lørdag 15. august 2009

Døden

Jeg husker det som om det var i går. "Anne, Sindre puster ikke. Ambulansen er her". Jeg tror jeg ropte inn i telefonen "hva er det du sier". "han puster ikke..." Jeg lukker øynene og ser for meg alt som skjedde. Den bunnløse fortvilelsen i stemmen til venninnen min. Sjokket hos meg.. Dette kunne ikke skje. Vi måtte vekke datteren vår som endelig sov litt. Vi pakket klær til henne sammtidig som vi ringte etter barnevakt. Vi fortsatte å ringe rundt mens vi satte oss i bilen. Heldigvis fikk vi tak i svigerforeldrene mine. Dem hadde ikke reist på hyttetur enda, som var planen dems for helgen. Dem ble hjemme, møtte oss på vegen for å overta Andrèa. Vi hadde en lang vei forann oss.. Dem begynte å ringe oss fra sykehuset, ville ha oss til å ta taxi. Jeg nektet, vi hadde ikke tid til å vente på noen. Jeg skulle ned til sønnen min, og det fort. Dem ville ikke gi seg, ringte oss flere ganger og tryglet oss om å få tak i noen som kunne kjøre oss, dem ville ikke at vi skulle kjøre selv. Jeg nektet fremdeles, prøvde iherdig å få dem til å forstå at det var uaktuelt. Til slutt ringte sykehuset til politiet, og politiet møtte oss på veien, og kjørte oss resten av veien med blålys og sirene. Dem ringte meg aldri opp igjen for å fortelle at dem hadde fått liv i han. Jeg skjønte det lenge før vi kom frem at det var for sent.

Jeg husker bilturen ned. mamma begynte å sende meg meldinger. "har dem fått liv i han?" "nei". Neste melding: "puster han?". "jeg vet ikke mamma, jeg vet ikke!". Jeg husker jeg var så sint. Hvorfor måtte hun mase om dette? Jeg ser jo det nå i ettertid at hun satt der og var livredd, akkurat som vi var, men akkurat på det tidspunktet hadde jeg lyst til å be hele verden om å reise dit solen aldri skinner.
Turen i politibilen var et mareritt. Enda vi kjørte med blålys og sirene nektet folk å flytte seg av veien. Ved mere enn en anledning presset sjåfører seg inn på veien forann oss, og nektet å kjøre til siden. Jeg var rasende, hadde lyst til å hoppe ut, og røske tak i dem. Sinne, sorg og fortvilelse vekslet på i en runddans av følelser. Sønnen min måtte leve, han MÅTTE leve. Jeg visste jo det at det var for sent, men jeg håpte i det lengste.

Endelig fremme på sykehuset. Jeg hadde ikke tid til å vente på mannen min, jeg løp inn. Han kom etter så fort han kunne. Vi kom inn i en hvit gang.. Det kom to sorgtunge ansikter mot oss, en lege og en sykepleier. Legen tok meg i handa: "velkommen hit". Disse to ordene har brent seg fast i minnet. Velkommen hit? Jeg ville ikke være velkommen dit. Jeg ville ikke være der i det hele tatt. Dem fulgte oss inn på et rom. Et lite hvitt rom med små vinduer, og mørke møbler. Det var så kaldt og upersonlig. Så sterilt. Legen begynte å prate: "vi gjorde alt som stod i vår makt, men jeg er så lei for å måtte fortelle dere at vi ikke klarte å redde han". Han fortsatte å prate, og omtalte Sindre konsekvent som han. Jeg ble sint, og slang ut: "han heter ikke Han, han heter Sindre!"

Jeg forlangte at dem hentet venninnen min inn til oss, jeg måtte se henne. Jeg trengte å få gitt henne en klem, holde rundt henne og trøste henne. Jeg må ha vært i sjokk, for jeg brydde meg fremdeles mere om dem rundt meg enn jeg gjorde om meg selv. Måtte sørge for at alle andre hadde det bra.

Jeg fikk ringt mamma, mamma skreik. Søsteren min hylte som besatt i bakgrunnen. Alle var i sjokk. Tante ringte meg, for jeg hadde prøvd å få tak i henne for å få henne til å ta Andrèa. Hun mistet selv sønnen sin for fire år siden. "nei, det var ikke noe alikevel tante. jeg måtte ha barnevakt til Andrèa, Sindre er død." Jeg fant ingen penere måte å si det på. tante fikk sjokk, hun begynte bare å le. Det tok litt tid før hun virkelig forstod at Sindre var død.

Jeg ville se han, måtte få holde han. Vi ble fulgt ned i kapellet der han lå. Det var grå fliser på gulvet der, det var hvite vegger. Det satt en sykepleier der med han, det var tent lys, og en bibel lå der. Det var så kaldt, så upersonlig, og så dødt. Mitt inne i dette rommet stod en gammel, stygg sprinkelseng av smijern. Jeg husker jeg tenkte hvor ironisk det var. Hva skulle han med en sprinkelseng, han kom jo aldri mere til å dette ut. Jeg løp bort til han, røsket han til meg. jeg gråt, jeg tagg han om å våkne. Men det kom ikke en lyd over leppene hans, ikke et klynk.. ingen ting.
Jeg ble støttet ut igjen. Det gikk rundt for meg, jeg var kvalm, svimmel og virkelig uvel. Hvordan kunne dette skje? Hvorfor måtte min nydelige lille sønn bli til en engel så altfor tidlig?

Vi ble fulgt opp på rommet igjen der vi ble mottatt. Mannen min fikk ringt foreldrene sine med beskjeden. Dem måtte ordne barnevakt til datteren vår, for dem ville ned til oss. Hele tiden hadde vi minst en sykepleier sammen med oss, dem ville ikke la oss være alene.Venninnen min var der også sammen med eksmannen sin. Han hadde vært der, det var han som hadde prøvd å gjenopplive lille vakre Sindre-min.

Det føltes som om det gikk en hel evighet. Vi ventet og ventet, mens det var noen og ordnet i stand et rom til oss som vi kunne ha sammen med Sindre. Til slutt ble vi hentet, rommet var klart. Det var en kjøkkenkrok, kjøkkenmøbler, det var en mørkeblå skinnsofa, to skinnstoler, det var soverom og bad. Det var nesten som en liten hybel, hadde det ikke vært for sprinkelsengen med min lille engel i.

Svigerforeldrene mine kom ned, dem gråt. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til dem. Jeg hadde ingen ord til trøst,ingen ord som kunne lindre smerten dems. Jeg gikk fra dem, lot dem være igjen der inne alene sammen med mannen min og Sindre.

Politiet kom, dem måtte etterforske dødsfallet. Jeg hadde lyst til å be politimannen om å pelle seg ut. Hvem trodde dem at dem var? Skjønte dem ikke hvor vondt vi hadde det? Dem kunne vel ikke for alvor tro at vi hadde misshandlet han. Vi måtte svare på noen spørsmål, men til slutt hadde jeg fått nok og ga beskjed om at jeg ville gå tilbake til sønnen min hvis det ikke var noe mere dem måtte ha svar på. Vi fikk gå.

Vi pratet med presten, jeg var så lei meg siden vi ikke hadde rekt å døpe han. Vi ble enige om å foreta en velsignelse av han. Mamma, samboeren hennes, storesøsteren min og lillesøsteren min var på vei nedover. Jeg ville vente til dem kom, jeg ønsket å ha dem der.

Meg, venninnen min og eksen hennes gikk ut en tur. Mens vi stod på utsiden kom det en mamma og en pappa med en baby på armen. Babyen var nok på alder med Sindre, og den gråt. Jeg knakk sammen..

Familien min kom, jeg møtte dem ute. Søstrene mine kom løpende mot meg, dem kastet seg rundt halsen min. Dem gråt. Nok en gang var det noen som trengte min trøst, men jeg visste ikke hva jeg skulle si denne gangen heller. Vi gikk opp på rommet, velsignelsen skulle finne sted. Så stod vi der sammen med presten med Sindre på armen, mens svigerforeldrene mine, venninnen min og hennes eks, mamma, samboeren til mamma, storesøsteren min, lillesøsteren min, to sykepleiere og legen som hadde prøvd å redde han stod i en halvmåne forann oss. Sermonien ble avslutt med at vi alle sammen sang trollmors vuggevise til han. Så falskt, men alikevel så vakkert.

Svigerforeldrene mine måtte reise hjem, dem måtte tilbake til datteren min. Familien min skulle bli der natten over. Sykepleierene ordnet rundt oss hele tiden, dem kom med drikke og mat til oss alle. Jeg fikk ikke ned en bit. Venninnen min og eksen hennes reiste hjem. Vi skulle komme etter, jeg måtte komme meg bort. Mamma og storesøsteren min lovte at dem skulle passe på Sindre hele natten, han skulle ikke ligge alene.

Da vi kom til venninnen min var eksen hennes fremdeles der. Han stod der og lagde mat til oss midt på natten! Dem gjorde alt dem kunne for å ta vare på oss. Tanken var så god, men jeg klarte fremdeles ikke å få i meg noe mat. Jeg gikk i dusjen. Mannen min ble med inn på badet, ville ikke at jeg skulle være alene. Det tok ikke lange tiden før han kom inn i dusjen til meg, og der under rennende vann med armene hans rundt meg knakk jeg. Jeg gråt og jeg gråt, ville bare tilbake til Sindre. Vi reiste tilbake, ikke ti ville hester kunne holdt meg unna. Jeg måtte se han, holde han.

Storesøsteren min skulle bare holde han mens jeg gikk en tur på do. Da han kom tilbake så jeg at leppene hans begynte å bli blå. Jeg fikk sjokk. Kroppen min gikk i dvale. Jeg hørte alt som ble sagt, jeg merket alt som ble gjort, men jeg klarte ikke å reagere. Jeg husker dem ristet i meg, dem prøvde å få meg til å reagere. Jeg hadde ikke sjangs. Kroppen min ville ikke lystre.

Jeg ble fulgt i seng, men jeg klarte ikke å roe meg. Tankene fløy. Jeg sa til mannen min at han måtte vekke Sindre. Han gråt. Jeg skreik at han måtte vekke han. Jeg begynte å slå han, han måtte vekke sønnen vår! Sykepleieren kom inn, jeg skreik at hun måtte vekke han. Hun gråt, store tårer randt nedover kinnene hennes. Jeg hylte og jeg hylte. Hvorfor kunne dem ikke vekke han? Han var ikke død! Dem kom med beroligende til meg.Mannen min sovnet, jeg lot han sove. Han trengte det.Jeg stablet meg på beina, skulle inn til Sindre igjen.

Jeg la meg i en seng med Sindre, holdt han i armene, og jeg sang. Jeg sang, sang og sang. Ingen andre eksisterte. Da var det bare oss to. Meg og Sindre, mor og sønn.

Neste dag måtte vi ned i kapellet for å se på en kiste som begravelsesbyrået hadde kommet meg. Jeg kastet bare et blikk på den før jeg snudde ryggen til og gikk. det var ikke kisten som Sindre skulle ha. Den var ikke en liten prins verdig.

Familien min måtte reise hjem, og vi fikk en stund alene sammen med sønnen vår.
Vi koste med han, og vi sang. Tårene trillet, sorgen var stor. Sykepleierene kom med en dypbag til han som han skulle få ligge i frem og til bake til obduksjonen siden vi ikke ville ha kisten. Vi fikk også et teppe til han som vi skulle få lov til å beholde. Det var sydd for hånd av noen som hadde levert dem til sykehuset til slike formål. Det var så vakkert. Jeg la Sindre i bagen, og pakket han inn i teppet. Jeg nusset han på pannen, og strøyk han på kinnet. Jeg avsluttet med å synge trollemors vuggevise for han, før jeg snudde ryggen til, og reiste hjem.

7 kommentarer:

  1. ååhh... kjære dere... tårene triller og jeg klarer ikke la vær...
    gud hvor sterk du må være... og takk for at du legger ut dette innlegget,så sterkt gjort..
    jeg kommer til og tenke på deg og sindre i natt... og skal sende dere en tanke hver eneste dag...
    hvorfor skjer slike ting med slike små nydelige barn....

    SvarSlett
  2. Hei, Anne.
    Jeg er en venninne av Malin, Madeleine.
    Jeg har hørt mye om Sindre, og Malin har fortalt mye om alt som skjedde rundt dette. Jeg har lenge visst du hadde en blogg, men har ikke visst hva den het. Men så kom jeg plutselig på det en dag, og ba Malin om å gi meg adressen. Nå har jeg bestemt meg for å lese hvert eneste innlegg, fra start til slutt! Jeg elsker måten du skriver på, så levende, ærlig og direkte, men samtidig må man lese litt mellom linjene.
    Det er så utrolig trist å lese om de tunge stundene deres, men jeg håper skrivingen hjelper deg.
    Jeg lover at jeg kommer til å bli fast leser av denne bloggen, Anne. Fra første linje var jeg rett og slett bergtatt... <3

    SvarSlett
  3. Hei Anne, da jeg leste din historie så kjente jeg meg så godt igjen. Vi har også nyligt mistet vår lille skatt, Lukas, det er bare helt ufatteligt at sånne tragiske ting kan skje. En føler seg så tom der en står igjen, selv om vi har to andre friske gutter, så vil vi alltid mangle på vår lille skatt, vår engel, som ble så altfortidlig tatt fra oss. Lukas ble bare 4 mnd. Det er ubeskrivelig hvor tungt det er å gå med en så stor sorg, en klarer til tider ikke å forstå hvordan vi holder ut. Savnet er så ufatteligt stort. Jeg blir trist, lei, fortvilet og sint om hverandre. Hvordan kan dette bare skje med våre friske barn??? Det er akkurat som vårt verste mareritt, som en bare ønsker å våkne opp fra og alt skal være som før. Men det blir det aldri. Vennlig hilsen Solbjørg

    SvarSlett
  4. Forferdelig. Jeg fikk skikkelig vondt av å lese dette, og tårene renner. Kan ikke sette meg inn i eller i nærheten klare å forstå hvordan det er å miste sitt eget barn. Jeg sender masse gode tanker deres vei. Det finnes egentlig ikke passende ord å gi til mennesker som mister sine kjære. Men å vise at tankene er her, tror jeg har god effekt. Ha en fin dag, dere. Og lykke til vidre i livet. Dere fortjener det aller beste.

    SvarSlett
  5. Nå har jeg lest gjennom innleggene du har skrevet, og jeg sitter igjen med tårer rennende nedover kinnene. Du er sterk som klarer å sette ord på de vonde følelsene. Jeg tenker på deg.

    SvarSlett
  6. Tårene triller når jeg leser dette, så ufattelig vondt. Du er virkelig sterk som klarer å få dette ut. Jeg forestiller meg hvordan du har det, men det er ikke lett. Ingen mødre skal miste sitt barn..
    Lykke til videre!

    SvarSlett
  7. Ellen Kristoffersen31. mai 2011 kl. 22:22

    En helt utrolig og rystende historie du har. Kan ikke forestille meg hva dere har gått igjennom og vil gå igjennom videre i livet!

    Mine varmeste tanker går til dere!

    Tårene triller når jeg leser bloggen din, har måttet tatt meg flere pauser bare for å gå inn å sjekke på min sønn og bare stå der og se på han.

    Du er ett kjempe flott menneske, og jeg blir helt rørt og glad på hvordan dere har taklet denne vanskelige tiden med Andrea, og hvordan dere vil takle det i fremtiden! Andrea er utrolig heldig som har en så flott lille bror, og dere som foreldre!

    SvarSlett