lørdag 26. september 2009

Ikke akkurat supermann.

I dag er en av disse dagene hvor jeg føler at alt er galt. Mannen min har heldigvis tatt med datteren vår i svømmehallen, og jeg nyter litt tid alene.
Det er rart hvordan humøret skifter fra dag til dag. Noen dager skifter det fra time til time. Livet mitt føles som en berg og dal-bane for tiden. Opp og ned, rundt en sving, for så å stå på hodet før det retter seg ut igjen, og du på nytt føler at du er på rette kursen. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en dag hvor jeg bare var glad, for selv på en solskinnsdag så sniker det seg inn noen regndråper. Vi har det ikke like vondt lengre som vi hadde det den første tiden, sorgen har vel avtatt noe, men savnet er der like stort. Jeg kan sittte her og bare stirre ut i rommet.. Da ser jeg for meg dem store blå øynene hans som tittet så tilfreds på meg hver gang jeg ga han mat, eller dem små leppene som krummet seg til et smil. Jeg kommer nok heller aldri til å glemme den gangen han lå på stellebordet sitt, kastet seg rundt, og føyk ut før jeg rakk og reagere. Jeg husker hvordan jeg gråt da, ja, jeg tror faktisk at jeg hadde det mye værre enn han som hadde gått i gulvet. Etter det uhellet hadde vi en lang samtale om at han ikke måtte gjøre slike ting. Han var ikke supermann, han kunne ikke fly. Det ble heldivis bare med det ene forsøket.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar