Min glede, min sorg -mitt liv. Historien om en engel.

Så du oss..

2012-02-22T20:49:00.003+01:00

Så du oss, lille Sindre-min, da vi besøkte deg i stad? Hørte du oss, lille Sindre-min, da mamma, pappa, storesøster, bestemor, tante C, kusine E. og kusine T. stod rundt hagen din og sang Trollemors Vuggevise for deg? Merket du kjærligheten og savnet vårt,lille Sindre-min, da vi holdt rundt hverandre og gråt over sorg og savn.. Savnet etter deg?

Det er snart tre år siden du forlot oss,lille Sindre-min, men savnet har ikke blitt noe mindre.
Jeg drømmer om deg, jeg lengter etter deg. Å bare ha deg i hjertet mitt er ikke nok, det kommer aldri til å bli nok. Jeg vil ha deg i armene mine.. Jeg vil kose med deg, irettesette deg, jeg vil plastre skrubbsår, og blåse vekk smerte. Jeg vil drive med pottetrening, jeg vil se stoltheten som skulle lyst ut av øynene dine når du mestrer nye ting. Jeg vil dusje deg, og bade deg. Jeg vil lese godnatthistorier, og danse rundt på gulvet med deg i armene. Jeg vil gi deg ferieturer og gode opplevelser.. Jeg vil så gjerne se deg vokse opp.

Når latteren dør..

2011-11-14T13:44:00.003+01:00

Siste uken har vært tøff, ufattelig tøff. Jeg har vært innlagt på sykehuset for å operere for struma. Siden jeg har et meget anstrengt forhold til sykehus etter at vi mistet lille Sindre-min
var alt tilrettelagt slik at jeg skulle ha det best mulig. Jeg fikk enerom slik at jeg skulle kunne ha mannen min der så mye jeg trengte, det var oppført i papirene at jeg skulle få det jeg trengte av beroligende og sovetabletter, og det skulle være sykepleiere osv tilgjengelig for meg hele tiden.. Natten etter operasjonen smalt det. Alle minnene strømmet på, og jeg hadde null kontroll på meg selv. Den natten satt jeg med en sykepleier ved siden av meg hele tiden mens jeg gråt uavbrutt, og delte alle minnene om Sindre. Jeg gråt for at siste gangen jeg lå i en sykehusseng var natten etter at jeg mistet han. Da lå jeg der med han i armene mens jeg sang for han, og lot tårene flomme.. Jeg gråt for alle luktene, alt sykehuspersonell i hvite frakker, ja, rett og slett alt som har brent seg så fast i minnet etter den skjebnesvangre dagen for 2,5 år siden. Denne natten på sykehuset følte jeg at alt jeg har samlet på over så lang tid bare kom, det var som å stikke hull på en ballong rett og slett..

Denne uken har gått slag i slag. Jeg har fått infeksjon i operasjonssåret, jeg har hatt smerter så vonde at jeg ikke trodde det var mulig. Jeg har flydd frem og tilbake til sykehus og leger.. Jeg har vært sliten, lei og fortvilet. Jeg har grått. Grått av frustrasjon, av smerter, av sorg savn og dårlig samvittighet. Jeg har følt meg som den dårligste mammaen i hele verden som ikke har kunnet stelle barnet mitt og leke med henne. Jeg vet at hun har hatt det supert hos farmoren og farfaren sin, og at pappaen har vært fantastisk etter hun kom hjem. Hun har fått alt hun trenger, og mere til, men alikevel har det vært så ufattelig sårt at ikke jeg har vært en del av det. Jeg har vært mammaen som har liggi på sofaen uten mulighet til å gjøre dem vanlige tingene, og selv om alle har fortalt meg med streng stemme at "du er nyoperert Anne, du er ingen dårlig mor", så har det alikevel vært fryktelig vondt.. Og når smertene attpåtil har vært så store at jeg ikke har klart å le, da har liksom elendigheten vært komplett. Jeg har alltid vært avhengi av å le, jeg trenger det for å holde meg oppe. jeg sa engang at det var aldri noe som skulle kunne ta fra meg latteren min.. Vel, en strumaoperasjon var det som skulle til. Nå ser jeg frem til at jeg skal kunne le igjen. Den dagen smertene er så små at latteren ikke lengre gjør vondt, skal jeg sette latterdøren på vidt gap, og le til jeg ikke klarer mere. Bare latteren er tilbake blir alt så mye bedre! :)

En magisk kveld,

2011-11-07T00:12:00.003+01:00

Denne kvelden har vært magisk. I år som i fjor deltok vi på Hjertefred i Lykkehaven i Sandvika. ( http://www.hjertefred.no/ ) Jeg har smilt, jeg har grått, jeg har vært rørt inn til margen, jeg har vært fylt med savn, jeg har vært fylt med kjærlighet.. Jeg kan ikke tenke meg noen vakrer måte og minnes dem vi har mistet på. Rundt 3000 mennesker samlet for og minnes dem som har forlatt oss til vakker musikk, diktlesing, flotte taler, og nydelig underholdning. Navnet på arrangementet passer så bra, for man reiser virkelig derfra igjen med hjertefred.

"Til ettertanke for foster-og spedbarnsdød, en bølge av levende lys"

2011-10-14T14:18:00.003+02:00

Deler denne i år også. Håper så mange som mulig vil være med og minnes alle dem små som ikke fikk vokse opp..

15. oktober er dagen til minne for alle foster og spedbarn som ikke fikk vokse opp, og denne dagen går det en bølge av lys over hele verden. Tanken er at alle skal tenne et lys kl. 1900 og la det brenne i minst en time.
Om dette blir gjort over hele verden, i alle tidssoner, vil det gå en bølge av lys over verden som varer i 24 timer.

Those we have lost!

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard,yet always there.
Forever loved,forever dear...

Tårer

2011-07-23T21:07:00.002+02:00

Det er masse tanker i dag. Denne ufattelige tragedien påvirker oss alle, og jeg kjenner at jeg får den så tett innpå livet selv om ingen av mine kjære var innblandet. Jeg gråter og gråter. Tårene triller for alle mammaene og pappaene som sitter igjen med ett barn for lite, og for alle som har mistet en søster eller bror. Jeg gråter også for alle minnene mine som presser på. Troen på at barnet ditt er trygt og har det bra, og du vil få det hjem igjen i løpet av et par dager.. Jeg tenker på alle dem som må ut for å kjøpe klær til begravelsen til barnet sitt, vandre rundt i en butikk for å gjøre det verste innkjøpet i sitt liv, mens andre rundt dem smiler og ler. Mange av dem skal kanskje stelle barnet sitt selv for siste gang.. Planlegge begravelse, sette inn dødsannonser, plukke ut kiste, bomster, sanger.. La oss ikke glemme gravsteinen, gravsteinen som kommer til å ruinere mange, fordi dem vil ha den som er perfekt. Begravelselsdagen.. følge barnet sitt til den evige hvileplassen. Så kommer dagene.. Dagene hvor det ikke er mere som skal planlegges, og sorgen for alvor trer inn.. Jeg tenker på disse familiene, disse som har fått livene sine så ødelagte og snudd på hodet. Jeg gråter for dem, og med dem. Det finnes ingen mening i dette, ingen ord til trøst..

Ei lita prinsesse...

2011-07-13T21:28:00.003+02:00

....fikk se kofferten til lillebror, og lurte på hva det var. Da jeg sa at det var tingene hans ville hun se.. Øverst i kofferten lå bamsedressen hans. Hun utbryter :"mamma, det er lillebror sin jo!", røsket den til seg, og satte seg i sofaen med den.Der koste hun med den mens tårene trillet.Lillebror blir nok aldri glemt..

17. mai

2011-05-17T22:55:00.004+02:00

For tredje 17. mai på rad startet dagen med et besøk hos lille Sindre-min. Storesøster Andrèa lånte med glede bort vindmølla si til lillebror i dag, så den har stått hos han hele dagen. Hun mente nemlig at hun ikke trengte å ha den heeeele tiden, så den kunne lillebror få ha. Skjønne jenta mi :)

Søskenkjærlighet.

2011-04-14T01:43:00.003+02:00

Andrèa var jo bare rett over to år da lille-Sindre-min ble til en engel. Man tror at så små barn glemmer fort, men den gang ei. Ihvertfall så har ikke min prinsesse gjort det.. På søndag hadde jeg besøk av noen venninner, og Andrèa satt på rommet sitt og lekte da jeg plutselig hørte sår barnegråt. Da jeg kom inn til henne satt hun å så på bilde av lillebroren sin mens hun gråt og gråt.. "Men kjære lille jenta mi, hvorfor er du så lei deg?" Hun kikket på meg mens tårene trillet.. "Jeg savner lillebroren min!" Hun ristet i armene mine, og mammahjertet mitt verket for den lille jenta mi som hadde det så vondt. Etter løfter om at vi skulle reise til lillebror bare pappa kom hjem fra jobben roet hun seg ned, og etter enda flere løfter om TV-titting og is virket alt helt i orden. Jeg hadde fremdeles besøk da Eldar kom hjem fra jobben, så han tok med seg Andrèa alene. Glad og fornøyd tuslet hun avgårde med sandalene sine i den ene handa, og lys som lillebror skulle få i den andre.
Sandalene hadde blitt plassert foran steinen hans så "lillebror kunne se dem", lysene ble tent og hun hadde danset og sunget for han. Da dem skulle gå hadde hun sagt:
"Men pappa, det er ikke denne lillebroren jeg savner.. Jeg savner lillebroren min som jeg kunne kose med.."

Hun trodde at da lillebror ble borte så fikk hun en ny lillebror som var en stein, og det var jo ikke den nye lillebroren hun ville ha.. Pappaen måtte ta den tunge samtalen om at lillebror ligger i jorden der, og at steinen er for at alle skal se at det er der lillebror ligger. Det er ikke greit å være liten og skulle forstå alt, og det er heller ikke så greit å være mamma når jeg ikke bare kan blåse bort smerten og sette på et plaster..

Vi er mange som savner deg, elskede engel.

Filmen om livet...

2011-03-26T02:31:00.002+01:00

(Jeg vet at det mangler et punktum i fødselsdatoen hans, men lat som om at dere ikke ser det :) )

To år...

2011-03-21T15:22:00.001+01:00

Det har gått to år.. To år siden glede ble gjort om til sorg, og latter til tårer.
To år, elskede engel, siden du forlot oss så altfor tidlig. Det går ikke en dag uten at jeg savner deg, uten at jeg lengter etter å holde deg i armene mine.

Var du med oss i går, lille Sindre-min, da vi var hos deg så lenge? Hørte du, lille Sindre-min, alt det morsomme storesøster hadde å fortelle? Storesøster som var så fast bestemt på at bamsen og engelen din måtte få navn, så nå har hun døpt dem for hunden Plimme og engelen Vakre Flyvende Fe. Dem måtte jo ha navn dem også slik som alle hennes ting har.. Hun savner deg enda, lille Sindre-min, akkurat sånn som vi gjør.

Takk for den tiden vi fikk låne deg, elskede engel. Du vil for alltid leve videre i hjertene våre.
Se deg rundt i kveld ,elskede engel, når mørket har senket seg. Se på alle lysene som brenner over hele landet til minne om en helt spesiell gutt som ble til en engel så altfor tidlig. Tenk på alt du fikk utrettet,lille Sindre-min, på den tiden vi fikk låne deg. Du har lært så mange mennesker så mye om livet. Takk for alt du har gjort!

For alltid elsket, aldri glemt.. En dag skal vi møtes igjen.

Bursdagsengel

2010-12-21T01:48:00.002+01:00

Mammaen din klarer ikke å skrive så mye til deg akkurat nå. Tårene triller så mamma nesten ikke ser skjermen forann seg. Du er så høyt elsket, og så dypt savnet lille venn. Du skal feires i dag med kake og brus akkurat slik en liten prins fortjener å bli hyllet på sin bursdag. Mamma kommer aldri til å slutte å savne deg, for til det er du altfor høyt elsket.. Gratulerer med dagen, elskede engel...

Diktet er skrevet av Magdalene Langset.

Ser du stjernene, Liten, fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du, Liten -Eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd? Er du ensom? Kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, Liten, før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt det du trengte?
Fikk du du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten? Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred
i hvile på dunmyke senger.

Elskede unge, får vi treffes igjen?
Det er blitt så stille her hjemme.
Takk for tiden vi hadde deg her,
og for alt det vi aldri skal glemme...

Drømmen om søsken.

2010-10-27T23:04:00.002+02:00

"Jeg har en lillebror jeg, men han er døde. Nå vil jeg ha en ny lillebror eller ei lillesøster."
Denne frasen eller andre som likner veldig får jeg servert hver eneste dag, og uansett hva jeg sier så går det ikke inn, for hun VIL ha ny bror eller kanskje ei lita søster NÅ med en gang. Det skulle nok helst skjedd i går om hun hadde fått bestemme. Jeg har forklart så godt jeg bare kan at vi ikke bare kan FÅ det.. Det røsker og river i mammahjertet mitt hver gang hun spør. Jeg savner lille Sindre-min så det gjør vondt, samtidig som det er helt forferdelig at jeg ikke bare kan oppfylle Andrèa sitt største ønske. Den siste tiden har tårene stadig truet med å renne over, og det gjør vondt å puste. Jeg hadde hentet solen, månen og stjernene ned til henne om jeg hadde hatt muligheten til det, men det er jo desverre ikke alle ønskene hennes vi kan oppfylle sånn helt uten videre. Det er ikke alltid så lett å være mamma når jeg ser hvor masse hun savner lillebroren sin, og hvor høyt hun ønsker seg en ny..

Til ettertanke for foster-og spedbarnsdød, en bølge av levende lys"

2010-10-07T00:07:00.002+02:00

15. oktober er dagen til minne for alle foster og spedbarn som ikke fikk vokse opp, og denne dagen går det en bølge av lys over hele verden. Tanken er at alle skal tenne et lys kl. 1900 og la det brenne i minst en time.
Om dette blir gjort over hele verden, i alle tidssoner, vil det gå en bølge av lys over verden som varer i 24 timer.

Jeg håper at så mange som mulig vil være med på dette for og minnes alle verdens søte, små som ikke fikk bli her hos oss.

Those we have lost!

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard,yet always there.
Forever loved,forever dear...

Rart smil

2010-10-06T11:53:00.002+02:00

Det er jo ingen hemmelighet at jeg har følt meg sviktet av en del av dem jeg trodde ville være der for oss etter at vi mistet Lille Sindre-vår, men når sant skal sies så er det vel ikke alltid like lett å være den som står på andre siden heller. Etter å ha hørt denne teksten til Bjørn Eidsvåg innser jeg at jeg kanskje heller burde bli flinkere til å fortelle andre hva jeg trenger, for det er nok mange pårørende der ute som føler som det blir sagt i denne sangen..

RART SMIL

Du prøvde vel å smila
men fikk det ikkje te
du var ganske så fortvila
det va trist å merka det

fekk så lyst å holda rundt deg
og sei kor gla eg var i deg
eg gjekk nestan heilt i sundt eg
men turde ikkje ta i deg
eg gjorde ingenting
eg va feig og redd og liten
og sa ein masse dumme ting
om at eg va sliten

Sko ha grene sammen med deg
i det minste holdt i handa di
sko sagt varme godord te deg
den sjansen lot eg gå forbi
eg gjorde ingenting...

så redd for å bli avvist
så redd for å vær' nær
så redd for egen smerte
-sånn vil eg ikje vær!

In loving memory of...

2010-10-04T02:31:00.003+02:00

Alle kondolansekortene vi fikk i begravelsen til lille Sindre-min ligger pent nedpakket av den enkle grunnen at jeg aldri har likt den hvite esken vi fikk dem overlevert i fra begravelsesagenten...
I dag tok jeg saken i egene hender, og "tryllet frem" denne esken som skal få stå på minnehylla hans.

Jeg ser det nå at det er noen små forandringer jeg vil gjøre, som f.eks å bytte ut blomstene med noen som er litt mindre, men stort set ble jeg ganske fornøyd om jeg kan få si det selv. Så i morgen skal alle hilsnene igjen finnes frem, og dem skal settes på hylla, der dem hører hjemme.

Jakten på gleden

2010-10-01T10:19:00.003+02:00

Jeg sitter her og tenker tilbake til den tiden da Andrèa var baby. Jeg husker hvordan jeg alltid lo, trallet og sang. Det var den gangen jeg var lykkelig det, LYKKELIG med store bokstaver. Jeg husker hvordan meg og mannen min kunne ligge på sofaen å lekesloss mens vi tøysa og tulla. Latteren satt løst, det var alltid en god stemning der.

Vel, det var den gangen. Jeg har forandret meg, det er det liten tvil om. Visst synger jeg enda, men det er sammen med Andrèa. Jeg ler også... sammen med Andrèa.. Men det er slutt på lekeslossing på sofaen med mannen, tøys og tull. Jeg er mere alvorlig enn hva jeg var før, jeg merker det selv.
Jeg husker mannen min spurte meg en gang om jeg ikke kunne ha besøk litt oftere, for han syntes det var så godt å høre meg le.

Jeg VIL le, jeg vil være bekymringsløs, og glede meg over livet. Eller, det å si at jeg ikke gleder meg over livet blir feil, for jeg gjør jo det. Jeg gleder meg over å få være mammaen til Andrèa,og over at mannen min fremdeles elsker meg til tross for all motgangen vi har hatt. Jeg gleder meg over at familien min er frisk og at jeg har så gode venner. Alikevel er ikke det nok..
En dag, en tragedie var det som skulle til for å forandre meg.

Jeg trenger å ha kontroll på alt. Overraskelser er noe jeg liker dårlig. Jeg må vite det minimum en dag i forveien om vi får besøk, jeg klarer rett og slett ikke at noen plutselig står på døren her. Da åpner jeg ikke, men later glatt som om at jeg ikke er hjemme. Samme med andre ting, det må planlegges god tid i forveien. Det kan ihvertfall ikke sies at jeg er impulsiv lengre, for det finnes jeg ikke.

Nei, jeg har forandret meg, ingen tvil om det. Jeg kommer nok aldri til å bli 100% den jeg var igjen, for til det har jeg for mye bagasje, men jeg håper at jeg en dag vil finne igjen tryggheten og roen, og at latteren igjen vil gjalle i veggene her.

Masekoppen

2010-09-13T19:42:00.002+02:00

Min man har vært sykmeldt en stund nå, og vel, det har både sine fordeler og ulemper å ha han så mye hjemme. Han får så mye mere tid til å mase på meg! "Anne, du kan ikke sitte så mye inne!" , "Anne, nå må du komme deg mere ut!", "Anne, Anne, Anne...!" Det værste er jo at selv om jeg hater å innrømme det, så har han jo faktisk rett.. Så nå er jeg i en fase hvor jeg har begynt å være mere sammen med gamle venner og finne på ting, og det er jo faktisk veldig hyggelig når jeg først kommer meg ut. Jeg har syntes at det har vært litt skummelt og skulle lage avtaler, for jeg husker jo hvordan det var for bare et år siden. Jeg sa "jada, vi kan godt treffes da og da", men når dagen endelig var der ville jeg bare gjemme meg under stuebordet, og late som om at jeg hadde glemt hele avtalen. Jeg husker så godt at jeg til slutt begynte å si "ja, vi kan jo det.. Men dere kan ikke stole på meg, for plutselig så orker jeg ikke alikevel." Jeg merker jo det enda at det er litt tiltak å komme seg ut den døra, men når jeg først har gjort det så koser jeg meg jo, så nå er jeg ihvertfall på vei i riktig retning :)
Jeg scrapper også veldig mye for tiden, så det er tydelig at lysten til å gjøre noe igjen virkelig begynner å komme tilbake, og det er godt :)

Ellers så vet jeg at jeg er veldig dårlig til å blogge for tiden. Saken er den at jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal skrive lengre. Jeg har ikke lengre det behovet for å sette meg ned her for å dele tanker og følelser, og ordene kommer ikke like lett av seg selv sånn som det gjorde før. Jeg kommer ikke til å slutte helt med bloggingen, men jeg vet med meg selv at det ikke kommer til å komme innlegg her så veldig ofte. Egentlig så er jo det bare et godt tegn, for det viser jo bare at jeg har kommet så mye lengre i sorgprosessen enn hva jeg hadde gjort da jeg startet med bloggingen for over ett år siden! :)

Min hobby

2010-08-25T22:22:00.012+02:00

Ja, vet dere, i dag vil jeg faktisk skryte litt av meg selv! Jeg har igjen funnet frem scrappesakene etter en lang periode hvor jeg ikke har orket å gjøre noen ting. Det ER godt å ha noe å henge fingrene i, og som gjør at jeg får penset tankene over på andre ting. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg får til alt dette perfekt altså, for det gjør jeg virkelig ikke, men det begynner å bli bedre :)

Dette er jo ikke noen hobbyblogg, men jeg vil alikevel få vise frem noe av det jeg har produsert. Jeg har lenge lekt med tanken på å lage en egen blogg hvor det jeg lager blir lagt ut for salg til inntekt for en god sak, så jeg håper jeg får kommet i gang med det snart. Må bare øve meg litt til først, så det blir bra det jeg legger ut for salg :)

Dette blir littav et bilderas siden jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal sette sammen flere bilder på en side..

<

Årets julekort? :P

Første (og så langt eneste) forsøk på pyramidekort.

Første og siste forsøk på sekskant-boks!

Og helt til slutt en liten kort/gave-eske.

Rett til å klage?

2010-08-14T01:38:00.001+02:00

I to timer nå har jeg sitti i sofaen alene mens tårene har trillet. Dette er en av dem dagene hvor savnet er så stor..

Men så begynner jeg å tenke..Jeg har fått oppleve det største av alt, nemlig å få bli mamma. Ikke bare en gang, men to ganger! Okei, så har jeg ikke vært så heldig med alt da. Det å være alvorlig syk, og ikke kunne være hjemme med min nyfødte datter, det var tøft. Jeg skal ikke nekte for at jeg felte mange tårer den gangen.. Men jeg ble frisk, jeg kom hjem igjen. Så mot alle odds fikk vi et barn til. Legene var ikke entusiastiske over at jeg vagte å fullføre svangerskapet, men jeg gjorde det alikevel. Vi kom oss i mål noen uker før planen, men hva gjorde vel det så lenge vi fikk en frisk og velskapt liten sønn? Plutselig satt vi der med to små, perfekte barn. Det var som om at det var jul, nyttår og bursdag på en gang!

Lykken var kortvarig, vi vet jo alle hva som skjedde.. Men til poenget her: har jeg egentlig rett til å klage? Jeg fikk lov til å bli kjent med en fantastisk nydelig liten gutt med store blå øyne, og kløft i haka. Han lagde godlyder ved "matfatet", kastet på hodet, gryntet litt for at det ikke gikk fort nok, for så å lage godlyder igjen. Jeg fikk lov til å stelle han, kose med han, elske han og være mammaen hans hver dag i tre måneder. Og når det gjelder Andrèa, får jeg være praktiserende mamma hver eneste dag. Jeg får ha henne på fanget, kose med henne, tøyse, tulle og le. Jeg får gleden av å finne på ting med henne, gleden av å se henne glad. Jeg får "bamsekoser" og nusser dagen lang, så jeg konstant er seig og klissete i annsiktet. Jeg får gleden av å høre barnelatteren hennes, og høre dem magiske ord:" mamma, jeg elsker deg". Hver dag får jeg være med på å sette grenser og regler, og forme henne til å bli ei flott, lita jente, og hver kveld får jeg ligge ved siden av henne i senga hennes, prate om dagen og synge sanger. Det siste jeg hører før jeg går ut av rommet hennes er "natta mamma. Sov godt, jeg elsker deg."

Jeg har opplevd det beste av det beste, og det værste av det værste. Jeg har vekslet mellom å oppleve gleden over alle gleder, og sorgen over alle sorger. Jeg har lært så mangt om livet på godt og vondt. Tenk å få oppleve gleden over å kjenne et lite menneske vokse inni meg to ganger, å sette dem til verden, til å få holde dem på brystet og kjenne kjærligheten som brer seg tili hver celle i kroppen. Jeg ER heldig, tenk på alle dem som aldri får oppleve dette i det hele tatt. Jeg lærte en gang at det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt.. Og ja, det ER bedre. Jeg ville aldri skrudd tiden tilbake til før jeg fikk Sindre. Jeg er glad for hver time, for hvert minutt jeg fikk med han. Jeg er glad for at jeg fikk gleden av å bli kjent med han, og at jeg fikk vært praktiserende mamma for han dem tre månedene han levde.

Det har vært opplevelser i mitt liv som har gjort noe med meg som menneske. Jeg har lært hvor dyrbart livet er, og at hver dag er verdifull. Nå går vi høsten i møte, og om ikke lenge skal jeg atter engang få oppleve at bladene blir gule og faller av trærne. Jeg skal nok en gang få oppleve alle dem flotte høstfargene som jeg er så glad i! Sommer eller vinter, høst eller vår. Kulde, varme, regn eller vind.. Hvilken rolle spiller det? Jeg lever i et land uten krig og utrygghet. Jeg får spise meg mett hver dag. Jeg har klær nok i skapet til å kle kroppen min etter enhver årstid, og hva Andrèa angår så har vi mulighettil å kjøpe alt hun trenger. I tillegg til meg og mannen så har Andrèa tanter, onkler og besteforeldre som ville gjort alt for henne. Hun har søskenbarn hun får leke med. Uansett hva som skjer så kommer vi aldri til å være alene. Vi har så mye som så mange andre dessverre aldri får oppleve.

Okei, jeg kan like gjerne innrømme det med en gang. Jeg kommer garantert til å ha flere dager hvor sorgen og savnet er så stort, og jeg synes at livet er fryktelig urettferdig… Men innerst inne vet jeg at jeg alikevel er heldig, heldigere enn så mange andre. Akkurat nå gleder jeg meg til å våkne opp i morgen tidlig av at Andrèa kommer tuslende inn på rommet mitt, jeg gleder meg til å se inn i et lite barnefjes som inneholder to store blå øyne, og et lykkelig smil, mens jeg hører ordene: "God morgen mamma. Jeg har sovet godt, har du sovet godt?"

Ingen barnehagegutt...

2010-08-02T16:38:00.002+02:00

I dag skulle en ny epoke ha startet. Lille Sindre-min skulle begynt i barnehagen. Jeg skulle felt noen tårer som jeg gjorde da Andrèa begynte, og sukket for at han også vokste så fort til. Jeg skulle vært der sammen med han i tre dager, og sett til at dette gikk bra. Han skulle lekt og kost seg med andre barn, og nektet å være med hjem igjen slik som storesøster gjorde. Hadde det vært som med storesøsteren hans, så hadde jeg følte meg litt trist og lei fordi at han klarte seg så fint uten meg, men lykkelig over at han fant seg så fort til rette..

Det er så mange tanker i dag, tanker om hva som aldri blir. Jeg har sagt det før, jeg mistet ikke bare en baby, men et helt liv med han...

En god dag.

2010-07-23T16:00:00.002+02:00

Merkelig hvor godt det er å skrive her igjen etter at jeg fikk tatt meg selv i nakken, og skrivd her i natt..
I dag har jeg hatt en veldig god dag med cafèbesøk og venninnetid. Åh, det var så godt å komme seg ut litt. Bare meg uten mann og barn. Selvfølgelig elsker jeg å være sammen med Andrèa. Jeg pleier å ha henne med over alt, men noen ganger så er det godt å kunne være sammen med venner og prate om hva man vil uten at det er noen små ører som lytter. Jeg føler meg så lett til sinns nå, jeg har fått lettet på lokket og fått pratet om så mye. Og Linn, ja hun bare lytter uten å avbryte. Hun gir meg ikke følelsen av at jeg klager, hun bare lytter og forstår. Jeg føler meg så mye lettere enn jeg har gjort på lenge, akkurat som om at jeg har fått en stor innsprøytning med energi og glede!

Eldar henter Andrèa i barnehagen nå, så bare hun kommer inn døren om tre minutter skal vi ha en kosedag med pølsespising og spilling, for det synes hun at er så stas. Åh, som jeg kjenner at jeg gleder meg!

Noen ord fra denne kanten..

2010-07-23T02:06:00.002+02:00

Etter at veldig mange har kommentert at det er det lenge siden jeg har skrivd, så fant jeg ut at det var på tide å ta seg selv i nakken her. Jeg lovte lille Sindre-min det da jeg startet å blogge at det skulle være en ærlig fortelling om hvordan det er å være englemamma,og akkurat dette innlegget er nok det..

Den siste tiden har vært så som så. Vi hadde jo først en veldig fin ferie hvor vi koste oss masse med fint vær, leking, bading og is-spising! Jeg har ikke tall på hvor mange fløteis som var formet som et smilende fjes Andrèa fikk i seg, men det var ikke få. Dere skjønner det at hun ble jo så glad i magen av å spise "smile-is"!
Dagene på telttur brukte vi til å leke på lekeplassen, gå turer eller ligge ved bassengkanten å kose oss. (les: jeg slikket sol, mens Eldar og Andrèa badet). En veldig avslappende ferie.

Reaksjonene begynte mere da vi kom hjem. Tanken på alle dem lykkelige familiene som var der med små barn på Sindre sin alder. Små jenter som passet godt på dem mindre søsknene sine osv osv. Alt hva vi aldri får oppleve med lille Sindre-vår.
Jeg har vært dårlig den siste tiden, mye dårligere enn folk rundt meg ser og skjønner. Jeg har virkelig skjønt at han er borte, han kommer aldri mere tilbake. Den siste tiden har vært preget av tunge tanker, tårer og panikkanfall. I tillegg så føler jeg meg så sint. Jeg visste ikke at det gikk an å ha et sånt sinne i seg. Jeg har bare lyst til å hyle, skrike og kaste ting i veggene. Enkelte dager så føler jeg at det sinnet skal kvele meg, for jeg vet at jeg ikke kan få utløp for det. Det skulle tatt seg ut om jeg stod her og kastet ting veggimellom!
Meg og mannen min var en tur hos legen for et par dager siden, og han sa at en slik sorgfase tok minimum to til tre år. Jeg hadde lyst til å hyle enda høyere. To til tre år??? Alle sier jo at bare det første året er over så er alt så mye bedre. Ja, akkurat ja. Ja, så kalles det for et sørgeår da, men jeg kan skrive under på at det gjorde ikke noe mindre vondt da det hadde gått tolv måneder og en dag enn det gjorde før det hadde gått tolv måneder. Det gjør faktisk ikke så veldig mye mindre vondt nå som det har gått seksten måneder enn hva det gjorde da det hadde gått bare elleve måneder heller. Sorgen går i berg og dalbane, den slår til når man minst venter det.. Så går det bra igjen en lang stund, før man plutselig møter bakken nok en gang.

"Du må komme deg videre!" Komme meg videre, hva vil det si? At jeg skal glemme sønnen min? Det går ikke.. Fra dag en har vi stått på. Vi har tatt med Andrèa på aktiviteter, vi har flyttet, pusset opp.. Eldar startet i ny jobb, jeg tar meg av hus og hjem.. Vi gjør alt en vanlig familie gjør. Hvis det at vi sørger over Sindre vil si at vi ikke har kommet oss videre, så nei, da har vi vel ikke det da. Jeg har søkt hjelp, jeg SKAL begynne i traumebehandling. Bare gi meg litt tid. La meg få være liten og sårbar en stund. La meg få gråte når jeg trenger det.. Bare la meg få være meg med alt det innebærer en liten stund.. Ikke forvent at jeg skal være "sånn eller sånn", ikke prøv å fortelle meg hva jeg føler og hva jeg er klar for.. Det vet jeg vel best selv. Det er MEG som har mistet barnet mitt, det er meg som lever med dette hver dag. La meg få ta skrittene i mitt tempo.. Om det er ett skritt frem og to tilbake, så la det være det. Nei, så kanskje ikke alle vil støtte meg når jeg faller, men bare ikke dytt meg fremover i noe som ikke er mitt tempo..

sommerplaner og samtaletimer.

2010-06-06T15:17:00.002+02:00

Nå er det lenge siden jeg har skrivd her. Jeg kjenner at jeg rett og slett ikke bare har lyst for tiden, så da gjør jeg ikke det heller. Selv om det blir stille herfra innimellom så ligger vi ikke på latsiden alikevel. Meg og Andrèa har vært i dyreparken i Kristiansand sammen med ei venninne av meg og hennes datter. Det kan jeg love dere at var stor suksess både for små og store. Vi hadde en aldeles fantastisk dag! Neste dag bar det i vei til Trysil og familiebesøk. Der hadde vi noen kjempe deilige dager hvor vi bare slappet av og koste oss. Andrèa skjønte ikke helt at hun hadde oldemor og oldefar der også, for hun har jo det her vi bor også, så da jeg skulle prøve å forklare henne hva oldemor og oldefar i Trysil heter utbrøt hun bare: "jamen, jeg har jo EGEN oldemor og oldefar jeg!". Og da vi hadde kommet vel frem, og hun hadde fått hilst på dem sa hun: "mamma, kan vi finne han ekte oldefaren min nå?". Det er ikke greit å være lita, og skal måtte skjønne alt, men vi andre fikk oss ihvertfall en god latter! :) Dagen etter vi kom hjem igjen var det barnas dag her i byen, så da var vi der og gikk i toget med mange andre foreldre og barn fra barnehagen, og dagen ble avsluttet med en bedre middag ute sammen med svigerforeldrene mine siden svigerfar hadde bursdag. Det ble mye farting den uken der, men vi hadde det kjempe fint alle tre!

Nå er det streik i barnehagen her, så Andrèa har noen ekstra fridager. Jeg tror nok hun synes dem kan bli litt lange siden hun er vandt til å være sammen med andre barn flere dager i uken, men det går stort sett greit. Akkurat nå er det litt ekstra kjedelig siden hun er syk, og derfor ikke kan ut i finværet. Eldar har jobbperioden sin igjen også, så han ser vi nesten ikke for tiden. Heldigvis har Andrèa slått seg til ro med at pappa er mye borte i perioder. Nå ser vi frem til ferieturer og masse kos utover sommeren! Jeg gleder meg faktisk veldig til en ukes teltur i Sverige. (trodde aldri jeg skulle foreslå telttur!) Jeg vil at Andrèa skal lære det fra hun er liten at det ikke trenger være flotte, fancy turer for at man skal ha det fint. Det blir en uke uten TV, men med barnespill i bagasjen, lek og familietid. Da MÅ vi bruke tiden sammen, og det ser jeg virkelig frem til :) Ellers skal vi en uke på hytta, og forhåpentligvis en uke på båttur også.
Meg og Andrèa har også litt småplaner når pappaen jobber, som f.eks noen dager på hyttetur med dem vi var i Dyreparken med. Det blir godt med så mye kvalitetstid sammen!

Ellers hadde jeg min første samtaletime på fredag. Hun kunne konkludere med at jeg var helt normal, med en helt normal sorgreaksjon. Hun mente at 14 mnd ikke var noen ting i en slik sammenheng, og det synes jeg var litt godt å høre. Jeg sitter så ofte med følelsen av at andre mener at jeg nå må glemme, så det å få bekreftet at jeg er helt normal var befriende!

17 mai.

2010-05-16T22:06:00.002+02:00

Jeg har ei ivrig jente som hopper og spretter i senga si til tross for at klokken er over ti på kvelden. Hun gleder seg så ti å se på toget i morgen, skjønt jeg tror skuffelsen blir stor da hun innser at det er et tog av mennesker, og ikke et som kjører på skinner. Dansekjolen som hun kaller det for, henger klar, og hun gleder seg så til å ta den på seg. (bunad. Jeg for min del vet ikke hva jeg skal ha på meg. Planen var bunaden, men siden jeg har lagt sølvet på en så idiotsikker plass at selv ikke jeg kan finne det kan det by på problemer..

I dag har vi vært og ordnet litt hos lille Sindre-min. Andrèa var yr av glede over å få besøke lillebror. "Hei, lillebror.Hei hei hei.Dere må jo si hei til lillebror da, mamma og pappa!. Si hei nå. Hei, hei, hei.." Hun hoppet og spratt, danset og sang.. Så måtte hun kose på lillebror (altså steinen hans). "Dere må også kose på lillebror, for han liker det, da blir han glad. Kos på lillebror da! Også må dere si hei til han." Det gikk i ett der i dag, og på mammaens kinn trillet det store tårer. Hun viser så mye omsorg og kjærlighet for broren sin, det er så rørende å se, samtidig at det er så vondt å vite at alt hun kan gjøre er å kose på steinen hans.
Vi skal besøke han i morgen tidlig også, slik at han får flagg, og vi får ønsket han en fin 17. mai.

Ønsker dere alle en flott dag!

Klem fra

Når solen ikke skinner.

2010-05-07T10:42:00.003+02:00

Jeg fikk ikke ro på meg, klarte ikke å sove. Det var ett eller annet jeg ikke fikk tak på, noe var galt.. Jeg ga opp forsøket på søvn, så jeg stod opp og dusjet før jeg lagde frokost og smurte niste til Andrèa. Rusler inn på rommet hennes, hadde en gretten unge som ikke likte å bli vekt, fikk stelt henne etter mye om og men, og sendt henne i barnehagen.. Fikk fremdeles ikke ro på meg, så fant ut at jeg skulle være fornuftig. Fikk ringt tannlegen og sagt at jeg fremdeles ikke var bra etter å ha operert ut en visdomstann to uker før. Fikk beskjed om å komme ut for sjekk.. Tannlegeskrekk! Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle begynne å bite negler, men kom frem til at det var dumt siden jeg aldri har gjort det før.. Vel plassert i tannlegestolen.. Jeg frøys, svettet og skalv om hverandre. Betennelse, jeg bannet. Dytte antibiotika oppi såret, jeg bannet enda høyere.

Ferdg hos tannlegen durte vi avgårde for å handle blomster, nå skulle jeg endelig få plantet hos lille Sindre-min. Var innom fem forskjellige plasser, men fant ingen ting jeg likte. Ble sur og gretten, ga opp og reiste hjem. Fremdeles urolig i kroppen, så jeg la meg for å hvile litt. Trengte en pause fra alt. Våknet etter noen timer, like urolig. Reiste til frisøren så Eldar og Andrèa fikk klipt seg. (Andrèa har nå hår til rett under haka, kjempe fin! :) ).På veien hjem kom beskjeden : bestefar hadde fått hjerneslag. Snille, gode bestefaren min. Mistet taleevnen, lammelser på ene siden av kroppen. Mamma og to av søstrene mine reiser oppover til dem på mandag og blir der noen dager. Jeg hadde bestemt meg for å være, men jeg vet ikke om jeg klarer. Tanken på å sette beina på sykehuset gjør meg uvel. Jeg får minner fra da Sindre døde. Ringte mamma i stad og gråt. "jeg klarer ikke å være med på sykehuset mamma, jeg bare klarer ikke.."

I tillegg var det fem år siden min kjære fetter valgte å forlate oss i går. Han var bare et halvt år yngre enn meg, og hadde hele livet foran seg. Du er savnet, Anders!

I dag er humøret heller labert. Eldar jobber, Andrèa sitter foran TV og hoster, mens jeg venter på oppdateringer om bestefar. Måtte vi bare ha lykken med oss denne gangen!

Barnehagens største sipp..

2010-05-06T08:08:00.002+02:00

Forrige uke måtte jeg krype til korset i barnehagen og be om at Andrèa kunne flyttes over på avdelingen hun skal begynne på i august, fordi det er så tøft for meg å hele tiden skulle se alle dem små barna på samme alder som lille Sindre-min skulle vært på. Jeg knakk som en fyrstikk, og gråt så både snørr og tårer rant. Hun jeg pratet med tok det heldigvis veldig pent, mens jeg selv stod der og følte meg som en stor tulling. Uheldigvis var det ikke plass til Andrèa på den andre avdelingen enda, men nå har jeg avtale med barnehagetantene på hennes avdeling om at dem møter meg i døren når jeg leverer henne, og at dem leverer henne til meg i døra når hun skal hjem igjen slik at jeg skal slippe å se alle disse små barna hele tiden.. Så i stad skjedde det igjen, hun ene barnehagetanta kom ut,la hun armene rundt meg og ga meg en klem.. Da flommet tårene over igjen, og jeg måtte bare gå for og ikke sette igang med hylingen også.. Vi kan vel trygt si at jeg er barnehagens største sipp!

"PRECIOUS CHILD"

2010-04-26T13:19:00.004+02:00

Jeg sitter og titter ut av vinduet. Det er grått og trist ute, og været står virkelig til humøret. I dag gjør jeg noe jeg ikke har gjort på lenge, jeg gråter. Store tårer triller nedover kinnene mine. Enkelte dager bare slår savnet til, og jeg klarer ikke å stå i mot. Jeg har bilder av Andrèa her hvor hun er nøyaktig like gammel som Sindre-min ville ha vært nå.. Åh, jeg går glipp av så masse. Tre mnd er ikke et helt liv, lille Sindre min. Det er ikke forretten engang. Det er bare en smakebit. En smakebit så god at man bare vil ha mere og mere. Man tror man skal få mere, man tar det som en selvfølge at man skal få mere, så plutselig blir det revet bort rett foran nesa de.. Tilbake sitter jeg med en klump i bryste, og et savn så stort..Jeg skulle jo ha mere!

"PRECIOUS CHILD"

Words and Music by Karen Taylor-Good

In my dreams, you are alive and well
Precious child, precious child
In my mind, I see you clear as a bell
Precious child, precious child

In my soul, there is a hole
That can never be filled
But in my heart, there is hope
'Cause you are with me still

In my heart, you live on
Always there never gone
Precious child, you left too soon
Tho' it may be true that we're apart
You will live forever... in my heart

In my plans, I was the first to leave
Precious child, precious child
But in this world, I was left here to grieve
Precious child, my precious child

In my soul, there is a hole
That can never be filled
But in my heart there is hope
And you are with me still

In my heart you live on
Always there, never gone
Precious child, you left too soon,
Tho' it may be true that we're apart
You will live forever... in my heart

God knows I want to hold you,
See you, touch you
And maybe there's a heaven
And someday I will again
Please know you are not forgotten until then

In my heart you live on
Always there never gone
Precious child, you left too soon
Tho' it may be true that we're apart
You will live forever... in my heart

Sangen kan høres her ***

Vår, varme og scrapbooking

2010-04-17T01:41:00.003+02:00

Jeg koser meg med lyse dager, sol og varme. Tanken på at jeg snart kan plante hos lille Sindre-min gjør meg lettere til sinns. Jeg gleder meg til å grave i jorden, til å bli møkkete på fingrene, og til å se at blomsterbedet hans tar form. Det blir hjerteformet i år også, jeg ar allerede bestemt meg for hvordan det skal se ut. Resten av lyktene hans er tatt hjem for vårrengjøring og lakking, dem må jo bli sommerfine dem også!

Vi har akkurat vært hos mamma noen dager, kom hjem for noen timer siden. Det var godt med en tur vekk. Andrèa har vært blid som en sol, hun er rene drømmebarnet å ha med seg på tur. Ikke noe småkrangling, mas og tull. Vi har virkelig vært i feriemodus alle sammen, og bare ladet batteriene. Jeg føler at jeg virkelig har fått slappet av, og jeg har for en gangs skyld fått sove uten å vri meg i timesvis. (jeg skal dog ikke skryte på meg at jeg har sovet godt siden Andrèa har liggi mere oppå meg en vedsiden av meg...!)

Her er et par bilder fra vår tur :)

Etter en lang tur med både båtkjøring og bilkjøring var vi slitene begge to, så vel fremme hos mamma slang vi oss på sofaen for kosestund med teppe, sutt og film :)

Andrèa ville inn i dusjen så fort noen andre gikk på badet...

På onsdag var det tid for en tur ut for å mate "pipipene" :)

"jeg skal bare fange dem fuglene der.. åhh, hvorfor bare løper dem sin vei?"

Sist men ikke minst har jeg funnet frem scrapbookingutstyret mitt igjen, for nå har jeg tenkt at jeg skal få laget ferdig albumet til Sindre. Mine gode, omtenksomme mann var så snill at han kjøpte en fancy maskin til meg som skjærer ut alt jeg vil ha av bokstaver og mønster, så nå sitter jeg her i tide og utide. Jeg er redd for at han angrer litt på den gaven allerede siden den bråker en del, men innerst inne så vet jeg at det viktigste for han er at jeg har det bra, så da klarer han fint å overhøre litt bråk. Dessuten tror jeg nok at han også setter pris på at albumet forhåpentigvis snart er ferdig. Det blir godt å kunne sitte og bla i det når savnet blir for stort, stryke over bildene med fingrene og liksom få kose litt på han igjen. Jeg merker også at det er godt å ha noe å henge fingrene i, og som gjør at jeg får tankene litt over på andre ting.

Jeg vil få vise dere noe jeg lagde her om dagen. Venninnen min skal gi den til kjæresten sin i gave, og den skal være full av love hearts. Syntes selv den ble veldig søt, uten for mye dill-dal på.. :)

(bildene er ikke av dem beste da jeg bare måtte ta dem i full fart)

Ønsker dere alle en super helg! Jeg skal kose meg på verandaen hvis finværet holder seg, og kveldene kommer nok til å gå med til albumlaging :)

Gave til min kjære.

2010-04-02T03:41:00.003+02:00

Siden jeg har blitt så veldig glad i smykket som jeg viste frem i forrige innlegg ville jeg gi et til Eldar også. Han måtte selvfølgelig få noe som var litt mere maskulint enn mitt. Det dukket opp i postkassen vår for et par dager siden, og min kjære likte det så godt at han måtte ta det på seg med en gang. Det er med sorg han har lagt det fra seg hjemme disse to nettene hvor han har jobbet.

Da jeg skulle bestille det spurte jeg han om han ville ha navnene til oss alle fire, eller bare til ungene. Der var han bestemt, han skulle bare ha navnene til ungene, for hvis vi noen gang får flere barn så skulle dem navnene på også! For meg så varmet det så utrolig mye, for det viser meg bare at han ser fremover nå, og ikke bare bakover.Jeg vet at Sindre aldri vil bli glemt. Han vil alltid være en stor del av vårt liv, for alltid elsket, aldri glemt.. Bare at nå begynner det å bli rom for fremtiden også, ikke bare fortiden.

Smykkene er ikke så ille dyre, man får dem akkurat slik man vil ha dem, og leveringstiden er ikke lang. Dem kan bestilles her. Virkelig verdt å ta en titt!

Siste merkedag..

2010-03-31T00:04:00.002+02:00

Klokken har passert midnatt, og vi har kommet inn i den siste av alle dem første spesielle dagene siden lille Sindre-min forlot oss. Dette et datoen for Sindre sin begravelse. På denne tiden for et år siden lå jeg på en madrass i stua og vrei meg, jeg gruet meg til neste dag. Det tok mange uker fra han døde til jeg klarte å sove på soverommet. Jeg følte meg uvell hver gang jeg gikk inn på rommet. Det føltes ut som om at veggene kom mot meg, og at jeg ikke fikk puste. Så mange minner satt i veggene der. Jeg har ingen anelse om hvor mange timer jeg lå våken i senga, ammet, koste, trøstet.. Jeg husker alle gangene jeg gråt og tryglet lille Sindre-min om han ikke kunne sove snart, for mammaen var også sliten. Det var også på det rommet, i den senga, jeg fikk telefonen om at lille Sindre-min ikke pustet...

Vi møtte begravelsesagenten rett ved der vi bodde, vi skulle kjøre i følge til kirken.
Jeg så bårekransen gjennom vinduet, og alt jeg tenkte på var at den var feil, den var ikke sånn jeg skulle ha den. Jeg var helt hysterisk, tenk at blomstene kunne være feil! Jeg gikk gjennom alle mulige løsninger i hodet mitt, og kom til slutt frem til at jeg måtte få tak i flere roser og fikse på den hvis det så helt galt ut når vi fikk alt på plass i kirken. Bilturen tok 50 minutter, og det virket som om at tiden bare gikk altfor fort selv om jeg følte at vi kjørte i en evighet.

Blomstene var heldigvis ikke så ille som jeg hadde fryktet, og jeg klarte til slutt å slå meg til ro med hvordan den var. Hun som skulle synge i begravelsen kom for å øve mens bevgravelsesagenten gjorde alt klart. Jeg ble aldri helt fornøyd, så han måtte flytte blomster hit og dit. Til slutt måtte jeg bare si at det var greit.

Vi gikk ut for å ta i mot alle dem som kom. For oss var det uaktuelt med kondolanser ved graven, vi ville være i fred da kisten var blitt senket, så vi tok dem imot før sermonien begynte. Jeg følte at jeg levde i en vond drøm, jeg prøvde å trøste venner og familie mens jeg selv egentlig bare ville hyle og skrike...

Jeg kom meg gjennom prestens preken uten å felle en tåre, men jeg må innrømme at jeg ikke husker noe av hva han sa. Plutselig var det tid for at vi skulle holde talene våre. Mannen min sa først noen ord til lille Sindre-min fra oss, og jeg fulgte opp med å lese diktet til han som jeg hadde skrivd (og som nå er på minnesteinen hans). Da vi var ferdige sang alle "Trollemors vuggevise" for Sindre. Det var den sangen vi pleide å synge hver kveld når Andrèa hadde lagt seg. Da lå hun i sengen sin, mens mannen min og jeg stod ved siden av henne med Sindre på armen og sang. Hver eneste kveld ble avsluttet på den måten. Sangen har blitt veldig spesiell for meg, og blir sunget for Sindre hver gang jeg besøker han nå..

Tiden var kommet for å bære ut kisten. Meg og Eldar bar forann mens søsteren min og tante bar bak. Jeg fikk støtte av bestevennen til Eldar, han gikk ved siden av meg og holdt rundt meg hele veien, klar til å steppe inn hvis det ble for tungt for meg..
På vei ned der han skulle legges til hvile bestemte jeg meg for at jeg skulle senke kisten selv. Vi hadde egentlig gitt den jobben til andre, men plutselig var det veldig viktig for meg å klare det. Jeg vet ikke hva jeg føler om det lengre nå. Tanken på at jeg var med og senket sønnen min i graven er veldig vond, samtidig som at jeg føler at det var riktig at det var meg som var med og gjorde det..

Nå er det bare å komme seg gjennom denne dagen, så har hele det første året gått. Alle merkedager er gjennomgått en gang. Om jeg tror det blir lettere nå? Det vet jeg ikke.. Jeg vet bare at vi må fortsette å gjøre det vi har gjort dette året, vi må fortsette å leve.

Tale til lille Sindre-min

Et vakkert smykke og vårfølelse!

2010-03-28T13:36:00.010+02:00

For en stund siden fikk jeg igjen en gave i posten av Ida. Den jenta slutter aldri å overraske! Denne gangen var det et nydelig smykke med navnene til ungene på. På Sindre sitt hjerte var det også satt på en liten engel.Dette kjedet har jeg blitt så glad i, og jeg har det på meg hele tiden. Tusen takk vennen!

Nå smelter det som bare det hos lille Sindre-min, og jeg begynner å få vårfølelse. Tanken på at jeg snart kan få plantet der slik at det igjen blir fint gleder meg.

For bare en uke siden så det sånn ut der. Snø i bøtter og spann!

Snøen trekker seg sakte, men sikkert tilbake. Bare se hvordan det så ut i går:

Tankene svirrer og svirrer om hvordan jeg skal plante der.I vinter har det ikke vært lett å holde det fint. Altfor mye snø har skapt problemer, pynten forsvant i snøen, og blomstene kunne jeg bare gi opp. For meg er det veldig viktig at det skal se "rent og pent" ut. Det skal ikke være "halvveis", det skal lyse kjærlighet på lang avstand. Dette er min måte å vise lille Sindre-min hvor mye han betyr for oss. Her er et lite knippe med bilder fra sist sommer.

Jeg har først gravert inn skrifta på steinene så det skulle holde seg bedre før jeg malte det hvitt.

Takk..

2010-03-21T17:10:00.003+01:00

Jeg har fått så mange meldinger i dag, så mange varme ord. I dag tennes lys for lille Sindre-min over hele landet, og det varmer et knust mammahjerte at så mange husker på han, og vil minnes han sammen med oss denne dagen. Et år har gått, skorper blir revet av sår som såvidt har begynt å gro, og alt er bare et kaos av tanker og følelser. På denne tiden for et år siden stod jeg i et hvitt, sterilt og kaldt sykehuskapell.. Sindre lå innpakket i et rødt teppe i en stygg og rusten smijernseng. Det er masse tanker og følelser på en dag som denne, så mange minner som kommer frem. Jeg kjenner at jeg ikke har så mye å si akkurat i dag..

Kjære lille Sindre-min. Takk for den tiden vi fikk låne deg. Minnene er mange. Vi savner deg..

Et par ord fra meg..

2010-03-11T22:59:00.002+01:00

Jeg skulle skrivd her for lenge siden, men jeg har ikke overskudd. Ting er ikke så greit her. Det har skjedd så mye som har påvirket meg i veldig stor grad. I tillegg så nærmer det seg veldig datoen som Sindre-min døde på. Det kjennes på kroppen.
Jeg har mailer som jeg skulle ha svart på, jeg har venner jeg skulle ha besøkt osv, men jeg orker ingen ting. Sofaen er min beste venn for tiden, og jeg begynner å få veldig god oversikt over ujevnheter i taket. Nå har jeg ihvertfall søkt om hjelp, for jeg kjenner selv at dette ikke går lengre. Noen ganger må man vel bare innse at man ikke klarer alt alene, og nå har jeg virkelig kommet til det punktet at nok er nok for meg også.. Jaja, det kommer vel bedre tider etter dette.
Jeg kommer sterkere tilbake her bare jeg har fått kommet meg litt på beina igjen. Akkurat nå trenger jeg bare litt tid..

Helgekos

2010-02-20T23:31:00.003+01:00

Mannen i huset har jobbet så utrolig mye den siste tiden, og det merkes godt på oss alle. Det har blitt familietid. Han har vært sliten fordi han jobber så mye, jeg har vært sliten fordi at jeg har måtte styre alt her hjemme alene, samt at jeg har vært inne i en sorgperiode igjen, og Andrèa har savnet pappaen sin. Han har heldigvis fri i helgen, og bare to skift til uken før han går av på langfri med nesten to uker hjemme. Det skal bli så godt! I helgen har vi kost oss som best vi kan sammen. I går ble vi sittende å spille Super Mario på Wii`n til langt på natt. (ja, jeg var så heldig å få det spillet til morsdagen av mitt nydelige menneskebarn og mitt savnete englebarn). I dag har jeg følt meg litt tufs med magesjau, så jeg fikk sove til langt på dag. Det var godt!
I kveld har vi også kost oss med Mario. Jeg blir som et barn igjen når vi setter oss ned og spiller sammen, vi ler og fjoller, og bare glemmer alt rundt oss!

I morgen skal vi treffe venner av oss fra der vi bodde før. Dem har ei datter som er like gammel som Andrèa. Dem stite opp hele tiden etter Sindre døde, hentet Andrèa i barnehagen og hadde henne på overnatting hvis jeg hadde en tung dag. Jeg kjenner at jeg savner dem, så det skal bli godt å se dem igjen i morgen. Da blir det lekedag på Eventyrfabrikken. Moro for både store og små!

Til onsdag skal meg og Andrèa på kino med ei venninne av meg og datteren hennes. Vi skal se "Prinsessa og frosken". Det blir Andrèa sin første tur på kino, så dette er stas! Vi har planer om å avslutte dagen med hambuerger og chips. Virkelig en drømmedag for små jenter. Mammaen gleder seg veldig!
Torsdagen reiser vi en tur for å besøke min mor og hennes samboer. Andrèa er i ekstase over å skulle få besøke bestemor, og det å få kjøre "den store båten". Hun klarer nesten ikke å vente. Det er så gøy å se hvor ivrig hun er, og hvordan hun gleder seg. Jeg tror dette blir en helt topp uke for henne med flere utflukter, og masse familietid!

Jeg kjenner også at jeg gleder meg veldig til Oslo-tur og spellemannsprisen om to uker. Da har meg og min kjære bestemt oss for å ta inn på hotell hele helgen, og bare kose oss. Selv om jeg elsker å være sammen med Andrèa så må jeg nok ærlig innrømme at jeg synes det er godt med litt kjærestetid uten barn også. Det er ikke så ofte vi reiser bort på noe bare oss to, så dette er et kjærkomment avbrekk fra hverdagen :)

Nå bare gleder jeg meg over alt det fine vi skal gjøre dem neste to ukene. Jeg er heldig som har en så flott mann, og ei så fantastisk datter som gir meg så mye glede i hverdagen. Til tross for et stort savn etter lille Sindre-min så føler jeg meg heldig. Jeg har en mann som virkelig elsker meg, og i mine øyne verdens nydeligste datter. Til tross for uværsskyer og dårlige dager så er det godt å leve!

Å måle sorg..

2010-02-13T17:09:00.003+01:00

Noen vil kanskje føle seg støtt av det jeg nå skriver, noen vil kanksje føle seg truffet mens andre igjen synes det er helt okei.
Jeg har mere enn en gang sitti her med haka mere eller mindre på knærne over ting mennesker kan si, og hvordan dem kan sammenlikne sorg. "Jeg mistet da jeg var 10-12 uker på vei, så jeg har det mye værre enn deg for du fikk ihvertfall blitt kjent med barnet ditt.". Ja, jeg har opplevd dem som har hatt spontanabort lenge før dem magiske tolv ukene som kan fortelle meg at dem har det værst. Samme gjelder dem som har mistet senere i svangerskapet også. Vel, det jeg egentlig vil ha frem er at jeg synes man skal være veldig forsiktig med å sammenlikne sorg. Jeg synes ikke man skal sitte og bagatelisere andre sine følelser fordi "jeg har det værst". Man kan tenke og føle hva man vil, men jeg synes ikke man burde ha den holdningen at "jeg har det sååå mye værre enn deg". Ja, det går andre veien også, jeg synes ikke at vi som har mistet levendefødte barn skal bagatelisere sorgen til dem som aldri har fått sett sine barn levende. Mange har sagt til meg at "jamen, du fikk ihhvertfall blitt kjent med han. Du fikk se øynene hans. Du har minner." Ja, jeg har minner, mange minner.. Men jeg fikk også plutselig et tomrom. Ingen liten Sindre-min som skulle ha mat, kos og stell. Ingen liten Sindre-min som vekte meg med enten gråt eller godlyder. Ingen lille Sindre-min som sov på brystet mitt natt eller natt.. Jeg tror på ingen måte at vi kan sette det vi har opplevd og ikke opplevd med barna våre opp mot hverandre. Vi har alle mistet et barn, og med det barnet mange drømmer og tanker om fremtiden.

Alle reagerer forskjelig. Noen er tilbake i jobb etter to uker, mens andre bruker mange mnd før dem er tilbake i "normalen". Det finnes ingen fasit på dette. Selv om noen "klarer seg bedre" enn andre er det ikke dermed sagt at dem ikke har det like vondt, at dem ikke sørger like mye. Når folk spør meg om Sindre kan jeg sitte her like "kald og rolig" å prate om det uten å bli grumsete i halsen og felle en tåre. Jeg distanserer meg litt rett og slett, det er ikke det samme som om at det ikke er vondt, at jeg ikke elsker han og savner han.

Jeg vet ihvertfall at uansett når og hvordan man mister barnet sitt, så gjør det forferdelig vondt. En ting er sikkert, og det er at jeg aldri kunne fått meg til å si til noen andre at du har det sååå mye bedre enn meg ihvertfall, for det har jeg ingen rett til å si. Sorg kan ikke settes opp mot hverandre.

ups, jeg snubla..

2010-02-12T17:39:00.003+01:00

Det er noen dager siden jeg har skrivd her nå. Man kan vel muligens si det sånn at jeg gikk på en liten smell.Det har vært noen dager nå med mye angst, savn og tårer. Jeg har kjent det en stund at det har bygd seg opp, men jeg lærer jo aldri at jeg burde få ut litt tanker og følelser før det bare eksploderer. Mannen min spurte meg om det gikk greit med meg før han skulle på jobb på mandags kveld. "Jada, det går helt fint med meg. Jeg klarer meg alltid jeg". Eplekjekk som vanlig.. Det tok ikke mere enn fire timer før jeg måtte innse at det ikke gikk så bra. Jeg ringte min kjære på jobb, lettere hysterisk. Jeg tviler igrunn på at han skjønte hva jeg sa, men han kom ihvertfall hjem i løpet av få minutter... Det har gått 10,5 mnd nå, men fremdeles så smeller det med jevne mellomrom. Da kommer alt på en gang, redselen for at han skulle dø, hvordan det var å se han, alle sjokkene. Det er som om å bli satt tilbake i tid til den dagen hvor livet vårt virkelig ble snudd på hodet, dem samme følelsene jager i kroppen, og jeg føler at jeg lever det samme om igjen og om igjen.. Bare at denne gangen er det i hodet mitt, og jeg har ikke mulighet til å få holde den lille prinsen min. Noen dager skulle jeg ønske at jeg aldri hadde fått lille Sindre-min, for da hadde jeg ikke hatt så mange vonde tanker og følelser, og jeg hadde ikke hatt en liten grav å besøke.. Men jeg mener det jo egentlig ikke, for jeg er jo veldig gad for den tiden vi fikk sammen med han.

Vel, nå er det vel bare å ta seg selv i nakken igjen, dra seg på beina og kjepe videre. Jeg ønsker dere alle en fin-fin helg!

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard, yet always there.
Forever loved, forever dear...

Undertrykt smerte..

2010-02-07T01:40:00.005+01:00

Det har blitt lite blogging den siste dagene. Jeg har slitt veldig med angst, føler meg så urolig i kroppen. Jeg har ikke skjønt hva det har kommet av før jeg kom på kirkegården i dag. Jeg har rett og slett ikke vært der på altfor lenge, så når jeg kom dit i dag så bare løsnet alt, og tårene randt og randt nedover kinnene mine. Det er rett og slett sorgen og savnen som har liggi og ulmet dem siste dagene. Jeg har vært så innstilt på dette så lenge at det skal gå så bra, at jeg klarer meg så fint. Det er vel kanskje litt av problemet, jeg har for høye krav til meg selv..

Jeg har fått så mange kommentarer den siste tiden. "du er så sterk, du er så modig, du er et forbilde" Jeg kom over en annen blogg her en dag om en som hadde skrivd om bloggen min der inne, og skrev at jeg var det sterkeste og modigste mennesket hun tror hun noen gang kommer til å komme over.. Det er ikke sånn jeg er.. Jeg føler meg ikke modig og sterk... Jeg føler meg ikke tøff, og jeg føler meg ihvertfall ikke som et forbilde.
Ofte når jeg har sitti her og skrivd så gråter jeg så jeg nesten ikke ser skjermen, og lurer på hvorfor jeg fortsetter.. Men så kommer det tilbake til meg gang på gang: "du har livserfaring som det er viktig å dele. Det er viktig å kunne stå opp for andre som går gjennom det samme. Og sist, men ikke minst så er dette den eneste måten du kan hedre og ære sønnen din på. Klarer du å bruke erfaringene dine til å hjelpe andre så døde han ikke forgjeves". Så ja, jeg fortsetter, fortsetter og fortsetter. Min sønn skulle ikke dødd i det hele tatt, men når det gikk så galt så skal han ihvertfall ikke ha dødd forgjeves..

Til slutt vil jeg dele et par bilder med dere. Dem er veldig sterke, og av respekt for Sindre har jeg valgt dem bildene hvor man ikke ser ansiktene hans..

Her holder vi han rett etter at han døde:

Og her er siste gangen jeg holdt sønnen min.. Vårt siste farvel før han ble lagt i kista...

Tanketomme utsagn og en koselig helg.

2010-02-03T01:40:00.004+01:00

Det har vært stille noen dager nå av den grunn at jeg har hatt en del å tenke på. Ei gammel venninne av meg mistet babyen sin nå godt over halvveis i svangerskapet. Hun lever i det marerittet nå som vi levde i for bare ti mnd siden, nemlig å miste et av dem kjæreste menneskene man har i livet sitt. Når det desverre skulle gå så galt er jeg glad for at hun tillater meg å være der for henne. Jeg kjenner meg så igjen i tankene og følelsene hennes, og kjenner at jeg vil hyle av frustrasjon over alt det dumme andre mennesker sier og gjør.
Jeg har veid mye for og imot om jeg skal skrive om dette her inne, men jeg har kommet frem til at jeg nå vil åpne munnen og si noen ord om tanketomme utsagn. Ja, jeg mener rett og slett at hvis man ikke kommer på noe fornuftig å si så er det bedre å enten holde munn, eller si det rett ut at man ikke vet hva man skal si.

Det hjelper ikke å høre ting som dette:
-dere har ihvertfall en, to, tre etc barn til.
Uansett hvor mange barn vi har har vi ingen å miste!

- dere er jo så unge, så dere kan jo bare få en til.
vi er ikke en fabrikk som bare kan erstatte en "feilvare". Vi elsker barna våre, vi kan ikke bare erstatte dem med et nytt et!

- det var en mening med at det gikk som det gikk.
Det er ingen trøst! Siden mange sier at det finnes en mening med det så vil jeg gjerne ha forklaring på hva meningen er, for jeg kan ikke se den!

- hvis det gjør så vondt nå så får dere være glade for at dere ikke fikk ha han/henne lengre.
Jeg tviler sterkt på om det hadde gjort noe mede vondt om vi fikk beholde barna våre en uke, en mnd eller et år lengre.

-nå må du ikke overdramatisere da!
hva er det for en ting å si til en mormor som akkurat har mistet barnebarnet sitt? Det kalles ikke for å overdramatisere, det kalles for å sørge!

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Hadde det bare vært meg som hadde fått høre slike ting så hadde jeg valgt å holde munn, men jeg kjenner jeg blir så sint og fortvilet når andre som jeg bryr meg om blir såret og lei seg på samme måte. Jeg tror ikke alltid folk mener å være ufine, jeg tror at dem bare ikke tenker seg om bestandig. Det som sjokkerer meg er at mye er dette er ting som går igjen for så mange som har mistet barna sine. Det er rett og slett hårreisende å se/høre alt hva folk kan lire ut av seg, og hvordan dem kan bagatelisere det å miste et barn. Som sagt så tror jeg ikke alltid folk mener noe vondt med det dem sier, men det er alikevel greit å tenke før man snakker noen ganger. Jeg har heldigvis kommet til det stadiet der hvor jeg kan le av mesteparten av det folk har sagt til oss, men da vi stod midt oppi den verste sorgen var det slike ting som vippet oss av pinnen også, og som kunne fremkalle enorme reaksjoner og gråteanfall. Sånn, det var dagens utblåsning *puster ut*

Ellers kan jeg fortelle at jeg hadde en veldig hyggelig helg. Meg, lillesøsteren min og ei venninne av meg skulle ha jentekveld, men endte opp på fest. Jeg koste meg stort sett hele kvelden (og natta), og merket at det egentlig er veldig godt å leve igjen. Til tross for at Sindre kom på banen noen ganger gikk det veldig, veldig greit. Jeg traff mange hyggelige mennesker, og kvelden var full av smil og latter. Det er så godt å føle at livet er på rette sporet igjen :)

Hva jeg har lært på godt og vondt.

2010-01-24T03:58:00.004+01:00

Jeg har ei lita syk jente i huset, og da kommer det frem noen tanker igjen. Jeg vil nå fortelle dere hvordan alt som har skjedd påvirker meg.

Før var jeg alltid trygg og rolig. Feber og hoste på Andrèa tok jeg med knusende ro, det var ikke noe som bekymret meg. Nå er jeg ekstra påpasselig ved den minste lille ting. Det er mye "hva om, hvis om, tenk om". Jeg sover ikke ordentlig når jeg vet at hun er syk, for jeg må følge med på henne hele tiden. Vi reiser ikke til legen i tide og utide, men lista for å ta et legebesøk ved sykdom er nok ikke like høy som den var før. Jeg har nok desverre blitt en litt overhysterisk hønemor. Når man har opplevd å miste et barn som virket friskt, men som viste seg å være sykt tror jeg nok at dem fleste ville blitt litt mere "overbeskyttende".

Jeg har også fått panikk for å passe andre sine barn. Det spiller ikke noen rolle om dem er 3 mnd eller 13 år. Jeg er rett og slett så redd for å ha ansvar for andre sine barn at jeg får helt panikk hvis noen spør meg om å passe dem. Det er ikke det at jeg tror at alle barn dør, men jeg vet så godt at barn KAN dø, og da vil ihvertfall ikke jeg ha ansvaret for dem hvis det skjer. Nok en gang er det mye "hva om, tenk om, hvis om..."

Jeg trenger ikke flotte ferier og dyre klær. Jeg trenger ikke en villa til 4 millioner, volvo v70 og en golden retriver. Det er ikke det som er viktig! Jeg har lært at dem beste tingene i livet er gratis. Ingen ting kan måle seg med den trillende barnelatteren til Andrèa, eller når hun legger armene rundt halsen min og forteller meg at hun elsker meg. Ingen ting kan glede meg så mye som når hun plutselig gir meg en klem, med beskjeden om at den var fra lillebror, eller som når hun forteller meg at lillebror elsker meg, for det har han fortalt henne.
Jeg har lært at dem beste kveldene med Eldar ikke er når vi reiser ut på en fin restaurant, men når vi lager en god middag sammen hjemme, setter oss ned og spiller spill, mens vi prater og muligens tar et glass vin eller to.Det er de små tingene som teller. Jeg tar ingen ting for gitt lengre, for man vet aldri hva morgendagen bringer.

Jeg har lært aå mye om ting som er så galt i dette samfunnet. Om hvor dårlig informasjon man får om obduksjoner når man mister et barn, og hva slags sjokkopplevelser man får i etterkant. Dette er noe jeg har bestemt meg for kjempe med videre. Jeg vet hva som foregår, og hvordan det føles å finne ut i etterkant at organer er borte. Jeg unner ingen andre å gå gjennom slike ting, så dette er ting jeg ikke vil gi meg på.

Jeg har også lært at jeg bare er et menneske. Jeg trodde det da Sindre døde at jeg aldri mer kom til å bli sint på Andrèa. Det falt meg ikke inn at jeg kunne få litt nok innimellom siden jeg hadde mistet et barn.Jeg har innsett det nå at der tok jeg nok feil. Jeg er nok ikke noen supermor som ikke blir både sliten og lei av trassing, hyl og skrik. Ja, noen dager så har jeg faktisk lyst til å låne henne bort til naboen!

Jeg har lært mye om andre mennesker, om hvor jeg har vennene mine, og om hvem jeg ønsker å ha i livet mitt.

Men den viktigste lærdommen jeg har fått er at uansett hvor mørkt det ser ut, så er det alltid lys i enden av tunellen. Til tross for tøffe dager og tunge netter så blir livet sakte men sikkert bedre. Jeg føler ikke lengre at jeg vandrer rundt i mørket, men at jeg vandrer mot lyset. Jeg vet at en dag vil livet bli godt igjen, og har jeg klart meg gjennom dette så klarer jeg alt!

Beklager..

2010-01-21T19:39:00.003+01:00

Beklager alle forandringen på bloggen for tiden, men jeg finner ikke ut hvordan jeg vil ha den. Den blir ikke værende som dette heller siden jeg ikke ble fornøyd med bildet, men jeg får ta det litt senere..

Jeg sitter her alene og venter på at mann og barn skal komme hjem. Tror pappaen i huset har glemt at det er leggetid for små jenter. men, men.. utskeielser en gang i blant er helt greit :)

I dag er det 10 mnd siden lille Sindre-min forlot oss. Jeg synes det virker som om at det er flere år siden. Det er liksom en hel evighet siden jeg fikk holde han i armene mine og kose med han, samtidig som det virker som om at det var i går jeg satte han til verden. Jeg merker at jeg savner han litt ekstra i dag. Han skulle vært en "stor" gutt nå, og jeg lurer på hvordan han ville ha sett ut. Bortsett fra "mamma" og "pappa" var "pus er borte" noe av det første Andrèa sa. Jeg lurer så på hva hans første ord ville vært og hvordan stemmen hans hadde hørtes ut. Kanskje han hadde hatt store og blå øyne akkurat som søsteren sin. Hva slags trekk ville han ha hatt fra meg, og hva hadde han hatt etter pappaen sin...? Det følger med så mange tanker når man mister et barn, og jeg merker det godt at spesielt den 21. hver mnd blir det litt ekstra..

Et lite tilbakesteg..

2010-01-21T02:41:00.002+01:00

Det har vært stille fra meg noen dager nå. Jeg trodde at bare hvis vi kunne få flere barn så ville alt bli så mye bedre.. Nå føles det bare kjempe skremmende. Som jeg har skrevet om tidligere så var svangerskapet med Sindre veldig tungt, og fødselen var litt for spennende for min del. Redselen for at dette skal skje igjen har virkelig kommet, og for å være ærlig så skremmer det nesten vannet av meg. Det samme gjør tanken på at barn ikke er udødelige. Jeg vet at sjansen for å miste et barn til er minimal, men redselen er der alikevel. Jeg sitter her med bilder av en vakker,men kald og livløs liten gutt. Han er ikledd blå og hvitstripete bukse, blå jakke og lue som også er blå og hvitstripete. Denne vakre dressen som bestemor strikket til han, og hvor det ligger kjærlighet og omtanke bak hver maske. Denne gutten ligger i hans siste seng, en liten hvit kiste med hvitt silketeppe og matchende pute.. Denne lille gutten er min sønn, min elskede lille engel.
Jeg trenger ikke lengre å se på bildene, for husker hver minste detalj.. Jeg husker nesen som hadde sunket litt inn, kinnene som hadde blitt helt tørre og røde, og leppene som hadde blitt blå.. Jeg husker kuttet i bakhodet hans etter obduksjonen. Jeg er sikker på at jeg husker hver eneste millimeter, hvert eneste sting..
Mannen min ser ikke på disse bildene, dette er minner som ikke prates om. Noen dager har jeg lyst til å trykke bildene opp i ansiktet på andre og skrike "se hva jeg har mistet!". Men jeg gjør det ikke, bildene er for private til det..

En liten, kald kropp i en altfor liten kiste er dem siste minnene jeg har av Sindre. Tanken på at barn kan dø, at dette kan skje igjen er for meg så ufattelig skremmende..

Barnehagen..

2010-01-15T12:07:00.002+01:00

Det er fælt når det blir sånn at man gruer seg for å hente og levere barnet sitt i barnehagen. Ikke fordi at Andrèa ikke vil være der, nei nå er det tvert i mot, men fordi jeg har fått meg en liten beundrer der som er omtrent like gammel som Sindre skulle ha vært. Så fort jeg kommer inn døren kommer han i full fart og drar meg i buksebeina, og gjør tydelige tegn på at han vil opp. Jeg har jo ikke samvittighet til å overse han, så jeg tar han på armen. Det røsker og river i mammahjertet mitt, og jeg biter tennene sammen for at ikke tåren skal begynne å trille, mens jeg prøver å småprate med dette ekstremt tillitsfulle og kosete barnet. Jeg prøver etter et par minutter å sette han på gulvet, mens jeg forklarer så godt jeg kan at jeg må gå. Han gråter og klamrer seg fast. Jeg tar han opp igjen og trøster mens jeg helst vil gråte selv.. Til slutt må jeg bare be dem ansatte om å ta han, for jeg må gå. Barnet gråter og strekker seg etter meg, mens jeg bare snur ryggen til og går min vei.
Det er jo ikke denne lille gutten sin skyld at Sindre-min skulle vært like gammel, men det er alikevel så utrolig sårt for meg..

Punktert

2010-01-12T14:09:00.002+01:00

Akkurat nå føler jeg meg rett og slett punktert. Jeg har gått med skuldrene oppunder ørene den siste tiden. Gruet meg jo både til turen til rikshospitalet som vi hadde på fredag, og dem utvida celleprøvene/Vevsprøvene som jeg tok i går. Nå som det er unnegjort føler jeg at all luften har gått ut av meg, og jeg sitter som et slakt i sofaen. Det er vel ofte slik at det først er etter at ting er overstått man kjenner hvor sliten man er. Nå kan jeg jo puste lettet ut over at disse sykehustimene er unnagjort for denne gangen. Siden jeg går på ganske høt dose med blodfortynnende blir jeg regnet som bløder, så etter prøvene ble tatt i går ble jeg beordret hjem på sofaen. Fikk ikke gjøre noe som kunne sette opp pulsen min, deriblandt å kjefte på mannen :P Vanligvis er ikke det et så stort problem, men jeg var så sliten og lei i går at jeg bare hadde lyst til å hyle og skrike.. Alt irriterte meg, og hver gang jeg prøvde meg på småkjefting kikket Eldar bare på meg og sa HYSJ. Akkurat som om at jeg ble noe mindre sur da.. Jada, han hadde fått med seg hva legen sa: ikke noe kjefting! Nå må jeg jo bare le av det. I dag som blødningene etter prøvene har stanset, og jeg igjen får kjefte har jeg jo selvfølgelig ikke noe behov for det :P

Det går fremover med Andrèa igjen. Det ser ut som om at sorgen hennes har avtatt en del. Hun prater ikke om lillebror hele tiden som hun gjorde en periode, hun er blid og fonrøyd, matlysten er tilbake, samt at hun heldigvis vil være i barnehagen igjen. Det er godt å se at den lille jenta mi begynner å bli seg selv igjen. Det har vært vondt å se hvordan hun hadde det en periode her, og vite at jeg ikke bare kunne blåse vekk smerten hennes. Det var jo ikke bare en kul i hodet eller et kutt i fingeren.

Før jeg avslutter vil jeg dele noe med dere som er viktig å huske. Når man blir 3 år er man for store til å spise bananer! Jeg spurte Andrèa om hun ville ha med banan i barnehagen, noe hun avkreftet ganske fort. Jeg lurte på hvorfor, og hun kunne fortelle meg at hun hadde blitt stor. Jaha sier jeg, men store jenter spiser jo også bananer. Nei, det gikk ikke ann altså, det var bare dem som var små som spiste bananer. Hun hadde jo blitt altfor stor til det! Jeg tror jeg var verdens dummeste mamma akkurat da som ikke skjønte såpass engang. Vel nå er dere ihvertfall advart, så om dere går i samme fella som meg ang det å gi dem på over 3 år bananer er det ikke min skyld!

"En ny start"

2010-01-10T18:58:00.002+01:00

Jeg føler på mange måter at vi "begynte litt på nytt" da julen var over. Som jeg skrev tidligere så var det en litt brå overgang når Eldar begynte å jobbe fullt igjen, men alikevel så går det veldig fint. Det er ikke lengre like tungt og vanskelig som det var før han ble sykmeldt, og jeg ser at vi klarer dette fint! Jeg er ikke redd for å være alene på kveldene og nettene, og jeg er ikke redd for at sorgen skal ta overhånd slik at jeg mister kontrollen på meg selv. Kort fortalt så føler jeg at jeg begynner å finne tilbake til meg selv igjen. Det er godt å være tilbake i normmale rutiner, og det er godt å se at jeg takler det fint. Jeg sikker ikke at hver dag vil være slik, noen dager vil nok sorgen og savnet være større enn andre ganger, men jeg føler ihvertfal at jeg er på vei tilbake til livet. Det livet som jeg VIL leve!

Samtalen på riksen gikk vedig bra. Vi fikk heldigvis bare positive svar, noe som ikke var en selvfølge utifra beskjeder vi har fått andre ganger. Vi kan begynne prøvingen når vi selv vil det, og endelig føler jeg at livet smiler litt til oss også!

I dag har jeg ei slita lite jente i huset som har hatt en bitte liten tre-års-feiring. Hun fikk nye ski, så dem har selvfølgelig blitt prøvd ut på stuegulvet her! Små prinsesser må ha prinsessekaker, så her har det blitt servert hjerteformet bløtekake med rosa krem. Så nok rimelig kunstig ut, men prinsessa i huset var strålende fornøyd! :)
Nå må jeg bare begynne å planlegge neste bursdagsfeiring. Vi måtte dele opp over flere helger siden det ikke er plass til alle på en gang :)

2010-01-08T01:13:00.002+01:00

Ja, så er dagen kommet for besøket på RH. Mannen jobber natta, og Andrèa sover hos svigerforeldrene mine siden vi må reise så tidlig.Det er første gangen jeg er helt alene hjemme på natta etter at Andrèa kom til verden, og akkurat nå føler jeg at det er litt for stille her. Jeg gruer meg veldig til å komme inn der hvor vi hadde alle svangerskapskontrollene, og er bekymret for svarene vi vil få. Vi skal reise om under 5 timer, men jeg klarer ikke å få nok ro på meg til å gå til sengs. Jeg gleder meg til samtalen der inne er unnagjort. Håper på positive svar, men om det ikke blir det så får vi bare ta ting derfra. Jeg vet at vi skal klare å komme oss gjennom denne dagen, men det er bare så utrolig vanskelig når det står på...

Brå overgang..

2010-01-06T02:17:00.004+01:00

Eldar begynte å jobbe skift igjen 1. januar etter å ha vært 50% sykmeldt, og bare jobbet dagtid i over tre mnd nå. Andrèa så ikke pappaen sin hverken på lørdag eller søndag, for da jobbet han 12 timers skift,dro før hun stod opp og kom hjem til leggetiden hennes. Dem to siste dagene har han jobbet ettermiddagen, og vært så sliten at han har sovet til langt utpå formiddagen. Det er uvandt å være så mye alene igjen, overgangen ble så brå. Det hjelper ikke så mye på at han sovner på sofaen så fort han kommer hjem, og ikke har overskudd til å høre på dagens klaging engang. I natt har han fått en lang og tårevåt overhaling om at jeg føler meg ensom, og at jeg er veldig lei meg for at han ikke har tilbudt seg å bli med på sykehuset på mandag for utvida prøver.. For å si det sånn: en sliten og trist Anne er ikke god å komme utfor! Stakkars mannen skjønte ingen ting, og han gjør vel igrunn så godt han kan..

Jeg prøver så godt jeg kan å være en god mor, men det er ikke alltid så lett. I dag har jeg sitti på gulvet og lekt med bursdagsbarnet mens jeg har tørket tårer fordi jeg har hatt så vondt. Det var så viktig for meg å klare å gi Andrèa en fin bursdag med bare masse oppmerksomhet og kos. Jeg vil så gjerne vise alle at jeg klarer alt, men noen ganger så går det litt på halv tolv. I dag har jeg krypi til korset og bedt ei god venninne av meg om å være med meg på sykehuset til mandag så jeg skal slippe å reise alene. Den satt langt inne, men når jeg fikk som svar at hun selvfølgelig ble med, og at hun var glad for å kunne få hjelpe meg, kjente jeg at det gjorde det litt lettere! Jeg er glad for at jeg har slike venninner!

Nå har jeg slengt mannen på sofaen i håp om at jeg kan få sove litt i natt, (nei, jeg tenker ikke på at han holder meg våken med aktiviteter som hører voksenlivet til, men med snorking!)så da håper jeg at jeg kommer sterkere tilbake i morgen med humøret på plass igjen, og nytt pågangsmot! :)

Til slutt vil jeg vise dere en bitte lite filmklipp fra Sindre var baby. Jeg håper dere klarer å overser den ustelte og slitene mammaen, og bare kose dere med synet av mine to herlige barn! Filmklippet kan dere se her.

Fra det ene ytterpunktet til det andre!

2010-01-05T12:32:00.002+01:00

For 15 dager siden feiret vi bursdagen til en liten englegutt. Dagen var tøff og tårene bare rant. I dag feirer vi 3 års dagen til ei lita prinsesse, og dette er en gledens dag! Vel, ihvertfall for mammaen og pappaen. Andrèa synes ikke det er så veldig stas, for hun vil bare være TO år for tenk. "neeeeei, jeg har ikke bursdag. Jeg er bare to år!" Nå står hun er foran TV`n splitter naken, og drikker brus og spiser nam nam. Har man bursdag, så har man bursdag, og da får man bestemme selv hva man vil!Nå skal vi snart spise litt kake før mannen i huset reiser på jobb, og resten av dagen skal vi bruke til å gjøre ting prinsessa vil. Den store feiringen får vi ta når Eldar har fri, og jeg er frisk igjen.

Det som er litt spesielt er at jeg har en fetter som er like gammel som meg, og vi har fulgt hverandre i ett og alt hele livet. Da jeg brakk armen tok det bare noen dager før han brakk armen. Da han brakk beinet tok det bare noen dager før jeg brakk beinet osv.. Sindre kom til verden på fetteren min sin bursdag, og i dag på Andrèa sin bursdag har han fått sitt første barn!!

Gratulerer så mye med dagen, Prinsesse Andrèa. Mamma og pappa elsker deg!

Jeg må bare le!

2010-01-04T19:10:00.002+01:00

Jeg håper ikke jeg har lagt lista for i år allerede. Uansett hvor tragisk dette er, så begynner det jo faktisk å bli komisk også. Jeg kjenner ingen som har så mye uflaks som meg, og hvis det finnes en Gud så tror jeg muligens han har mye moro med å bruke meg som forsøkskanin for å se hvor mye et menneske kan tåle. For to dager siden skjedde det noe som for meg faktisk er ganske krise! Brillene mine bestemte seg for å avgå med døden, og for en som er avhengi av dem for å se noe, og som får fryktelig hodepina av å bruke linsene mere enn to timer om gangen, så skjønner nok dere også at dette ikke akkurat er hva man trenger rett etter jul når lommeboka allerede har vært på en real slankekur, og skriker etter påfyll. Jeg satt mannen min på oppdrag "redd brillene mine", og både superlim og loddebolt ble funnet frem, men dessverre til ingen nytte.. Så nå sitter jeg her og er superfin med briller som er tapet på midten, og som klapper sammen som kokt spaghetti hver gang jeg tar dem av meg. Jeg trenger muligens ikke å informere om at jeg ikke viser meg på utsiden av døren med dem på, og hvis noen mot formodning ringer på her, så later jeg som om at jeg ikke er hjemme!

Dagen i dag startet med veldige smerter i korsryggen, og nederst i magen.. Jeg fant fort ut hva det var da jeg gikk på do, og bare fikk presset ut to knallrøde dråper med urin. Ny runde med urinveisinnfeksjon og nyrebekkenbetennelse. Det er bare to mnd siden sist jeg hadde dette, og da prøvde jeg å forklare kroppen min at det ikke var noe vits i å begynne med julefarget urin enda, for det var for tidelig med julepynting. Kroppen min valgte visst å prøve på nytt, og har ikke helt skjønt at den er for sent ute denne gangen. Håper at antibiotikaen tar knekken på det fort, og at jeg slipper flere slike runder nå.
Det som er positivt er at jeg var så heldig å få tilbake den gamle fastlegen min f.o.m 1. januar. Vi flyttet vekk for 2,5 år siden, og da måtte jeg jo bytte, også hadde ikke han ledige plasser da vi flyttet tilbake for 6 mnd siden. Da han så meg i dag så sier han: "neimen, er det deg? Så koselig å se deg igjen!" Jeg har endelig fått tilbake drømmelegen min, som virkelig bryr seg, og som jeg føler meg vel hos. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Helt på tampen så vil jeg bare vise dere et par bilder fra vår kosedag på Eventyrfabrikken.

Olala, for en stil på meg!

Nytt år, nye muligheter!

2010-01-02T14:02:00.002+01:00

Til tross for merkedager som at det i går var et år siden Sindre rundet to kg, og fikk flagg på senga si, eller at om to dager er det et år siden vi fikk reise hjem fra sykehuset og leve sammen som en familie på fire føler jeg meg ikke spesielt tung til sinns. Både bursdagen hans, og julen er overstått, og jeg puster lettet ut! Jeg føler nå at dem tyngste dagene er overstått, og at vi kan begynne å se framover igjen. Vi har gått inn i ett nytt tiår som Sindre i fysisk forstand aldri kommer til å være en del av. Klart han vil fortsette å følge oss i tanker, følelser og handlinger. Det vil han vel aldri slutte å være uansett hvilket år vi går inn i, men akkurat nå føler jeg at vi begynner med blanke ark. Savnet er der, tomrommet er der, men også kampviljen over å skulle klare meg, og at jeg faktisk igjen ønsker å glede meg over livet. Jeg vil ikke bare eksistere, jeg vil leve!

Dem siste kveldene føler jeg at meg og Eldar har funnet litt tilbake til hverandre igjen. Istedenfor at den ene bare har glanet på TV mens den andre har sitti foran dataen så har vi pratet og hygget oss sammen. Vi har faktisk smilt og ledd, og hatt det relativt fint. Ja, som dere skjønner så går det mye opp og ned, frem og tilbake, men jeg føler alikevel at vi er på riktig spor nå, og jeg er sikker på at vi skal klare dette. Jeg elsker ikke sønnen min noe mindre selv om jeg tillater meg selv å ha det bra!

På nåværende tidspunkt er Eldar på jobben, og meg og Andrèa er på Eventyrfabrikken sammen med lillesøsteren min og hennes venninne. Andrèa er storfornøyd som får klatre, hoppe og skli så mye hun vil sammen med tante Malin. Om ikke lenge tenker jeg at det er meg som må til pers og klatre, mens tante passer på kamera og diverse!

Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år. Måtte det bli fylt med glede og solfylte dager!

Jeg savner meg...

2009-12-31T04:52:00.002+01:00

Jeg har liggi i senga og vridd meg gud vet hvor lenge nå. det har detti så mange tanker inn i hodet mitt, så jeg fant ut at jeg like gjerne kunne stå opp og dele dem med dere.. Vel, som overskriften sier: jeg savner å være meg! Det er sikkert vanskelig å tro, etter bare å ha lest alle sutreinnleggene mine her, men jeg elsker faktisk å le! Før lille Sindre-min døde var det alltid liv og latter hjemme hos oss. Jeg kunne fjase og vase om alt mellom himmel og jord. Meg og mannen min kunne ligge på sofaen og lekesloss mens vi lo så tårene trilla. Det er vel ikke så vanskelig å regne ut hvem som vant hver gang når jeg forteller at mannen min er 26 cm høyere enn meg, og 40 kg tyngre! Vi smilte, vi lo, og vi var forelska! ja, selvfølgelig hendte det at vi hadde lyst til å slå hverandre i hodet med noe hardt, og kaste den andre på dør, men slik er det vel i alle forhold. Men for det meste var vi lykkelige..
Jeg husker så godt hva noen sa til meg en gang: det å komme til dere er så godt, for det viser meg hva en ekte familie er for noe!
Veeel, det var den gangen.. Selvfølgelig smiler og ler jeg fremdeles, men det er ikke på samme måten. Det er ikke med den ubeskrivelige gleden og lykkefølelsen som var før. Det er slutt på lekeslossinga og putekrigene. Det er slutt på den enorme lykkefølelsen. Jeg savner det, jeg savner MEG.

Med tid og stunder vil det vel komme tilbake, med tid og stunder vil jeg forhåpentligvis være den sprudlende Anne igjen som jeg en gang var. Jeg jobber mot det, hver dag jobber jeg mot det. Jeg tror kanskje det er mye rett i at livet begynner igjen den dagen man har sluttet og sørge over hva man har mistet, men heller gleder seg over hva man har hatt. Jeg vet at jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg vet at jeg en dag vil komme i mål. En dag vil jeg sitte her med alle dem gode minnene, og gleden over hva jeg fikk låne for en stund. Det var en så fin kommentar i bloggen min for en stund siden: Vi lånte deg en stund. Alle lån må tilbakebetales. Vi betaler med savn..Det er så sant som det er sagt. Vi fikk låne deg en stund, lille Sindre-min. Hver dag med deg var en glede, og nå betaler vi tilbake..

Om det er noe jeg angrer på av hva jeg gjorde den siste tiden vi hadde med deg? Ja, det er det.. Jeg var så sta, så forbaska sta. Alle spurte meg hele tiden: "jamen, klarer du det da Anne?", "du trenger ikke å gjøre det, Anne". Men mammaen din klarte det lille Sindre-min.. Vi klarte å planlegge begravelsen din. Vi klarte å ordne dødsannonsen din, plukke ut kisten din, blomstene dine og sangene til begravelsen. Jeg skrev dikt til deg som jeg leste til deg i kirken. Jeg var i byen og handlet nytt ullundertøy til deg, og mammaen din og pappaen din stelte deg for siste gang.. Jeg klarte alt dette lille Sindre-min, og "jeg klarte det med glans".
Det er bare to ting jeg gjorde som jeg angrer på.. Jeg la deg i kisten din, satte på lokket og skrudde igjen. Jeg sperret deg inne, og det angrer jeg på, elskede lille Sindre-min. Vi bærte deg til graven, og der kommer den andre tingen jeg angrer på: jeg valgte å selv være med på å senke kisten din i jorden. Det at det var meg som skrudde i skruene i kisten din, og at det var meg som var med på å senge kisten din er desidert det jeg synes at er verst. På det tidspunktet så skulle jeg gjøre alt for deg lille Sindre-min, og jeg trodde jeg gjorde det rette. Jeg var så fast bestemt på at det var meg som hadde satt det til denne verdenen, så det var meg som skulle følge deg ut igjen også. Jeg tror ikke lengre at det var det som var det rette, for tanken på at jeg sperret deg inne, og la deg i jorden er nesten ikke til å holde ut. Pappaen din sier at vi gjorde det vi måtte gjøre, og han har kanskje rett, men alikevel så gir det meg en så vondt følelse når jeg tenker på at jeg satte skruene i den kisten..

Jeg må slutte...

2009-12-29T22:18:00.002+01:00

... å se på grey`s. Det er bare TV, det er oppdiktete historier, men alikevel er det så virkelig. I dag var det ei lita jente som døde der, og legen fortalte pappaen at han hadde muligheten til å være den siste som holdt rundt datteren sin før hun døde.
Det minner meg om at det ikke var meg som holdt rundt lille Sindre-min før han døde.. Det var ikke meg som skiftet den siste bleien hans, det var ikke meg som ga han det siste måltidet, eller som hadde han inntil meg den siste natten. Det var ikke meg som var der den siste tiden hans, men venninnen min.
Jeg leverte fra meg en tilsynelatende frisk liten gutt, og neste gang jeg så han var han så kald og livløs. Lille prinsen min som hadde blitt til en engel...
Jeg mistet ikke bare en baby, jeg mistet et helt liv med han. Han rakk aldri å få sin første tann, han rakk aldri å si mamma eller pappa.. Jeg får aldri se han stabbe rundt her, jeg får aldri fulgt han i barnehagen for første gang..

Alle forteller meg at vi er heldige, for vi har ihvertfall Andrèa. Ingen av mine barn kan erstatte hverandre, for ingen av dem er mere verdifulle enn den andre.
Jeg ser på datteren min, og minnes alt vi aldri får oppleve med lille Sindre-min. Jeg minnes første gangen hun krabbet, hennes første ord, hennes første tann, hennes første frisørbesøk osv.. Jeg har opplevd alt dette før, og jeg vet så utrolig godt hva jeg går glipp av. Når Andrèa kaster seg rundt halsen min og forteller meg at hun elsker meg så er det så godt, samtidig som det er så vondt. Det å få så ubetinget kjærlighet som man får fra barna sine kan ikke beskrives, men samtidig er sorgen så stor fordi at jeg vet at slike ting kommer aldri lille Sindre-min til å gjøre.
Jo, det er godt å ha Andrèa. Hun muntrer oss opp, og gjør at det er verdt å kjempe videre... men samtidig så ser jeg hele tiden hva vi aldri vil få oppleve med Sindre-min..

Tusen spørsmål, men ingen svar...

2009-12-28T22:57:00.002+01:00

Det er enkelte ting jeg ikke har skrivd om her inne, fordi jeg ville skåne lillesøsteren min mot flere bekymringer.. Men så var det noen som forsnakket seg, og katten ble sluppet ut av sekken ved en feiltakelse. Vi har snakket om det en stund at vi kunne tenke oss en liten en til, men så er det denne sykdommen min da. Vi skulle jo ikke få flere barn etter Andrèa, for legene mente det var for risikofylt pga min helse. Men som dere vet så ble jeg jo gravid med lille Sindre-min, og vi bestemte oss for at vi ville gå igjennom det svangerskapet uansett hvor tøft det ble. Andrèa kom 3 uker før tiden, så med Sindre var planen at jeg skulle bli lagt inn på rikshospitalet 4 uker før termin siden dem mente at jeg garantert ikke ville gå til til termin siden jeg ikke hadde gjort det første gangen. Fødselen med Sindre satte i gang av seg selv da jeg var 33 uker på vei, og dem klarte å holde igjen noen dager. Da jeg var 33+6 ble han født, og det ble virkelig texas på fødestuen siden morkaken løsnet samtidig som han kom, og jeg mistet veldig mye blod.Da fikk vi beskjed om at vi virkelig ikke måtte få flere barn, både pga min sykdom og at dem var redde for at nestemann ville komme enda tidligere.. Men så føler vi oss jo ikke ferdige med å få barn, og spesielt ikke nå som tomrommet her hjemme føles så stort. Det er så lett å gå fra å være en familie på tre til å bli en familie på fire, men det er virkelig ikke lett å gå andre veien.. Vi var på jordmordklinikken i august, og der var dem veldig positive til et nytt svangerskap, men dem ville at vi skulle prate med spesialister først, så vi ble videresendt til kvinneklinikken her hvor vi bort. Der var dem langt i fra positive, men hun ikke gi oss noe svar, så hun videresendte oss til Rikshospitalet. Vi har fått time der 8 januar, og jeg kjenner at jeg er livredd for både det og måtte sitte på venterommet der vi hadde alle svangerskapskontrollene med lille Sindre-min, og for å få negative svar...

I tillegg til disse bekymringene så tok jeg celleprøver for 10 mnd siden hvor dem oppdaget celleforandringer. På daværende tidspunkt fikk jeg beskjed om at det ikke var noe å bekymre seg for, og at det mest sannsynlig ville gå tilbake av seg selv. I oktober var jeg og tok nye celleprøver, og for et par uker siden fikk jeg svaret på dem, og det var virkelig ikke det svaret vi hadde håpet på. Det hadde gått fra små/moderate celleforandringer til høyrisikoforandringer på den korte tiden, og jeg har nå fått time til utvida celleprøver. Jeg vet at prognosene på dette er veldig gode, men jeg kan alikevel ikke la være og bekymre meg.. Det siste vi trengte nå var flere bekymringer.Så her sitter vi med sorgen over en liten gutt som ikke fikk vokse opp, redselen over at vi muligens ikke kan få flere barn, og bekymringene over disse celleprøvene. Det er tøft nok å skulle klare å stå på videre når barnet vårt har blitt til en engel, om vi ikke skal måtte takle alt annet i tillegg. Akkurat nå så lurer jeg på når ting skal snu, og ting skal gå vår vei. Det var en som skrev så fint i en kommentar for meg at livet er ikke for amatører, og nå må jeg innrømme at jeg synes at hun har veldig, veldig rett.

Julemorgen

2009-12-24T09:29:00.003+01:00

Andrèa er et eneste stort smil. Nå sitter hun foran Tv og koser seg med julestrømpa si. Hun venter så spent på både julenissen og julegjestene. pakkene ligge runder treet, og hun har ikke helt skjønt at ikke alle er til henne. "jeg får pakke av tante Malin mamma?". Joda. sier jeg, du gjør nok det. "jeg tror jeg får leker!". Jeg prøvde å forklare henne at det ikke var sikkert at det var leker, kanskje det var klær istedenfor? Hun kikket på meg og ristet oppgitt på hodet: "nesj da mamma, jeg tror nok ikke det!" Hun vet ihvertfall hva hun vil ha! Nå skal jeg ta en runde her for å se om alt ser greit ut, før jeg hiver meg i dusjen. Klokken 12 skal vi møte mamma, hennes samboer og ene søsteren min på kirkegården, slik at vi får tent lys, og laget jul for lille Sindre-min også. Så går turen hjem hit igjen for stort og smått til matlaging og julefeiring.

Jeg ønsker dere alle en rikrig god jul, og alt godt får det nye året.

Klemmer fra

2009-12-23T22:45:00.002+01:00

Jeg skulle jo egentlig ha skrevet et innlegg som var fylt av håp og glede, og gode ønsker for julen.. Istedenfor sitter jeg her og minnes min første, og eneste jul med lille Sindre min. 23 desember ble vi sendt fra rikshospitalet, og til Telemark sentralsykehus. Dem sendte han ikke i sykebil engang, neida, lille premature Sindre-min ble hentet i taxi. Det var jo billigere med taxi enn med sykebil kan dere skjønne. Husker enda hvordan jeg freste.. Vel fremme på TSS ble jeg tatt i mot av en mindre blid og førjulsstemt sykepleier. jeg ble beordret på rommet mitt, mens dem skulle stelle Sindre min. Ja, dere leste riktig! Jeg gråt og jeg gråt, og det hjalp ikke så mye da Sindre ble lagt i lyskasse, og jeg fikk beskjed om at han skulle ligge der et døgn. Jeg var kjempe sliten etter mange dager med rier, og en knallhard fødsel. Hormonene herjet i kroppen min, og jeg var utrøstelig siden jeg ikke engang fikk holde sønnen min. Jeg hadde masse jeg måtte ordne hjemme siden jeg hadde vært på sykehuset i over en uke, og siden situasjonen var som den var valgte jeg å ta perm for å tilbringe natten hjemme. Jeg reiste tilbake på sykehuset på julaften morgen, og var der frem til klokken var 16. Da reiste jeg videre for å feire jul med datteren min siden jeg følte at hun trengte meg mere. Hun var så stor at hun forstod så mye mere av julaften.. Jeg reiste tilbake til Sindre på kvelden for å sove der sammen med han..
Jeg angrer bittert nå på at jeg ikke brukte all den tiden sammen med han. Hadde jeg ant at det var den første og eneste julen med lille Sindre-min hadde jeg valgt noe helt annet. Jeg vet at det er for seint å snyte seg når nesa er borte, men det er fryktelig fryktelig sårt at jeg ikke fikk feiret så mye som en jul sammen med han..

I dag har tårene rent i strie strømmer, og jeg gruer meg til morgendagen. Jeg prøver å være positiv, og ønske alle rundt meg en god jul med et smil om munnen. Vi nikker og smiler, og joda, vi skal kose oss... Det er bare det at det dessverre ikke fulgte med en oppskrift på hvordan man skulle skru av sorgen da lille Sindre-min forlot oss.
Jeg er ikke utstyrt med en "av-og-på-bryter". Jeg skulle ønske at jeg var det, men det er dessverre ikke slik det er. Det har seg heller sånn at savnet om tomrommet virker så ekstra stort i slike familiehøytider. Jeg skulle hatt en liten pjokk her som føyk rundt forbi, dro i juletrepynten, og gjorde mammaen sin sprø. Sprø, men lykkelig.. Ikke gal av sorg..

Jeg titter tilbake på årene som har gått...

2009-12-22T22:30:00.004+01:00

Tusen takk for alle hilsener og gode ord vi fikk i går. Det varmer så mye på tunge dager. Dagen i går var tøff med masse tårer og tunge tanker, men vi kom oss gjennom den med begge beina plantet på bakken.

I dag vil jeg ikke dele tunge tanker med dere, men minner fra dem fire beste dagene i mitt liv.

Den første av disse dagene er da jeg ble mamma for første gang. Jeg hadde aldri trodd at det gikk an til å elske noen så høyt som jeg elsker Andrèa. Morskjærligheten blomstret fra første sekund, og jeg ønsket å beskytte den lille jenta mi med hud og hår. Livet var endelig perfekt, og det var ikke den ting jeg ikke kunne klare bare jeg hadde datteren min.

Andrèa 15 timer gammel.

Videre til den andre av dem lykkeligste dagene i mitt liv er den dagen jeg fikk beskjed om at jeg endelig var frisk igjen etter blodproppen og mange runder med operasjoner over flere dager. jeg skulle endelig få komme hjem igjen og være sammen med Andrèa. Gleden over å skulle få være mammaen til den lille jenta mi igjen på heltid kan ikke beskrives.

Her har jeg akkurat fått beskjed om at jeg skulle få reise hjem igjen:

Her har vi kommet til dag nr tre. Livet føltes så perfekt den dagen. Jeg giftet meg med mannen i mitt liv, datteren vår var brudepike, og jeg var 17 uker på vei med lille Sindre-min. Jeg følte meg som verdens heldigste, bare se hvordan jeg strålte den dagen!

Og sist, men ikke minst den dagen jeg ble mamma til en nydelig liten prins på bare 2096 gr, og 43 cm lang! Den dagen var virkelig livet mitt perfekt, og familien vår føltes så komplett. Han var ikke kortvokst som legene fryktet under svangerskapet. Armene hans var like lange, beina var like lange og brystkassen var ikke for tramg. Gleden over at han var helt frisk, og at det ikke være noen slike "problemer" i livet hans var ubeskrivelig stor. Prinsen vår var ikke bare perfekt for oss som han uansett ville ha vært, han var perfekt for alle andre også!

Her er Sindre bare noen få minutter gammel, og titter på pappaen sin for første gang:

Gratulerer så mye med dagen!

2009-12-21T10:48:00.003+01:00

Elskede engel... mamma skulle skrivd et langt innlegg til deg nå, men ordene sitter fast i halsen, og tårene triller nedover kinnene mine. I dag er savnet så ekstra stort, og tomrommet føles så altoppslukende. Det kommer mange for å feire deg i dag, lille Sindre-min. Mamma kjenner at det er godt med all den støtten akkurat i dag.

Da storesøster var et år så satt hun på mammas fang mens dem andre stod i ring rundt henne og sang. Slike ting får vi aldri oppleve med deg.. Men en ting skal du vite, elskede barnet mitt, du er borte, men ikke glemt. Vår kjærlighet til deg varer evig.

Gratulerer med dagen, lille Sindre-min!

Sorg i juletid

2009-12-20T03:06:00.001+01:00

Sorg i juletid

Tyst och mörk decembernatt
förr i julefrid
nu i saknad smärtsamt svart
i synes evig tid

Änglar sjöngo högt en gång
om barnet som var fött
kvider jag min egen sång
Sonen min har dött !

Herdar sökte stjärnan klar
fann den så till sist
famlar jag blint vägen dit
ljuset här jag mist

Gud som gav åt världens folk
värme , hopp och tro
hjälp mig nu att stilla mig
i sorgen finna ro

Hjälp mig i decembernatt
orka hålla ut
våga bida till den stund
väntan tagit slut

Värm min son i juletid
håll honom hos dig nu
från min famn han rycktes bort
Tag hand om honom, du!

Marianne Valladolid

En fin kveld

2009-12-18T01:34:00.003+01:00

Etter flere dager med baken planta i sofaen, og ansiktet vendt mot veggen har jeg i kveld hatt en veldig koselig kveld sammen med mannen min, og en gjeng med veldig koselige damer :) Jeg har ikke så mye å skrive om akkurat nå, men ville bare dele at jeg faktisk har hatt en veldig fin kveld hvor vi har kost oss masse. Etter vi kom hjem igjen har mannen min sitti i sofaen og spilt gitar og sunget litt. Jeg føler meg så harmonisk og glad i dag :)

Sliten..

2009-12-11T21:26:00.002+01:00

Jeg har satt meg ned gang på gang for å skrive her, men ordene vil liksom ikke komme. Jeg valgte jo å blogge fordi jeg synes at dette er et tema som det er viktig at det blir pratet om, men det er ikke alle tankene som er like lette å dele.Samtidig som jeg skal prøve å få ut alle tankene og følelsene mine rundt det å miste lille Sindre-min, så må jeg også passe på å ikke nevne andre her, og alt hva dem sier og gjør, siden jeg ikke har noen som helst rett til å blottlegge andre mennesker. Det er ikke alltid så lett når man føler at andre noen dager påvirker deg i så stor grad, og bare trykker deg ned i sølen. Enkelte dager så har jeg lyst til å hyle og skrike, og be hele verden om å reise dit solen aldri skinner. Det er ikke alltid lett å finne den balansegangen om hva man kan, og ikke kan skrive. Hva er greit og dele her, og hvor går grensa?

Dem siste dagene har jeg hatt det veldig tøft. Det nærmer seg faretruende både bursdagen hans og jul. Jeg prøver så godt jeg kan å stå på så Andrèa skal få en fin jul, men det er tøft. Andrèa skal ha grøt/nissefest 20 desember med noen venninner. Da blir det fire-fem rødkledde nissebarn her, og pappaen i huset må tre på seg nissedrakten og komme på nissefest for å dele ut en liten kosepose til alle barna.Jeg vil jo så gjerne at hun skal få en fin jul med gode minner. 21 desember blir det familieselskap for å feire bursdagen til lille Sindre-min. Det blir nok alt annet enn en god dag. Hadde det vært opp til meg så hadde vi strøket hele desember fra kalenderen i år, men som mamma til ei lita jente så kan jeg jo ikke det.
Til søndag er vi invitert til svigerforeldrene mine på grøtspising og kakebaking. Svigerinnen min og hennes barn skal også komme. Jeg vet at man egentlig må stå på videre, men akkurat denne gangen har jeg tillatt meg selv å stoppe opp. Jeg bare orker ikke å være med. Jeg føler meg allerede på sammenbruddets rand, og kjenner at jeg MÅ få lov til å stoppe opp litt nå, og ta litt hensyn til meg selv. Mannen min og Andrèa reiser dit, og jeg blir hjemme. Jeg føler meg som en elendig mor akkurat nå som ikke orker å være med den dagen, men jeg tror at Andrèa er mere tjent med en mor som klarer å holde seg på beina, enn en mor som strekker seg så langt at hun til slutt ikke klarer noen ting.

Det er tøffe dager nå. Det er flere måneder siden jeg følte at det var så tungt og vondt. Dem siste dagene har jeg gått med en konstant klump i halsen. Det føles tungt å puste, jeg føler meg kvalm og uvel. Jeg er så sliten og lei, at jeg irriterer meg over alt og alle. Jeg tror man skal være glad for at man ikke vet hvor vondt det er å miste noe av det kjæreste man har i livet før man står i den situasjonen selv, for akkurat dette unner jeg ikke engang min verste fiende....

Med bildet under armen.

2009-12-08T12:57:00.002+01:00

I dag til morgenen rakk jeg ikke å åpne øynene engang før Andrèa holdt en lang tale for meg. Jeg svarte sånn i halvsøvne før jeg plutselig skjønte at hun ikke bare maste om TV-titting og frokost, men pratet om lillebror. I dag er jeg ganske sliten etter en natt med altfor lite søvn, så jeg må innrømme at det ikke fristet så mye å ha en lang samtale om lille Sindre-min på daværende tidspunkt. Etter litt kjapp tankevirksomhet kom jeg frem til at vi fikk ta en liten prat, før jeg lokket henne med sjokoladekalenderen for å få henne til å tenke på noe annet. Kanskje ikke akkurat pedagogisk rett, men til mitt forsvar så er det første gangen jeg ikke har orket å la henne prate og prate om han. Heldigvis så det ut som om at sjokoladekalender-fristelsen ble så stor at tankene på lillebror forsvant, og mammaen pustet lettet ut.

Da hun endelig var ferdig stelt, og vi var klare til å gå ut døren bråsnudde hun og løp inn på rommet sitt for å hente noe. Hun kom ut igjen med bildet av lillebror som hun har i sengen sin, for lillebror måtte jo få være med i barnehagen i dag! Så der tuslet vi avgårde hand i hand, jeg med matboksen i handa og hun med bildet sitt..
Jeg tror kanskje at barnehagetantene skulle ønske dem ble advart før vi kom, men dem tok det heldigvis på strak arm at Andrèa kom løpende inn og skulle vise frem broren sin. Hun hadde knapt nok tid til å si hadet til mammaen sin i dag, og da jeg lukket igjen døren etter meg for å gå hjem igjen stor det ei stolt jente på gulvet med fire barnehagetanter rundt seg som beskuet den vakre broren hennes.

Hodepine og tunge tanker..

2009-12-06T18:43:00.003+01:00

Det begynte da jeg leste at den kjente bloggeren Regina Stokke hadde tapt kampen mot kreften, bare 18 år gammel. Tanken på hva familien går igjennom er så vond, så vond. Alle minnene om alt hva vi har gått gjennom dem siste månedene kom som kastet på meg. Samme natten våknet Andrèa og bare gråt og gråt etter lillebroren sin. Jeg satt med henne på fanget over en time den natten mens hun gråt som jeg aldri har sett henne gråte før. Jeg føler på en måte at jeg skal klare alt så lenge det kun er meg selv det gjelder, men å se hvor vondt barnet mitt har det er forferdelig. Da hun endelig roet seg la jeg henne ned i sengen hennes igjen, og strøyk henne over håret til hun sovnet. Jeg fikk karret meg tilbake til min seng, og tårene rant resten av natten. Tanken på at Andrèa skal lide sånn er så vond, så vond. Lille, uskyldige barnet mitt som aldri har gjort noe galt. Hvorfor skal hun måtte gå igjennom dette? Det er så urettferdig!

Lillesøsteren min kom hit på fredag, og vi ble sittende å prate til langt på natt. Det var så godt å få luftet tankene sine litt til en som satt i samme rom, og som kunne gi meg en klem. Dagen i går gikk til julegaveshopping, og pakkelaging. Jeg var ikke ferdig og i seng før klokken var fire i natt. Jeg våknet i dag med en ufattelig hodepine, og masse vonde tanker. Det nærmer seg bursdagen til lille Sindre-min, og det merker jeg veldig godt. Desember er ikke lengre noen god måned for oss. Om 9 dager er det nøyaktig et år siden jeg skjønte at fødselen var i gang, og jeg ble sendt i ambulanse fra Telemark sentralsykehus og inn til Rikshospitalet. Dem klarte å holde igjen fødselen i 6 dager, men da gikk det ikke lengre. Lille Sindre-min var så ivrig etter å hilse på oss ute i den store verden. Jeg husker hvordan jeg gråt dem timene det tok fra han ble født til jeg fikk se han. Jeg måtte holde sengen, for jeg klarte ikke å stå på beina etter stort blodtap, og dem fløy rett opp på nyfødtintensiven med han.. Dem timene som tok før jeg fikk se han var lange, og når dem endelig kom med han så jeg skulle få se han bittelitt var jeg så slapp og dårlig at jeg ikke klarte å holde han i mere enn fem minutter. Jeg husker alt dette som om at det skulle vært i går...
I dag har tårene trillet nedover kinnene mine, mens vi har hørt på Hvis morgendagen aldri kommer
, og lillesøstern har holdt rundt meg og tørket tårer... Så lenge varte dem gode dagene.. *sukk*

Stille før stormen..?

2009-12-03T17:16:00.002+01:00

Jeg føler nesten at jeg har det for bra for tiden. Jeg tenker selvfølgelig på Sindre, og jeg savner han fremdeles like mye, men på en eller annen måte så føler jeg at jeg har det ganske bra. Jeg har sluttet å kun være mamma, og heller begynt å være litt Anne også. Jeg har alltid vært opptatt av det alternativet, men aldri gjort noe mere med det. Den siste tiden har jeg vært på to forskjellige kurs innenfor det, og jeg har lest flere bøker. Jeg synes det er så spennende, og vil bare lære mere og mere. Når jeg forteller venner og familie at jeg har begynt å rense energibanene til mannen min hver kveld så kikker dem dumt på meg og rister på hodet. Jeg synes jeg hører hva dem tenker: "Nå har det klikket helt for henne". Til dette vil jeg svare: "klikket og klikket.Jeg er nå like gal som jeg alltid har vært. Bare at denne gangen gir galskapen meg mye glede!" I tillegg så har jeg jo som dere vet fått øynene opp igjen for håndarbeid. Jeg har også lagt om kostholdet og begynt å trene en time hver kveld. (okei, nesten hver kveld da).
På julebordet på tirsdag følte jeg meg faktisk veldig fin. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så vel. Det var fantastisk deilig!
Jeg tar meg ofte i å lure på hvor lenge dette vil vare, og om det bare er stille før stormen.. Men en ting er ihvertfall sikkert: nå skal jeg nyte det at jeg har det bra så lenge som det varer. Jeg er sikker på at lille Sindre-min titter ned på meg, og gleder seg over at mammaen igjen føler seg glad!

Adventskalender

2009-11-30T21:37:00.003+01:00

Supermammaen har tatt ferie, og har blitt erstattet av en mamma som glemmer både klesbretting, blogging og mail-svaring. (jeg håper denne mammaen er tilbake en av dem nærmeste dagene slik at huset ikke forfaller helt før jul.) Grunnen er den at det for noen dager siden kom symaskin i hus. Jeg syr og syr, og vet ikke hva jeg skal gjøre med halvparten engang. Siste prosjektet mitt er adventskalender til snuppa mi. Okei, dette er jo egentlig ikke en blogg om interiør og slike ting, men jeg vil vise dere alikevel...

For et par uker siden lagde jeg denne rammen bestående av noen taklister jeg hadde igjen etter vi pusset opp soverommet, samt hønsenetting:
(beklager dårlige bilder)

Jeg likte ramma så godt at jeg fant ut at jeg skulle lage en til som jeg kunne bruke til en adventskalender. Nå er det tett i tett med slike poser i forskjellige størrelser:

Vel, jeg skal ikke skryte av at jeg er helt ferdig. Jeg planla litt dårlig, så på lørdag gikk jeg tom for silkebånd. Fikk endelig det i hus igjen i dag. Godt i gang med syingen så gikk jeg tom for tråd. Måtte sende mannen ut for å handle for meg (han som hadde lagt seg såååå godt til rette på sofaen.. ), og nå som jeg endelig har fått både silkebånd og tråd i hus har jeg gått tom for ståltråden som jeg har brukt til å lage tallene av. Tenke langsiktig sa du? Heldigvis er Andrèa fremdeles så liten at hun ikke merker at noen av posene kommer på for seint. Jeg skal prøve å få gjort meg ferdig i morgen mens Andrea er i barnehagen, for i morgen kveld skal vi på julebord, og jeg tror dessverre ikke det blir tatt så godt opp om jeg tar med håndarbeidet dit.

Jeg ønsker dere alle sammen en flott adventstid!

Bedre tider.

2009-11-27T20:16:00.002+01:00

Jeg vet ikke hva som har skjedd den siste uken, men bortsett fra en tøff natt, og en tung kveld etter barnevognsalget så føler jeg meg mye lettere til sinns. Jeg har fått så mye mere overskudd til å gjøre ting, og kreativiteten har virkelig blomstret igjen. Jeg scrapper, jeg syr, jeg lager rammer og jeg lager smykker. Jeg har noe mellom fingrene hele tiden, og jeg koser meg! Jeg slipper å tenke på alt det vonde, men konsentrere meg om det jeg holder på med. Jeg merker det at det hjelper på humøret til alle sammen her. Mannen min er lykkelig over at jeg plutselig ønsker å gjøre noe igjen, og både han og Andrèa nyter det at jeg sitter her og synger for meg selv mens jeg pusler med ting jeg liker å holde på med.
I går tok jeg med Andrèa på hobbybutikken så hun fikk plukke ut noe hun ville at vi skulle lage til jul, så i dag har vi sitti rett ut på stuegulvet og laget noen små engler. Hodet er limt på på skakka, og vingene går i litt forskjellige retninger, men hva gjør vel det? Hun storkoste seg, og det er det viktigste. Nå er englene plassert på hylla med bildene og tingene til Sindre som vi hang opp for noen dager siden. Englene måtte jo være sammen med lillebror. ja, sånn var det med den saken! :)

2009-11-24T18:54:00.002+01:00

Det er rart hvor fort ting snur. Tidligere i dag smilte jeg fra øre til øre, men nå sitter jeg her mens tårene triller nedover kinnene mine. Vi bestemte oss for en stund siden om at vi skulle selge søskenvogna vi kjøpte da Sindre kom til. Vognen er bare brukt en gang, så den tenkte jeg at det skulle gå greit å selge siden det ikke sitter så mye minner i den.. Der tok jeg feil! Det ringte noen for 15 minutter siden og sa at dem ville kjøpe den. Plutselig var det ikke lengre en tanke om å selge den, men en reel ting. Mannen min er nede og gjør klar vognen nå, for dem som skal ha den er på vei for å hente den. At det skulle gjøre så vondt hadde jeg aldri trodd...

Kan vi kose heeeeele dagen mamma?

2009-11-24T11:30:00.003+01:00

Slike dager som dette er gode! Andrèa kom tuslende inn til meg ved ni tiden, og krøyp under dyna mi, kikket på meg med store øyne og sa "jeg har sovet godt". Og det tror jeg hun har, for for første gangen på lenge har hun sovet hele natta, Noe jeg tror vi satte pris på begge to. Vi er begge uthvilte, blide og fornøyde, og siden jeg ikke føler meg som et overtrøtt vrak i dag med søvnmangel fikk hun valget om å være hjemme med meg, eller å reise i barnehagen. Nok en gang ser hun på meg med store øyne og spør meg: "kan vi kose heeeeeele dagen mamma?" Og selvfølgelig kan vi det, så nå skal vi snart sette rundstykkene i ovnen og kose oss med en deilig lunch sammen. Så skal vi sette oss ned å tegne og male litt, og Andrèa skal få hjelpe mammaen sin med å lage julegaver. Åh, sånn som jeg liker slike dager! Det er så godt når man ikke føler seg trist, og tung til sinns.

Solen skinner, Andrèa skinner om kapp med den, og jeg er uthvilt og glad. Kan det bli bedre da?

Ha en flott dag alle sammen :)

mammabloggere.com

2009-11-23T17:33:00.002+01:00

www.mammabloggere.com er en side for å samle mammaer som blogger. Der kan man lese alt mellom himmel og jord som har med livet som mamma å gjøre :)

En tung natt..

2009-11-23T05:16:00.000+01:00

Når mørket har senket seg, og stillheten nok en gang har inntatt hjemmet begynner tankene å kverne, og mamma sliter med å gå til ro. Hvordan ville du sett ut nå, lille Sindre-min? Ville du smilt til oss med mange små tannebisser i munnen din? Ville du gått rundt bordet som storesøster gjorde på den alderen? Ville du ledd av fryd mot oss mens ansiktet ditt strålte som en sol? Hvordan ville alt vært lille Sindre-min om du hadde fått blitt her hos oss?
Storesøster har begynt å våkne hver natt. Det er noe hun tenker på, og jeg tror det er deg. I går natt da jeg våknet av stemmen hennes lå hun i sengen sin med et bilde av deg i hendene sine, og pratet med deg lille Sindre-min. Hørte du henne? Ga du henne svar? Da mamma spurte henne om hun pratet med deg svarte hun ja.. Da jeg spurte hva dere pratet om holdt hun en lang avhandling for meg om at det var mange mennesker i bilen da du var syk og måtte på sykehuset. Jeg undres så ofte over det, lille Sindre-min,hvor hun plukker opp alt hun vet.

Det er så vondt elskede barnet mitt, at du ikke er her hos meg. Jeg hadde ikke en for mye, lille Sindre-min. Jeg hadde ikke råd til å miste deg....

Diktet som mammaen din skrev til deg til begravelsen din..

Til min elskede lille engel..

To øyne, så store og blå
som tittet på meg da du til brystet lå.

En munn, så liten og fin
da du smilte til mammaen din.

To føtter så bitte små.
som aldri fikk lære gå..

Så liten og fin du lå på mitt fang,
og lyttet til mammas sang..

Et lite hjerte i ditt bryst lå,
som så altfor tidlig sluttet å slå..

Jeg skal aldri mere ditt kinn få røre,
heller ikke dine lyder høre..

Hvorfor måtte du fra meg gå?
Mamma savner deg så...

Mamma elsker deg, engelen min...

Kjæreste lille Sindre-min.

2009-11-21T22:54:00.001+01:00

Det er den 21.igjen i dag. 21.som skulle bli både din fødselsdag og din dødsdag. 8 måneder har gått siden vi fikk den tunge telefonen.8 mnd siden det første, store sjokket. 8 måneder siden vi hastet nedover til deg, og ba om at du måtte leve.8 mnd siden jeg hold deg i armene livløs og kald. Gud, som jeg hater denne dagen her. For hver gang denne datoen kommer vet jeg at vi er en månede lengre unna fra da vi mistet deg, og vi er en månede nærmere bursdagen din uten deg. Da skal vi samle familien for å feire deg, og minnes deg. Du er borte fra armene våre, men i hjertene våre vil du alltid leve. Mamma og pappa har hengt opp ny hylle i dag med plass til en del av tingene dine. Noen bamser, en sutt, bilder og mere.. Jeg savner deg så lille engelen min.

Varme mennesker!

2009-11-18T19:32:00.000+01:00

Det finnes mange mennesker der ute som er så varme og omtenksomme, også har man dem menneskene som er EKSTRA varme og EKSTRA omtenksomme. Ida er en av disse ekstra varme og ekstra omtenksomme menneskene. På kort tid har jeg fått erfare at hun strør rundt seg med varme og omsorg. Jeg har lest i bloggen hennes at hun bl.a har laget og solgt sløyfer til inntekt for kreftforeningen. Det virker som ei jente som står på for andre, og denne gangen er det meg hun har tatt under sine beskyttende vinger. Bare etter å ha kommet tilfeldig over bloggen min har hun sendt meg mange gode ord både her, på mail og i brev. I går så dukket det opp en nydelig pakke i posten. I den lå det en vakker hvit engel, to armebånd som hun hadde laget (et til meg og et til Andrèa) samt noen nydelige englevinger som hun har sydd og brodert inn navnet til Sindre på. Så kjære Ida, takk for alle gode ord, og for en nydelig gave som rørte meg veldig!

Datteren min ville ha på seg vingene, for hun syntes at dem var så fine (noe som hun har helt rett i!), men hun var ikke villig til å la seg fotografere... *sukker*

Et bilsete..

2009-11-17T16:14:00.000+01:00

Vi bestemte oss for at vi skulle selge bilsetet og vognen til Sindre. Bilsetet har stått hos svigerforeldrene mine siden Sindre døde. Dem tok det med hjem fra sykehuset, så jeg har ikke sett det etterpå. I går reiste mannen min for å hente det. Jeg merket at jeg syntes det var sårt å få det i hus igjen, men det gikk greit.. Helt til jeg satt meg ned for å ta bilder av det i stad. Jeg tok i bilsetet hans, og det bare smalt for meg. Sist jeg så det setet var siste gangen jeg så Sindre levende. Jeg satt han i setet og gjorde han klar for å reise til venninnen min. Siste minnene mine fra min levende, flotte gutt, var han iført en strikketdress fra bestemor mens han satt i bilsetet i bilen til tante og skulle på "ferie" alene for første gang. Jeg merket det godt at tiden ikke er inne for å kvitte seg med det, så nå har mannen min satt det ned i kjelleren, og der skal det få stå frem til jeg føler meg klar til å gjøre noe mere med det..

Ser du stjernene, liten?

2009-11-16T02:31:00.000+01:00

Jeg vil dele et dikt med dere som jeg synes sier så mye om hvordan vi med englebarn har det. Bekymringene for barna våre er fremdeles der. Jeg tenker ofte på om han fryser, er ensom, er sulten osv. Jeg tenker på alt jeg som mor skulle gjort her i livet for han, for å sørge for at han hadde det bra og fikk alt han trengte.

Ser du stjernene, liten
Av Magdalene Langslet

Ser du stjernene, liten,
fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du at vi gråter?
Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du liten - eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten,
før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt det du trengte?
Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten?
Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred?
I hvile på dunmyke senger?

Elskede unge,
får vi treffes igjen?
Det er så stille her hjemme.
Takk for den tiden du var
for alt det vi aldri skal glemme.

Verdens beste klem!

2009-11-15T18:26:00.000+01:00

Tiden har kommet for å fortelle litt om datteren vår, og hennes reaksjoner på alt som har skjedd. Hun var to år og to mnd da Sindre forlot oss. En av tingene med Andrèa er at hun ligger veldig langt fremme språkmessig i forhold til andre på hennes alder. Hun sier ting man ikke skjønner hvor hun kan ta fra. Et par mnd etter Sindre døde hadde vi følgende samtale. Andrèa påstod at lillebror gråt, hvor jeg prøvde å forklare at lillebror ikke gråter. Hun ville ikke gi seg, og stod på sitt. Lillebror gråt, sånn var det bare. Jeg måtte til slutt spørre henne om hvorfor han gråt. Han gråter fordi han ligger alene i kisten sin mamma". Vi har hatt flere slike episoder hvor hun har fortalt om hva lillebror gjør osv. Her i huset har det blitt en vane at hun plutselig kikker ut i løseluften og sier noe til han, sånn som : "jeg elsker deg også lillebror." eller "ja, du er også fin lillebror". Ofte sitter hun på gulvet og leker, og ofte kan hun fortelle meg at det er lillebror hun leker med. Da pleier jeg bare å spørre henne om dem har det gøy, og svaret er alltid ja. For noen dager tilbake satt hun nok en gang på gulvet og lekte for seg selv. Plutselig spratt hun opp, løp bort til meg og la armene rundt halsen min, og virkelig nikosa på meg. Dette er ikke noe hun gjør så ofte lengre, for hun er jo så opptatt med andre ting. Jeg fortalte Andrèa at jeg syntes det var en veeeldig god kos. Jeg fikk et svar jeg virkelig ikke var forbredt på. "ja, den var til deg fra lillebror den mamma"! Akkurat den dagen var veldig tung, så det var en kjærkommen klem fra ei veldig omtenksom lita jente.

Minnene

2009-11-10T22:29:00.000+01:00

Det er rart hvordan man holder seg oppe i hverdagen. Man tar seg av barn, hus og hjem. Man Holder hodet hevet, og står på videre.. Man klarer liksom det man må klare og enda litt til. Man prøver å forbrede seg på enhver situasjon man kan havne i, som man vet at kan komme til å gjøre vondt. Er man ute blandt andre mennesker så holder man maska uansett, og man klarer seg så "fint". Men når man sitter hjemme så blir man ofte mere sårbar, ihvertfall føler jeg det slik. Jeg lå akkurat lettere henslengt på sofaen og så på Grey's Anatomy. Tirsdagskveldene er hellige for meg, det er min TV-kveld hvor jeg absolutt ikke gjør noe annet enn å ligge på sofaen, helle i meg brus og dytte i meg snop mens jeg glaner på skjermen. Der ligger man og aner fred og ingen fare, så plutselig dukker det opp en situasjon på skjermen som du kjenner deg så igjen i, man begynner å riste mens tårene renner i strie strømmer. Dette er en av disse kveldene. På skjermen så man en gutt som kjemper for livet sitt, og en mor som trygler han om å overleve. Alle tankene jeg hadde etter vi fikk telefonen om at lille Sindre-min ikke pustet kom som kastet på meg. Jeg husker den lange turen ned til sykehuset hvor jeg tryglet og ba om at sønnen min måtte overleve, han kunne ikke dø fra meg. Jeg husker det som om det var i går. Det er rart hvordan man kan klare å holde ryggen rak og hodet hevet, for så å plutselig knekke totalt sammen over noe man ser på TV. Jeg har skjønt at uansett hvor mye jeg prøver å forberede meg på alle vonde og vanskelige situasjoner jeg kan havne i, så nytter ikke det. Minnene vil følge meg uansett hvor jeg er. Det er på butikken, i byen, på cafèer, reklamer på TV, reklamer i blader osv. Det vil alltid være noe der ute som minner meg om lille Sindre-min..

"Det er så godt å høre deg le"

2009-11-09T03:36:00.000+01:00

For et par dager siden hadde jeg besøk av søsteren til mannen min. Han gikk og la seg før hun reiste, så vi ble sittende her alene og skravle litt slik som bare vi jenter kan klare. Neste dag sier mannen min til meg: "du Anne, kan ikke du ha besøk litt oftere?" Jeg lurte jo fælt på hvorfor han ville at jeg skulle ha det.. "jo, for det var så godt å ligge i sengen og høre på at du faktisk lo!" Det å ha mistet et barn er det tøffeste man som foreldre kan oppleve, og det gjør noe med deg som menneske. I tillegg har det skjedd andre veldig vonde ting i livet mitt den siste tiden, som har gjort at jeg har måtte tenke mye over livet mitt og hva jeg ønsker. (Jeg vil ikke å gå for mye inn på det her, da det dreier seg mye om en annen person, og jeg ønsker å la andre sitt privatliv bli værende på utsiden av nettverden, selv om det også har stor innvirkning på mitt liv.) Jeg har jo merket det lenge at jeg ikke akkurat er sprudlene, men så lenge datteren min er våken smiler og ler jeg, mens jeg gjør alt det jeg pleier å gjøre.. Her for en stund siden sa mannen min til meg: "elsker du meg ikke lengre?". Hvor jeg da svarer at selvfølgelig gjør jeg det, og hvor har han fått dem tankene fra. "jo, for du smiler aldri lengre når jeg kommer hjem fra jobb, og uansett hvor mye jeg prøver å tøyse og tulle for å få deg til å le, så er du like alvorlig".
Jeg tror nok mannen min ofte tenker at han ikke bare har mistet sønnen sin, han har mistet kona si også. Han var vandt til at jeg alltid var på godt humør, og at jeg møtte han i døren med et smil om munnen når han kom hjem fra jobb. Jeg har vel kanskje hatt så nok med meg selv i så lang tid nå at jeg har skyvd han helt vekk. Vi er nok engang tilbake på at kvinner er fra venus, og menn er fra mars, bare at denne gangen er det meg som trekker meg unna og ikke prater med han. Denne gangen så er det meg som trenger å få sitte i fred med tankene mine, og han som ikke når igjennom til meg. Jeg tror kanskje jeg har blitt litt farget av andre, for det tok ikke mange dagene etter begravelsen før mennesker begynte å mase om at vi måtte komme oss videre.. Det har ikke blitt noe mindre masing om det etter som tiden har gått, så nå tenker jeg litt: "hold munn Anne, det har gått SYV mnd, nå får du skjerpe deg og stå på videre". Men så er det nå engang slik da at sorgen ikke har noe tidsperspektiv. Man får liksom ikke utdelt en viss mengde tid hvor man kan få sørge og ha det vondt, og når den tiden er over så er alt bra igjen. Det fungerer overhodet ikke på den måten, så jo mere jeg presser meg selv til å stå på og kjempe meg fremover, jo mere sliten og lei meg blir jeg.

Det er litt rart, før så elsket jeg å lage avtaler, og å være sammen med andre mennesker. Nå lager jeg avtaler for at jeg føler at jeg må komme meg litt ut, for det er jo det alle maser om, men når dagen for avtalen er der så sitter jeg her og gråter fordet at jeg må treffe andre mennesker. Spesielt dagen etter jeg har tilbrakt tid med andre sliter jeg, da kommer angsten som kastet på meg. Det er utrolig slitsom, spesielt med tanke på datteren min. Jeg vil så gjerne at hun skal ha det bra, så jeg presser meg til å finne på ting med henne. Vi reiste i Dyreparken for et par mnd siden, vi reiser på cafe- og byturer etc, for at hun skal kose seg og ha det fint. Neste dag så føler jeg meg som et vrak. Jeg prøver å gjøre alt andre forventer av meg. Jeg skal være sosial, jeg skal ta meg av hus og hjem,jeg skal være sammen med andre babyer, jeg skal lytte til alt hva andre har å si om sine babyer etc.. Det som faktisk er litt vittig midt oppi alt dette er at dem som forventer at jeg skal orke å høre om dem sine barn er dem som ikke vil høre om Sindre, for dem synes at det gjør for vondt for dem.

Huff, dette ble syt og klag, så da får jeg vel nesten avslutte med å si at jeg har mye jeg er glad for også. jeg er glad for at jeg fikk Sindre, for jeg ville aldri vært foruten den tiden vi fikk sammen. Jeg er også ubeskrivelig glad for den utrolige vakre datteren min som ligger i senga og sover så søtt nå. det er utrolig hvordan hun klarer å gjøre regnværsdager om til solskinnsdager, og tårer om til smil. Tar jeg ikke helt feil så kan hun nok lage orkaner om til en lett bris på en solskinnsdag også!

Så vondt..

2009-10-29T03:05:00.000+01:00

Det eneste ho ønske seg, var en solskinns dag.
Skyfri himmel, en problemfri time,
med gode venners lag.
Nykter men svimmel, svimmel av glede så glad for litt fred.
Det er ikke for mye å ønskje seg det, men du vet, det skal noke til.
Det er for tida ikkje sånn livet er.

Åh, hva skulle jeg ikke gitt for en time uten bekymringer, sorg og savn. Jeg lengter etter latter, smil og glede. Til å våkne en morgen og tenke at "nå Anne, nå er livet bra". Jeg skulle gitt hva som helts for å få mere tid sammen med deg, lille Sindre-min. Til og igjen få være en familie på fire. Jeg lengter etter å være en sliten tobarnsmor etter nattevåk og barneskrik.
Svaret på obduksjonsrapporten kom for et par uker siden. Skjult lungebetennelse som ga nedsatt imunforsvar, som igjen førte til blodforgiftning og multiorgansvikt. Hvorfor kunne du ikke, lille Sindre-min, vist mammaen din at du var syk? At en liten antibiotikakur kunne endret på alt er vondt å tenke på. Det var så unødvendig, du hadde ikke trengt å dø. Jeg savner deg, lille Sindre-min, høyere enn noen kan ane. det er et tomrom her, så stort, så stort. Et tomrom som ingen kan fylle..

"Vit at jeg elsker deg, forguder den du er
Og vit at jeg savner deg, jeg ønsker du var her"

Mamma elsker deg, lille engel..

Skrivesperre og andre sperrer.

2009-10-13T18:04:00.000+02:00

Den siste tiden har ikke fingrene mine klart å fly over tastaturet. Srkivesperra har kommet, og jeg får ikke frem et ord. For en uke siden var vi på sykehuset og gikk igjennom obduksjonsrapporten, og etter det har jeg på en måte bare måtte stenge ting litt ute. Det har rett og slett skjedd så altfor mye på så altfor kort tid for meg. Jeg orker nesten ikke å reise på graven hans for tiden, jeg orker ikke å tenke på han. Jeg må rett og slett bare distansere meg litt fra alt nå for å klare og holde meg på beina, og stå på videre.

Kvinner er fra venus - menn er fra Mars....... Eller omvendt!

2009-10-04T19:37:00.000+02:00

Sorgreaksjoner er en merkelig ting. Det er vel ikke noen hemmelighet at kvinner prater,prater og prater, mens menn gjerne tier. Vi var heller ikke noe unntak. Da begravelsen var over sluttet mannen min å prate om det som hadde skjedd, mens jeg hadde et voldsomt behov for å prate om Sindre. Jeg hadde lyst til å hyle og skrike av frustrasjon over at han ikke engang nevnte navnet Sindre sitt navn, og han ønsket garantert å rive seg i håret over at jeg aldri kunne holde munn. Vi var rett og slett på to forskjellige planeter!

2 mnd etter at Sindre døde flyttet vi. Andrèa måtte være hos bestemoren sin en uke siden hun ikke hadde barnehageplass her enda, og vi ikke kunne kjøre henne til Gvarv hver morgen siden det var en time hver vei. Hun var der i en uke mens vi flyttet, vasket ned, kom oss i orden her og begynte å pusse opp. Hun fikk en enorm reaksjon da hun kom hjem igjen. Ikke nok med at Sindre var død, og at mamma og pappa var mye lei seg, vi bodde også på en ny plass, og hun begynte i ny barnehage. Det ble for mye for ei lita jente på rett over to år. Hun gikk fra å være en solstråle til å bli et lite "monster" fra den ene dagen til den andre. Vi visste ikke hvordan vi skulle håndtere dette, og søkte derfor om hjelp. Vi skjønte begge to at dette rett og slett var en veldig sorgreaksjonv fra henne sin side, men det føltes så ille at vi måtte prate med noen som visste hvordan vi best mulig skulle takle dette. Vi ble henvist til familievernkontoret, og fikk samtaler der etter kort tid.
På det tidspunktet hadde ikke jeg så stort behov for å prate om Sindre, mens mannen min satt med mye innestengte tanker og følelser. Han fikk tilbud om å ha samtaler der alene, og takket heldigvis ja. Da fant han ut at det var godt å prate om sønnen vår, og prøvde iherdig å overtale meg til å prate mere om han. Plutselig var rollene snudd opp ned. Man kan bli fortvilet, og forvirret av mindre. Da jeg var oppe var han nede, da jeg var nede var han oppe. Vi var aldri på samme plassen til samme tiden. Det var alltid en som stirret tomt ut i luften, og når man endelig har en god dag selv så blir man bare frustret og lei av at den andre parten ikke har en god dag. Vi klarte heldigvis å fungere som foreldre selv om vi hadde det tøft. Andrèa var førsteprioriteringen uansett hvor vondt vi hadde det. Vi tvinga oss til å leke og le sammen med henne selv om vi helst ville hyle og skrike. Vi fant på ting, vi reiste på turer. Vi gjorde alt en "normal" familie ville ha gjort, og ingen kunne se på oss hvordan vi egentlig hadde det. Man blir flink til å spille skuespill, for vi lærte fort at folk egentlig ikke ville høre om han. Dem følte seg rett og slett utilpass hvis vi kom inn på at Sindre var borte. Jeg tror det tok fire mnd før vi hadde en fin dag sammen alle tre, hvor vi virkelig gledet oss over å være sammen. Nå går det fremover, og jeg vil si at vi nå har kommet dit hvor halvparten av dagene har blitt såkaldte gode dager. Jeg savner sønnen min, men gleder meg over at livet ikke ser så helsvart ut lengre, og at vi igjen kan smile og le.

Dem første dagene uten Sindre...

2009-10-04T01:59:00.000+02:00

Som tidligere nevnt så blir det mye hopping frem og tilbake i tid. Jeg velger å være bunnløst ærlig om vår sorg, og alt som har fulgt med. Enkelte synes kanskje at jeg blottlegger meg selv og min familie for mye, men jeg vet med meg selv at jeg ikke har noen ting å skjule..

Det første vi gjorde da vi kom hjem fra sykehuset var å rydde vekk alle tingene hans. Vi tok ikke av oss skoene engang før vi satte igang med ryddingen. Det måtte vekk. Jeg orket ikke å se på bleiepakka hans, se flasker på kjøkkenet, vogna i gangen, vugga i stua osv.. Alt ble fjernet i full fartl. Det eneste som fikk være igjen var klærne hans, dem måtte få bli..
Vi klarte ikke å sove på rommet vårt, det var for mange minner der. Tanken på at han ikke skulle ligge oppå brystet mitt på natta i vår seng var ikke til å holde ut. Vi flyttet inn på stua, madrasser ble lagt på gulvet, og der "campet" vi i flere uker.. Den kvelden vi kom hjem fra sykehuset tok jeg en sovetablett. Jeg var utslitt, for jeg hadde ikke sovet noen ting siden beskjeden om at han ikke pustet kom dagen i forveien. Jeg var egentlig livredd for å sovne, for jeg visste at det ville være som å våkne til et nytt mareritt da søvnen begynte å fosvinne, og jeg skjønte at han virkelig ikke var der. den natten drømte jeg så godt. den drømmen sitter som spikret i minnet mitt. Alt var så ekte, så virkelig.. Jeg drømte at han var død, men at dem fikk liv i han igjen. Jeg fikk han med meg hjem igjen fra sykehuset, og vi la oss til å sove på stuegulvet. Han lå på brystet mitt, og jeg husker at jeg gråt av glede over at han var hos oss, at det hadde gått bra. Da jeg våknet kjente jeg fremdeles tyngden fra han på brystet mitt, og varmen fra kroppen hans. Jeg husker at jeg snuste ut i lufta, og at jeg kjente den søte lukten av baby. Det var akkurat som om at han hadde vært der hos meg, at han hadde vært innom for å kose med mammaen sin for siste gang. Jeg bærer dette minnet med meg, og jeg tar det frem hver dag, og kjenner på følelsen av å ha han her hos meg selv om han er borte. På en merkelig måte gir det trøst på tunge dager..

Dem neste dagene pratet meg og mannen min i ett sett. Det ble mange sene kvelder i sofaen, med tårer og prat. Da det var på tide og legge seg fant vi frem bildet av Sindre, og satt på bordet ved siden av oss så vi hele tiden kunne se han. Vi sang "trollemors vuggevise" til han, og strøyk på bildet.vi knuget oss inntil hverandre og holdt rundt hverandre. Vi gråt for at vi savnet sønnen vår, vi gråt for at vi trengte intimitet fra hverandre som vi ikke tillot oss å få siden vi ikke syntes det passet seg. Vi gråt for det meste av alt.. Det tok mange uker før vi tillot oss å gjøre mere enn å prate sammen og holde rundt hverandre. Da gråt jeg fordi at jeg tillot meg å ha den nærheten til mannen min, når Sindre var død. Alt ga skyldfølelse, alt føltes som et svik. Fremdeles kan jeg sette meg ned og gråte hvis jeg føler at jeg har hatt det for bra en dag, for hvordan kan jeg klare å nyte livet når sønnen min er død? Jeg vet bare at for Andrèa sin del så må livet gå videre. Vi må ha lek og latter her i huset, for hun fortjener ikke å bli straffet fordi at broren hennes er borte. Hun har jo aldri gjort noe galt. Hun er et lite uskyldig barn som fortjener å ha det bra.

Jeg savner deg så lillebror..

Jeg har endelig forstått....

2009-10-03T02:12:00.000+02:00

Jeg er lei av å tie, av å skulle forstå. Etter mange gode ord fra mange flotte BP-damer har jeg i dag skjønt at jeg ikke trenger å forstå, og jeg trenger ikke å forsvare andre menensker og dems reaksjoner. Sindre er en stor del av mitt liv, han er en del av meg. Jeg har virkelig prøvd og respektere at enkelte ikke vil høre om han, at enkelte synes at det er vondt.. Men med hvilken rett har enkelte lov til å si at dem ikke vil høre noen ting om min sønn, mitt barn, og at jeg ikke skal få lov til å nevne han? Han har levd inni meg, jeg har satt han til verden. Jeg har ammet han, stelt han, trøstet han og kost med han. Jeg har båret han i armene mine time etter time, og sovet med han på brystet natt etter natt. Jeg lekte med meg selv og mitt liv for å få han, for så høyt var han ønsket, og enda høyere elsket! Jeg savner han, vist pokker savner jeg han. Det går ikke en dag, ikke en time uten at han er innom tankene mine. Jeg har to enorme gleder i livet, det er mine to barn. Jeg har også en stor sorg i livet, sorgen over å ha mistet Sindre. Jeg er fremdeles Anne, bare med litt mere bagasje enn dem fleste andre har. Vil enkelte mennesker være en del av mitt liv må dem ta meg slik jeg er, og med den bagasjen jeg har. Dette er meg på godt og vondt. Sindre er min glede, min sorg, mitt liv. Dette er min historie om en engel!

Skyldfølelsen

2009-10-02T15:25:00.000+02:00

Å, som jeg har følt skyld etter Sindre døde. Hvorfor så jeg ikke at han var syk? Hvorfor sendte jeg han bort? Hvorfor var jeg ikke der? hvorfor, hvorfor, hvorfor?
Dette har gnagd meg så fælt, enkelte dager har det vært vanskelig å i det hele tatt puste når skyldfølelsen virkelig slår til. Jeg har gått mange runder med meg selv, og endelig føler jeg at noen av disse tankene begynner å slippe taket. Jeg så ikke at han var syk, for han ikke viste noen symptomer på at han ikke var bra. Man misstenker ikke at er barn som er blid og fornøyd,samt spiser og sover som normalt er sykt. Jeg har klandret meg selv for at jeg sendte han bort, jeg har bedt mannen min om å kjefte og smelle. Jeg hadde skjønt det om han hadde valgt å flytte fra meg siden det var meg som valgte å sende han til barnevakt. Det er pga et valg jeg tok at vi ikke var der da sønnen vår døde. Jeg vet alt dette, jeg lever med dem tankene hver dag. Hadde ikke jeg bestemt at han skulle til "tante", så hadde han ikke dødd uten oss der. Det er fakta. Men jeg sendte han ikke bort av egoistiske grunner. Jeg lot han ikke dra fordi at jeg ville ha tid uten han. Det å ta et valg om at han skulle være borte fra oss en hel helg var ikke lett, for jeg visste at jeg kom til å savne han veldig mye. Jeg valgte som jeg gjorde fordi at all min tid gikk til datteren vår som var syk. Jeg var utslitt, rett og slett segneferdig, og jeg følte ikke at jeg på daværende tidspunkt klarte å gi han alt jeg syntes han fortjente. Jeg hadde ikke tid eller overskudd siden Andrèa krevde meg 24 timer i døgnet. Jeg stoler fullt og helt på venninnen min, hvis ikke hadde jeg aldri takket ja da hun spurte om hun kunne passe han. Jeg visste at da ville han få all den kjærligheten, omsorgen og oppmerksomheten han trengte, og mere til dem dagene han skulle være der. Jeg valgte ikke det som var best for meg,da hadde jeg heller hatt han hjemme, jeg trodde jeg valgte det som var best for han. Endelig begynner jeg å forstå at jeg ikke var egoistisk, jeg gjorde det jeg trodde var best for mitt barn der og da. Jeg visste ikke at han aldri skulle komme hjem igjen, det hadde jeg ikke den fjerneste anelse om. Hadde jeg kunnet skru tiden tilbake, og valgt om igjen uten å vite hva morgendagen bringer, så hadde jeg tatt samme valget. Jeg vil aldri slutte å gjøre det jeg føler at er til det beste for barna mine. Selv om det hender at følelsene om å ha sviktet og feilet som mor fremdeles kommer med jevne mellomrom, så vet jeg det at jeg har ikke gjort noe galt, det var ikke min skyld! Der og da tok jeg det rette valget for mine barn sin del, et valg jeg hadde tatt om igjen om jeg hadde måttet velge hva som var best for et av mine barn.

Takk for alle gode ord!

2009-10-02T00:50:00.000+02:00

Etter at vi var i media i går har vi fått så mange gode tilbakemeldinger! Jeg velger å lime inn noen av dem her. Dere skal vite at vi har satt pris på alle dem flotte ordene dere har gitt oss! Så takk kjære venner for alle gode ord. Dere er med på å gi meg den styrken jeg trenger når ting virkelig butter imot. Dere er med på å gi meg troen på meg selv tilbake, og lar meg få vite at det vi gjør er det rette!

Fy flate så stolt jeg er av deg/dere vennen!!! Så fantastiske dere er begge to! Dere setter virkelig søkelys på noe som ikke burde hysjes ned. For noen fantastiske foreldre dere er for prinsesse Andrèa, og for prinsen Sindre som alltid vil leve i deres hjerter og minner ♥ masse glad i deg vennen
-Siri-

Så fin artikkelen ble,nå er det ei lita prinsesse og en liten englegutt som er stolt av mammaen og pappaen sin. Dere er fantastiske begge to, ekte forbilder for oss som kjenner dere:)
-Ida-

Er så stolt av dere Anne Og Eldar.Aldri vært bortatt noen mennesker som er så sterke som dere.
syns dere er fantastiske jeg:-) Man skal være glad for at det fins mennesker som dere i verden som velger å kjempe for andre gjennom barnet sitt.Blir rørt bare av å tenke pådet :-*
-Silje-

Og sånn fortsetter det! Jeg har fått takk fra andre englemammaer for at vi valgte å stå frem. Det å se at andre mennesker som virkelig vet hva dette er snakk om takker meg gjør alt strevet virkelig verdt det!

Og for alle dere som ikke har fått lest det, her er artikkelen:
Varden

Tygd på og spyttet ut igjen.

2009-09-27T12:09:00.000+02:00

Ja, det er slike jeg føler meg for tiden. Nærmere bestemt så føler jeg meg drøvtygt, for så å ha blitt overkjørt av en dampveivalser. Det kjennes ut som om at hver eneste millimeter av kroppen min skriker etter hvile, selv om jeg faktisk har sovet ca 22 av dem 30 siste timene. Nå merker jeg hvor mye den siste tiden virkelig har preget meg. Først hadde vi time på sykehuset for å snakke om sykdommen min. Problemet var at venterommet der også var besøksrommet på nyfødtintensiven som jeg var på med Sindre dem førse to ukene av hans liv. Det var virkelig en påkjenning å sitte der inne, og jeg hadde mest lyst til å løpe i andre retningen. Det var så vondt å sitte der med alle dem kjente tingene rundt meg, men uten lille Sindre-min. Dagen etter hadde vi begravelse for hjertet hans. Dette var nok en stor påkjenning. Det var godt å få hjertet hans dit det hørte hjemme, men samtidig så følte jeg at jeg gravla sønnen min for andre gang. Bare få dager etter var det intervjuet med avisa. Det var tøft å sitte her og prate med en fremmed om vår tragedie, og nå vet jeg at det kommer ut i media om to dager. Jeg gruer meg veldig til reaksjonen til enkelte i familien, siden det er så tydelig flere plasser at Sindre er et ikke-eksisterende-tema. Prøver vi å nevne noe om han begynner dem heller å prate om noe annet, han skal ikke nevnes. Det gjør vondt, så nå frykter jeg huskestuen som jeg er rimelig sikker på at kommer.
På fredag ringte dem fra sykehuset for å informere at obduksjonsrapporten endelig har kommet, men legen hadde ikke tid til å møte oss før 7 oktober. Hun ville ikke si noe over telefonen, og dette er noe jeg gruer meg veldig, veldig til. Jeg gleder meg til å få dette overstått, til å på en måte kunne avslutte, men samtidig gruer jeg veldig for hva som står. Om dem har funnet en dødsårsak, og i tilfelle hva det er.

Nei, nå merker jeg at det har blitt for mye for meg på altfor kort tid. Måtte det bare komme bedre tider etter dette.

Ikke akkurat supermann.

2009-09-26T15:43:00.000+02:00

I dag er en av disse dagene hvor jeg føler at alt er galt. Mannen min har heldigvis tatt med datteren vår i svømmehallen, og jeg nyter litt tid alene.
Det er rart hvordan humøret skifter fra dag til dag. Noen dager skifter det fra time til time. Livet mitt føles som en berg og dal-bane for tiden. Opp og ned, rundt en sving, for så å stå på hodet før det retter seg ut igjen, og du på nytt føler at du er på rette kursen. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en dag hvor jeg bare var glad, for selv på en solskinnsdag så sniker det seg inn noen regndråper. Vi har det ikke like vondt lengre som vi hadde det den første tiden, sorgen har vel avtatt noe, men savnet er der like stort. Jeg kan sittte her og bare stirre ut i rommet.. Da ser jeg for meg dem store blå øynene hans som tittet så tilfreds på meg hver gang jeg ga han mat, eller dem små leppene som krummet seg til et smil. Jeg kommer nok heller aldri til å glemme den gangen han lå på stellebordet sitt, kastet seg rundt, og føyk ut før jeg rakk og reagere. Jeg husker hvordan jeg gråt da, ja, jeg tror faktisk at jeg hadde det mye værre enn han som hadde gått i gulvet. Etter det uhellet hadde vi en lang samtale om at han ikke måtte gjøre slike ting. Han var ikke supermann, han kunne ikke fly. Det ble heldivis bare med det ene forsøket.

Vår kamp

2009-09-25T16:58:00.000+02:00

Det blir hopping frem og tilbake i tid i denne bloggen her. Et halvt år har gått, og mye har skjedd på den tiden. Ikke har vi bare kjempet med sorgen, vi har også kjempet for å få hjem organene hans. Organer vi ikke fikk vite at skulle bli fjernet..

Noen dager etter begravelsen til lille Sindre satt jeg og leste inne på et forum for oss som har mistet barn. Der fant jeg en tråd som handlet om obduksjon, og at hjerte og hjerne blir tatt ut, og ikke lagt tilbake fordi det må ligge i en spesiell væske en stund for å kunne ta prøver av det. Dette var ting vi ikke hadde fått beskjed om. Den kvelden gråt og gråt jeg.. Neste dag heiv jeg meg over telefonen for å få tak i politibetjenten som sendte sønnen vår til obduksjon, og han lovte meg at slike ting ikke skjedde. Jeg var så lettet, så glad! 2 mnd etter han døde kom vi i kontakt med en barnelege på sykehuset her vi bor. Ei fantastisk flott dame som kom hjem til oss på fridagen sin for å prate med oss. Jeg tok opp det jeg hadde lest om obduksjon, og hun ble veldig overrasket over at legene på sykehuset der han døde ikke hadde informert oss over hva som skjedde under obduksjon. Hun kunne fortelle oss at mest sannsynlig var hjernen borte, men hun skulle ringe og undersøke. Det tok litt tid før hun ringte meg igjen, og da kunne hun informere om at hjertet også manglet. Det kunne vi få igjen og gravlegge sammen med han, men hjernen kunne hun ikke si noe om på daværende tidspunkt.

Vi tok kontakt med begravelsesagenten vår, for det var han som måtte hente ut disse organene for oss. Han har hele tiden vært veldig pålitelig, men plutselig hørte vi ikke noe fra han. Vi lot det gå noen dager før vi ringte han tilbake. Det viste seg at han hadde havnet på sykehuset, så det var en vikar som jobbet for han da. Vikaren skulle ordne opp i dette for oss, men etter noen dager ringte han oss og fortalte at vi kunne få igjen hjertet, men at sykehuset rettsmedisinsk allerede hadde kremert og kvittet seg med hjernen hans! Hadde vi fått vite det med en gang at organene ble tatt ut under obduksjon kunne vi fått hjem igjen begge deler, men istedenfor måtte jeg finne ut av det selv, og resultatet var da dette! På torsdag for en uke siden var endelig hjertet hans hjemme, og vi hadde en liten semoni for oss selv hvor vi senket hjertet hans og sang for han. Det var meg, mannen min, lillesøsteren min og kirketjeneren. Så mye ekstra smerte, så mye ekstra sorg... Men nå er ihvertfall hjertet hans der det hører hjemme. Det ligger der i graven sammen med han..

Vi valgte å gå ut i media med denne historien. Vi ønsker forandringer. Vi ønsker at foreldre skal bli informert med en gang barna dør istedenfor å få sjokket i etterkant, hvis dem i det hele tatt får vite noe. Jeg synes at vi som foreldre har rett til å vite hva som skjer med våre elskede englebarn, selv etter at døden har intruffet. Vi vet så mye mere nå enn vi visste for bare seks mnd siden. Min sønn skal ikke ha dødd forgjeves, og det jeg føler at det er min plikt som mor å gå ut med det jeg vet slik at andre ikke skal måtte oppleve det samme som oss. Man har det tøft nok som man har det når man mister barnet sitt om man ikke skal måtte få sjokk etter sjokk i etterkant, og kjempe for å få hjem igjen organene.

Hvorfor vil jeg så gjerne dele min historie?

2009-09-24T13:38:00.000+02:00

Enkelte av dere har nok lest dette før på FB-siden min. Jeg velger å lime det inn her for å få forklart andre hvorfor jeg velger å dele min historie med dere.

"I dag har jeg begynt å skrive.Jeg har så mye å fortelle, så mye jeg vil dele med andre.Det er så godt å få det ned på papiret. Få fortelle om både gleder og sorger uten at alle ser alle følelsene som herjer i kroppen min. Ved dem gode minnene smiler og ler jeg, ved dem vonde renner tårene. Jeg kan skrattle, for så å hulke sårt.. Jeg kan skjelve og riste, for så å finne frem smilet. Jeg merker godt at det ikke er langt fra glede til sorg, men det er heller ikke langt fra sorgen til gleden når jeg lar fingrene fly over tastaturet. I det ene øyeblikket ser jeg den lille, kalde, livløse kroppen hans for meg, i neste ser jeg to store, blå øyne som titter tilfreds på meg. Han står her på bordet ved siden av meg når jeg skriver. Det føles ut som om han titter på meg og sier: "mamma, del meg med verden. Hjelp andre gjennom meg", og ja gutten min, det er akkurat det mammaen din skal! Du er borte fra armene mine, men i hjertet mitt vil du alltid leve. Jeg vil dele deg med resten av verden, for du er en altfor stor skatt til å beholde alene! Mamma elsker deg, lille engel."

Det er derfor jeg skriver, og velger å være så åpen om tragedien og sorgen som har rammet oss. Om min historie kan hjelpe andre som har opplevd det samme som oss, så har det ihvertfall kommet noe godt ut av det. Det å miste et barn er noe som det blir snakket så altfor lite om. Pårørende vet ikke hvordan man skal takle det, hvordan dem skal være til best mulig hjelp. Venner trekker seg ofte unna i frykt for å si noe galt. Vi som har mistet barn er like stolte av barnet vårt som det dere som ikke har mistet dem er. Vi har et like stort ønske og behov om å få snakke om våre kjære små som dere har, både på godt og vondt. Vår kjærlighet til våre barn er ikke noe mindre eller anderledes enn deres kjærlighet til deres barn.

Jeg håper at jeg kan være med å bidra til at andre i samme situasjon forstår at dem ikke er alene, og at dems sorgreaksjoner ikke er unormale, for det er ingen ting i en sorgprosses som er unormalt. Jeg håper at dem vil se at dagene sakte, men sikkert blir bedre. Det skjer ikke over natten, det tar tid.. Jeg kan ikke si at jeg har kommet i mål enda, for jeg har fremdeles flere vonde dager enn gode dager, men nå er heldigvis ikke alle dager vonde lengre. Jeg håper også å kunne bidra til at dette temaet kan bli pratet litt mere om, dratt litt mere frem i dagslyset. Det å miste et barn er en ensom sorg, og mye av det er jo fordi at dem som står rundt ikke tør å prate om det. Vi mistet ikke bare en baby, vi mistet et helt liv sammen med han. Sorgen og savnet forsvinner ikke over natten. Det tar tid. En dag av gangen, skritt for skritt.. Så lille Sindre-min, mammaen din skal fortsette å skrive. Hun skal dele deg med verden både på godt og vondt, og kanskje lille Sindre-min kan deg og mammaen din sammen hjelpe andre som trenger det.

Begravelsen

2009-09-15T00:14:00.000+02:00

Mandagen kom, og to dager hadde gått siden Sindre-min forlot oss. Vi ble nedringt fra helsestasjon, leger og kriseteam, og denne dagen gikk med på å fly fra den ene plassen til den andre. Alle tilbød seg å komme hjem til oss, men vi orket ikke det. Tanken på å ta sorgen inn i vårt hjem var ikke til å holde ut. Vi trengte en friplass. Vi fikk tak i begravelsesagenten, og gjorde avtale på at vi skulle komme dit litt senere på dagen. Det var rart å gå inn på det kotoret. Vi tok plass i en kraftig sofa, og begravelsesagenten satt tvers ovenfor oss bak et skrivebord. Jeg tvinnet tommeltotter, viste ikke hva jeg skulle si. Dette var dagen da dødsannonnsen måtte ordnes. Jeg tror at i en slik situasjon så tenker man ikke, man bare handler. Dette var ikke tiden for å tørke tårer, og pusse neser, vi hadde en jobb som måtte gjøres. Jeg innrømmer det, jeg er en pirk, en perfeksjonist. Ingenting annet enn perfekt er bra nok. Jeg er også veldig ærlig, og dette kom nok godt frem i dødsannonsen. Jeg ønsket ikke noen blomster hjem, jeg orket rett og slett ikke å komme inn døren hjemme og det skulle lyse opp med blomster som et bevis på at han var borte. Derfor ble det helt naturlig for meg å ha med dette: "ingen blomster til hjemmet ønskes, men en gave til LUB ville bli satt pris på". Mange reagerte nok på at det ble sagt så rett ut, men dette var ikke tiden til å pakke ting pent inn. Jeg ville ha det i klartekst så det skulle bli forstått og respektert.

På onsdag kom telefonen om at Sindre-min var på vei hjem fra obduksjon. Vi kastet oss rundt, for vi måtte jo handle inn nytt ullundertøy til han. Lillegutten vår skulle ikke fryse. Mamma hadde strikket en nydelig dress til han i ull. Denne va det veldig viktig for oss at han skulle ha på seg, samt ullteppet som farmoren hans hadde strikket til han. Vi visste at disse klærne var laget med kjærlighet til han, og det var det som betydde noe. Da jeg skulle finne frem ulldressen til han møtte jeg veggen. Den ene ullsokken var borte, og det var nok til å knekke meg totalt. Jeg heiv meg over telefonen og ringte mamma, og hun lovte at hun skulle strikke en ny en til han. Han hadde på seg denne dressen da han døde, og mest sannsynlig har sokken blitt borte på sykehuset eller i ambulansen..

Det var rart å se han igjen. Han var så livløs og kald. Kinnene var helt harde, og han hadde begynt å skifte farge. Det gjorde vondt for en mamma. Jeg hadde ikke sjangs i havet til å ta på han den nye bodyen selv. Jeg visste at han hadde et stort kutt over brystet, så akkurat den byttet begravelsesagenten for oss. Sjokket kom da jeg løftet han opp, han hadde også et stort kutt i bakhodet som det sivet blod utifra. Jeg røsket til meg lua hans, og tok den på han med en gang. Jeg orket ikke å se det såret lengre enn nødvendig. Meg og mannen min kledde på han resten sammen. Jeg har tenkt på det så mange ganger i ettertid at jeg ikke skiftet bleie på han, og det gnager meg.. Vi hadde en lang stund sammen etter at vi hadde stelt han. Vi koste på han og sang, vi strøyk han på kinnet og nusset han på panna. Ingen andre eksisterte for oss den stunden, da var det bare mor, far og sønn..
Tiden var inne for å legge han i kisten. Med seg på ferden fikk han bamsen sin som han fikk av storesøster da han kom til verden, han fikk med yndlingssutten sin, og et bilde av meg, mannen min og søsteren sin. Mannen min ønsket at han skulle ha det bildet, så han aldri glemte oss...

Begravelsesagenten kom inn. Han la et hvitt silketørkle over fjeset hans. Jeg tok det vekk, ansiktet skulle være fritt. Vi la på lokket, og skrudde igjen skruene selv. Det var en tung jobb.. det å gå ut igjen, og vite at vi aldri mere kom til å se igjen sønnen vår var tøft. Den dagen gråt jeg for alvor..

Vi trengte alle nye klær til begravelsen. Det var ei som sa seg villig til å sy kjolen til Andrèa. Det ble en nydelig sort kjole med et hvitt hjerte på brystet. Den måtte være spesiell, ingenting annet enn perfekt var bra nok. Så kom det til mine klær. Vi måtte til byen. Alle rundt oss smilte og lo, og der var vi for å handle klær til begravelsen til sønnen vår. Det er den værste byturen jeg har vært på..

Det var mange møter med begravelsesagenten denne uken. Sanger skulle plukkes ut, program skulle lages, kiste skulle velges, blomster +++ Nå i ettertid skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte å holde meg så rolig, at jeg klarte alt dette. Det eneste vi overlot til andre var selskapet etter begravelsen, det fikk svigerforeldrene mine ta seg av. Jeg er veldig glad for at dem tok den jobben, det hjalp oss mye.

Dagen for begravelsen var kommet. Vi stod opp og stelte oss alle sammen. Andrèa så ut som ei lita prinsesse. Hadde det vært en annen dag ville jeg vært den stolteste mor på denne jorden.
Vi kjørte i følge med begravelsesagenten nedover. Det var vondt å kjøre etter den sorte bilen med det hvite korset på. Det lyste død og sorg lang vei..
Vi hadde en time alene i kirken før dem andre kom. Venninnen min som skulle syne kom for å øve, mens jeg dirigerte begravelsesagenten hit og dit for at blomstene skulle stå riktig. Ingen ting skulle være tilfeldig. Vi orket ikke kondolanser ved graven, så da dem andre kom gikk vi for å ta dem i mot. Vi hilste på alle, tok i mot kondolanser og prøvde å komme med trøstene ord. Alle gråt, og jeg følte at det var meg som måtte trøste dem..

Vi gikk inn og fant plassene våre. Venninnen min som passet Sindre-min da han døde fikk sitte forann sammen med oss sammen med eksmannen hennes som prøvde å gjenopplive han. Det var godt å ha dem der, og det var det som føltes riktig.
Tonene fra "he`s my son" strømmet ut og fylte kirken. Jeg hørte ingenting annet. talen fra presten har gått meg hus forbi. Jeg husker bruddstykker, men mesteparten er glemt. Alt jeg tenkte på var å holde meg oppe så jeg skulle komme meg gjennom dette. Før jeg ante ordet av det var det vår tur til å tale. Mannen min sa noen ord, og jeg leste et dikt til han som jeg hadde skrivd. Det er et under at jeg klarte å holde tårene tilbake, og at stemmen min bar klart og tydelig. Da vi hadde sagt det vi skulle si sang alle sammen trollemors vuggevise for han. Fy som det låt, men det var alikevel riktig sang å velge..

Presten pratet videre. Vi sang salmene som var plukket ut. Den dag i dag kan jeg ikke huske hvem salmer vi sang. Sermonien inne var over, og venninnen min avsluttet med å synge "tears in heaven" før vi gikk opp for å bære kisten.
Turen ned til graven hans var lang, det føltes som om at vi gikk i en evighet. jeg hadde aldri trodd at den lille kisten skulle føles så tung, at den skulle veie så mye...
Vi måtte senke han med tau. Kisten var for liten til å bruke den vanlige senkemekanismen.. Meg og mannen min stod på den ene siden av kisten hans med hvert vårt tau, farfaren min og fetteren min stod på den andre. Presten talte, så var tiden inne for å senke den altfor lille kisten hans. Venninnen min sang amazing grace mens vi senket han. Tøffere jobb tror jeg ingen kan ha, vi la selv sønnen vår i grava...

Døden

2009-08-15T17:03:00.000+02:00

Jeg husker det som om det var i går. "Anne, Sindre puster ikke. Ambulansen er her". Jeg tror jeg ropte inn i telefonen "hva er det du sier". "han puster ikke..." Jeg lukker øynene og ser for meg alt som skjedde. Den bunnløse fortvilelsen i stemmen til venninnen min. Sjokket hos meg.. Dette kunne ikke skje. Vi måtte vekke datteren vår som endelig sov litt. Vi pakket klær til henne sammtidig som vi ringte etter barnevakt. Vi fortsatte å ringe rundt mens vi satte oss i bilen. Heldigvis fikk vi tak i svigerforeldrene mine. Dem hadde ikke reist på hyttetur enda, som var planen dems for helgen. Dem ble hjemme, møtte oss på vegen for å overta Andrèa. Vi hadde en lang vei forann oss.. Dem begynte å ringe oss fra sykehuset, ville ha oss til å ta taxi. Jeg nektet, vi hadde ikke tid til å vente på noen. Jeg skulle ned til sønnen min, og det fort. Dem ville ikke gi seg, ringte oss flere ganger og tryglet oss om å få tak i noen som kunne kjøre oss, dem ville ikke at vi skulle kjøre selv. Jeg nektet fremdeles, prøvde iherdig å få dem til å forstå at det var uaktuelt. Til slutt ringte sykehuset til politiet, og politiet møtte oss på veien, og kjørte oss resten av veien med blålys og sirene. Dem ringte meg aldri opp igjen for å fortelle at dem hadde fått liv i han. Jeg skjønte det lenge før vi kom frem at det var for sent.

Jeg husker bilturen ned. mamma begynte å sende meg meldinger. "har dem fått liv i han?" "nei". Neste melding: "puster han?". "jeg vet ikke mamma, jeg vet ikke!". Jeg husker jeg var så sint. Hvorfor måtte hun mase om dette? Jeg ser jo det nå i ettertid at hun satt der og var livredd, akkurat som vi var, men akkurat på det tidspunktet hadde jeg lyst til å be hele verden om å reise dit solen aldri skinner.
Turen i politibilen var et mareritt. Enda vi kjørte med blålys og sirene nektet folk å flytte seg av veien. Ved mere enn en anledning presset sjåfører seg inn på veien forann oss, og nektet å kjøre til siden. Jeg var rasende, hadde lyst til å hoppe ut, og røske tak i dem. Sinne, sorg og fortvilelse vekslet på i en runddans av følelser. Sønnen min måtte leve, han MÅTTE leve. Jeg visste jo det at det var for sent, men jeg håpte i det lengste.

Endelig fremme på sykehuset. Jeg hadde ikke tid til å vente på mannen min, jeg løp inn. Han kom etter så fort han kunne. Vi kom inn i en hvit gang.. Det kom to sorgtunge ansikter mot oss, en lege og en sykepleier. Legen tok meg i handa: "velkommen hit". Disse to ordene har brent seg fast i minnet. Velkommen hit? Jeg ville ikke være velkommen dit. Jeg ville ikke være der i det hele tatt. Dem fulgte oss inn på et rom. Et lite hvitt rom med små vinduer, og mørke møbler. Det var så kaldt og upersonlig. Så sterilt. Legen begynte å prate: "vi gjorde alt som stod i vår makt, men jeg er så lei for å måtte fortelle dere at vi ikke klarte å redde han". Han fortsatte å prate, og omtalte Sindre konsekvent som han. Jeg ble sint, og slang ut: "han heter ikke Han, han heter Sindre!"

Jeg forlangte at dem hentet venninnen min inn til oss, jeg måtte se henne. Jeg trengte å få gitt henne en klem, holde rundt henne og trøste henne. Jeg må ha vært i sjokk, for jeg brydde meg fremdeles mere om dem rundt meg enn jeg gjorde om meg selv. Måtte sørge for at alle andre hadde det bra.

Jeg fikk ringt mamma, mamma skreik. Søsteren min hylte som besatt i bakgrunnen. Alle var i sjokk. Tante ringte meg, for jeg hadde prøvd å få tak i henne for å få henne til å ta Andrèa. Hun mistet selv sønnen sin for fire år siden. "nei, det var ikke noe alikevel tante. jeg måtte ha barnevakt til Andrèa, Sindre er død." Jeg fant ingen penere måte å si det på. tante fikk sjokk, hun begynte bare å le. Det tok litt tid før hun virkelig forstod at Sindre var død.

Jeg ville se han, måtte få holde han. Vi ble fulgt ned i kapellet der han lå. Det var grå fliser på gulvet der, det var hvite vegger. Det satt en sykepleier der med han, det var tent lys, og en bibel lå der. Det var så kaldt, så upersonlig, og så dødt. Mitt inne i dette rommet stod en gammel, stygg sprinkelseng av smijern. Jeg husker jeg tenkte hvor ironisk det var. Hva skulle han med en sprinkelseng, han kom jo aldri mere til å dette ut. Jeg løp bort til han, røsket han til meg. jeg gråt, jeg tagg han om å våkne. Men det kom ikke en lyd over leppene hans, ikke et klynk.. ingen ting.
Jeg ble støttet ut igjen. Det gikk rundt for meg, jeg var kvalm, svimmel og virkelig uvel. Hvordan kunne dette skje? Hvorfor måtte min nydelige lille sønn bli til en engel så altfor tidlig?

Vi ble fulgt opp på rommet igjen der vi ble mottatt. Mannen min fikk ringt foreldrene sine med beskjeden. Dem måtte ordne barnevakt til datteren vår, for dem ville ned til oss. Hele tiden hadde vi minst en sykepleier sammen med oss, dem ville ikke la oss være alene.Venninnen min var der også sammen med eksmannen sin. Han hadde vært der, det var han som hadde prøvd å gjenopplive lille vakre Sindre-min.

Det føltes som om det gikk en hel evighet. Vi ventet og ventet, mens det var noen og ordnet i stand et rom til oss som vi kunne ha sammen med Sindre. Til slutt ble vi hentet, rommet var klart. Det var en kjøkkenkrok, kjøkkenmøbler, det var en mørkeblå skinnsofa, to skinnstoler, det var soverom og bad. Det var nesten som en liten hybel, hadde det ikke vært for sprinkelsengen med min lille engel i.

Svigerforeldrene mine kom ned, dem gråt. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til dem. Jeg hadde ingen ord til trøst,ingen ord som kunne lindre smerten dems. Jeg gikk fra dem, lot dem være igjen der inne alene sammen med mannen min og Sindre.

Politiet kom, dem måtte etterforske dødsfallet. Jeg hadde lyst til å be politimannen om å pelle seg ut. Hvem trodde dem at dem var? Skjønte dem ikke hvor vondt vi hadde det? Dem kunne vel ikke for alvor tro at vi hadde misshandlet han. Vi måtte svare på noen spørsmål, men til slutt hadde jeg fått nok og ga beskjed om at jeg ville gå tilbake til sønnen min hvis det ikke var noe mere dem måtte ha svar på. Vi fikk gå.

Vi pratet med presten, jeg var så lei meg siden vi ikke hadde rekt å døpe han. Vi ble enige om å foreta en velsignelse av han. Mamma, samboeren hennes, storesøsteren min og lillesøsteren min var på vei nedover. Jeg ville vente til dem kom, jeg ønsket å ha dem der.

Meg, venninnen min og eksen hennes gikk ut en tur. Mens vi stod på utsiden kom det en mamma og en pappa med en baby på armen. Babyen var nok på alder med Sindre, og den gråt. Jeg knakk sammen..

Familien min kom, jeg møtte dem ute. Søstrene mine kom løpende mot meg, dem kastet seg rundt halsen min. Dem gråt. Nok en gang var det noen som trengte min trøst, men jeg visste ikke hva jeg skulle si denne gangen heller. Vi gikk opp på rommet, velsignelsen skulle finne sted. Så stod vi der sammen med presten med Sindre på armen, mens svigerforeldrene mine, venninnen min og hennes eks, mamma, samboeren til mamma, storesøsteren min, lillesøsteren min, to sykepleiere og legen som hadde prøvd å redde han stod i en halvmåne forann oss. Sermonien ble avslutt med at vi alle sammen sang trollmors vuggevise til han. Så falskt, men alikevel så vakkert.

Svigerforeldrene mine måtte reise hjem, dem måtte tilbake til datteren min. Familien min skulle bli der natten over. Sykepleierene ordnet rundt oss hele tiden, dem kom med drikke og mat til oss alle. Jeg fikk ikke ned en bit. Venninnen min og eksen hennes reiste hjem. Vi skulle komme etter, jeg måtte komme meg bort. Mamma og storesøsteren min lovte at dem skulle passe på Sindre hele natten, han skulle ikke ligge alene.

Da vi kom til venninnen min var eksen hennes fremdeles der. Han stod der og lagde mat til oss midt på natten! Dem gjorde alt dem kunne for å ta vare på oss. Tanken var så god, men jeg klarte fremdeles ikke å få i meg noe mat. Jeg gikk i dusjen. Mannen min ble med inn på badet, ville ikke at jeg skulle være alene. Det tok ikke lange tiden før han kom inn i dusjen til meg, og der under rennende vann med armene hans rundt meg knakk jeg. Jeg gråt og jeg gråt, ville bare tilbake til Sindre. Vi reiste tilbake, ikke ti ville hester kunne holdt meg unna. Jeg måtte se han, holde han.

Storesøsteren min skulle bare holde han mens jeg gikk en tur på do. Da han kom tilbake så jeg at leppene hans begynte å bli blå. Jeg fikk sjokk. Kroppen min gikk i dvale. Jeg hørte alt som ble sagt, jeg merket alt som ble gjort, men jeg klarte ikke å reagere. Jeg husker dem ristet i meg, dem prøvde å få meg til å reagere. Jeg hadde ikke sjangs. Kroppen min ville ikke lystre.

Jeg ble fulgt i seng, men jeg klarte ikke å roe meg. Tankene fløy. Jeg sa til mannen min at han måtte vekke Sindre. Han gråt. Jeg skreik at han måtte vekke han. Jeg begynte å slå han, han måtte vekke sønnen vår! Sykepleieren kom inn, jeg skreik at hun måtte vekke han. Hun gråt, store tårer randt nedover kinnene hennes. Jeg hylte og jeg hylte. Hvorfor kunne dem ikke vekke han? Han var ikke død! Dem kom med beroligende til meg.Mannen min sovnet, jeg lot han sove. Han trengte det.Jeg stablet meg på beina, skulle inn til Sindre igjen.

Jeg la meg i en seng med Sindre, holdt han i armene, og jeg sang. Jeg sang, sang og sang. Ingen andre eksisterte. Da var det bare oss to. Meg og Sindre, mor og sønn.

Neste dag måtte vi ned i kapellet for å se på en kiste som begravelsesbyrået hadde kommet meg. Jeg kastet bare et blikk på den før jeg snudde ryggen til og gikk. det var ikke kisten som Sindre skulle ha. Den var ikke en liten prins verdig.

Familien min måtte reise hjem, og vi fikk en stund alene sammen med sønnen vår.
Vi koste med han, og vi sang. Tårene trillet, sorgen var stor. Sykepleierene kom med en dypbag til han som han skulle få ligge i frem og til bake til obduksjonen siden vi ikke ville ha kisten. Vi fikk også et teppe til han som vi skulle få lov til å beholde. Det var sydd for hånd av noen som hadde levert dem til sykehuset til slike formål. Det var så vakkert. Jeg la Sindre i bagen, og pakket han inn i teppet. Jeg nusset han på pannen, og strøyk han på kinnet. Jeg avsluttet med å synge trollemors vuggevise for han, før jeg snudde ryggen til, og reiste hjem.

Livet.

2009-08-13T04:23:00.000+02:00

Familien var komplett, vi hadde alt! Under svangerskapet lurte jeg ofte på hvordan dette skulle gå. Kunne jeg ha like mye kjærlighet til den nye verdensborgeren som jeg hadde til Andrèa? Var det mulig å elske et barn like høyt som jeg elsket henne?
Tankene var mange.. Da jeg fikk holde han for første gang var alle bekymringene som blåst bort. Det var ingen forskjell på følelsene mine for mine to barn. Begge to var like unike og like høyt elsket. Jeg innså for alvor at man ikke får utdelt en viss mengde med kjærlighet som skulle fordeles. Jeg elsket fremdeles Andrèa like høyt som jeg alltid hadde gjort, og tenk, jeg fikk like mye kjærlighet til sønnen min. Vi kom oss fort inn i rutiner. Mannen min var permitert på denne tiden, så han var hjemme med oss. Sindre fikk navlebrokk, og var mye plaget med magen. Samtidig begynte jeg å miste melken, så Sindre måtte få annenhvert måltid med morsmelkerstatning. Det ble til at jeg var våken med han store deler av nettene grunnet magevondt, og mannen min stor opp med barna på morgenen så jeg skulle få hvile da. Det var en ordning som fungerte veldig greit. Andrèa knyttet seg mere og mere til broren sin for hver dag som gikk, og hun gjorde ikke annet enn å prate om han i barnehagen. Vi følte oss virkelig priviligert som hadde to så flotte barn, og for at Andrèa ikke viste noe tegn på sjalusi. Premature barn er som regel veldig kontaktsøkende, og Sindre var virkelig ikke noe unntak. Han trengte nærhet hele tiden. Jeg bærte han som regel inntil meg i et bæresjal. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg tilbrakte på gulvet i lek med Andrèa, mens han var trkt knyti fast inntil brystet mitt. Hun klagde aldri på at lillebror alltid var der.. Selv når jeg ammet han satt hun ved siden av meg og strøyk han over håret. Knappe to år var hun, og sang bæ bæ lillelam for lillebroren sin runde på runde. Hvert ord kunne hun i sangen, ingen ting var feil. Det å se dem sammen rørte virkelig mammahjertet mitt. Så fint vi hadde det den gangen da familien fremdeles var komplett.. Lite viste vi om hva som ventet rundt neste sving..

Sindre nærmet seg tre månder, og Andrèa ble veldig syk. Hun spiste ikke, hun drakk ikke, og feberen ville ikke ned. Det begynte med noe vi trodde var et kruppanfall, reiste på legevakta og jentungen fikk oksygenmaske med medisiner i. Hun ble ikke bedre, snarere tvert i mot. Etter to dager reiste vi igjen på legevakta. Denne gangen ble vi sendt hjem med hostesaft, og beskjeden var at det nok snart ville gi seg. Hun ble bare dårligere og dårligere. Hostesaften fikk hjertet hennes til å slå i vildens sky, og vi skjønte fort at hun ikke kunne bruke den. Vi fikk fremdeles ikke i henne mat eller veske. Hun bare gråt, og jeg sov ingen ting.. Etter enda to dager hadde hun 41,3 i feber. Hun ble bare dårligere og dårligere, og jeg begynte for alvor å bli redd. Enda en runde på legevakta med samme resultat. Ny runde med oksygenmaske før vi nok en gang ble sendt hjem med en hostesaft. Jeg var sliten og redd. Samtidig hadde jeg dårlig samvittighet ovenfor Sindre, for jeg følte at jeg ikke hadde nok krefter til å gi han alt han trengte. All min tid gikk til Andrèa. Venninnen min forstod at jeg var sliten, og tilbød seg å ha Sindre fra fredag til søndag. Jeg takket ja. Der visste jeg at han ville få all den omsorgen og kjærligheten som ikke jeg klarte å gi han akkurat da, og jeg skulle bruke helgen til å hvile alt jeg kunne mellom slagene hjemme.

Venninnen min bodde 2,5 timer unna oss, så jeg ble enig med henne om at vi skulle møtes på halvveien, men før vi reiste måtte jeg nok en gang innom legen med Andrèa. Dette var fjerde gangen på en uke, og endelig fikk vi en lege som ville høre på oss! Jentungen hadde lungebetennelse, og endelig fikk hun medisiner. Nå tenkte jeg, nå ville alt bli bedre.

Vi stoppet innom hos svigerforeldrene mine på veien. Sindre trengte tør bleie, og litt mat før han skulle være med venninnen min den siste biten. Jeg husker jeg satt der og ammet han, mens jeg så på han med tårevåte øyne, og fortalte han at jeg kom til å savne han så masse, men at han ville få det bra hos "tante" den helgen. Lite visste vi om hva som skulle skje..

Nøyaktig 20 timer tok det fra vi leverte han, til venninnen min ringte meg og fortalte at ambulansen var der. Gutten min pustet ikke..

Starten.

2009-08-12T23:51:00.000+02:00

Jeg fikk en underlig følelse, det var noe som var i ferd med å skje i kroppen min. Jeg fikk et innfall, måtte ta en test selv om mensen enda ikke var ventet. Positiv! Jeg satt der og måpte, dette kunne jo ikke stemme. Vi skulle jo ikke ha flere barn. Redselen etter hvor syk jeg hadde vært etter vi fikk første barnet vårt satt igjen. Datteren min var fire uker da legene endelig hørte på meg og la meg inn på sykehuset. Ikke en liten blodprpp, men en stor sammenhengende en som satt fra midt i lårene på begge beina, og opp til nyrene var det som feilte meg. Jeg klarte ikke å stå oppreist, jeg klarte ikke å gå.. Jeg hadde skyhøy feber, og forferdelige smerter.
Hver dag i åtte dager tilbrakte jeg mange timer på operasjonsbenken. Katetere inn i knehasene, inn i lysken, og inn fra siden på halsen. Strengt sengeleie, jeg fikk ikke stå opp, måtte ligge flatt. Jeg ble sent hjem, erklert frisk.. Jommen sa jeg smør. Fem dager så var jeg like dårlig igjen. Da var det bare å krype til korset, og innrømme at jeg nok ikke var helt bra.. Nye åtte dager på rikshospitalet. Årene var like tette igjen. Årer ble blokket ut, stent ble satt inn. Jeg så nesten ikke datteren min denne tiden som jeg var syk. 23 år gammel, hadde en liten baby, og jeg var lagt inn med blodpopp. Jeg var livredd.
Det viste seg at jeg hadde en sykdom. Laidenmutasjon heter det vist på fagspråket. Kroppen min danner for mye blodplater, og faren for blodpropper øker. Beskjeden var klar: livslang medisinering med marevan og kontroller på rikshospitalet en gang i året. Hyppige legebesøk for å ta blodprøver, og få rette medisineringen, samt sterke anbefalinge rom å ikke få flere barn.

Jeg satt der med testen i handen, visste ikke helt hva jeg skulle foreta meg. Jeg fikk vekt mannen min som sov etter nattevakt. Vi kontaktet lege med en gang, fikk hastetime. Marevan ble byttet ut med antikoagulerende sprøyter. Disse skulle jeg sette på meg selv morgen og kveld. Legen vår kontaktet spesialistene på rikshospitalet. Vi ventet i spenning på om vi kunne beholde denne lille krabaten som hadde slått seg til i magen min, eller om det var for stor risiko å gå gjennom dette svangerskapet. Beskjeden var klar: det ville bli tøft, men dem skulle gjøre alt dem kunne for å hjelpe oss. Vi valgte å satse. Vi skulle bli foreldre på nytt. Prinsessa vår skulle få en bror eller søster.

At det ble tøft var ingen overdrivelse. Jeg var ufattelig dårlig dem atten første ukene av svangerskapet, samt at jeg var livredd for sprøytene. Mannen min måtte sette dem på meg, for jeg taklet ikke å gjøre det selv. Det ble mange kontroller, både hos jordmoren min og i Oslo. To timer reisevei hver vei ble slitsomt. Halvveis i svangerskapet kom det første sjokket: amren til vår lille prins var deformert. jeg gråt mine modige tårer da. Jeg bekymret meg for fremtiden hans, for om han ville bli mobbet. Jeg følte et ekstremt stort behov for å beskytte han, han var sønnen min, og jeg elsket han uansett.

Jeg ble dårligere og dårligere. Gikk jeg to meter så svimlet jeg, og slet med å få puste. Jeg begynte å besvime, og følte meg ikke lengre trygg da jeg var alene hjemme sammen med datteren vår. En tur til legen var nødvendig, jeg hadde en blodprosent som var på under syv, og ble sendt inn til Oslo for innleggelse. Etter fire dager i sengen fikk jeg blodoverføring, og en ny verden åpnet seg for meg. Jeg klarte plutselig alt! Jeg kunne leke og herje med datteren min, jeg kunne handle og gjøre husarbeid. Til tross for at sønnen vår hadde en deformert arm var jeg lykkelig. Dette skulle vi klare!

Lykken varte ikke lenge, på neste kontroll sa dem at armen hans så fin ut alikevel, men at det nå så ut som om at han var kortvokst. Kortvokst skulle vi klare, men da dem også fant ut at brystkassa hans var for trang i forhold til hjertet ble jeg for alvor redd. Vi vra frem og tilbake til Oslo annenhver uke, jeg var utslitt og redd. Tårene satt løst i denne tiden. Legene fant til slutt ut at jeg skulle legges inn på sykehuset fire uker før termin, og bli satt i gang. Jeg begynte å se frem til å få holde prinsen min i armene. Jeg skulle kjempe, vist pokker skulle jeg kjempe. Løvemammaen i meg våknet for alvor, og jeg var klar til å beskytte dette lille menneskebarnet med alt som bodde i meg.

Den dagen vi rundet uke 33 av svangerskapet satte fødselen i gang. Jeg var ikke forbredt, det tok mange timer før jeg skjønte hva som var i ferd med å skje. Da jeg endelig forstod det var det bare seks minutter mellom hver rie. Jeg ringte Rikshospitalet, og fikk beskjed om å reise til Telemark sentralsykehus med en gang.
Dem prøvde å stanse fødselen, og satte lungemodningssprøyte, før jeg ble sent inn til Oslo i ambulanse med blålys og sirene, og en jordmor til følge.

Riene kom og gikk dem neste fem dagene, det var tydelig at vår lille sønn ikke ville vente med å komme ut.. 21 desember 08 klokken 02.40. 6 uker og 3 dager før temin kom han til verden, og jeg fikk ikke engang sett han før dem løp ut med han. Mannen min fulgte etter. Livmoren min var sliten etter 6 dager med rier, og morkaken min løsnet sammen med vår lille prins. Blodspruten stod, og det ble livatt på fødestuen. Leger og jordmødre fløy om hverandre. En lå oppå meg for å stanse blødningene, mens en annen stappet i meg medisiner for å trekke livmoren sammen. Nesten 2 liter blod mistet jeg, og nok en gang trodde jeg at det var slutten for meg. 2 barn hadde jeg fått, skulle jeg virkelig dø nå?

Timene sneglet seg av sted, endelig skulle jeg få se min lille prins. Han var perfekt! Allerede dagen etter ble vi sendt på røndtgen med han for å finne ut hvor galt det var. Dem fant ikke noe galt! Jeg vekslet mellom en enorm glede og sinne. Gleden over at sønnen vår var helt frisk, sinne over alle bekymringene vi hadde blitt påført av legene som hele tiden sa at det var noe galt med han. Plutselig følte jeg meg lurt! Jeg følte at dem hadde ødelagt svangerskapet mitt, dem hadde gitt meg så mange ekstra bekymringer. Jeg følte at jeg hadde sviktet datteren min denne siste tiden, for jeg var så sliten og trist. Alt var et virvarr. Tanker og følelser var et eneste stort kaos. Selvfølgelig var jeg lykkelig! Jeg hadde jo to perfekte barn. Sindre var ikke lengre bare perfekt for meg og papapen sin, han var perfekt for resten av verden også.

Sindre var en skikkelig kjempe. Bare tre dager gammel begynte han å spise maten sin selv, en uke gammel ble sonden fjernet og jeg fullammet han. 14 dager gammel fikk vi reise hjem. Han vokste fort, han at som en hest og lykken smilte til oss!

Bekymringene vi hadde hatt ang Andrèa og sjalusi var som blåst bort. hun hadde ikke engang fylt to år, og hun forgudet lillebroren sin. Det var ikke lengre mamma som var viktig. Det var lillebror som skulle ha kos, og nuss på panna når hun skulle i barnehagen, det var lillebror hun spurte etter når hun ble hentet i barnehagen. Hun hjelp meg med bleieskift, hun vasket han i rumpa, hun tørket gulp, hun hjalp til med å gi han flaske.. Hun vasket han når han badet. Hun var med på alt, og hun var så stolt! Hun var aldri slem med broren sin, hun mere eller mindre tilba han. Hun elsket å få ha han på fanget, hun nusset han på panna, og strøyk han over håret. Bedre storesøster kunne han aldri ha fått.

2009-08-11T00:44:00.001+02:00

"livet blir ikke som før når et kjært smil har sluknet"
En ærlig fortelling om mine tanker og følelser. Om gleden over å få barn, og sorgen over å miste et barn. Dette er min hverdag på godt og vondt, det er min vei tilbake til livet.