lørdag 14. august 2010

Rett til å klage?

I to timer nå har jeg sitti i sofaen alene mens tårene har trillet. Dette er en av dem dagene hvor savnet er så stor..

Men så begynner jeg å tenke..Jeg har fått oppleve det største av alt, nemlig å få bli mamma. Ikke bare en gang, men to ganger! Okei, så har jeg ikke vært så heldig med alt da. Det å være alvorlig syk, og ikke kunne være hjemme med min nyfødte datter, det var tøft. Jeg skal ikke nekte for at jeg felte mange tårer den gangen.. Men jeg ble frisk, jeg kom hjem igjen. Så mot alle odds fikk vi et barn til. Legene var ikke entusiastiske over at jeg vagte å fullføre svangerskapet, men jeg gjorde det alikevel. Vi kom oss i mål noen uker før planen, men hva gjorde vel det så lenge vi fikk en frisk og velskapt liten sønn? Plutselig satt vi der med to små, perfekte barn. Det var som om at det var jul, nyttår og bursdag på en gang!

Lykken var kortvarig, vi vet jo alle hva som skjedde.. Men til poenget her: har jeg egentlig rett til å klage? Jeg fikk lov til å bli kjent med en fantastisk nydelig liten gutt med store blå øyne, og kløft i haka. Han lagde godlyder ved "matfatet", kastet på hodet, gryntet litt for at det ikke gikk fort nok, for så å lage godlyder igjen. Jeg fikk lov til å stelle han, kose med han, elske han og være mammaen hans hver dag i tre måneder. Og når det gjelder Andrèa, får jeg være praktiserende mamma hver eneste dag. Jeg får ha henne på fanget, kose med henne, tøyse, tulle og le. Jeg får gleden av å finne på ting med henne, gleden av å se henne glad. Jeg får "bamsekoser" og nusser dagen lang, så jeg konstant er seig og klissete i annsiktet. Jeg får gleden av å høre barnelatteren hennes, og høre dem magiske ord:" mamma, jeg elsker deg". Hver dag får jeg være med på å sette grenser og regler, og forme henne til å bli ei flott, lita jente, og hver kveld får jeg ligge ved siden av henne i senga hennes, prate om dagen og synge sanger. Det siste jeg hører før jeg går ut av rommet hennes er "natta mamma. Sov godt, jeg elsker deg."

Jeg har opplevd det beste av det beste, og det værste av det værste. Jeg har vekslet mellom å oppleve gleden over alle gleder, og sorgen over alle sorger. Jeg har lært så mangt om livet på godt og vondt. Tenk å få oppleve gleden over å kjenne et lite menneske vokse inni meg to ganger, å sette dem til verden, til å få holde dem på brystet og kjenne kjærligheten som brer seg tili hver celle i kroppen. Jeg ER heldig, tenk på alle dem som aldri får oppleve dette i det hele tatt. Jeg lærte en gang at det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt.. Og ja, det ER bedre. Jeg ville aldri skrudd tiden tilbake til før jeg fikk Sindre. Jeg er glad for hver time, for hvert minutt jeg fikk med han. Jeg er glad for at jeg fikk gleden av å bli kjent med han, og at jeg fikk vært praktiserende mamma for han dem tre månedene han levde.

Det har vært opplevelser i mitt liv som har gjort noe med meg som menneske. Jeg har lært hvor dyrbart livet er, og at hver dag er verdifull. Nå går vi høsten i møte, og om ikke lenge skal jeg atter engang få oppleve at bladene blir gule og faller av trærne. Jeg skal nok en gang få oppleve alle dem flotte høstfargene som jeg er så glad i! Sommer eller vinter, høst eller vår. Kulde, varme, regn eller vind.. Hvilken rolle spiller det? Jeg lever i et land uten krig og utrygghet. Jeg får spise meg mett hver dag. Jeg har klær nok i skapet til å kle kroppen min etter enhver årstid, og hva Andrèa angår så har vi mulighettil å kjøpe alt hun trenger. I tillegg til meg og mannen så har Andrèa tanter, onkler og besteforeldre som ville gjort alt for henne. Hun har søskenbarn hun får leke med. Uansett hva som skjer så kommer vi aldri til å være alene. Vi har så mye som så mange andre dessverre aldri får oppleve.

Okei, jeg kan like gjerne innrømme det med en gang. Jeg kommer garantert til å ha flere dager hvor sorgen og savnet er så stort, og jeg synes at livet er fryktelig urettferdig… Men innerst inne vet jeg at jeg alikevel er heldig, heldigere enn så mange andre. Akkurat nå gleder jeg meg til å våkne opp i morgen tidlig av at Andrèa kommer tuslende inn på rommet mitt, jeg gleder meg til å se inn i et lite barnefjes som inneholder to store blå øyne, og et lykkelig smil, mens jeg hører ordene: "God morgen mamma. Jeg har sovet godt, har du sovet godt?"

5 kommentarer:

  1. Dette var ett utrolig vakkert innlegg!
    Folk flest her til lands glemmer hvor flott vi egentlig har det.
    Flott at du ser så lyst på livet,på tross av den store sorgen og de tunge dagene,du er virkelig sterk!
    Takk for påminnelsen om hvor rikt liv jeg har :)

    SvarSlett
  2. Hei vennen!

    Det første som slår meg når jeg leser dette vakre innlegget ditt, er at man har iallfall rett til en ting, og det er å føle. Sorgen tar stor plass, den tar mye rom - og det er kanskje i sorgen man har vanskelig for å se og sette pris på de små tingene. Jeg tror du har kommet ett langt stykke på vei i sorgen. Du har alltid følt og vært flink å sette ord på tankene dine, men nå er du klar for å møte verden og sette pris på de gledene som fremdeles er der.

    Det er selvfølgelig lett å ta forgitt at vi lever i ett godt land, ett velferdsland hvor tilgang til mat, drikke, klær og penger ikke er ansett som å være ett problem. Jeg mener derfor at følelse av lykke og suksess i livet ikke kan sammenlignes verden over, det er en subjektiv følelse. Slik vi har snakket om mange ganger før, så er også sorg en subjektiv opplevelse. En kan føle seg langt nede og deprimert uten på langt nær ha opplevd store traumatiske opplevelser. Vi er så forskjellige, og det er nettopp derfor jeg støtter deg i de følelsene og tankene du har. Ingen skal få lov til å ta fra deg din måte å sørge og glede deg over ting. :)

    Du har blitt frastjålet din lille prins så altfor altfor tidlig, og uansett hvordan du måtte føle det, så er det din rett sørge over det, hvor lenge og hvor intenst du selv måtte føle det. Følelser kommer og går som en evigvarende berg- og dalbane, vi kan lære oss å mestre dem og møte de tøffeste nedturene, men det viktigste tror jeg er å akseptere at vi er mennesker, som lever videre både på godt og vondt - lete etter styrke og bruke motgang til å gjøre deg sterkere.

    Tenker masse på deg vennen min, tusen takk for ett nydelig innlegg som setter masse tanker i sving.

    Glad i deg♥
    Klem fra Ida

    SvarSlett
  3. Fy søren, du er så tøff ! Har lest bloggen din en del, har faktisk lest hvert eneste innlegg fra du startet å blogge den første gangen, alt på en kveld! Satt noen timer, å tenkte å skrive.. Men nå gjør jeg det :) Jeg aner ikke hvordan det er å være i din situasjon, men jeg har barn selv. Og du har all grunn til å klage, all grunn til å være lei deg.. Jeg får så vondt inni meg, når jeg "føler" sorgen din.. Felt noen tårer her inne noen ganger ja.. <3 Må si du virker helt fantastisk, så flotte tanker du har, så flink du er som "klarer" å dele sorgen din..

    Ina

    SvarSlett
  4. Du har så rett, så rett! Dette innlegget traff meg rett inn i hjerterota!! Du er kjempetøff og jeg beundrer at du klarer å reflektere over det sånn. Du har virkelig opplevd det beste av det beste, men også det værste av det værste - det er sikkert og visst! Så ikke rart du er tøff heller da kanskje?:)
    Kjempebra innlegg hvertfall!!

    SvarSlett
  5. Jeg blir alltid så rolig og avslappet av å lese bloggen din. Har hatt noen forferdelige dager nå, men når jeg nå sitter her og leser, så gjør det noe med meg... Føler meg bedre, rett og slett. Sikkert noe med den positive ånden du har over deg, selv om du går gjennom det du gjør nå...

    SvarSlett