onsdag 31. mars 2010

Siste merkedag..

Klokken har passert midnatt, og vi har kommet inn i den siste av alle dem første spesielle dagene siden lille Sindre-min forlot oss. Dette et datoen for Sindre sin begravelse. På denne tiden for et år siden lå jeg på en madrass i stua og vrei meg, jeg gruet meg til neste dag. Det tok mange uker fra han døde til jeg klarte å sove på soverommet. Jeg følte meg uvell hver gang jeg gikk inn på rommet. Det føltes ut som om at veggene kom mot meg, og at jeg ikke fikk puste. Så mange minner satt i veggene der. Jeg har ingen anelse om hvor mange timer jeg lå våken i senga, ammet, koste, trøstet.. Jeg husker alle gangene jeg gråt og tryglet lille Sindre-min om han ikke kunne sove snart, for mammaen var også sliten. Det var også på det rommet, i den senga, jeg fikk telefonen om at lille Sindre-min ikke pustet...

Vi møtte begravelsesagenten rett ved der vi bodde, vi skulle kjøre i følge til kirken.
Jeg så bårekransen gjennom vinduet, og alt jeg tenkte på var at den var feil, den var ikke sånn jeg skulle ha den. Jeg var helt hysterisk, tenk at blomstene kunne være feil! Jeg gikk gjennom alle mulige løsninger i hodet mitt, og kom til slutt frem til at jeg måtte få tak i flere roser og fikse på den hvis det så helt galt ut når vi fikk alt på plass i kirken. Bilturen tok 50 minutter, og det virket som om at tiden bare gikk altfor fort selv om jeg følte at vi kjørte i en evighet.

Blomstene var heldigvis ikke så ille som jeg hadde fryktet, og jeg klarte til slutt å slå meg til ro med hvordan den var. Hun som skulle synge i begravelsen kom for å øve mens bevgravelsesagenten gjorde alt klart. Jeg ble aldri helt fornøyd, så han måtte flytte blomster hit og dit. Til slutt måtte jeg bare si at det var greit.

Vi gikk ut for å ta i mot alle dem som kom. For oss var det uaktuelt med kondolanser ved graven, vi ville være i fred da kisten var blitt senket, så vi tok dem imot før sermonien begynte. Jeg følte at jeg levde i en vond drøm, jeg prøvde å trøste venner og familie mens jeg selv egentlig bare ville hyle og skrike...

Jeg kom meg gjennom prestens preken uten å felle en tåre, men jeg må innrømme at jeg ikke husker noe av hva han sa. Plutselig var det tid for at vi skulle holde talene våre. Mannen min sa først noen ord til lille Sindre-min fra oss, og jeg fulgte opp med å lese diktet til han som jeg hadde skrivd (og som nå er på minnesteinen hans). Da vi var ferdige sang alle "Trollemors vuggevise" for Sindre. Det var den sangen vi pleide å synge hver kveld når Andrèa hadde lagt seg. Da lå hun i sengen sin, mens mannen min og jeg stod ved siden av henne med Sindre på armen og sang. Hver eneste kveld ble avsluttet på den måten. Sangen har blitt veldig spesiell for meg, og blir sunget for Sindre hver gang jeg besøker han nå..

Tiden var kommet for å bære ut kisten. Meg og Eldar bar forann mens søsteren min og tante bar bak. Jeg fikk støtte av bestevennen til Eldar, han gikk ved siden av meg og holdt rundt meg hele veien, klar til å steppe inn hvis det ble for tungt for meg..
På vei ned der han skulle legges til hvile bestemte jeg meg for at jeg skulle senke kisten selv. Vi hadde egentlig gitt den jobben til andre, men plutselig var det veldig viktig for meg å klare det. Jeg vet ikke hva jeg føler om det lengre nå. Tanken på at jeg var med og senket sønnen min i graven er veldig vond, samtidig som at jeg føler at det var riktig at det var meg som var med og gjorde det..

Nå er det bare å komme seg gjennom denne dagen, så har hele det første året gått. Alle merkedager er gjennomgått en gang. Om jeg tror det blir lettere nå? Det vet jeg ikke.. Jeg vet bare at vi må fortsette å gjøre det vi har gjort dette året, vi må fortsette å leve.

Tale til lille Sindre-min












4 kommentarer:

  1. Føler så inderlig med deg og kan ikke annet enn å felle noen tårer.... tenner et lys for min Emil hver kveld, men må innrømme at eg også tenker på deg og din Sindre når eg tenner lyset.
    Det skulle ikke eksistert så små kister, så små uskyldige barn skulle ikke bli tatt bort fra mamman og pappan sin<3<3<3

    SvarSlett
  2. Kjære Anne!

    For en dag dere har vært igjennom i dag, jeg har tenkt på dere fra jeg åpnet øynene i dag tidlig, og dette innlegget fikk bare tårene til å renne.. og det gjør de enda. Jeg klarer bare ikke å forstå hvorfor dette måtte skje, ikek at alt skal ha en mening.. men det forblir så ufattelig urettferdig og uforståelig. Bildene er sterke, ord kan ikke beskrive hva jeg føler når jeg ser dem. Du var nok i en form for sjokk fremdeles når Sindre ble gravlagt. Når du er i sjokk handler du kanskje mer på autopilot, og det var kanskje det som klarte å bære deg gjennom denne dagen for ett år siden. Dét, og det at du er en utrolig flott og sterk person, Anne. Når du skriver at du brukte energien din på å trøste familie og venner, får jeg vondt inni meg - både på godt og vondt. Jeg vet jo at du gjorde dette av beste mening, og at dette har gjort umennekelig inntrykk og støtte for dem som var der - men samtidig var det på en slik dag som dette du absolutt kun skulle tenke på deg selv, og sørge for at du selv klarte å stå på beina. At du og Eldar holdt tale og dikt for Sindre er beundringsverdig. Så flott, så unikt og så uforglemmelig - og ikke minst SÅ sterkt! Blomstene var nydelige - kransene likeså. Bildet av deg og Eldar ved kisten til Sindre er så utrolig rørende, jeg klarer heller ikke her å finne ord for hva jeg føler. Det er fremdeles så uforståelig.

    Idag har lyset skint for Sindre. Og det skal det fortsette å gjøre til jeg går å legger meg i kveld. Sindre som har satt spor i så mange mange hjerter, og som er så dypt og sårt savnet. Han har en mamma, pappa og storesøster som ble frarøvet retten til å ha en liten sønn og lillebror her på jorden - og som elsker han overalt. Jeg håper han sitter på skyen sin og mottar alle de fine bølgene av kjærlighet og glede som dere sender ham hver eneste dag.

    Jeg merker fremdeles styrken i det du skriver på slutten, om å fortsette å leve. Jeg beundrer deg, Anne - du er ett flott forbilde og en fantastisk god venn. Tusen takk for at jeg har deg!

    Stor klem fra Ida

    SvarSlett
  3. Den kisten er jo alt for liten til at man kan finne rettferdighet noe sted.

    De sier det første året er det verste, og jeg håper det stemmer....

    SvarSlett
  4. sterkt innlegg, det rørte ved ett mammahjerte... ingen burde få oppleve dette.

    SvarSlett