fredag 23. juli 2010

Noen ord fra denne kanten..

Etter at veldig mange har kommentert at det er det lenge siden jeg har skrivd, så fant jeg ut at det var på tide å ta seg selv i nakken her. Jeg lovte lille Sindre-min det da jeg startet å blogge at det skulle være en ærlig fortelling om hvordan det er å være englemamma,og akkurat dette innlegget er nok det..

Den siste tiden har vært så som så. Vi hadde jo først en veldig fin ferie hvor vi koste oss masse med fint vær, leking, bading og is-spising! Jeg har ikke tall på hvor mange fløteis som var formet som et smilende fjes Andrèa fikk i seg, men det var ikke få. Dere skjønner det at hun ble jo så glad i magen av å spise "smile-is"!
Dagene på telttur brukte vi til å leke på lekeplassen, gå turer eller ligge ved bassengkanten å kose oss. (les: jeg slikket sol, mens Eldar og Andrèa badet). En veldig avslappende ferie.

Reaksjonene begynte mere da vi kom hjem. Tanken på alle dem lykkelige familiene som var der med små barn på Sindre sin alder. Små jenter som passet godt på dem mindre søsknene sine osv osv. Alt hva vi aldri får oppleve med lille Sindre-vår.
Jeg har vært dårlig den siste tiden, mye dårligere enn folk rundt meg ser og skjønner. Jeg har virkelig skjønt at han er borte, han kommer aldri mere tilbake. Den siste tiden har vært preget av tunge tanker, tårer og panikkanfall. I tillegg så føler jeg meg så sint. Jeg visste ikke at det gikk an å ha et sånt sinne i seg. Jeg har bare lyst til å hyle, skrike og kaste ting i veggene. Enkelte dager så føler jeg at det sinnet skal kvele meg, for jeg vet at jeg ikke kan få utløp for det. Det skulle tatt seg ut om jeg stod her og kastet ting veggimellom!
Meg og mannen min var en tur hos legen for et par dager siden, og han sa at en slik sorgfase tok minimum to til tre år. Jeg hadde lyst til å hyle enda høyere. To til tre år??? Alle sier jo at bare det første året er over så er alt så mye bedre. Ja, akkurat ja. Ja, så kalles det for et sørgeår da, men jeg kan skrive under på at det gjorde ikke noe mindre vondt da det hadde gått tolv måneder og en dag enn det gjorde før det hadde gått tolv måneder. Det gjør faktisk ikke så veldig mye mindre vondt nå som det har gått seksten måneder enn hva det gjorde da det hadde gått bare elleve måneder heller. Sorgen går i berg og dalbane, den slår til når man minst venter det.. Så går det bra igjen en lang stund, før man plutselig møter bakken nok en gang.

"Du må komme deg videre!" Komme meg videre, hva vil det si? At jeg skal glemme sønnen min? Det går ikke.. Fra dag en har vi stått på. Vi har tatt med Andrèa på aktiviteter, vi har flyttet, pusset opp.. Eldar startet i ny jobb, jeg tar meg av hus og hjem.. Vi gjør alt en vanlig familie gjør. Hvis det at vi sørger over Sindre vil si at vi ikke har kommet oss videre, så nei, da har vi vel ikke det da. Jeg har søkt hjelp, jeg SKAL begynne i traumebehandling. Bare gi meg litt tid. La meg få være liten og sårbar en stund. La meg få gråte når jeg trenger det.. Bare la meg få være meg med alt det innebærer en liten stund.. Ikke forvent at jeg skal være "sånn eller sånn", ikke prøv å fortelle meg hva jeg føler og hva jeg er klar for.. Det vet jeg vel best selv. Det er MEG som har mistet barnet mitt, det er meg som lever med dette hver dag. La meg få ta skrittene i mitt tempo.. Om det er ett skritt frem og to tilbake, så la det være det. Nei, så kanskje ikke alle vil støtte meg når jeg faller, men bare ikke dytt meg fremover i noe som ikke er mitt tempo..

3 kommentarer:

  1. Alltid like sterkt å lese innleggene dine. . .
    Trist å lese om noen som har det så tøft i hverdagen sin!
    Selvsagt skal du få lov til å gråte når det trengs,og sørge når dagene er lange og svanet er sårt. Det skulle da bare mangle!
    Jeg kan ikke tenke meg hvordan det skulle være å miste jenta mi.

    Du er sterk som orker å skrive om dette offentlig.
    Ønsker deg bare godt fremover.
    Håper du får utbytte av hjelpen du har søkt,og at det gjør ting "lettere" for deg.

    SvarSlett
  2. Hei Anne!
    Fant deg hos Ida, og har lest og lest hos deg. Godt og vondt på samme tid. Kan ikke forestille meg hvor grusomt det må være...men kjenner allikevel mammafølelsene så sterk. Synes det er stort at du skriver så personlig om dette og er sikker på at du er til stor støtte for mange som har opplevd det samme som dere. Skjønner ikke de kommentarene du møter om at "dere må komme dere videre" osv...slutter aldri å forundre meg over hvordan andre mener en bør leve....
    Jeg kommer definitivt tilake til blggen din.
    varm klem fra Anette♥

    SvarSlett
  3. Kjenner igjen sinnafølelsen, panikken og alt det... Trangen til å hyle og kaste ting.. Men her har det tross alt bare gått litt over en måned.. Men kan tenke meg at det vil gå opp og ned som du sier. Første dagen etter å ha levert lille jenta på sykehuset, hadde jeg en forferdelig dag, men dagene fram til begravelsen og julemessen jeg så deltok på, de gikk lettere. Jeg sørget nesten ikke, skjemtes nesten, forstod ikke hva som hadde skjedd, trodde ikke jeg skulle klare å sørge ordentlig eller forstå noe som helst. Men da julemessen var overstått og jeg ikke hadde noe spesielt foran meg å forberede meg på, da tok sorgen over... Stengte meg inne. Hadde noen gode dager, men nå er jeg tilbake til "innestengtheten"... Og jeg som var redd jeg ikke virkelig ønsket å bli mamma da jeg ikke klarte å sørge ordentlig den første tiden, begynte å lure på om jeg innerst inne var lettet siden jeg ikke klarte reagere mer, men det er jeg jo ikke. Skjemtes sånn over de tankene da. Men ser jo nå at jeg bare ikke forstod hva som foregikk...

    SvarSlett