Helgekos

Mannen i huset har jobbet så utrolig mye den siste tiden, og det merkes godt på oss alle. Det har blitt familietid. Han har vært sliten fordi han jobber så mye, jeg har vært sliten fordi at jeg har måtte styre alt her hjemme alene, samt at jeg har vært inne i en sorgperiode igjen, og Andrèa har savnet pappaen sin. Han har heldigvis fri i helgen, og bare to skift til uken før han går av på langfri med nesten to uker hjemme. Det skal bli så godt! I helgen har vi kost oss som best vi kan sammen. I går ble vi sittende å spille Super Mario på Wii`n til langt på natt. (ja, jeg var så heldig å få det spillet til morsdagen av mitt nydelige menneskebarn og mitt savnete englebarn). I dag har jeg følt meg litt tufs med magesjau, så jeg fikk sove til langt på dag. Det var godt!
I kveld har vi også kost oss med Mario. Jeg blir som et barn igjen når vi setter oss ned og spiller sammen, vi ler og fjoller, og bare glemmer alt rundt oss!

I morgen skal vi treffe venner av oss fra der vi bodde før. Dem har ei datter som er like gammel som Andrèa. Dem stite opp hele tiden etter Sindre døde, hentet Andrèa i barnehagen og hadde henne på overnatting hvis jeg hadde en tung dag. Jeg kjenner at jeg savner dem, så det skal bli godt å se dem igjen i morgen. Da blir det lekedag på Eventyrfabrikken. Moro for både store og små!

Til onsdag skal meg og Andrèa på kino med ei venninne av meg og datteren hennes. Vi skal se "Prinsessa og frosken". Det blir Andrèa sin første tur på kino, så dette er stas! Vi har planer om å avslutte dagen med hambuerger og chips. Virkelig en drømmedag for små jenter. Mammaen gleder seg veldig!
Torsdagen reiser vi en tur for å besøke min mor og hennes samboer. Andrèa er i ekstase over å skulle få besøke bestemor, og det å få kjøre "den store båten". Hun klarer nesten ikke å vente. Det er så gøy å se hvor ivrig hun er, og hvordan hun gleder seg. Jeg tror dette blir en helt topp uke for henne med flere utflukter, og masse familietid!

Jeg kjenner også at jeg gleder meg veldig til Oslo-tur og spellemannsprisen om to uker. Da har meg og min kjære bestemt oss for å ta inn på hotell hele helgen, og bare kose oss. Selv om jeg elsker å være sammen med Andrèa så må jeg nok ærlig innrømme at jeg synes det er godt med litt kjærestetid uten barn også. Det er ikke så ofte vi reiser bort på noe bare oss to, så dette er et kjærkomment avbrekk fra hverdagen :)

Nå bare gleder jeg meg over alt det fine vi skal gjøre dem neste to ukene. Jeg er heldig som har en så flott mann, og ei så fantastisk datter som gir meg så mye glede i hverdagen. Til tross for et stort savn etter lille Sindre-min så føler jeg meg heldig. Jeg har en mann som virkelig elsker meg, og i mine øyne verdens nydeligste datter. Til tross for uværsskyer og dårlige dager så er det godt å leve!

Å måle sorg..

Noen vil kanskje føle seg støtt av det jeg nå skriver, noen vil kanksje føle seg truffet mens andre igjen synes det er helt okei.
Jeg har mere enn en gang sitti her med haka mere eller mindre på knærne over ting mennesker kan si, og hvordan dem kan sammenlikne sorg. "Jeg mistet da jeg var 10-12 uker på vei, så jeg har det mye værre enn deg for du fikk ihvertfall blitt kjent med barnet ditt.". Ja, jeg har opplevd dem som har hatt spontanabort lenge før dem magiske tolv ukene som kan fortelle meg at dem har det værst. Samme gjelder dem som har mistet senere i svangerskapet også. Vel, det jeg egentlig vil ha frem er at jeg synes man skal være veldig forsiktig med å sammenlikne sorg. Jeg synes ikke man skal sitte og bagatelisere andre sine følelser fordi "jeg har det værst". Man kan tenke og føle hva man vil, men jeg synes ikke man burde ha den holdningen at "jeg har det sååå mye værre enn deg". Ja, det går andre veien også, jeg synes ikke at vi som har mistet levendefødte barn skal bagatelisere sorgen til dem som aldri har fått sett sine barn levende. Mange har sagt til meg at "jamen, du fikk ihhvertfall blitt kjent med han. Du fikk se øynene hans. Du har minner." Ja, jeg har minner, mange minner.. Men jeg fikk også plutselig et tomrom. Ingen liten Sindre-min som skulle ha mat, kos og stell. Ingen liten Sindre-min som vekte meg med enten gråt eller godlyder. Ingen lille Sindre-min som sov på brystet mitt natt eller natt.. Jeg tror på ingen måte at vi kan sette det vi har opplevd og ikke opplevd med barna våre opp mot hverandre. Vi har alle mistet et barn, og med det barnet mange drømmer og tanker om fremtiden.

Alle reagerer forskjelig. Noen er tilbake i jobb etter to uker, mens andre bruker mange mnd før dem er tilbake i "normalen". Det finnes ingen fasit på dette. Selv om noen "klarer seg bedre" enn andre er det ikke dermed sagt at dem ikke har det like vondt, at dem ikke sørger like mye. Når folk spør meg om Sindre kan jeg sitte her like "kald og rolig" å prate om det uten å bli grumsete i halsen og felle en tåre. Jeg distanserer meg litt rett og slett, det er ikke det samme som om at det ikke er vondt, at jeg ikke elsker han og savner han.

Jeg vet ihvertfall at uansett når og hvordan man mister barnet sitt, så gjør det forferdelig vondt. En ting er sikkert, og det er at jeg aldri kunne fått meg til å si til noen andre at du har det sååå mye bedre enn meg ihvertfall, for det har jeg ingen rett til å si. Sorg kan ikke settes opp mot hverandre.

ups, jeg snubla..

Det er noen dager siden jeg har skrivd her nå. Man kan vel muligens si det sånn at jeg gikk på en liten smell.Det har vært noen dager nå med mye angst, savn og tårer. Jeg har kjent det en stund at det har bygd seg opp, men jeg lærer jo aldri at jeg burde få ut litt tanker og følelser før det bare eksploderer. Mannen min spurte meg om det gikk greit med meg før han skulle på jobb på mandags kveld. "Jada, det går helt fint med meg. Jeg klarer meg alltid jeg". Eplekjekk som vanlig.. Det tok ikke mere enn fire timer før jeg måtte innse at det ikke gikk så bra. Jeg ringte min kjære på jobb, lettere hysterisk. Jeg tviler igrunn på at han skjønte hva jeg sa, men han kom ihvertfall hjem i løpet av få minutter... Det har gått 10,5 mnd nå, men fremdeles så smeller det med jevne mellomrom. Da kommer alt på en gang, redselen for at han skulle dø, hvordan det var å se han, alle sjokkene. Det er som om å bli satt tilbake i tid til den dagen hvor livet vårt virkelig ble snudd på hodet, dem samme følelsene jager i kroppen, og jeg føler at jeg lever det samme om igjen og om igjen.. Bare at denne gangen er det i hodet mitt, og jeg har ikke mulighet til å få holde den lille prinsen min. Noen dager skulle jeg ønske at jeg aldri hadde fått lille Sindre-min, for da hadde jeg ikke hatt så mange vonde tanker og følelser, og jeg hadde ikke hatt en liten grav å besøke.. Men jeg mener det jo egentlig ikke, for jeg er jo veldig gad for den tiden vi fikk sammen med han.

Vel, nå er det vel bare å ta seg selv i nakken igjen, dra seg på beina og kjepe videre. Jeg ønsker dere alle en fin-fin helg!





Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard, yet always there.
Forever loved, forever dear...

Undertrykt smerte..

Det har blitt lite blogging den siste dagene. Jeg har slitt veldig med angst, føler meg så urolig i kroppen. Jeg har ikke skjønt hva det har kommet av før jeg kom på kirkegården i dag. Jeg har rett og slett ikke vært der på altfor lenge, så når jeg kom dit i dag så bare løsnet alt, og tårene randt og randt nedover kinnene mine. Det er rett og slett sorgen og savnen som har liggi og ulmet dem siste dagene. Jeg har vært så innstilt på dette så lenge at det skal gå så bra, at jeg klarer meg så fint. Det er vel kanskje litt av problemet, jeg har for høye krav til meg selv..

Jeg har fått så mange kommentarer den siste tiden. "du er så sterk, du er så modig, du er et forbilde" Jeg kom over en annen blogg her en dag om en som hadde skrivd om bloggen min der inne, og skrev at jeg var det sterkeste og modigste mennesket hun tror hun noen gang kommer til å komme over.. Det er ikke sånn jeg er.. Jeg føler meg ikke modig og sterk... Jeg føler meg ikke tøff, og jeg føler meg ihvertfall ikke som et forbilde.
Ofte når jeg har sitti her og skrivd så gråter jeg så jeg nesten ikke ser skjermen, og lurer på hvorfor jeg fortsetter.. Men så kommer det tilbake til meg gang på gang: "du har livserfaring som det er viktig å dele. Det er viktig å kunne stå opp for andre som går gjennom det samme. Og sist, men ikke minst så er dette den eneste måten du kan hedre og ære sønnen din på. Klarer du å bruke erfaringene dine til å hjelpe andre så døde han ikke forgjeves". Så ja, jeg fortsetter, fortsetter og fortsetter. Min sønn skulle ikke dødd i det hele tatt, men når det gikk så galt så skal han ihvertfall ikke ha dødd forgjeves..


Til slutt vil jeg dele et par bilder med dere. Dem er veldig sterke, og av respekt for Sindre har jeg valgt dem bildene hvor man ikke ser ansiktene hans..

Her holder vi han rett etter at han døde:



Og her er siste gangen jeg holdt sønnen min.. Vårt siste farvel før han ble lagt i kista...

Tanketomme utsagn og en koselig helg.

Det har vært stille noen dager nå av den grunn at jeg har hatt en del å tenke på. Ei gammel venninne av meg mistet babyen sin nå godt over halvveis i svangerskapet. Hun lever i det marerittet nå som vi levde i for bare ti mnd siden, nemlig å miste et av dem kjæreste menneskene man har i livet sitt. Når det desverre skulle gå så galt er jeg glad for at hun tillater meg å være der for henne. Jeg kjenner meg så igjen i tankene og følelsene hennes, og kjenner at jeg vil hyle av frustrasjon over alt det dumme andre mennesker sier og gjør.
Jeg har veid mye for og imot om jeg skal skrive om dette her inne, men jeg har kommet frem til at jeg nå vil åpne munnen og si noen ord om tanketomme utsagn. Ja, jeg mener rett og slett at hvis man ikke kommer på noe fornuftig å si så er det bedre å enten holde munn, eller si det rett ut at man ikke vet hva man skal si.

Det hjelper ikke å høre ting som dette:
-dere har ihvertfall en, to, tre etc barn til.
Uansett hvor mange barn vi har har vi ingen å miste!

- dere er jo så unge, så dere kan jo bare få en til.
vi er ikke en fabrikk som bare kan erstatte en "feilvare". Vi elsker barna våre, vi kan ikke bare erstatte dem med et nytt et!

- det var en mening med at det gikk som det gikk.
Det er ingen trøst! Siden mange sier at det finnes en mening med det så vil jeg gjerne ha forklaring på hva meningen er, for jeg kan ikke se den!

- hvis det gjør så vondt nå så får dere være glade for at dere ikke fikk ha han/henne lengre.
Jeg tviler sterkt på om det hadde gjort noe mede vondt om vi fikk beholde barna våre en uke, en mnd eller et år lengre.

-nå må du ikke overdramatisere da!
hva er det for en ting å si til en mormor som akkurat har mistet barnebarnet sitt? Det kalles ikke for å overdramatisere, det kalles for å sørge!

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Hadde det bare vært meg som hadde fått høre slike ting så hadde jeg valgt å holde munn, men jeg kjenner jeg blir så sint og fortvilet når andre som jeg bryr meg om blir såret og lei seg på samme måte. Jeg tror ikke alltid folk mener å være ufine, jeg tror at dem bare ikke tenker seg om bestandig. Det som sjokkerer meg er at mye er dette er ting som går igjen for så mange som har mistet barna sine. Det er rett og slett hårreisende å se/høre alt hva folk kan lire ut av seg, og hvordan dem kan bagatelisere det å miste et barn. Som sagt så tror jeg ikke alltid folk mener noe vondt med det dem sier, men det er alikevel greit å tenke før man snakker noen ganger. Jeg har heldigvis kommet til det stadiet der hvor jeg kan le av mesteparten av det folk har sagt til oss, men da vi stod midt oppi den verste sorgen var det slike ting som vippet oss av pinnen også, og som kunne fremkalle enorme reaksjoner og gråteanfall. Sånn, det var dagens utblåsning *puster ut*

Ellers kan jeg fortelle at jeg hadde en veldig hyggelig helg. Meg, lillesøsteren min og ei venninne av meg skulle ha jentekveld, men endte opp på fest. Jeg koste meg stort sett hele kvelden (og natta), og merket at det egentlig er veldig godt å leve igjen. Til tross for at Sindre kom på banen noen ganger gikk det veldig, veldig greit. Jeg traff mange hyggelige mennesker, og kvelden var full av smil og latter. Det er så godt å føle at livet er på rette sporet igjen :)