Min hobby

Ja, vet dere, i dag vil jeg faktisk skryte litt av meg selv! Jeg har igjen funnet frem scrappesakene etter en lang periode hvor jeg ikke har orket å gjøre noen ting. Det ER godt å ha noe å henge fingrene i, og som gjør at jeg får penset tankene over på andre ting. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg får til alt dette perfekt altså, for det gjør jeg virkelig ikke, men det begynner å bli bedre :)

Dette er jo ikke noen hobbyblogg, men jeg vil alikevel få vise frem noe av det jeg har produsert. Jeg har lenge lekt med tanken på å lage en egen blogg hvor det jeg lager blir lagt ut for salg til inntekt for en god sak, så jeg håper jeg får kommet i gang med det snart. Må bare øve meg litt til først, så det blir bra det jeg legger ut for salg :)

Dette blir littav et bilderas siden jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal sette sammen flere bilder på en side..

<





Årets julekort? :P



Første (og så langt eneste) forsøk på pyramidekort.




Første og siste forsøk på sekskant-boks!




Og helt til slutt en liten kort/gave-eske.

Rett til å klage?

I to timer nå har jeg sitti i sofaen alene mens tårene har trillet. Dette er en av dem dagene hvor savnet er så stor..

Men så begynner jeg å tenke..Jeg har fått oppleve det største av alt, nemlig å få bli mamma. Ikke bare en gang, men to ganger! Okei, så har jeg ikke vært så heldig med alt da. Det å være alvorlig syk, og ikke kunne være hjemme med min nyfødte datter, det var tøft. Jeg skal ikke nekte for at jeg felte mange tårer den gangen.. Men jeg ble frisk, jeg kom hjem igjen. Så mot alle odds fikk vi et barn til. Legene var ikke entusiastiske over at jeg vagte å fullføre svangerskapet, men jeg gjorde det alikevel. Vi kom oss i mål noen uker før planen, men hva gjorde vel det så lenge vi fikk en frisk og velskapt liten sønn? Plutselig satt vi der med to små, perfekte barn. Det var som om at det var jul, nyttår og bursdag på en gang!

Lykken var kortvarig, vi vet jo alle hva som skjedde.. Men til poenget her: har jeg egentlig rett til å klage? Jeg fikk lov til å bli kjent med en fantastisk nydelig liten gutt med store blå øyne, og kløft i haka. Han lagde godlyder ved "matfatet", kastet på hodet, gryntet litt for at det ikke gikk fort nok, for så å lage godlyder igjen. Jeg fikk lov til å stelle han, kose med han, elske han og være mammaen hans hver dag i tre måneder. Og når det gjelder Andrèa, får jeg være praktiserende mamma hver eneste dag. Jeg får ha henne på fanget, kose med henne, tøyse, tulle og le. Jeg får gleden av å finne på ting med henne, gleden av å se henne glad. Jeg får "bamsekoser" og nusser dagen lang, så jeg konstant er seig og klissete i annsiktet. Jeg får gleden av å høre barnelatteren hennes, og høre dem magiske ord:" mamma, jeg elsker deg". Hver dag får jeg være med på å sette grenser og regler, og forme henne til å bli ei flott, lita jente, og hver kveld får jeg ligge ved siden av henne i senga hennes, prate om dagen og synge sanger. Det siste jeg hører før jeg går ut av rommet hennes er "natta mamma. Sov godt, jeg elsker deg."

Jeg har opplevd det beste av det beste, og det værste av det værste. Jeg har vekslet mellom å oppleve gleden over alle gleder, og sorgen over alle sorger. Jeg har lært så mangt om livet på godt og vondt. Tenk å få oppleve gleden over å kjenne et lite menneske vokse inni meg to ganger, å sette dem til verden, til å få holde dem på brystet og kjenne kjærligheten som brer seg tili hver celle i kroppen. Jeg ER heldig, tenk på alle dem som aldri får oppleve dette i det hele tatt. Jeg lærte en gang at det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt.. Og ja, det ER bedre. Jeg ville aldri skrudd tiden tilbake til før jeg fikk Sindre. Jeg er glad for hver time, for hvert minutt jeg fikk med han. Jeg er glad for at jeg fikk gleden av å bli kjent med han, og at jeg fikk vært praktiserende mamma for han dem tre månedene han levde.

Det har vært opplevelser i mitt liv som har gjort noe med meg som menneske. Jeg har lært hvor dyrbart livet er, og at hver dag er verdifull. Nå går vi høsten i møte, og om ikke lenge skal jeg atter engang få oppleve at bladene blir gule og faller av trærne. Jeg skal nok en gang få oppleve alle dem flotte høstfargene som jeg er så glad i! Sommer eller vinter, høst eller vår. Kulde, varme, regn eller vind.. Hvilken rolle spiller det? Jeg lever i et land uten krig og utrygghet. Jeg får spise meg mett hver dag. Jeg har klær nok i skapet til å kle kroppen min etter enhver årstid, og hva Andrèa angår så har vi mulighettil å kjøpe alt hun trenger. I tillegg til meg og mannen så har Andrèa tanter, onkler og besteforeldre som ville gjort alt for henne. Hun har søskenbarn hun får leke med. Uansett hva som skjer så kommer vi aldri til å være alene. Vi har så mye som så mange andre dessverre aldri får oppleve.

Okei, jeg kan like gjerne innrømme det med en gang. Jeg kommer garantert til å ha flere dager hvor sorgen og savnet er så stort, og jeg synes at livet er fryktelig urettferdig… Men innerst inne vet jeg at jeg alikevel er heldig, heldigere enn så mange andre. Akkurat nå gleder jeg meg til å våkne opp i morgen tidlig av at Andrèa kommer tuslende inn på rommet mitt, jeg gleder meg til å se inn i et lite barnefjes som inneholder to store blå øyne, og et lykkelig smil, mens jeg hører ordene: "God morgen mamma. Jeg har sovet godt, har du sovet godt?"

Ingen barnehagegutt...

I dag skulle en ny epoke ha startet. Lille Sindre-min skulle begynt i barnehagen. Jeg skulle felt noen tårer som jeg gjorde da Andrèa begynte, og sukket for at han også vokste så fort til. Jeg skulle vært der sammen med han i tre dager, og sett til at dette gikk bra. Han skulle lekt og kost seg med andre barn, og nektet å være med hjem igjen slik som storesøster gjorde. Hadde det vært som med storesøsteren hans, så hadde jeg følte meg litt trist og lei fordi at han klarte seg så fint uten meg, men lykkelig over at han fant seg så fort til rette..

Det er så mange tanker i dag, tanker om hva som aldri blir. Jeg har sagt det før, jeg mistet ikke bare en baby, men et helt liv med han...

En god dag.

Merkelig hvor godt det er å skrive her igjen etter at jeg fikk tatt meg selv i nakken, og skrivd her i natt..
I dag har jeg hatt en veldig god dag med cafèbesøk og venninnetid. Åh, det var så godt å komme seg ut litt. Bare meg uten mann og barn. Selvfølgelig elsker jeg å være sammen med Andrèa. Jeg pleier å ha henne med over alt, men noen ganger så er det godt å kunne være sammen med venner og prate om hva man vil uten at det er noen små ører som lytter. Jeg føler meg så lett til sinns nå, jeg har fått lettet på lokket og fått pratet om så mye. Og Linn, ja hun bare lytter uten å avbryte. Hun gir meg ikke følelsen av at jeg klager, hun bare lytter og forstår. Jeg føler meg så mye lettere enn jeg har gjort på lenge, akkurat som om at jeg har fått en stor innsprøytning med energi og glede!

Eldar henter Andrèa i barnehagen nå, så bare hun kommer inn døren om tre minutter skal vi ha en kosedag med pølsespising og spilling, for det synes hun at er så stas. Åh, som jeg kjenner at jeg gleder meg!

Noen ord fra denne kanten..

Etter at veldig mange har kommentert at det er det lenge siden jeg har skrivd, så fant jeg ut at det var på tide å ta seg selv i nakken her. Jeg lovte lille Sindre-min det da jeg startet å blogge at det skulle være en ærlig fortelling om hvordan det er å være englemamma,og akkurat dette innlegget er nok det..

Den siste tiden har vært så som så. Vi hadde jo først en veldig fin ferie hvor vi koste oss masse med fint vær, leking, bading og is-spising! Jeg har ikke tall på hvor mange fløteis som var formet som et smilende fjes Andrèa fikk i seg, men det var ikke få. Dere skjønner det at hun ble jo så glad i magen av å spise "smile-is"!
Dagene på telttur brukte vi til å leke på lekeplassen, gå turer eller ligge ved bassengkanten å kose oss. (les: jeg slikket sol, mens Eldar og Andrèa badet). En veldig avslappende ferie.

Reaksjonene begynte mere da vi kom hjem. Tanken på alle dem lykkelige familiene som var der med små barn på Sindre sin alder. Små jenter som passet godt på dem mindre søsknene sine osv osv. Alt hva vi aldri får oppleve med lille Sindre-vår.
Jeg har vært dårlig den siste tiden, mye dårligere enn folk rundt meg ser og skjønner. Jeg har virkelig skjønt at han er borte, han kommer aldri mere tilbake. Den siste tiden har vært preget av tunge tanker, tårer og panikkanfall. I tillegg så føler jeg meg så sint. Jeg visste ikke at det gikk an å ha et sånt sinne i seg. Jeg har bare lyst til å hyle, skrike og kaste ting i veggene. Enkelte dager så føler jeg at det sinnet skal kvele meg, for jeg vet at jeg ikke kan få utløp for det. Det skulle tatt seg ut om jeg stod her og kastet ting veggimellom!
Meg og mannen min var en tur hos legen for et par dager siden, og han sa at en slik sorgfase tok minimum to til tre år. Jeg hadde lyst til å hyle enda høyere. To til tre år??? Alle sier jo at bare det første året er over så er alt så mye bedre. Ja, akkurat ja. Ja, så kalles det for et sørgeår da, men jeg kan skrive under på at det gjorde ikke noe mindre vondt da det hadde gått tolv måneder og en dag enn det gjorde før det hadde gått tolv måneder. Det gjør faktisk ikke så veldig mye mindre vondt nå som det har gått seksten måneder enn hva det gjorde da det hadde gått bare elleve måneder heller. Sorgen går i berg og dalbane, den slår til når man minst venter det.. Så går det bra igjen en lang stund, før man plutselig møter bakken nok en gang.

"Du må komme deg videre!" Komme meg videre, hva vil det si? At jeg skal glemme sønnen min? Det går ikke.. Fra dag en har vi stått på. Vi har tatt med Andrèa på aktiviteter, vi har flyttet, pusset opp.. Eldar startet i ny jobb, jeg tar meg av hus og hjem.. Vi gjør alt en vanlig familie gjør. Hvis det at vi sørger over Sindre vil si at vi ikke har kommet oss videre, så nei, da har vi vel ikke det da. Jeg har søkt hjelp, jeg SKAL begynne i traumebehandling. Bare gi meg litt tid. La meg få være liten og sårbar en stund. La meg få gråte når jeg trenger det.. Bare la meg få være meg med alt det innebærer en liten stund.. Ikke forvent at jeg skal være "sånn eller sånn", ikke prøv å fortelle meg hva jeg føler og hva jeg er klar for.. Det vet jeg vel best selv. Det er MEG som har mistet barnet mitt, det er meg som lever med dette hver dag. La meg få ta skrittene i mitt tempo.. Om det er ett skritt frem og to tilbake, så la det være det. Nei, så kanskje ikke alle vil støtte meg når jeg faller, men bare ikke dytt meg fremover i noe som ikke er mitt tempo..

sommerplaner og samtaletimer.

Nå er det lenge siden jeg har skrivd her. Jeg kjenner at jeg rett og slett ikke bare har lyst for tiden, så da gjør jeg ikke det heller. Selv om det blir stille herfra innimellom så ligger vi ikke på latsiden alikevel. Meg og Andrèa har vært i dyreparken i Kristiansand sammen med ei venninne av meg og hennes datter. Det kan jeg love dere at var stor suksess både for små og store. Vi hadde en aldeles fantastisk dag! Neste dag bar det i vei til Trysil og familiebesøk. Der hadde vi noen kjempe deilige dager hvor vi bare slappet av og koste oss. Andrèa skjønte ikke helt at hun hadde oldemor og oldefar der også, for hun har jo det her vi bor også, så da jeg skulle prøve å forklare henne hva oldemor og oldefar i Trysil heter utbrøt hun bare: "jamen, jeg har jo EGEN oldemor og oldefar jeg!". Og da vi hadde kommet vel frem, og hun hadde fått hilst på dem sa hun: "mamma, kan vi finne han ekte oldefaren min nå?". Det er ikke greit å være lita, og skal måtte skjønne alt, men vi andre fikk oss ihvertfall en god latter! :) Dagen etter vi kom hjem igjen var det barnas dag her i byen, så da var vi der og gikk i toget med mange andre foreldre og barn fra barnehagen, og dagen ble avsluttet med en bedre middag ute sammen med svigerforeldrene mine siden svigerfar hadde bursdag. Det ble mye farting den uken der, men vi hadde det kjempe fint alle tre!

Nå er det streik i barnehagen her, så Andrèa har noen ekstra fridager. Jeg tror nok hun synes dem kan bli litt lange siden hun er vandt til å være sammen med andre barn flere dager i uken, men det går stort sett greit. Akkurat nå er det litt ekstra kjedelig siden hun er syk, og derfor ikke kan ut i finværet. Eldar har jobbperioden sin igjen også, så han ser vi nesten ikke for tiden. Heldigvis har Andrèa slått seg til ro med at pappa er mye borte i perioder. Nå ser vi frem til ferieturer og masse kos utover sommeren! Jeg gleder meg faktisk veldig til en ukes teltur i Sverige. (trodde aldri jeg skulle foreslå telttur!) Jeg vil at Andrèa skal lære det fra hun er liten at det ikke trenger være flotte, fancy turer for at man skal ha det fint. Det blir en uke uten TV, men med barnespill i bagasjen, lek og familietid. Da MÅ vi bruke tiden sammen, og det ser jeg virkelig frem til :) Ellers skal vi en uke på hytta, og forhåpentligvis en uke på båttur også.
Meg og Andrèa har også litt småplaner når pappaen jobber, som f.eks noen dager på hyttetur med dem vi var i Dyreparken med. Det blir godt med så mye kvalitetstid sammen!

Ellers hadde jeg min første samtaletime på fredag. Hun kunne konkludere med at jeg var helt normal, med en helt normal sorgreaksjon. Hun mente at 14 mnd ikke var noen ting i en slik sammenheng, og det synes jeg var litt godt å høre. Jeg sitter så ofte med følelsen av at andre mener at jeg nå må glemme, så det å få bekreftet at jeg er helt normal var befriende!

17 mai.

Jeg har ei ivrig jente som hopper og spretter i senga si til tross for at klokken er over ti på kvelden. Hun gleder seg så ti å se på toget i morgen, skjønt jeg tror skuffelsen blir stor da hun innser at det er et tog av mennesker, og ikke et som kjører på skinner. Dansekjolen som hun kaller det for, henger klar, og hun gleder seg så til å ta den på seg. (bunad. Jeg for min del vet ikke hva jeg skal ha på meg. Planen var bunaden, men siden jeg har lagt sølvet på en så idiotsikker plass at selv ikke jeg kan finne det kan det by på problemer..

I dag har vi vært og ordnet litt hos lille Sindre-min. Andrèa var yr av glede over å få besøke lillebror. "Hei, lillebror.Hei hei hei.Dere må jo si hei til lillebror da, mamma og pappa!. Si hei nå. Hei, hei, hei.." Hun hoppet og spratt, danset og sang.. Så måtte hun kose på lillebror (altså steinen hans). "Dere må også kose på lillebror, for han liker det, da blir han glad. Kos på lillebror da! Også må dere si hei til han." Det gikk i ett der i dag, og på mammaens kinn trillet det store tårer. Hun viser så mye omsorg og kjærlighet for broren sin, det er så rørende å se, samtidig at det er så vondt å vite at alt hun kan gjøre er å kose på steinen hans.
Vi skal besøke han i morgen tidlig også, slik at han får flagg, og vi får ønsket han en fin 17. mai.

Ønsker dere alle en flott dag!

Klem fra