Til ettertanke for foster-og spedbarnsdød, en bølge av levende lys"

15. oktober er dagen til minne for alle foster og spedbarn som ikke fikk vokse opp, og denne dagen går det en bølge av lys over hele verden. Tanken er at alle skal tenne et lys kl. 1900 og la det brenne i minst en time.
Om dette blir gjort over hele verden, i alle tidssoner, vil det gå en bølge av lys over verden som varer i 24 timer.

Jeg håper at så mange som mulig vil være med på dette for og minnes alle verdens søte, små som ikke fikk bli her hos oss.

Those we have lost!

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard,yet always there.
Forever loved,forever dear...

Rart smil

Det er jo ingen hemmelighet at jeg har følt meg sviktet av en del av dem jeg trodde ville være der for oss etter at vi mistet Lille Sindre-vår, men når sant skal sies så er det vel ikke alltid like lett å være den som står på andre siden heller. Etter å ha hørt denne teksten til Bjørn Eidsvåg innser jeg at jeg kanskje heller burde bli flinkere til å fortelle andre hva jeg trenger, for det er nok mange pårørende der ute som føler som det blir sagt i denne sangen..

RART SMIL

Du prøvde vel å smila
men fikk det ikkje te
du var ganske så fortvila
det va trist å merka det

fekk så lyst å holda rundt deg
og sei kor gla eg var i deg
eg gjekk nestan heilt i sundt eg
men turde ikkje ta i deg
eg gjorde ingenting
eg va feig og redd og liten
og sa ein masse dumme ting
om at eg va sliten

Sko ha grene sammen med deg
i det minste holdt i handa di
sko sagt varme godord te deg
den sjansen lot eg gå forbi
eg gjorde ingenting...

så redd for å bli avvist
så redd for å vær' nær
så redd for egen smerte
-sånn vil eg ikje vær!

In loving memory of...

Alle kondolansekortene vi fikk i begravelsen til lille Sindre-min ligger pent nedpakket av den enkle grunnen at jeg aldri har likt den hvite esken vi fikk dem overlevert i fra begravelsesagenten...
I dag tok jeg saken i egene hender, og "tryllet frem" denne esken som skal få stå på minnehylla hans.




Jeg ser det nå at det er noen små forandringer jeg vil gjøre, som f.eks å bytte ut blomstene med noen som er litt mindre, men stort set ble jeg ganske fornøyd om jeg kan få si det selv. Så i morgen skal alle hilsnene igjen finnes frem, og dem skal settes på hylla, der dem hører hjemme.

Jakten på gleden

Jeg sitter her og tenker tilbake til den tiden da Andrèa var baby. Jeg husker hvordan jeg alltid lo, trallet og sang. Det var den gangen jeg var lykkelig det, LYKKELIG med store bokstaver. Jeg husker hvordan meg og mannen min kunne ligge på sofaen å lekesloss mens vi tøysa og tulla. Latteren satt løst, det var alltid en god stemning der.

Vel, det var den gangen. Jeg har forandret meg, det er det liten tvil om. Visst synger jeg enda, men det er sammen med Andrèa. Jeg ler også... sammen med Andrèa.. Men det er slutt på lekeslossing på sofaen med mannen, tøys og tull. Jeg er mere alvorlig enn hva jeg var før, jeg merker det selv.
Jeg husker mannen min spurte meg en gang om jeg ikke kunne ha besøk litt oftere, for han syntes det var så godt å høre meg le.

Jeg VIL le, jeg vil være bekymringsløs, og glede meg over livet. Eller, det å si at jeg ikke gleder meg over livet blir feil, for jeg gjør jo det. Jeg gleder meg over å få være mammaen til Andrèa,og over at mannen min fremdeles elsker meg til tross for all motgangen vi har hatt. Jeg gleder meg over at familien min er frisk og at jeg har så gode venner. Alikevel er ikke det nok..
En dag, en tragedie var det som skulle til for å forandre meg.

Jeg trenger å ha kontroll på alt. Overraskelser er noe jeg liker dårlig. Jeg må vite det minimum en dag i forveien om vi får besøk, jeg klarer rett og slett ikke at noen plutselig står på døren her. Da åpner jeg ikke, men later glatt som om at jeg ikke er hjemme. Samme med andre ting, det må planlegges god tid i forveien. Det kan ihvertfall ikke sies at jeg er impulsiv lengre, for det finnes jeg ikke.

Nei, jeg har forandret meg, ingen tvil om det. Jeg kommer nok aldri til å bli 100% den jeg var igjen, for til det har jeg for mye bagasje, men jeg håper at jeg en dag vil finne igjen tryggheten og roen, og at latteren igjen vil gjalle i veggene her.

Masekoppen

Min man har vært sykmeldt en stund nå, og vel, det har både sine fordeler og ulemper å ha han så mye hjemme. Han får så mye mere tid til å mase på meg! "Anne, du kan ikke sitte så mye inne!" , "Anne, nå må du komme deg mere ut!", "Anne, Anne, Anne...!" Det værste er jo at selv om jeg hater å innrømme det, så har han jo faktisk rett.. Så nå er jeg i en fase hvor jeg har begynt å være mere sammen med gamle venner og finne på ting, og det er jo faktisk veldig hyggelig når jeg først kommer meg ut. Jeg har syntes at det har vært litt skummelt og skulle lage avtaler, for jeg husker jo hvordan det var for bare et år siden. Jeg sa "jada, vi kan godt treffes da og da", men når dagen endelig var der ville jeg bare gjemme meg under stuebordet, og late som om at jeg hadde glemt hele avtalen. Jeg husker så godt at jeg til slutt begynte å si "ja, vi kan jo det.. Men dere kan ikke stole på meg, for plutselig så orker jeg ikke alikevel." Jeg merker jo det enda at det er litt tiltak å komme seg ut den døra, men når jeg først har gjort det så koser jeg meg jo, så nå er jeg ihvertfall på vei i riktig retning :)
Jeg scrapper også veldig mye for tiden, så det er tydelig at lysten til å gjøre noe igjen virkelig begynner å komme tilbake, og det er godt :)

Ellers så vet jeg at jeg er veldig dårlig til å blogge for tiden. Saken er den at jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal skrive lengre. Jeg har ikke lengre det behovet for å sette meg ned her for å dele tanker og følelser, og ordene kommer ikke like lett av seg selv sånn som det gjorde før. Jeg kommer ikke til å slutte helt med bloggingen, men jeg vet med meg selv at det ikke kommer til å komme innlegg her så veldig ofte. Egentlig så er jo det bare et godt tegn, for det viser jo bare at jeg har kommet så mye lengre i sorgprosessen enn hva jeg hadde gjort da jeg startet med bloggingen for over ett år siden! :)

Min hobby

Ja, vet dere, i dag vil jeg faktisk skryte litt av meg selv! Jeg har igjen funnet frem scrappesakene etter en lang periode hvor jeg ikke har orket å gjøre noen ting. Det ER godt å ha noe å henge fingrene i, og som gjør at jeg får penset tankene over på andre ting. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg får til alt dette perfekt altså, for det gjør jeg virkelig ikke, men det begynner å bli bedre :)

Dette er jo ikke noen hobbyblogg, men jeg vil alikevel få vise frem noe av det jeg har produsert. Jeg har lenge lekt med tanken på å lage en egen blogg hvor det jeg lager blir lagt ut for salg til inntekt for en god sak, så jeg håper jeg får kommet i gang med det snart. Må bare øve meg litt til først, så det blir bra det jeg legger ut for salg :)

Dette blir littav et bilderas siden jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal sette sammen flere bilder på en side..

<





Årets julekort? :P



Første (og så langt eneste) forsøk på pyramidekort.




Første og siste forsøk på sekskant-boks!




Og helt til slutt en liten kort/gave-eske.

Rett til å klage?

I to timer nå har jeg sitti i sofaen alene mens tårene har trillet. Dette er en av dem dagene hvor savnet er så stor..

Men så begynner jeg å tenke..Jeg har fått oppleve det største av alt, nemlig å få bli mamma. Ikke bare en gang, men to ganger! Okei, så har jeg ikke vært så heldig med alt da. Det å være alvorlig syk, og ikke kunne være hjemme med min nyfødte datter, det var tøft. Jeg skal ikke nekte for at jeg felte mange tårer den gangen.. Men jeg ble frisk, jeg kom hjem igjen. Så mot alle odds fikk vi et barn til. Legene var ikke entusiastiske over at jeg vagte å fullføre svangerskapet, men jeg gjorde det alikevel. Vi kom oss i mål noen uker før planen, men hva gjorde vel det så lenge vi fikk en frisk og velskapt liten sønn? Plutselig satt vi der med to små, perfekte barn. Det var som om at det var jul, nyttår og bursdag på en gang!

Lykken var kortvarig, vi vet jo alle hva som skjedde.. Men til poenget her: har jeg egentlig rett til å klage? Jeg fikk lov til å bli kjent med en fantastisk nydelig liten gutt med store blå øyne, og kløft i haka. Han lagde godlyder ved "matfatet", kastet på hodet, gryntet litt for at det ikke gikk fort nok, for så å lage godlyder igjen. Jeg fikk lov til å stelle han, kose med han, elske han og være mammaen hans hver dag i tre måneder. Og når det gjelder Andrèa, får jeg være praktiserende mamma hver eneste dag. Jeg får ha henne på fanget, kose med henne, tøyse, tulle og le. Jeg får gleden av å finne på ting med henne, gleden av å se henne glad. Jeg får "bamsekoser" og nusser dagen lang, så jeg konstant er seig og klissete i annsiktet. Jeg får gleden av å høre barnelatteren hennes, og høre dem magiske ord:" mamma, jeg elsker deg". Hver dag får jeg være med på å sette grenser og regler, og forme henne til å bli ei flott, lita jente, og hver kveld får jeg ligge ved siden av henne i senga hennes, prate om dagen og synge sanger. Det siste jeg hører før jeg går ut av rommet hennes er "natta mamma. Sov godt, jeg elsker deg."

Jeg har opplevd det beste av det beste, og det værste av det værste. Jeg har vekslet mellom å oppleve gleden over alle gleder, og sorgen over alle sorger. Jeg har lært så mangt om livet på godt og vondt. Tenk å få oppleve gleden over å kjenne et lite menneske vokse inni meg to ganger, å sette dem til verden, til å få holde dem på brystet og kjenne kjærligheten som brer seg tili hver celle i kroppen. Jeg ER heldig, tenk på alle dem som aldri får oppleve dette i det hele tatt. Jeg lærte en gang at det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt.. Og ja, det ER bedre. Jeg ville aldri skrudd tiden tilbake til før jeg fikk Sindre. Jeg er glad for hver time, for hvert minutt jeg fikk med han. Jeg er glad for at jeg fikk gleden av å bli kjent med han, og at jeg fikk vært praktiserende mamma for han dem tre månedene han levde.

Det har vært opplevelser i mitt liv som har gjort noe med meg som menneske. Jeg har lært hvor dyrbart livet er, og at hver dag er verdifull. Nå går vi høsten i møte, og om ikke lenge skal jeg atter engang få oppleve at bladene blir gule og faller av trærne. Jeg skal nok en gang få oppleve alle dem flotte høstfargene som jeg er så glad i! Sommer eller vinter, høst eller vår. Kulde, varme, regn eller vind.. Hvilken rolle spiller det? Jeg lever i et land uten krig og utrygghet. Jeg får spise meg mett hver dag. Jeg har klær nok i skapet til å kle kroppen min etter enhver årstid, og hva Andrèa angår så har vi mulighettil å kjøpe alt hun trenger. I tillegg til meg og mannen så har Andrèa tanter, onkler og besteforeldre som ville gjort alt for henne. Hun har søskenbarn hun får leke med. Uansett hva som skjer så kommer vi aldri til å være alene. Vi har så mye som så mange andre dessverre aldri får oppleve.

Okei, jeg kan like gjerne innrømme det med en gang. Jeg kommer garantert til å ha flere dager hvor sorgen og savnet er så stort, og jeg synes at livet er fryktelig urettferdig… Men innerst inne vet jeg at jeg alikevel er heldig, heldigere enn så mange andre. Akkurat nå gleder jeg meg til å våkne opp i morgen tidlig av at Andrèa kommer tuslende inn på rommet mitt, jeg gleder meg til å se inn i et lite barnefjes som inneholder to store blå øyne, og et lykkelig smil, mens jeg hører ordene: "God morgen mamma. Jeg har sovet godt, har du sovet godt?"