Livet.

Familien var komplett, vi hadde alt! Under svangerskapet lurte jeg ofte på hvordan dette skulle gå. Kunne jeg ha like mye kjærlighet til den nye verdensborgeren som jeg hadde til Andrèa? Var det mulig å elske et barn like høyt som jeg elsket henne?
Tankene var mange.. Da jeg fikk holde han for første gang var alle bekymringene som blåst bort. Det var ingen forskjell på følelsene mine for mine to barn. Begge to var like unike og like høyt elsket. Jeg innså for alvor at man ikke får utdelt en viss mengde med kjærlighet som skulle fordeles. Jeg elsket fremdeles Andrèa like høyt som jeg alltid hadde gjort, og tenk, jeg fikk like mye kjærlighet til sønnen min. Vi kom oss fort inn i rutiner. Mannen min var permitert på denne tiden, så han var hjemme med oss. Sindre fikk navlebrokk, og var mye plaget med magen. Samtidig begynte jeg å miste melken, så Sindre måtte få annenhvert måltid med morsmelkerstatning. Det ble til at jeg var våken med han store deler av nettene grunnet magevondt, og mannen min stor opp med barna på morgenen så jeg skulle få hvile da. Det var en ordning som fungerte veldig greit. Andrèa knyttet seg mere og mere til broren sin for hver dag som gikk, og hun gjorde ikke annet enn å prate om han i barnehagen. Vi følte oss virkelig priviligert som hadde to så flotte barn, og for at Andrèa ikke viste noe tegn på sjalusi. Premature barn er som regel veldig kontaktsøkende, og Sindre var virkelig ikke noe unntak. Han trengte nærhet hele tiden. Jeg bærte han som regel inntil meg i et bæresjal. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg tilbrakte på gulvet i lek med Andrèa, mens han var trkt knyti fast inntil brystet mitt. Hun klagde aldri på at lillebror alltid var der.. Selv når jeg ammet han satt hun ved siden av meg og strøyk han over håret. Knappe to år var hun, og sang bæ bæ lillelam for lillebroren sin runde på runde. Hvert ord kunne hun i sangen, ingen ting var feil. Det å se dem sammen rørte virkelig mammahjertet mitt. Så fint vi hadde det den gangen da familien fremdeles var komplett.. Lite viste vi om hva som ventet rundt neste sving..

Sindre nærmet seg tre månder, og Andrèa ble veldig syk. Hun spiste ikke, hun drakk ikke, og feberen ville ikke ned. Det begynte med noe vi trodde var et kruppanfall, reiste på legevakta og jentungen fikk oksygenmaske med medisiner i. Hun ble ikke bedre, snarere tvert i mot. Etter to dager reiste vi igjen på legevakta. Denne gangen ble vi sendt hjem med hostesaft, og beskjeden var at det nok snart ville gi seg. Hun ble bare dårligere og dårligere. Hostesaften fikk hjertet hennes til å slå i vildens sky, og vi skjønte fort at hun ikke kunne bruke den. Vi fikk fremdeles ikke i henne mat eller veske. Hun bare gråt, og jeg sov ingen ting.. Etter enda to dager hadde hun 41,3 i feber. Hun ble bare dårligere og dårligere, og jeg begynte for alvor å bli redd. Enda en runde på legevakta med samme resultat. Ny runde med oksygenmaske før vi nok en gang ble sendt hjem med en hostesaft. Jeg var sliten og redd. Samtidig hadde jeg dårlig samvittighet ovenfor Sindre, for jeg følte at jeg ikke hadde nok krefter til å gi han alt han trengte. All min tid gikk til Andrèa. Venninnen min forstod at jeg var sliten, og tilbød seg å ha Sindre fra fredag til søndag. Jeg takket ja. Der visste jeg at han ville få all den omsorgen og kjærligheten som ikke jeg klarte å gi han akkurat da, og jeg skulle bruke helgen til å hvile alt jeg kunne mellom slagene hjemme.

Venninnen min bodde 2,5 timer unna oss, så jeg ble enig med henne om at vi skulle møtes på halvveien, men før vi reiste måtte jeg nok en gang innom legen med Andrèa. Dette var fjerde gangen på en uke, og endelig fikk vi en lege som ville høre på oss! Jentungen hadde lungebetennelse, og endelig fikk hun medisiner. Nå tenkte jeg, nå ville alt bli bedre.

Vi stoppet innom hos svigerforeldrene mine på veien. Sindre trengte tør bleie, og litt mat før han skulle være med venninnen min den siste biten. Jeg husker jeg satt der og ammet han, mens jeg så på han med tårevåte øyne, og fortalte han at jeg kom til å savne han så masse, men at han ville få det bra hos "tante" den helgen. Lite visste vi om hva som skulle skje..

Nøyaktig 20 timer tok det fra vi leverte han, til venninnen min ringte meg og fortalte at ambulansen var der. Gutten min pustet ikke..