fredag 1. oktober 2010

Jakten på gleden

Jeg sitter her og tenker tilbake til den tiden da Andrèa var baby. Jeg husker hvordan jeg alltid lo, trallet og sang. Det var den gangen jeg var lykkelig det, LYKKELIG med store bokstaver. Jeg husker hvordan meg og mannen min kunne ligge på sofaen å lekesloss mens vi tøysa og tulla. Latteren satt løst, det var alltid en god stemning der.

Vel, det var den gangen. Jeg har forandret meg, det er det liten tvil om. Visst synger jeg enda, men det er sammen med Andrèa. Jeg ler også... sammen med Andrèa.. Men det er slutt på lekeslossing på sofaen med mannen, tøys og tull. Jeg er mere alvorlig enn hva jeg var før, jeg merker det selv.
Jeg husker mannen min spurte meg en gang om jeg ikke kunne ha besøk litt oftere, for han syntes det var så godt å høre meg le.

Jeg VIL le, jeg vil være bekymringsløs, og glede meg over livet. Eller, det å si at jeg ikke gleder meg over livet blir feil, for jeg gjør jo det. Jeg gleder meg over å få være mammaen til Andrèa,og over at mannen min fremdeles elsker meg til tross for all motgangen vi har hatt. Jeg gleder meg over at familien min er frisk og at jeg har så gode venner. Alikevel er ikke det nok..
En dag, en tragedie var det som skulle til for å forandre meg.

Jeg trenger å ha kontroll på alt. Overraskelser er noe jeg liker dårlig. Jeg må vite det minimum en dag i forveien om vi får besøk, jeg klarer rett og slett ikke at noen plutselig står på døren her. Da åpner jeg ikke, men later glatt som om at jeg ikke er hjemme. Samme med andre ting, det må planlegges god tid i forveien. Det kan ihvertfall ikke sies at jeg er impulsiv lengre, for det finnes jeg ikke.

Nei, jeg har forandret meg, ingen tvil om det. Jeg kommer nok aldri til å bli 100% den jeg var igjen, for til det har jeg for mye bagasje, men jeg håper at jeg en dag vil finne igjen tryggheten og roen, og at latteren igjen vil gjalle i veggene her.

6 kommentarer:

  1. Ønsker deg gode dager... har lest bloggen din og den rører meg inn i hjerterota...
    Vi andre som ikke har opplevd dette, kan ikke greie å sette oss inn i hvordan du har hatt og har det. Vi greier ikke tenke tanken helt ut om hvordan det hadde vært å miste et barn..
    Det er fin terapi i å skrive, så fortsett med det. Livet blir aldri det samme, men det kan allikevel bli veldig, veldig godt ♥

    Stor klem fra en mamma og mormor

    SvarSlett
  2. Kjære kjære Anne...
    Veit nesten ikke hva jeg skal skrive, ord strekker ikke til :(
    Det er vondt og lese og jeg håper så inderlig at du finner deg sjøl, altså gode gamle Annemor...
    Du veit hvor du finner meg, jeg er her for deg uansett hva det måtte være... Jeg er så inderlig gla i deg, at jeg har funnet ei så god jente, som jeg kan snakke med alt om og som jeg kan stole på 100%
    Jeg er stolt av og kalle meg din venn :)

    Sender deg mange mange varme klemmer...
    Kjempe gla i deg snuppa mi <3

    SvarSlett
  3. Hei.

    Jeg vil bare sende deg en klem.
    Kom over bloggen din ved en tilfeldighet, og klarte ikke slutte å lese.


    Ord blir fattige
    ...

    Hilsen Camilla

    SvarSlett
  4. Du må huske å gi deg tid. Tiden leger alle sår sies det. Det er jo slett ikke sant. Men tiden gir det mulighet til å lære å leve med sorgen.

    Jeg fikk nettopp låne en nydelig og gripende bok av en kollega på jobb som mistet sin lille gutt for snart to år siden. Boka heter "Hva skal vi med stjerner nå?" og er historien til Espen og Balder som mistet kone, mamma, datter og søster i tsunamien i 2004. Det er en historie om begynnelsen, slutten og en ny begynnelse, og hvordan de har funnet veien videre. Det er ikke bare en beretning om selve hendelsen, men en stor del er også deres teknikker i å mestre sorget og livet. Den anbefales virkelig.

    Klem!

    SvarSlett
  5. Hei...Jeg kjenner at tårene triller her nå altså. Jeg blir så opptatt av hvor reflektert du er. Hvilke tanker du gjør deg på veien i denne sorgprosessen din. Skriver godt gjør du også.. vet ikke hva jeg skal si. Litt som ei over her skrev... At ord blir fattige

    SvarSlett
  6. "Det einaste hu ønske deg (det)
    va ein solskinnsdag - skyfri himmel
    ein problemfri time i
    gode venners lag - nykter men svimmel
    svimmel av glede - så glad for litt fred
    det eækje for møkje å ønska seg det
    men hu vet det ska noke te
    det er for tidå ikkje sånn livet e

    Det vaækje sånn det sko vær
    det vaækje sånn det sko bli"

    Sitat fra Bjørn Eidsvågs "Skyfri himmel".
    Jeg selv hører en del på denne nå.. Den betyr mye for meg, selv om temaet egentlig er vond barndom og ikke barnedød... Likevel, jeg føler meg truffet av en del.

    SvarSlett