd på hodet. Jeg gråter for dem, og med dem. Det finnes ingen mening i dette, ingen ord til trøst..

Ei lita prinsesse...

....fikk se kofferten til lillebror, og lurte på hva det var. Da jeg sa at det var tingene hans ville hun se.. Øverst i kofferten lå bamsedressen hans. Hun utbryter :"mamma, det er lillebror sin jo!", røsket den til seg, og satte seg i sofaen med den.Der koste hun med den mens tårene trillet.Lillebror blir nok aldri glemt..

17. mai

For tredje 17. mai på rad startet dagen med et besøk hos lille Sindre-min. Storesøster Andrèa lånte med glede bort vindmølla si til lillebror i dag, så den har stått hos han hele dagen. Hun mente nemlig at hun ikke trengte å ha den heeeele tiden, så den kunne lillebror få ha. Skjønne jenta mi :)

Søskenkjærlighet.

Andrèa var jo bare rett over to år da lille-Sindre-min ble til en engel. Man tror at så små barn glemmer fort, men den gang ei. Ihvertfall så har ikke min prinsesse gjort det.. På søndag hadde jeg besøk av noen venninner, og Andrèa satt på rommet sitt og lekte da jeg plutselig hørte sår barnegråt. Da jeg kom inn til henne satt hun å så på bilde av lillebroren sin mens hun gråt og gråt.. "Men kjære lille jenta mi, hvorfor er du så lei deg?" Hun kikket på meg mens tårene trillet.. "Jeg savner lillebroren min!" Hun ristet i armene mine, og mammahjertet mitt verket for den lille jenta mi som hadde det så vondt. Etter løfter om at vi skulle reise til lillebror bare pappa kom hjem fra jobben roet hun seg ned, og etter enda flere løfter om TV-titting og is virket alt helt i orden. Jeg hadde fremdeles besøk da Eldar kom hjem fra jobben, så han tok med seg Andrèa alene. Glad og fornøyd tuslet hun avgårde med sandalene sine i den ene handa, og lys som lillebror skulle få i den andre.
Sandalene hadde blitt plassert foran steinen hans så "lillebror kunne se dem", lysene ble tent og hun hadde danset og sunget for han. Da dem skulle gå hadde hun sagt:
"Men pappa, det er ikke denne lillebroren jeg savner.. Jeg savner lillebroren min som jeg kunne kose med.."

Hun trodde at da lillebror ble borte så fikk hun en ny lillebror som var en stein, og det var jo ikke den nye lillebroren hun ville ha.. Pappaen måtte ta den tunge samtalen om at lillebror ligger i jorden der, og at steinen er for at alle skal se at det er der lillebror ligger. Det er ikke greit å være liten og skulle forstå alt, og det er heller ikke så greit å være mamma når jeg ikke bare kan blåse bort smerten og sette på et plaster..



Vi er mange som savner deg, elskede engel.

Filmen om livet...

(Jeg vet at det mangler et punktum i fødselsdatoen hans, men lat som om at dere ikke ser det :) )

To år...

Det har gått to år.. To år siden glede ble gjort om til sorg, og latter til tårer.
To år, elskede engel, siden du forlot oss så altfor tidlig. Det går ikke en dag uten at jeg savner deg, uten at jeg lengter etter å holde deg i armene mine.

Var du med oss i går, lille Sindre-min, da vi var hos deg så lenge? Hørte du, lille Sindre-min, alt det morsomme storesøster hadde å fortelle? Storesøster som var så fast bestemt på at bamsen og engelen din måtte få navn, så nå har hun døpt dem for hunden Plimme og engelen Vakre Flyvende Fe. Dem måtte jo ha navn dem også slik som alle hennes ting har.. Hun savner deg enda, lille Sindre-min, akkurat sånn som vi gjør.

Takk for den tiden vi fikk låne deg, elskede engel. Du vil for alltid leve videre i hjertene våre.
Se deg rundt i kveld ,elskede engel, når mørket har senket seg. Se på alle lysene som brenner over hele landet til minne om en helt spesiell gutt som ble til en engel så altfor tidlig. Tenk på alt du fikk utrettet,lille Sindre-min, på den tiden vi fikk låne deg. Du har lært så mange mennesker så mye om livet. Takk for alt du har gjort!

For alltid elsket, aldri glemt.. En dag skal vi møtes igjen.

Bursdagsengel

Mammaen din klarer ikke å skrive så mye til deg akkurat nå. Tårene triller så mamma nesten ikke ser skjermen forann seg. Du er så høyt elsket, og så dypt savnet lille venn. Du skal feires i dag med kake og brus akkurat slik en liten prins fortjener å bli hyllet på sin bursdag. Mamma kommer aldri til å slutte å savne deg, for til det er du altfor høyt elsket.. Gratulerer med dagen, elskede engel...


Diktet er skrevet av Magdalene Langset.


Ser du stjernene, Liten, fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du, Liten -Eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd? Er du ensom? Kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, Liten, før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt det du trengte?
Fikk du du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten? Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred
i hvile på dunmyke senger.

Elskede unge, får vi treffes igjen?
Det er blitt så stille her hjemme.
Takk for tiden vi hadde deg her,
og for alt det vi aldri skal glemme...

Drømmen om søsken.

"Jeg har en lillebror jeg, men han er døde. Nå vil jeg ha en ny lillebror eller ei lillesøster."
Denne frasen eller andre som likner veldig får jeg servert hver eneste dag, og uansett hva jeg sier så går det ikke inn, for hun VIL ha ny bror eller kanskje ei lita søster NÅ med en gang. Det skulle nok helst skjedd i går om hun hadde fått bestemme. Jeg har forklart så godt jeg bare kan at vi ikke bare kan FÅ det.. Det røsker og river i mammahjertet mitt hver gang hun spør. Jeg savner lille Sindre-min så det gjør vondt, samtidig som det er helt forferdelig at jeg ikke bare kan oppfylle Andrèa sitt største ønske. Den siste tiden har tårene stadig truet med å renne over, og det gjør vondt å puste. Jeg hadde hentet solen, månen og stjernene ned til henne om jeg hadde hatt muligheten til det, men det er jo desverre ikke alle ønskene hennes vi kan oppfylle sånn helt uten videre. Det er ikke alltid så lett å være mamma når jeg ser hvor masse hun savner lillebroren sin, og hvor høyt hun ønsker seg en ny..

Til ettertanke for foster-og spedbarnsdød, en bølge av levende lys"

15. oktober er dagen til minne for alle foster og spedbarn som ikke fikk vokse opp, og denne dagen går det en bølge av lys over hele verden. Tanken er at alle skal tenne et lys kl. 1900 og la det brenne i minst en time.
Om dette blir gjort over hele verden, i alle tidssoner, vil det gå en bølge av lys over verden som varer i 24 timer.

Jeg håper at så mange som mulig vil være med på dette for og minnes alle verdens søte, små som ikke fikk bli her hos oss.

Those we have lost!

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard,yet always there.
Forever loved,forever dear...

Rart smil

Det er jo ingen hemmelighet at jeg har følt meg sviktet av en del av dem jeg trodde ville være der for oss etter at vi mistet Lille Sindre-vår, men når sant skal sies så er det vel ikke alltid like lett å være den som står på andre siden heller. Etter å ha hørt denne teksten til Bjørn Eidsvåg innser jeg at jeg kanskje heller burde bli flinkere til å fortelle andre hva jeg trenger, for det er nok mange pårørende der ute som føler som det blir sagt i denne sangen..

RART SMIL

Du prøvde vel å smila
men fikk det ikkje te
du var ganske så fortvila
det va trist å merka det

fekk så lyst å holda rundt deg
og sei kor gla eg var i deg
eg gjekk nestan heilt i sundt eg
men turde ikkje ta i deg
eg gjorde ingenting
eg va feig og redd og liten
og sa ein masse dumme ting
om at eg va sliten

Sko ha grene sammen med deg
i det minste holdt i handa di
sko sagt varme godord te deg
den sjansen lot eg gå forbi
eg gjorde ingenting...

så redd for å bli avvist
så redd for å vær' nær
så redd for egen smerte
-sånn vil eg ikje vær!

In loving memory of...

Alle kondolansekortene vi fikk i begravelsen til lille Sindre-min ligger pent nedpakket av den enkle grunnen at jeg aldri har likt den hvite esken vi fikk dem overlevert i fra begravelsesagenten...
I dag tok jeg saken i egene hender, og "tryllet frem" denne esken som skal få stå på minnehylla hans.




Jeg ser det nå at det er noen små forandringer jeg vil gjøre, som f.eks å bytte ut blomstene med noen som er litt mindre, men stort set ble jeg ganske fornøyd om jeg kan få si det selv. Så i morgen skal alle hilsnene igjen finnes frem, og dem skal settes på hylla, der dem hører hjemme.

Jakten på gleden

Jeg sitter her og tenker tilbake til den tiden da Andrèa var baby. Jeg husker hvordan jeg alltid lo, trallet og sang. Det var den gangen jeg var lykkelig det, LYKKELIG med store bokstaver. Jeg husker hvordan meg og mannen min kunne ligge på sofaen å lekesloss mens vi tøysa og tulla. Latteren satt løst, det var alltid en god stemning der.

Vel, det var den gangen. Jeg har forandret meg, det er det liten tvil om. Visst synger jeg enda, men det er sammen med Andrèa. Jeg ler også... sammen med Andrèa.. Men det er slutt på lekeslossing på sofaen med mannen, tøys og tull. Jeg er mere alvorlig enn hva jeg var før, jeg merker det selv.
Jeg husker mannen min spurte meg en gang om jeg ikke kunne ha besøk litt oftere, for han syntes det var så godt å høre meg le.

Jeg VIL le, jeg vil være bekymringsløs, og glede meg over livet. Eller, det å si at jeg ikke gleder meg over livet blir feil, for jeg gjør jo det. Jeg gleder meg over å få være mammaen til Andrèa,og over at mannen min fremdeles elsker meg til tross for all motgangen vi har hatt. Jeg gleder meg over at familien min er frisk og at jeg har så gode venner. Alikevel er ikke det nok..
En dag, en tragedie var det som skulle til for å forandre meg.

Jeg trenger å ha kontroll på alt. Overraskelser er noe jeg liker dårlig. Jeg må vite det minimum en dag i forveien om vi får besøk, jeg klarer rett og slett ikke at noen plutselig står på døren her. Da åpner jeg ikke, men later glatt som om at jeg ikke er hjemme. Samme med andre ting, det må planlegges god tid i forveien. Det kan ihvertfall ikke sies at jeg er impulsiv lengre, for det finnes jeg ikke.

Nei, jeg har forandret meg, ingen tvil om det. Jeg kommer nok aldri til å bli 100% den jeg var igjen, for til det har jeg for mye bagasje, men jeg håper at jeg en dag vil finne igjen tryggheten og roen, og at latteren igjen vil gjalle i veggene her.