Drømmen om søsken.

"Jeg har en lillebror jeg, men han er døde. Nå vil jeg ha en ny lillebror eller ei lillesøster."
Denne frasen eller andre som likner veldig får jeg servert hver eneste dag, og uansett hva jeg sier så går det ikke inn, for hun VIL ha ny bror eller kanskje ei lita søster NÅ med en gang. Det skulle nok helst skjedd i går om hun hadde fått bestemme. Jeg har forklart så godt jeg bare kan at vi ikke bare kan FÅ det.. Det røsker og river i mammahjertet mitt hver gang hun spør. Jeg savner lille Sindre-min så det gjør vondt, samtidig som det er helt forferdelig at jeg ikke bare kan oppfylle Andrèa sitt største ønske. Den siste tiden har tårene stadig truet med å renne over, og det gjør vondt å puste. Jeg hadde hentet solen, månen og stjernene ned til henne om jeg hadde hatt muligheten til det, men det er jo desverre ikke alle ønskene hennes vi kan oppfylle sånn helt uten videre. Det er ikke alltid så lett å være mamma når jeg ser hvor masse hun savner lillebroren sin, og hvor høyt hun ønsker seg en ny..

Til ettertanke for foster-og spedbarnsdød, en bølge av levende lys"

15. oktober er dagen til minne for alle foster og spedbarn som ikke fikk vokse opp, og denne dagen går det en bølge av lys over hele verden. Tanken er at alle skal tenne et lys kl. 1900 og la det brenne i minst en time.
Om dette blir gjort over hele verden, i alle tidssoner, vil det gå en bølge av lys over verden som varer i 24 timer.

Jeg håper at så mange som mulig vil være med på dette for og minnes alle verdens søte, små som ikke fikk bli her hos oss.

Those we have lost!

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard,yet always there.
Forever loved,forever dear...

Rart smil

Det er jo ingen hemmelighet at jeg har følt meg sviktet av en del av dem jeg trodde ville være der for oss etter at vi mistet Lille Sindre-vår, men når sant skal sies så er det vel ikke alltid like lett å være den som står på andre siden heller. Etter å ha hørt denne teksten til Bjørn Eidsvåg innser jeg at jeg kanskje heller burde bli flinkere til å fortelle andre hva jeg trenger, for det er nok mange pårørende der ute som føler som det blir sagt i denne sangen..

RART SMIL

Du prøvde vel å smila
men fikk det ikkje te
du var ganske så fortvila
det va trist å merka det

fekk så lyst å holda rundt deg
og sei kor gla eg var i deg
eg gjekk nestan heilt i sundt eg
men turde ikkje ta i deg
eg gjorde ingenting
eg va feig og redd og liten
og sa ein masse dumme ting
om at eg va sliten

Sko ha grene sammen med deg
i det minste holdt i handa di
sko sagt varme godord te deg
den sjansen lot eg gå forbi
eg gjorde ingenting...

så redd for å bli avvist
så redd for å vær' nær
så redd for egen smerte
-sånn vil eg ikje vær!

In loving memory of...

Alle kondolansekortene vi fikk i begravelsen til lille Sindre-min ligger pent nedpakket av den enkle grunnen at jeg aldri har likt den hvite esken vi fikk dem overlevert i fra begravelsesagenten...
I dag tok jeg saken i egene hender, og "tryllet frem" denne esken som skal få stå på minnehylla hans.




Jeg ser det nå at det er noen små forandringer jeg vil gjøre, som f.eks å bytte ut blomstene med noen som er litt mindre, men stort set ble jeg ganske fornøyd om jeg kan få si det selv. Så i morgen skal alle hilsnene igjen finnes frem, og dem skal settes på hylla, der dem hører hjemme.

Jakten på gleden

Jeg sitter her og tenker tilbake til den tiden da Andrèa var baby. Jeg husker hvordan jeg alltid lo, trallet og sang. Det var den gangen jeg var lykkelig det, LYKKELIG med store bokstaver. Jeg husker hvordan meg og mannen min kunne ligge på sofaen å lekesloss mens vi tøysa og tulla. Latteren satt løst, det var alltid en god stemning der.

Vel, det var den gangen. Jeg har forandret meg, det er det liten tvil om. Visst synger jeg enda, men det er sammen med Andrèa. Jeg ler også... sammen med Andrèa.. Men det er slutt på lekeslossing på sofaen med mannen, tøys og tull. Jeg er mere alvorlig enn hva jeg var før, jeg merker det selv.
Jeg husker mannen min spurte meg en gang om jeg ikke kunne ha besøk litt oftere, for han syntes det var så godt å høre meg le.

Jeg VIL le, jeg vil være bekymringsløs, og glede meg over livet. Eller, det å si at jeg ikke gleder meg over livet blir feil, for jeg gjør jo det. Jeg gleder meg over å få være mammaen til Andrèa,og over at mannen min fremdeles elsker meg til tross for all motgangen vi har hatt. Jeg gleder meg over at familien min er frisk og at jeg har så gode venner. Alikevel er ikke det nok..
En dag, en tragedie var det som skulle til for å forandre meg.

Jeg trenger å ha kontroll på alt. Overraskelser er noe jeg liker dårlig. Jeg må vite det minimum en dag i forveien om vi får besøk, jeg klarer rett og slett ikke at noen plutselig står på døren her. Da åpner jeg ikke, men later glatt som om at jeg ikke er hjemme. Samme med andre ting, det må planlegges god tid i forveien. Det kan ihvertfall ikke sies at jeg er impulsiv lengre, for det finnes jeg ikke.

Nei, jeg har forandret meg, ingen tvil om det. Jeg kommer nok aldri til å bli 100% den jeg var igjen, for til det har jeg for mye bagasje, men jeg håper at jeg en dag vil finne igjen tryggheten og roen, og at latteren igjen vil gjalle i veggene her.

Masekoppen

Min man har vært sykmeldt en stund nå, og vel, det har både sine fordeler og ulemper å ha han så mye hjemme. Han får så mye mere tid til å mase på meg! "Anne, du kan ikke sitte så mye inne!" , "Anne, nå må du komme deg mere ut!", "Anne, Anne, Anne...!" Det værste er jo at selv om jeg hater å innrømme det, så har han jo faktisk rett.. Så nå er jeg i en fase hvor jeg har begynt å være mere sammen med gamle venner og finne på ting, og det er jo faktisk veldig hyggelig når jeg først kommer meg ut. Jeg har syntes at det har vært litt skummelt og skulle lage avtaler, for jeg husker jo hvordan det var for bare et år siden. Jeg sa "jada, vi kan godt treffes da og da", men når dagen endelig var der ville jeg bare gjemme meg under stuebordet, og late som om at jeg hadde glemt hele avtalen. Jeg husker så godt at jeg til slutt begynte å si "ja, vi kan jo det.. Men dere kan ikke stole på meg, for plutselig så orker jeg ikke alikevel." Jeg merker jo det enda at det er litt tiltak å komme seg ut den døra, men når jeg først har gjort det så koser jeg meg jo, så nå er jeg ihvertfall på vei i riktig retning :)
Jeg scrapper også veldig mye for tiden, så det er tydelig at lysten til å gjøre noe igjen virkelig begynner å komme tilbake, og det er godt :)

Ellers så vet jeg at jeg er veldig dårlig til å blogge for tiden. Saken er den at jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal skrive lengre. Jeg har ikke lengre det behovet for å sette meg ned her for å dele tanker og følelser, og ordene kommer ikke like lett av seg selv sånn som det gjorde før. Jeg kommer ikke til å slutte helt med bloggingen, men jeg vet med meg selv at det ikke kommer til å komme innlegg her så veldig ofte. Egentlig så er jo det bare et godt tegn, for det viser jo bare at jeg har kommet så mye lengre i sorgprosessen enn hva jeg hadde gjort da jeg startet med bloggingen for over ett år siden! :)

Min hobby

Ja, vet dere, i dag vil jeg faktisk skryte litt av meg selv! Jeg har igjen funnet frem scrappesakene etter en lang periode hvor jeg ikke har orket å gjøre noen ting. Det ER godt å ha noe å henge fingrene i, og som gjør at jeg får penset tankene over på andre ting. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg får til alt dette perfekt altså, for det gjør jeg virkelig ikke, men det begynner å bli bedre :)

Dette er jo ikke noen hobbyblogg, men jeg vil alikevel få vise frem noe av det jeg har produsert. Jeg har lenge lekt med tanken på å lage en egen blogg hvor det jeg lager blir lagt ut for salg til inntekt for en god sak, så jeg håper jeg får kommet i gang med det snart. Må bare øve meg litt til først, så det blir bra det jeg legger ut for salg :)

Dette blir littav et bilderas siden jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal sette sammen flere bilder på en side..

<





Årets julekort? :P



Første (og så langt eneste) forsøk på pyramidekort.




Første og siste forsøk på sekskant-boks!




Og helt til slutt en liten kort/gave-eske.