Ingen barnehagegutt...

I dag skulle en ny epoke ha startet. Lille Sindre-min skulle begynt i barnehagen. Jeg skulle felt noen tårer som jeg gjorde da Andrèa begynte, og sukket for at han også vokste så fort til. Jeg skulle vært der sammen med han i tre dager, og sett til at dette gikk bra. Han skulle lekt og kost seg med andre barn, og nektet å være med hjem igjen slik som storesøster gjorde. Hadde det vært som med storesøsteren hans, så hadde jeg følte meg litt trist og lei fordi at han klarte seg så fint uten meg, men lykkelig over at han fant seg så fort til rette..

Det er så mange tanker i dag, tanker om hva som aldri blir. Jeg har sagt det før, jeg mistet ikke bare en baby, men et helt liv med han...

En god dag.

Merkelig hvor godt det er å skrive her igjen etter at jeg fikk tatt meg selv i nakken, og skrivd her i natt..
I dag har jeg hatt en veldig god dag med cafèbesøk og venninnetid. Åh, det var så godt å komme seg ut litt. Bare meg uten mann og barn. Selvfølgelig elsker jeg å være sammen med Andrèa. Jeg pleier å ha henne med over alt, men noen ganger så er det godt å kunne være sammen med venner og prate om hva man vil uten at det er noen små ører som lytter. Jeg føler meg så lett til sinns nå, jeg har fått lettet på lokket og fått pratet om så mye. Og Linn, ja hun bare lytter uten å avbryte. Hun gir meg ikke følelsen av at jeg klager, hun bare lytter og forstår. Jeg føler meg så mye lettere enn jeg har gjort på lenge, akkurat som om at jeg har fått en stor innsprøytning med energi og glede!

Eldar henter Andrèa i barnehagen nå, så bare hun kommer inn døren om tre minutter skal vi ha en kosedag med pølsespising og spilling, for det synes hun at er så stas. Åh, som jeg kjenner at jeg gleder meg!

Noen ord fra denne kanten..

Etter at veldig mange har kommentert at det er det lenge siden jeg har skrivd, så fant jeg ut at det var på tide å ta seg selv i nakken her. Jeg lovte lille Sindre-min det da jeg startet å blogge at det skulle være en ærlig fortelling om hvordan det er å være englemamma,og akkurat dette innlegget er nok det..

Den siste tiden har vært så som så. Vi hadde jo først en veldig fin ferie hvor vi koste oss masse med fint vær, leking, bading og is-spising! Jeg har ikke tall på hvor mange fløteis som var formet som et smilende fjes Andrèa fikk i seg, men det var ikke få. Dere skjønner det at hun ble jo så glad i magen av å spise "smile-is"!
Dagene på telttur brukte vi til å leke på lekeplassen, gå turer eller ligge ved bassengkanten å kose oss. (les: jeg slikket sol, mens Eldar og Andrèa badet). En veldig avslappende ferie.

Reaksjonene begynte mere da vi kom hjem. Tanken på alle dem lykkelige familiene som var der med små barn på Sindre sin alder. Små jenter som passet godt på dem mindre søsknene sine osv osv. Alt hva vi aldri får oppleve med lille Sindre-vår.
Jeg har vært dårlig den siste tiden, mye dårligere enn folk rundt meg ser og skjønner. Jeg har virkelig skjønt at han er borte, han kommer aldri mere tilbake. Den siste tiden har vært preget av tunge tanker, tårer og panikkanfall. I tillegg så føler jeg meg så sint. Jeg visste ikke at det gikk an å ha et sånt sinne i seg. Jeg har bare lyst til å hyle, skrike og kaste ting i veggene. Enkelte dager så føler jeg at det sinnet skal kvele meg, for jeg vet at jeg ikke kan få utløp for det. Det skulle tatt seg ut om jeg stod her og kastet ting veggimellom!
Meg og mannen min var en tur hos legen for et par dager siden, og han sa at en slik sorgfase tok minimum to til tre år. Jeg hadde lyst til å hyle enda høyere. To til tre år??? Alle sier jo at bare det første året er over så er alt så mye bedre. Ja, akkurat ja. Ja, så kalles det for et sørgeår da, men jeg kan skrive under på at det gjorde ikke noe mindre vondt da det hadde gått tolv måneder og en dag enn det gjorde før det hadde gått tolv måneder. Det gjør faktisk ikke så veldig mye mindre vondt nå som det har gått seksten måneder enn hva det gjorde da det hadde gått bare elleve måneder heller. Sorgen går i berg og dalbane, den slår til når man minst venter det.. Så går det bra igjen en lang stund, før man plutselig møter bakken nok en gang.

"Du må komme deg videre!" Komme meg videre, hva vil det si? At jeg skal glemme sønnen min? Det går ikke.. Fra dag en har vi stått på. Vi har tatt med Andrèa på aktiviteter, vi har flyttet, pusset opp.. Eldar startet i ny jobb, jeg tar meg av hus og hjem.. Vi gjør alt en vanlig familie gjør. Hvis det at vi sørger over Sindre vil si at vi ikke har kommet oss videre, så nei, da har vi vel ikke det da. Jeg har søkt hjelp, jeg SKAL begynne i traumebehandling. Bare gi meg litt tid. La meg få være liten og sårbar en stund. La meg få gråte når jeg trenger det.. Bare la meg få være meg med alt det innebærer en liten stund.. Ikke forvent at jeg skal være "sånn eller sånn", ikke prøv å fortelle meg hva jeg føler og hva jeg er klar for.. Det vet jeg vel best selv. Det er MEG som har mistet barnet mitt, det er meg som lever med dette hver dag. La meg få ta skrittene i mitt tempo.. Om det er ett skritt frem og to tilbake, så la det være det. Nei, så kanskje ikke alle vil støtte meg når jeg faller, men bare ikke dytt meg fremover i noe som ikke er mitt tempo..

sommerplaner og samtaletimer.

Nå er det lenge siden jeg har skrivd her. Jeg kjenner at jeg rett og slett ikke bare har lyst for tiden, så da gjør jeg ikke det heller. Selv om det blir stille herfra innimellom så ligger vi ikke på latsiden alikevel. Meg og Andrèa har vært i dyreparken i Kristiansand sammen med ei venninne av meg og hennes datter. Det kan jeg love dere at var stor suksess både for små og store. Vi hadde en aldeles fantastisk dag! Neste dag bar det i vei til Trysil og familiebesøk. Der hadde vi noen kjempe deilige dager hvor vi bare slappet av og koste oss. Andrèa skjønte ikke helt at hun hadde oldemor og oldefar der også, for hun har jo det her vi bor også, så da jeg skulle prøve å forklare henne hva oldemor og oldefar i Trysil heter utbrøt hun bare: "jamen, jeg har jo EGEN oldemor og oldefar jeg!". Og da vi hadde kommet vel frem, og hun hadde fått hilst på dem sa hun: "mamma, kan vi finne han ekte oldefaren min nå?". Det er ikke greit å være lita, og skal måtte skjønne alt, men vi andre fikk oss ihvertfall en god latter! :) Dagen etter vi kom hjem igjen var det barnas dag her i byen, så da var vi der og gikk i toget med mange andre foreldre og barn fra barnehagen, og dagen ble avsluttet med en bedre middag ute sammen med svigerforeldrene mine siden svigerfar hadde bursdag. Det ble mye farting den uken der, men vi hadde det kjempe fint alle tre!

Nå er det streik i barnehagen her, så Andrèa har noen ekstra fridager. Jeg tror nok hun synes dem kan bli litt lange siden hun er vandt til å være sammen med andre barn flere dager i uken, men det går stort sett greit. Akkurat nå er det litt ekstra kjedelig siden hun er syk, og derfor ikke kan ut i finværet. Eldar har jobbperioden sin igjen også, så han ser vi nesten ikke for tiden. Heldigvis har Andrèa slått seg til ro med at pappa er mye borte i perioder. Nå ser vi frem til ferieturer og masse kos utover sommeren! Jeg gleder meg faktisk veldig til en ukes teltur i Sverige. (trodde aldri jeg skulle foreslå telttur!) Jeg vil at Andrèa skal lære det fra hun er liten at det ikke trenger være flotte, fancy turer for at man skal ha det fint. Det blir en uke uten TV, men med barnespill i bagasjen, lek og familietid. Da MÅ vi bruke tiden sammen, og det ser jeg virkelig frem til :) Ellers skal vi en uke på hytta, og forhåpentligvis en uke på båttur også.
Meg og Andrèa har også litt småplaner når pappaen jobber, som f.eks noen dager på hyttetur med dem vi var i Dyreparken med. Det blir godt med så mye kvalitetstid sammen!

Ellers hadde jeg min første samtaletime på fredag. Hun kunne konkludere med at jeg var helt normal, med en helt normal sorgreaksjon. Hun mente at 14 mnd ikke var noen ting i en slik sammenheng, og det synes jeg var litt godt å høre. Jeg sitter så ofte med følelsen av at andre mener at jeg nå må glemme, så det å få bekreftet at jeg er helt normal var befriende!

17 mai.

Jeg har ei ivrig jente som hopper og spretter i senga si til tross for at klokken er over ti på kvelden. Hun gleder seg så ti å se på toget i morgen, skjønt jeg tror skuffelsen blir stor da hun innser at det er et tog av mennesker, og ikke et som kjører på skinner. Dansekjolen som hun kaller det for, henger klar, og hun gleder seg så til å ta den på seg. (bunad. Jeg for min del vet ikke hva jeg skal ha på meg. Planen var bunaden, men siden jeg har lagt sølvet på en så idiotsikker plass at selv ikke jeg kan finne det kan det by på problemer..

I dag har vi vært og ordnet litt hos lille Sindre-min. Andrèa var yr av glede over å få besøke lillebror. "Hei, lillebror.Hei hei hei.Dere må jo si hei til lillebror da, mamma og pappa!. Si hei nå. Hei, hei, hei.." Hun hoppet og spratt, danset og sang.. Så måtte hun kose på lillebror (altså steinen hans). "Dere må også kose på lillebror, for han liker det, da blir han glad. Kos på lillebror da! Også må dere si hei til han." Det gikk i ett der i dag, og på mammaens kinn trillet det store tårer. Hun viser så mye omsorg og kjærlighet for broren sin, det er så rørende å se, samtidig at det er så vondt å vite at alt hun kan gjøre er å kose på steinen hans.
Vi skal besøke han i morgen tidlig også, slik at han får flagg, og vi får ønsket han en fin 17. mai.

Ønsker dere alle en flott dag!

Klem fra

Når solen ikke skinner.

Jeg fikk ikke ro på meg, klarte ikke å sove. Det var ett eller annet jeg ikke fikk tak på, noe var galt.. Jeg ga opp forsøket på søvn, så jeg stod opp og dusjet før jeg lagde frokost og smurte niste til Andrèa. Rusler inn på rommet hennes, hadde en gretten unge som ikke likte å bli vekt, fikk stelt henne etter mye om og men, og sendt henne i barnehagen.. Fikk fremdeles ikke ro på meg, så fant ut at jeg skulle være fornuftig. Fikk ringt tannlegen og sagt at jeg fremdeles ikke var bra etter å ha operert ut en visdomstann to uker før. Fikk beskjed om å komme ut for sjekk.. Tannlegeskrekk! Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle begynne å bite negler, men kom frem til at det var dumt siden jeg aldri har gjort det før.. Vel plassert i tannlegestolen.. Jeg frøys, svettet og skalv om hverandre. Betennelse, jeg bannet. Dytte antibiotika oppi såret, jeg bannet enda høyere.

Ferdg hos tannlegen durte vi avgårde for å handle blomster, nå skulle jeg endelig få plantet hos lille Sindre-min. Var innom fem forskjellige plasser, men fant ingen ting jeg likte. Ble sur og gretten, ga opp og reiste hjem. Fremdeles urolig i kroppen, så jeg la meg for å hvile litt. Trengte en pause fra alt. Våknet etter noen timer, like urolig. Reiste til frisøren så Eldar og Andrèa fikk klipt seg. (Andrèa har nå hår til rett under haka, kjempe fin! :) ).På veien hjem kom beskjeden : bestefar hadde fått hjerneslag. Snille, gode bestefaren min. Mistet taleevnen, lammelser på ene siden av kroppen. Mamma og to av søstrene mine reiser oppover til dem på mandag og blir der noen dager. Jeg hadde bestemt meg for å være, men jeg vet ikke om jeg klarer. Tanken på å sette beina på sykehuset gjør meg uvel. Jeg får minner fra da Sindre døde. Ringte mamma i stad og gråt. "jeg klarer ikke å være med på sykehuset mamma, jeg bare klarer ikke.."

I tillegg var det fem år siden min kjære fetter valgte å forlate oss i går. Han var bare et halvt år yngre enn meg, og hadde hele livet foran seg. Du er savnet, Anders!

I dag er humøret heller labert. Eldar jobber, Andrèa sitter foran TV og hoster, mens jeg venter på oppdateringer om bestefar. Måtte vi bare ha lykken med oss denne gangen!

Barnehagens største sipp..

Forrige uke måtte jeg krype til korset i barnehagen og be om at Andrèa kunne flyttes over på avdelingen hun skal begynne på i august, fordi det er så tøft for meg å hele tiden skulle se alle dem små barna på samme alder som lille Sindre-min skulle vært på. Jeg knakk som en fyrstikk, og gråt så både snørr og tårer rant. Hun jeg pratet med tok det heldigvis veldig pent, mens jeg selv stod der og følte meg som en stor tulling. Uheldigvis var det ikke plass til Andrèa på den andre avdelingen enda, men nå har jeg avtale med barnehagetantene på hennes avdeling om at dem møter meg i døren når jeg leverer henne, og at dem leverer henne til meg i døra når hun skal hjem igjen slik at jeg skal slippe å se alle disse små barna hele tiden.. Så i stad skjedde det igjen, hun ene barnehagetanta kom ut,la hun armene rundt meg og ga meg en klem.. Da flommet tårene over igjen, og jeg måtte bare gå for og ikke sette igang med hylingen også.. Vi kan vel trygt si at jeg er barnehagens største sipp!