Begravelsen

Mandagen kom, og to dager hadde gått siden Sindre-min forlot oss. Vi ble nedringt fra helsestasjon, leger og kriseteam, og denne dagen gikk med på å fly fra den ene plassen til den andre. Alle tilbød seg å komme hjem til oss, men vi orket ikke det. Tanken på å ta sorgen inn i vårt hjem var ikke til å holde ut. Vi trengte en friplass. Vi fikk tak i begravelsesagenten, og gjorde avtale på at vi skulle komme dit litt senere på dagen. Det var rart å gå inn på det kotoret. Vi tok plass i en kraftig sofa, og begravelsesagenten satt tvers ovenfor oss bak et skrivebord. Jeg tvinnet tommeltotter, viste ikke hva jeg skulle si. Dette var dagen da dødsannonnsen måtte ordnes. Jeg tror at i en slik situasjon så tenker man ikke, man bare handler. Dette var ikke tiden for å tørke tårer, og pusse neser, vi hadde en jobb som måtte gjøres. Jeg innrømmer det, jeg er en pirk, en perfeksjonist. Ingenting annet enn perfekt er bra nok. Jeg er også veldig ærlig, og dette kom nok godt frem i dødsannonsen. Jeg ønsket ikke noen blomster hjem, jeg orket rett og slett ikke å komme inn døren hjemme og det skulle lyse opp med blomster som et bevis på at han var borte. Derfor ble det helt naturlig for meg å ha med dette: "ingen blomster til hjemmet ønskes, men en gave til LUB ville bli satt pris på". Mange reagerte nok på at det ble sagt så rett ut, men dette var ikke tiden til å pakke ting pent inn. Jeg ville ha det i klartekst så det skulle bli forstått og respektert.

På onsdag kom telefonen om at Sindre-min var på vei hjem fra obduksjon. Vi kastet oss rundt, for vi måtte jo handle inn nytt ullundertøy til han. Lillegutten vår skulle ikke fryse. Mamma hadde strikket en nydelig dress til han i ull. Denne va det veldig viktig for oss at han skulle ha på seg, samt ullteppet som farmoren hans hadde strikket til han. Vi visste at disse klærne var laget med kjærlighet til han, og det var det som betydde noe. Da jeg skulle finne frem ulldressen til han møtte jeg veggen. Den ene ullsokken var borte, og det var nok til å knekke meg totalt. Jeg heiv meg over telefonen og ringte mamma, og hun lovte at hun skulle strikke en ny en til han. Han hadde på seg denne dressen da han døde, og mest sannsynlig har sokken blitt borte på sykehuset eller i ambulansen..

Det var rart å se han igjen. Han var så livløs og kald. Kinnene var helt harde, og han hadde begynt å skifte farge. Det gjorde vondt for en mamma. Jeg hadde ikke sjangs i havet til å ta på han den nye bodyen selv. Jeg visste at han hadde et stort kutt over brystet, så akkurat den byttet begravelsesagenten for oss. Sjokket kom da jeg løftet han opp, han hadde også et stort kutt i bakhodet som det sivet blod utifra. Jeg røsket til meg lua hans, og tok den på han med en gang. Jeg orket ikke å se det såret lengre enn nødvendig. Meg og mannen min kledde på han resten sammen. Jeg har tenkt på det så mange ganger i ettertid at jeg ikke skiftet bleie på han, og det gnager meg.. Vi hadde en lang stund sammen etter at vi hadde stelt han. Vi koste på han og sang, vi strøyk han på kinnet og nusset han på panna. Ingen andre eksisterte for oss den stunden, da var det bare mor, far og sønn..
Tiden var inne for å legge han i kisten. Med seg på ferden fikk han bamsen sin som han fikk av storesøster da han kom til verden, han fikk med yndlingssutten sin, og et bilde av meg, mannen min og søsteren sin. Mannen min ønsket at han skulle ha det bildet, så han aldri glemte oss...

Begravelsesagenten kom inn. Han la et hvitt silketørkle over fjeset hans. Jeg tok det vekk, ansiktet skulle være fritt. Vi la på lokket, og skrudde igjen skruene selv. Det var en tung jobb.. det å gå ut igjen, og vite at vi aldri mere kom til å se igjen sønnen vår var tøft. Den dagen gråt jeg for alvor..

Vi trengte alle nye klær til begravelsen. Det var ei som sa seg villig til å sy kjolen til Andrèa. Det ble en nydelig sort kjole med et hvitt hjerte på brystet. Den måtte være spesiell, ingenting annet enn perfekt var bra nok. Så kom det til mine klær. Vi måtte til byen. Alle rundt oss smilte og lo, og der var vi for å handle klær til begravelsen til sønnen vår. Det er den værste byturen jeg har vært på..

Det var mange møter med begravelsesagenten denne uken. Sanger skulle plukkes ut, program skulle lages, kiste skulle velges, blomster +++ Nå i ettertid skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte å holde meg så rolig, at jeg klarte alt dette. Det eneste vi overlot til andre var selskapet etter begravelsen, det fikk svigerforeldrene mine ta seg av. Jeg er veldig glad for at dem tok den jobben, det hjalp oss mye.

Dagen for begravelsen var kommet. Vi stod opp og stelte oss alle sammen. Andrèa så ut som ei lita prinsesse. Hadde det vært en annen dag ville jeg vært den stolteste mor på denne jorden.
Vi kjørte i følge med begravelsesagenten nedover. Det var vondt å kjøre etter den sorte bilen med det hvite korset på. Det lyste død og sorg lang vei..
Vi hadde en time alene i kirken før dem andre kom. Venninnen min som skulle syne kom for å øve, mens jeg dirigerte begravelsesagenten hit og dit for at blomstene skulle stå riktig. Ingen ting skulle være tilfeldig. Vi orket ikke kondolanser ved graven, så da dem andre kom gikk vi for å ta dem i mot. Vi hilste på alle, tok i mot kondolanser og prøvde å komme med trøstene ord. Alle gråt, og jeg følte at det var meg som måtte trøste dem..

Vi gikk inn og fant plassene våre. Venninnen min som passet Sindre-min da han døde fikk sitte forann sammen med oss sammen med eksmannen hennes som prøvde å gjenopplive han. Det var godt å ha dem der, og det var det som føltes riktig.
Tonene fra "he`s my son" strømmet ut og fylte kirken. Jeg hørte ingenting annet. talen fra presten har gått meg hus forbi. Jeg husker bruddstykker, men mesteparten er glemt. Alt jeg tenkte på var å holde meg oppe så jeg skulle komme meg gjennom dette. Før jeg ante ordet av det var det vår tur til å tale. Mannen min sa noen ord, og jeg leste et dikt til han som jeg hadde skrivd. Det er et under at jeg klarte å holde tårene tilbake, og at stemmen min bar klart og tydelig. Da vi hadde sagt det vi skulle si sang alle sammen trollemors vuggevise for han. Fy som det låt, men det var alikevel riktig sang å velge..

Presten pratet videre. Vi sang salmene som var plukket ut. Den dag i dag kan jeg ikke huske hvem salmer vi sang. Sermonien inne var over, og venninnen min avsluttet med å synge "tears in heaven" før vi gikk opp for å bære kisten.
Turen ned til graven hans var lang, det føltes som om at vi gikk i en evighet. jeg hadde aldri trodd at den lille kisten skulle føles så tung, at den skulle veie så mye...
Vi måtte senke han med tau. Kisten var for liten til å bruke den vanlige senkemekanismen.. Meg og mannen min stod på den ene siden av kisten hans med hvert vårt tau, farfaren min og fetteren min stod på den andre. Presten talte, så var tiden inne for å senke den altfor lille kisten hans. Venninnen min sang amazing grace mens vi senket han. Tøffere jobb tror jeg ingen kan ha, vi la selv sønnen vår i grava...